Multippel personlighetsforstyrrelse

[Reidar Rose]

http://www.skepsis.no/kritisk_tenkning/multippel_personlighetsforstyr.html

[serenity777]

Dette har jeg og tenkt på. Bare bløff, snakket med en jente en gang, hun var lesbisk og hadde multippel personlighetsforstyrrelse. Hadde trodd på henne dersom de 10 forskjellige personlighetene hennes hadde gjort henne hetero, men den eneste hetero av personlighetene var en gutt, på den måten gled hun rett forbi mannfolk *:IP

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

God artikkel.

På 25 år i psykiatrien har jeg aldri truffet noen med multippel pf.

Tilstanden var hyppig i Stavangerområdet for en del år siden. Jeg vet ikke hvordan det er nå.

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

God artikkel.

På 25 år i psykiatrien har jeg aldri truffet noen med multippel pf.

Tilstanden var hyppig i Stavangerområdet for en del år siden. Jeg vet ikke hvordan det er nå.

Det er særdeles besynderlig at den nye dissosiasjonsbølgen brer seg i incestbehandling her til lands. Det er en spesialpsykolog i en av landets største byer som kun driver med behandling av incestrammede. Og alle hennes pasienter har dissosiativ lidelse. De som hadde fått andre diagnoser før de kom til henne var feildianostisert, ifølge henne, og da de kom til henne fikk de først korrekt diagnose: nemlig dissosiativ lidelse.

Fikk selv høre at jeg hadde dette. Bipolar ble tolket av henne som ulike avspaltninger av altere. En var den aktive, en var den triste, en var den vanlige. Særlig skremmende opplevelse, hun var meget overbevisende og pågående. Har riktignok traume bak meg, som er behandlet for flere år tilbake. Nå er det dessverre blomstret opp igjen... Konsulterte den tidligere psykiateren og han mente denne tilstanden/tilbakefallet sannsynligvis for stor del var dukket opp igjen som følge av feilbehandling Har fått PTSD-symptomer jeg ikke har hatt siden mange år.

Visste du forresten at disse dissosiasjonsforkjemperne har "invadert" Modum Bads behandling for sexmisbrukte? Nå skal alle pasientene som kommer dit, utredes mtp dissosiasjon. Betania Malvik holder også på i beste (verste...) velgående. Er det noen oppfølging av hvordan disse pasientene får det i ettertid etter denne "behandlingen" av hukommelsesfremming?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er særdeles besynderlig at den nye dissosiasjonsbølgen brer seg i incestbehandling her til lands. Det er en spesialpsykolog i en av landets største byer som kun driver med behandling av incestrammede. Og alle hennes pasienter har dissosiativ lidelse. De som hadde fått andre diagnoser før de kom til henne var feildianostisert, ifølge henne, og da de kom til henne fikk de først korrekt diagnose: nemlig dissosiativ lidelse.

Fikk selv høre at jeg hadde dette. Bipolar ble tolket av henne som ulike avspaltninger av altere. En var den aktive, en var den triste, en var den vanlige. Særlig skremmende opplevelse, hun var meget overbevisende og pågående. Har riktignok traume bak meg, som er behandlet for flere år tilbake. Nå er det dessverre blomstret opp igjen... Konsulterte den tidligere psykiateren og han mente denne tilstanden/tilbakefallet sannsynligvis for stor del var dukket opp igjen som følge av feilbehandling Har fått PTSD-symptomer jeg ikke har hatt siden mange år.

Visste du forresten at disse dissosiasjonsforkjemperne har "invadert" Modum Bads behandling for sexmisbrukte? Nå skal alle pasientene som kommer dit, utredes mtp dissosiasjon. Betania Malvik holder også på i beste (verste...) velgående. Er det noen oppfølging av hvordan disse pasientene får det i ettertid etter denne "behandlingen" av hukommelsesfremming?

Jeg vet at en gruppe på tre personer, bla professorene Hans Nordahl og Kirsten Rasmussen, er oppnevnt i en evalueringsgruppe. Dette er begge personer jeg har den største tillit til.

Den tredje er Miriam Sinkerud, master i sosial- og samfunnspsykologi. Hun har skrevet en utmerket artikkel om traumebehandling og falske minner i Psykologisk tidsskrift, NTNU.

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Jeg vet at en gruppe på tre personer, bla professorene Hans Nordahl og Kirsten Rasmussen, er oppnevnt i en evalueringsgruppe. Dette er begge personer jeg har den største tillit til.

Den tredje er Miriam Sinkerud, master i sosial- og samfunnspsykologi. Hun har skrevet en utmerket artikkel om traumebehandling og falske minner i Psykologisk tidsskrift, NTNU.

Godt å høre det er en evaluering på gang. Betryggende å høre at dette er dyktige fagpersoner.

[Gjest Trestubbe]

Jeg vet at en gruppe på tre personer, bla professorene Hans Nordahl og Kirsten Rasmussen, er oppnevnt i en evalueringsgruppe. Dette er begge personer jeg har den største tillit til.

Den tredje er Miriam Sinkerud, master i sosial- og samfunnspsykologi. Hun har skrevet en utmerket artikkel om traumebehandling og falske minner i Psykologisk tidsskrift, NTNU.

Det er bra. Dette synes å bre seg ganske kraftig, og det er lett å bli påvirket til å tro det selv. Alle er jo i ulikt humør, og husker ulike ting i fh til hvor man "er" der og da. Det er lett å tro at man har dette, dersom man blir fortalt det, og kjenner seg igjen.

Forøvrig er det skummelt at det er så mye av det nå, man blir jo helt snål av det. Modum også, som det nevnes her. En annen ting er at mange man treffer i slike miljøer har en enorm tro på dette, og det er "penere" enn å være f. eks borderline. Det er faktisk litt populært. Så det er blitt en slags kultur på det.

Hvordan få bukt med det, for det er ikke bare på bettania malvik det er aktuellt, bettania er bare det mest "uttalte" symptomet på en trend i tiden tror jeg.

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Det er bra. Dette synes å bre seg ganske kraftig, og det er lett å bli påvirket til å tro det selv. Alle er jo i ulikt humør, og husker ulike ting i fh til hvor man "er" der og da. Det er lett å tro at man har dette, dersom man blir fortalt det, og kjenner seg igjen.

Forøvrig er det skummelt at det er så mye av det nå, man blir jo helt snål av det. Modum også, som det nevnes her. En annen ting er at mange man treffer i slike miljøer har en enorm tro på dette, og det er "penere" enn å være f. eks borderline. Det er faktisk litt populært. Så det er blitt en slags kultur på det.

Hvordan få bukt med det, for det er ikke bare på bettania malvik det er aktuellt, bettania er bare det mest "uttalte" symptomet på en trend i tiden tror jeg.

"Dette synes å bre seg ganske kraftig"

Det er nettopp det.For meg som har blitt fortalt en del fra denne terapeuten (hun fortalte villig vekk....) og selv undersøkt litt, later det til å være en kvinnegruppe av fagfolk som står sammen i tykt og tynt, briefer hverandre med sine felles idèer, girer hverandre opp og det hele fortoner seg nesten til forveksling lik en slags "sektisk bevegelse". Fordi de har lite/ingen kontakt med behandlere utenom sin sekt, blir det andre fagfolk mener og spiller inn som argumenter, blankt avvist og/eller at det bare blir ignorert og ikke tillatt vekt.

"det er lett å bli påvirket til å tro det selv. Alle er jo i ulikt humør, og husker ulike ting i fh til hvor man "er" der og da. Det er lett å tro at man har dette, dersom man blir fortalt det"

Nettopp! Det er det som er så skummelt.....

"Forøvrig er det skummelt at det er så mye av det nå, man blir jo helt snål av det. Modum også, som det nevnes her. En annen ting er at mange man treffer i slike miljøer har en enorm tro på dette,(...) det er blitt en slags kultur på det."

Ja, dessverre.

"Hvordan få bukt med det, for det er ikke bare på bettania malvik det er aktuellt, bettania er bare det mest "uttalte" symptomet på en trend i tiden tror jeg."

Det er vel noe med problemet i kjernen her at det er et så sterkt sammenknyttet nettverk blant disse sektiske terapeutene. Når de står sammen, føler de seg ennå sterkere. De "turnerer" også rundtom og briefer flere og flere terapeuter. Meg bekjent er det hovedsaklig private behandlere med driftsavtale som lokkes inn i denne dissosiasjonsverdenen. Det er vel verre å "omvende" hele traumebehandlingen på poliklinikker og psykiatriske institusjoner. Det skumle er at disse terapeutene har jobbet bevisst med å komme seg inn via Støttesenterne mot Incest. De er jo så overbevisende og pågående. De er eksperter på å virke særlig varme og imøtekommende. Mange incestutsatte, om så så og si alle, kan være totalt underernært på dette. Derfor blir det lett å påvirke pasienten til å tro på alt dette med dissosiasjon og emosjonelle personligheter +++ som terapeuten gjentar igjen og igjen.

Jeg tror det viktigste for å nedkjempe dette er å få vekk Betania Malvik. Det vil gi et sterkt signal utover til terapeuter over det ganske land! Også til incestutsatte som har vært der (de blir meg bekjent ikke fortalt at det er skepsis til behandlingsmetoder og at DID og dissosiasjon er omdiskuterte diagnoser). Betania får jo fremdeles statlig tilskudd....

Det mest skremmende jeg opplevde, var at da jeg tok aktivt til motmæle, fikk jeg vite at jeg gjennom min sterke benekting, viste tydelig at jeg hadde dette!!! Godt jeg kom meg ut av det. Men møtte opp 5 ganger eller noe. Av den motivasjon at jeg trodde at jeg skulle klare få henne til å forstå.... Men dette er en kvinnebevegelse.

Jeg synes heller ikke at det burde vært lov å kun velge seg ut èn type bakgrunn på pasientene (som incestutsatt). Ved å ikke behandle et større spekter av lidelser, ser man ikke lenger enn nesa rekker og evner ikke å skille mellom hva som er vanlig og ikke. Er dette jeg opplever som så farlig med dissosiasjonsterapeutene: at de forteller deg at ulike sider ved deg er avspaltninger grunnet traumet!

Kan jo bli gal av mindre!

Lurer virkelig på hvordan pasientene deres får det. Hun jeg var hos sa at hun hadde pasienter gjerne 8-12 år og lenger....

[Gjest bippp]

"Dette synes å bre seg ganske kraftig"

Det er nettopp det.For meg som har blitt fortalt en del fra denne terapeuten (hun fortalte villig vekk....) og selv undersøkt litt, later det til å være en kvinnegruppe av fagfolk som står sammen i tykt og tynt, briefer hverandre med sine felles idèer, girer hverandre opp og det hele fortoner seg nesten til forveksling lik en slags "sektisk bevegelse". Fordi de har lite/ingen kontakt med behandlere utenom sin sekt, blir det andre fagfolk mener og spiller inn som argumenter, blankt avvist og/eller at det bare blir ignorert og ikke tillatt vekt.

"det er lett å bli påvirket til å tro det selv. Alle er jo i ulikt humør, og husker ulike ting i fh til hvor man "er" der og da. Det er lett å tro at man har dette, dersom man blir fortalt det"

Nettopp! Det er det som er så skummelt.....

"Forøvrig er det skummelt at det er så mye av det nå, man blir jo helt snål av det. Modum også, som det nevnes her. En annen ting er at mange man treffer i slike miljøer har en enorm tro på dette,(...) det er blitt en slags kultur på det."

Ja, dessverre.

"Hvordan få bukt med det, for det er ikke bare på bettania malvik det er aktuellt, bettania er bare det mest "uttalte" symptomet på en trend i tiden tror jeg."

Det er vel noe med problemet i kjernen her at det er et så sterkt sammenknyttet nettverk blant disse sektiske terapeutene. Når de står sammen, føler de seg ennå sterkere. De "turnerer" også rundtom og briefer flere og flere terapeuter. Meg bekjent er det hovedsaklig private behandlere med driftsavtale som lokkes inn i denne dissosiasjonsverdenen. Det er vel verre å "omvende" hele traumebehandlingen på poliklinikker og psykiatriske institusjoner. Det skumle er at disse terapeutene har jobbet bevisst med å komme seg inn via Støttesenterne mot Incest. De er jo så overbevisende og pågående. De er eksperter på å virke særlig varme og imøtekommende. Mange incestutsatte, om så så og si alle, kan være totalt underernært på dette. Derfor blir det lett å påvirke pasienten til å tro på alt dette med dissosiasjon og emosjonelle personligheter +++ som terapeuten gjentar igjen og igjen.

Jeg tror det viktigste for å nedkjempe dette er å få vekk Betania Malvik. Det vil gi et sterkt signal utover til terapeuter over det ganske land! Også til incestutsatte som har vært der (de blir meg bekjent ikke fortalt at det er skepsis til behandlingsmetoder og at DID og dissosiasjon er omdiskuterte diagnoser). Betania får jo fremdeles statlig tilskudd....

Det mest skremmende jeg opplevde, var at da jeg tok aktivt til motmæle, fikk jeg vite at jeg gjennom min sterke benekting, viste tydelig at jeg hadde dette!!! Godt jeg kom meg ut av det. Men møtte opp 5 ganger eller noe. Av den motivasjon at jeg trodde at jeg skulle klare få henne til å forstå.... Men dette er en kvinnebevegelse.

Jeg synes heller ikke at det burde vært lov å kun velge seg ut èn type bakgrunn på pasientene (som incestutsatt). Ved å ikke behandle et større spekter av lidelser, ser man ikke lenger enn nesa rekker og evner ikke å skille mellom hva som er vanlig og ikke. Er dette jeg opplever som så farlig med dissosiasjonsterapeutene: at de forteller deg at ulike sider ved deg er avspaltninger grunnet traumet!

Kan jo bli gal av mindre!

Lurer virkelig på hvordan pasientene deres får det. Hun jeg var hos sa at hun hadde pasienter gjerne 8-12 år og lenger....

Jeg har vært på et incest-senter og fått "sånn" type behandling. Dette er nå ca 5 år siden. Jeg ble bare sykere av behandlingen jeg fikk, så ille at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling til slutt. Hos meg, ser jeg idag, var dette helt feil type behandling. Kom til lege med en depresjon og ble behandlet for overgrep i barndommen.

En ting er traumebehandling, men disse menneskene hadde jo ikke peiling på hva de drev meg inn i. Jeg benekter ikke at jeg har dissossiert. Men jeg har ihvertfall ikke flere personligheter, det er jeg sikker på. Skremmende at sånne mennesker har lov til å behandle folk. Kommer aldri til å sette mine ben på et sånt sted igjen. Føler meg helt syk bare jeg tenker på behandlingen jeg fikk der, blir kvalm av det.

[Gjest Trestubbe]

Jeg har vært på et incest-senter og fått "sånn" type behandling. Dette er nå ca 5 år siden. Jeg ble bare sykere av behandlingen jeg fikk, så ille at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling til slutt. Hos meg, ser jeg idag, var dette helt feil type behandling. Kom til lege med en depresjon og ble behandlet for overgrep i barndommen.

En ting er traumebehandling, men disse menneskene hadde jo ikke peiling på hva de drev meg inn i. Jeg benekter ikke at jeg har dissossiert. Men jeg har ihvertfall ikke flere personligheter, det er jeg sikker på. Skremmende at sånne mennesker har lov til å behandle folk. Kommer aldri til å sette mine ben på et sånt sted igjen. Føler meg helt syk bare jeg tenker på behandlingen jeg fikk der, blir kvalm av det.

amen!

Det blir sånn kult, og hvis du ikke mener det samme, så passer du ikke inn i gruppen. Sprø saker.

[Gjest bippp]

amen!

Det blir sånn kult, og hvis du ikke mener det samme, så passer du ikke inn i gruppen. Sprø saker.

Ja, skulle tro dette var en sekt eller noe. Ingen plass for motsetninger, de går utifra at alle overgrepsutsatte er likedan. Jeg ble satt inn i en bås som jeg overhodet ikke kjente meg igjen i. Taklet overgrepene mye bedre før jeg kom dit enn etterpå ihvertfall.

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Jeg har vært på et incest-senter og fått "sånn" type behandling. Dette er nå ca 5 år siden. Jeg ble bare sykere av behandlingen jeg fikk, så ille at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling til slutt. Hos meg, ser jeg idag, var dette helt feil type behandling. Kom til lege med en depresjon og ble behandlet for overgrep i barndommen.

En ting er traumebehandling, men disse menneskene hadde jo ikke peiling på hva de drev meg inn i. Jeg benekter ikke at jeg har dissossiert. Men jeg har ihvertfall ikke flere personligheter, det er jeg sikker på. Skremmende at sånne mennesker har lov til å behandle folk. Kommer aldri til å sette mine ben på et sånt sted igjen. Føler meg helt syk bare jeg tenker på behandlingen jeg fikk der, blir kvalm av det.

Så skrekkelig, bipp!

Da har vi erfaringer i samme gate!!! Det der med å bli tredd ned en annens forståelse av deg som ikke passer i det hele tatt. Ved et tilfelle ble jeg helt tullerusk i hodet etter en time da terapeuten mente jeg måtte ha stemmer i hodet, bare at jeg ikke skjønte dette selv! Begynte t.o.m. spørre her på dol om hvordan stemmer utartet seg. Nå tenker jeg at dette var hel hull i hodet, som å bli ført på glattisen. Hadde ikke annet enn indre monolog slik som folk flest. Også sa hun at jeg måtte tenke på hva slags kroppslige reaksjoner jeg hadde hatt som ikke kunne forklares. Da nevnte jeg at halsen min snørte seg sammen da jeg sto fortalte hva som hadde skjedd meg til en lege. Så spurte hun særdeles ledende om hva som fikk en hals til å snøre seg. Trakk på skuldrene jeg da, og sa at man kjente det hvis man ble kvalt f.eks. Hun sa da : Kanskje det er dette som er skjedd med deg! Dette må vi finne ut av!

Fikk kjempestore stressreaksjoner og mareritt. Stilte t.o.m. spm om dette her på dol. Heldigvis fikk noen svart at dette kunne komme av angst m.m. Er jo klart at jeg ville huska det om jeg var blitt forsøkt kvalt selvfølgelig!!! Men det som er så skrekkelig er at de geleider deg sånn veldig og gir inntrykk av å vite bedre enn alle andre. Det er ifølge de selv, dem som vet hvordan de skal behandle "slike som oss"!

Det er utrolig naturlig at du blir kvalm av ¨å tenke på det bipp! Blir veldig uvel selv, jeg.... Heldigvis gikk jeg til enkeltkonsultasjoner og ikke på et sted a la Betania med sterk påvirkning daglig over flere uker... Da ville det sikkert endt som med deg på psykehus.... Føler veldig med deg, bipp! Dette burde du vært foruten!

Det aller verste er jo at den måten de møter oss på, blir som et nytt overgrep! Det har jeg følt mye på i ettertid. Også har jeg tenkt på at det var veldig merkelig av meg at jeg ikke bare sluttet etter 1. konsultasjon. Men det var et eller annet som fikk meg til å gå flere ganger. Skulle liksom motbevise at hun tok feil.... Også endte jeg opp med å bli psykere, med enormt stort stress og angst.

[Gjest bippp]

Så skrekkelig, bipp!

Da har vi erfaringer i samme gate!!! Det der med å bli tredd ned en annens forståelse av deg som ikke passer i det hele tatt. Ved et tilfelle ble jeg helt tullerusk i hodet etter en time da terapeuten mente jeg måtte ha stemmer i hodet, bare at jeg ikke skjønte dette selv! Begynte t.o.m. spørre her på dol om hvordan stemmer utartet seg. Nå tenker jeg at dette var hel hull i hodet, som å bli ført på glattisen. Hadde ikke annet enn indre monolog slik som folk flest. Også sa hun at jeg måtte tenke på hva slags kroppslige reaksjoner jeg hadde hatt som ikke kunne forklares. Da nevnte jeg at halsen min snørte seg sammen da jeg sto fortalte hva som hadde skjedd meg til en lege. Så spurte hun særdeles ledende om hva som fikk en hals til å snøre seg. Trakk på skuldrene jeg da, og sa at man kjente det hvis man ble kvalt f.eks. Hun sa da : Kanskje det er dette som er skjedd med deg! Dette må vi finne ut av!

Fikk kjempestore stressreaksjoner og mareritt. Stilte t.o.m. spm om dette her på dol. Heldigvis fikk noen svart at dette kunne komme av angst m.m. Er jo klart at jeg ville huska det om jeg var blitt forsøkt kvalt selvfølgelig!!! Men det som er så skrekkelig er at de geleider deg sånn veldig og gir inntrykk av å vite bedre enn alle andre. Det er ifølge de selv, dem som vet hvordan de skal behandle "slike som oss"!

Det er utrolig naturlig at du blir kvalm av ¨å tenke på det bipp! Blir veldig uvel selv, jeg.... Heldigvis gikk jeg til enkeltkonsultasjoner og ikke på et sted a la Betania med sterk påvirkning daglig over flere uker... Da ville det sikkert endt som med deg på psykehus.... Føler veldig med deg, bipp! Dette burde du vært foruten!

Det aller verste er jo at den måten de møter oss på, blir som et nytt overgrep! Det har jeg følt mye på i ettertid. Også har jeg tenkt på at det var veldig merkelig av meg at jeg ikke bare sluttet etter 1. konsultasjon. Men det var et eller annet som fikk meg til å gå flere ganger. Skulle liksom motbevise at hun tok feil.... Også endte jeg opp med å bli psykere, med enormt stort stress og angst.

Hei igjen! Trodde det var bare meg som hadde noe negativt å si om dette. Så trist at det vi trodde skulle hjelpe oss ble helt på trynet.

Da jeg hadde fortalt hva som hadde skjedd med meg fikk jeg høre at "det er ikke bare dette kan du skjønne, det er ALLTID slik at det du husker er toppen av isfjellet." Javel, tenkte jeg. Så husker jeg noen småting som har skjedd og nevnte dette. Da ble jeg plassert i et rom, husker det var en sandsekk der til å slå løs på, få ut sinne (jeg var ikke sint), men ut skulle det likevel. Fikk ligge i gulvet på en matte fordi jeg var så syk med en bamse i hendene. Når jeg tenker på dette nå så er det nesten verre enn overgrepene jeg opplevde, skjønner ikke at disse menneskene har lov til å behandle mennesker.

Min mann sa mange ganger at jeg måtte slutte med dette, han så hvor syk jeg ble etterhvert. Men jeg fikk jo høre at bare det fikk komme ut så skulle jeg bli så frisk. Og de gjorde virkelig alt for å dra ut av meg hele barndommen min, alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt.

Skremmende, var og klaget til pasientombudet, men trakk meg fordi jeg ble syk igjen. Tror flere skulle stått fram imot dette, men trodde som sagt at det var bare meg som var rar og reagerte sånn. Ha en god dag :-)

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Hei igjen! Trodde det var bare meg som hadde noe negativt å si om dette. Så trist at det vi trodde skulle hjelpe oss ble helt på trynet.

Da jeg hadde fortalt hva som hadde skjedd med meg fikk jeg høre at "det er ikke bare dette kan du skjønne, det er ALLTID slik at det du husker er toppen av isfjellet." Javel, tenkte jeg. Så husker jeg noen småting som har skjedd og nevnte dette. Da ble jeg plassert i et rom, husker det var en sandsekk der til å slå løs på, få ut sinne (jeg var ikke sint), men ut skulle det likevel. Fikk ligge i gulvet på en matte fordi jeg var så syk med en bamse i hendene. Når jeg tenker på dette nå så er det nesten verre enn overgrepene jeg opplevde, skjønner ikke at disse menneskene har lov til å behandle mennesker.

Min mann sa mange ganger at jeg måtte slutte med dette, han så hvor syk jeg ble etterhvert. Men jeg fikk jo høre at bare det fikk komme ut så skulle jeg bli så frisk. Og de gjorde virkelig alt for å dra ut av meg hele barndommen min, alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt.

Skremmende, var og klaget til pasientombudet, men trakk meg fordi jeg ble syk igjen. Tror flere skulle stått fram imot dette, men trodde som sagt at det var bare meg som var rar og reagerte sånn. Ha en god dag :-)

Nei, det er IKKE du som er rar som reagerte så negativt på dette! Tøft av deg å klage det inn til Pasientombudet. Synd ikke du ble så psyk at du måtte trekke den. Har selv tenkt tanken, men slått det fra meg. Mye fordi jeg ikke har opplevd å stå så helt alene med dette, og hun terapeuten sa det var merkelig at jeg var skeptisk. Fordi etter sigende "alle andre av hennes pasienter opp gjennom tidene, følte seg SÅ forstått og sett. Endelig tatt på alvor! Endelig var det noen som forsto de! Endelig fikk de rett diagnose og ble tatt vare på, så trygt og godt av henne!" Hun sa: "Vil du ikke bli frisk? Du blir ikke det uten å gå gjennom dette, få behandling som er rett for deg, slik jeg har. Det er så altfor lite kunnskap om dette, men nå kommer det mer og mer - heldigvis!" osv...... Også sa hun mange ganger, AKKURAT som du har opplevd (!!!!!) at ALT måtte frem i lyset, vi måtte finne ut ALT hva som var skjedd. Dette skulle vi gjøre ved at hun guidet meg tilbake til tidligere år, slik ville vi kunne få stifte bekjentskap med de emosjonelle personlighetene og avleiringene. I tillegg skulle vi se på alle kroppslige symptomer for å avdekke ennå dypere alt som var skjedd. Hun sa (formante!) at ALT blir lagret i hjernen, men pga den skrekkelige situasjonen så har vi måttet glemme så mye. Først når alt dette var gjennomgått, kunne jeg endelig bli fri som menneske og ikke være syk mer!! Hun mente også at dette med at jeg var diagnostisert med bipolar, var et sterkt bevis på at det var emosjonelle personligheter det var snakk om. Hun hadde hatt flere som var feildiagnostisert som dette før de kom til henne, sa hun.

Hun sa også MANGE ganger at dette helt skrekkelige og grusomme, alle disse forferdelige overgrepene du er utsatt for opp gjennom! Hvordan kunne hun vite hva jeg var utsatt for? Hun sa dette før jeg hadde fortalt noe som helst om mine slike opplevelser....

Herregud den sandsekkopplevelsen - slå deg løs, og den bamsekosingen på gulvmadrass!!!!! Det siste der er akkurat i tråd med det hun terapeuten jeg var hos, sa om å gå tilbake til emosjonelle personligheter som var blitt avspalta. Da skulle de føre deg tilbake til den lille jenta (f.eks. 3 åringen, de liker jo kosedyr godt). Det er skikkelig skummelt at disse får lov å drive på! Det ALLER ALLER veste er at det brer seg denne dissosiasjonsbølgen. Kvinne"sekt"miljøet blir større og idèene deres får stadig mer rotfeste og forankring blant flere terapeuter - som (riktignok) jobber med slike problemstillinger som overgrep og traumer er.

"Når jeg tenker på dette nå så er det nesten verre enn overgrepene jeg opplevde"

Ja.... forståelig... For man tror jo at man skal bli møtt som den man er, bli lyttet til. Men så turer de i realiteten frem som bulldozere, meier deg ned inntil du tror det samme som dem, de vet oppskriften på hvordan du har det, skal føle og hva du trenger. Du blir igjen satt i posisjon som liten, med avmakt, blir ikke hørt eller sett. Du føler ikke du kommer deg unna. Du må gjøre som de sier. Du føler deg tvunget. De er jo tross alt behandlere, de som gir inntrykk av å ville deg godt. Akkurat slik som overgriperen, han skal liksom gjøre deg godt (i sin syke verden!), men så er han skadelig som rakker'n. Slik sett blir man igjen offer i denne "Betania-behandlingen" (altså DID-dissosiasjonsbehandlingen).

"Min mann sa mange ganger at jeg måtte slutte med dette, han så hvor syk jeg ble etterhvert."

Akkurat det sa min også! Det merkelige var at når jeg kom dit 2. gang f.eks. hadde jeg bestemt meg for å si jeg skulle slutte. Men så følte jeg meg så lokket, følte meg dratt inn i noe jeg ikke ville. Men som jeg ikke fikk klart å avslutte. Mulig det var offerrollen som ble stimulert av henne, som ga seg til uttrykk igjen. Eller bare min egen udugelighet, burde jo visst bedre å slutta. Klandrer meg for at jeg ikke ropte ut nei til henne alt da. Men det var den store overbevisningen hennes, jeg begynte til slutt å lure på om det var meg det var noe feil med siden "alle de andre pasientene" som gikk hos henne syntes den var SÅ bra. Jeg tror ikke dette stemmer.... De som ikke føler dette ok, slutter sikkert og de regner hun ikke som pasienter, tror jeg. Dessuten er det absolutt IKKE sturent å si ifra til disse når man er utsatt for incest selv, at de virkelig er ute og kjører i feil spor....

" Og de gjorde virkelig alt for å dra ut av meg hele barndommen min, alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt."

Samme her.. Jeg var veldig deprimert da jeg kom i den behandlingen. Jeg sa til slutt at jeg trengte se noen lyspunkter. Men det var jo ikke det som hjalp, vi måtte gå gjennom alt det vonde. Bla, bla, bla, bla....

Snakket dine behandlere også VELDIG mye av tiden? Hun jeg var hos snakket kanskje rundt 70-80% av tiden. Når jeg satt der og også i etterkant følte jeg nesten at jeg var på et vekkelsesmøte. Der målet var at jeg endelig skulle bli fri. Jeg skulle ikke ta imot Jesus, men dissosiasjonsterapien og teorien, for det ville være min frelse. Min eneste mulighet. Som tar du ikke mot Jesus, Gud og den Hellige Ånd, kommer du til helvete...

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Nei, det er IKKE du som er rar som reagerte så negativt på dette! Tøft av deg å klage det inn til Pasientombudet. Synd ikke du ble så psyk at du måtte trekke den. Har selv tenkt tanken, men slått det fra meg. Mye fordi jeg ikke har opplevd å stå så helt alene med dette, og hun terapeuten sa det var merkelig at jeg var skeptisk. Fordi etter sigende "alle andre av hennes pasienter opp gjennom tidene, følte seg SÅ forstått og sett. Endelig tatt på alvor! Endelig var det noen som forsto de! Endelig fikk de rett diagnose og ble tatt vare på, så trygt og godt av henne!" Hun sa: "Vil du ikke bli frisk? Du blir ikke det uten å gå gjennom dette, få behandling som er rett for deg, slik jeg har. Det er så altfor lite kunnskap om dette, men nå kommer det mer og mer - heldigvis!" osv...... Også sa hun mange ganger, AKKURAT som du har opplevd (!!!!!) at ALT måtte frem i lyset, vi måtte finne ut ALT hva som var skjedd. Dette skulle vi gjøre ved at hun guidet meg tilbake til tidligere år, slik ville vi kunne få stifte bekjentskap med de emosjonelle personlighetene og avleiringene. I tillegg skulle vi se på alle kroppslige symptomer for å avdekke ennå dypere alt som var skjedd. Hun sa (formante!) at ALT blir lagret i hjernen, men pga den skrekkelige situasjonen så har vi måttet glemme så mye. Først når alt dette var gjennomgått, kunne jeg endelig bli fri som menneske og ikke være syk mer!! Hun mente også at dette med at jeg var diagnostisert med bipolar, var et sterkt bevis på at det var emosjonelle personligheter det var snakk om. Hun hadde hatt flere som var feildiagnostisert som dette før de kom til henne, sa hun.

Hun sa også MANGE ganger at dette helt skrekkelige og grusomme, alle disse forferdelige overgrepene du er utsatt for opp gjennom! Hvordan kunne hun vite hva jeg var utsatt for? Hun sa dette før jeg hadde fortalt noe som helst om mine slike opplevelser....

Herregud den sandsekkopplevelsen - slå deg løs, og den bamsekosingen på gulvmadrass!!!!! Det siste der er akkurat i tråd med det hun terapeuten jeg var hos, sa om å gå tilbake til emosjonelle personligheter som var blitt avspalta. Da skulle de føre deg tilbake til den lille jenta (f.eks. 3 åringen, de liker jo kosedyr godt). Det er skikkelig skummelt at disse får lov å drive på! Det ALLER ALLER veste er at det brer seg denne dissosiasjonsbølgen. Kvinne"sekt"miljøet blir større og idèene deres får stadig mer rotfeste og forankring blant flere terapeuter - som (riktignok) jobber med slike problemstillinger som overgrep og traumer er.

"Når jeg tenker på dette nå så er det nesten verre enn overgrepene jeg opplevde"

Ja.... forståelig... For man tror jo at man skal bli møtt som den man er, bli lyttet til. Men så turer de i realiteten frem som bulldozere, meier deg ned inntil du tror det samme som dem, de vet oppskriften på hvordan du har det, skal føle og hva du trenger. Du blir igjen satt i posisjon som liten, med avmakt, blir ikke hørt eller sett. Du føler ikke du kommer deg unna. Du må gjøre som de sier. Du føler deg tvunget. De er jo tross alt behandlere, de som gir inntrykk av å ville deg godt. Akkurat slik som overgriperen, han skal liksom gjøre deg godt (i sin syke verden!), men så er han skadelig som rakker'n. Slik sett blir man igjen offer i denne "Betania-behandlingen" (altså DID-dissosiasjonsbehandlingen).

"Min mann sa mange ganger at jeg måtte slutte med dette, han så hvor syk jeg ble etterhvert."

Akkurat det sa min også! Det merkelige var at når jeg kom dit 2. gang f.eks. hadde jeg bestemt meg for å si jeg skulle slutte. Men så følte jeg meg så lokket, følte meg dratt inn i noe jeg ikke ville. Men som jeg ikke fikk klart å avslutte. Mulig det var offerrollen som ble stimulert av henne, som ga seg til uttrykk igjen. Eller bare min egen udugelighet, burde jo visst bedre å slutta. Klandrer meg for at jeg ikke ropte ut nei til henne alt da. Men det var den store overbevisningen hennes, jeg begynte til slutt å lure på om det var meg det var noe feil med siden "alle de andre pasientene" som gikk hos henne syntes den var SÅ bra. Jeg tror ikke dette stemmer.... De som ikke føler dette ok, slutter sikkert og de regner hun ikke som pasienter, tror jeg. Dessuten er det absolutt IKKE sturent å si ifra til disse når man er utsatt for incest selv, at de virkelig er ute og kjører i feil spor....

" Og de gjorde virkelig alt for å dra ut av meg hele barndommen min, alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt."

Samme her.. Jeg var veldig deprimert da jeg kom i den behandlingen. Jeg sa til slutt at jeg trengte se noen lyspunkter. Men det var jo ikke det som hjalp, vi måtte gå gjennom alt det vonde. Bla, bla, bla, bla....

Snakket dine behandlere også VELDIG mye av tiden? Hun jeg var hos snakket kanskje rundt 70-80% av tiden. Når jeg satt der og også i etterkant følte jeg nesten at jeg var på et vekkelsesmøte. Der målet var at jeg endelig skulle bli fri. Jeg skulle ikke ta imot Jesus, men dissosiasjonsterapien og teorien, for det ville være min frelse. Min eneste mulighet. Som tar du ikke mot Jesus, Gud og den Hellige Ånd, kommer du til helvete...

I begynnelsen står det 2 X ikke, disse skulle IKKE stå.

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

I begynnelsen står det 2 X ikke, disse skulle IKKE stå.

Herlighet, nå roter jeg fælt. Det skal fjernes ordet "ikke" i linje nr 3 og 5.

[Gjest Trestubbe]

Herlighet, nå roter jeg fælt. Det skal fjernes ordet "ikke" i linje nr 3 og 5.

I gruppeterapi fikk jeg høre at "alle dere er sånn"!

Jeg synes det var godt å leve ut mindre "aksepterte" sider, behagelig.

En annen ting er at denne "bamse" biten, den er jo blitt "gode" historier i disse miljøene, og er du ikke "med" er du "ute". Forøvrig tror jeg ikke terapeutene har kommet seg inn gjennom smi, jeg tror smi, en brukerorgansiasjon og terapeutene alle er en "del" av en misforstått og litt syk kultur.

Det er klart det er godt å bli tatt vare på! Men det er måten det gjøres på. Jeg ble mer og mer forvirret. Har nå trukket meg ut av alle disse miljøene.

Dissosiasjonsboken snakker om "den typiske dider", er 25-35 år, morsom, har gjerne startet på høyere utdanning men ikke fullført osv....

Dette gjelder jo en stor del av Norges befolkning, og -mange- kan kjenne seg igjen. Det blir lite vitenskapelig synes jeg.

Jeg håper det blir en slutt på dette etterhvert. Det er stigamtiserende!

[Gjest bippp]

Nei, det er IKKE du som er rar som reagerte så negativt på dette! Tøft av deg å klage det inn til Pasientombudet. Synd ikke du ble så psyk at du måtte trekke den. Har selv tenkt tanken, men slått det fra meg. Mye fordi jeg ikke har opplevd å stå så helt alene med dette, og hun terapeuten sa det var merkelig at jeg var skeptisk. Fordi etter sigende "alle andre av hennes pasienter opp gjennom tidene, følte seg SÅ forstått og sett. Endelig tatt på alvor! Endelig var det noen som forsto de! Endelig fikk de rett diagnose og ble tatt vare på, så trygt og godt av henne!" Hun sa: "Vil du ikke bli frisk? Du blir ikke det uten å gå gjennom dette, få behandling som er rett for deg, slik jeg har. Det er så altfor lite kunnskap om dette, men nå kommer det mer og mer - heldigvis!" osv...... Også sa hun mange ganger, AKKURAT som du har opplevd (!!!!!) at ALT måtte frem i lyset, vi måtte finne ut ALT hva som var skjedd. Dette skulle vi gjøre ved at hun guidet meg tilbake til tidligere år, slik ville vi kunne få stifte bekjentskap med de emosjonelle personlighetene og avleiringene. I tillegg skulle vi se på alle kroppslige symptomer for å avdekke ennå dypere alt som var skjedd. Hun sa (formante!) at ALT blir lagret i hjernen, men pga den skrekkelige situasjonen så har vi måttet glemme så mye. Først når alt dette var gjennomgått, kunne jeg endelig bli fri som menneske og ikke være syk mer!! Hun mente også at dette med at jeg var diagnostisert med bipolar, var et sterkt bevis på at det var emosjonelle personligheter det var snakk om. Hun hadde hatt flere som var feildiagnostisert som dette før de kom til henne, sa hun.

Hun sa også MANGE ganger at dette helt skrekkelige og grusomme, alle disse forferdelige overgrepene du er utsatt for opp gjennom! Hvordan kunne hun vite hva jeg var utsatt for? Hun sa dette før jeg hadde fortalt noe som helst om mine slike opplevelser....

Herregud den sandsekkopplevelsen - slå deg løs, og den bamsekosingen på gulvmadrass!!!!! Det siste der er akkurat i tråd med det hun terapeuten jeg var hos, sa om å gå tilbake til emosjonelle personligheter som var blitt avspalta. Da skulle de føre deg tilbake til den lille jenta (f.eks. 3 åringen, de liker jo kosedyr godt). Det er skikkelig skummelt at disse får lov å drive på! Det ALLER ALLER veste er at det brer seg denne dissosiasjonsbølgen. Kvinne"sekt"miljøet blir større og idèene deres får stadig mer rotfeste og forankring blant flere terapeuter - som (riktignok) jobber med slike problemstillinger som overgrep og traumer er.

"Når jeg tenker på dette nå så er det nesten verre enn overgrepene jeg opplevde"

Ja.... forståelig... For man tror jo at man skal bli møtt som den man er, bli lyttet til. Men så turer de i realiteten frem som bulldozere, meier deg ned inntil du tror det samme som dem, de vet oppskriften på hvordan du har det, skal føle og hva du trenger. Du blir igjen satt i posisjon som liten, med avmakt, blir ikke hørt eller sett. Du føler ikke du kommer deg unna. Du må gjøre som de sier. Du føler deg tvunget. De er jo tross alt behandlere, de som gir inntrykk av å ville deg godt. Akkurat slik som overgriperen, han skal liksom gjøre deg godt (i sin syke verden!), men så er han skadelig som rakker'n. Slik sett blir man igjen offer i denne "Betania-behandlingen" (altså DID-dissosiasjonsbehandlingen).

"Min mann sa mange ganger at jeg måtte slutte med dette, han så hvor syk jeg ble etterhvert."

Akkurat det sa min også! Det merkelige var at når jeg kom dit 2. gang f.eks. hadde jeg bestemt meg for å si jeg skulle slutte. Men så følte jeg meg så lokket, følte meg dratt inn i noe jeg ikke ville. Men som jeg ikke fikk klart å avslutte. Mulig det var offerrollen som ble stimulert av henne, som ga seg til uttrykk igjen. Eller bare min egen udugelighet, burde jo visst bedre å slutta. Klandrer meg for at jeg ikke ropte ut nei til henne alt da. Men det var den store overbevisningen hennes, jeg begynte til slutt å lure på om det var meg det var noe feil med siden "alle de andre pasientene" som gikk hos henne syntes den var SÅ bra. Jeg tror ikke dette stemmer.... De som ikke føler dette ok, slutter sikkert og de regner hun ikke som pasienter, tror jeg. Dessuten er det absolutt IKKE sturent å si ifra til disse når man er utsatt for incest selv, at de virkelig er ute og kjører i feil spor....

" Og de gjorde virkelig alt for å dra ut av meg hele barndommen min, alt dreide seg om overgrep. Ingenting var til slutt positivt ved min barndom, alt ble farlig og negativt."

Samme her.. Jeg var veldig deprimert da jeg kom i den behandlingen. Jeg sa til slutt at jeg trengte se noen lyspunkter. Men det var jo ikke det som hjalp, vi måtte gå gjennom alt det vonde. Bla, bla, bla, bla....

Snakket dine behandlere også VELDIG mye av tiden? Hun jeg var hos snakket kanskje rundt 70-80% av tiden. Når jeg satt der og også i etterkant følte jeg nesten at jeg var på et vekkelsesmøte. Der målet var at jeg endelig skulle bli fri. Jeg skulle ikke ta imot Jesus, men dissosiasjonsterapien og teorien, for det ville være min frelse. Min eneste mulighet. Som tar du ikke mot Jesus, Gud og den Hellige Ånd, kommer du til helvete...

Du beskriver akkurat det jeg også opplevde. Helt nifst. Det å dure på som en "bulldozer," hun jeg var hos, hoppet, ropte, bannet for å få ut "alt" i meg. Hun hadde jo opplevd dette selv, at det virket. Lurer nå egentlig på om hun hadde blitt frisk?

Jeg også ble tatt tilbake i tid, skulle leve meg inn i fortiden, til 3-års alderen, gå igjennom hvilke rom jeg var i da, HVEM var der, og HVA gjorde de? Fikk veldig mange ledende spørsmål og som fikk meg til å tenke: "Har jeg blitt utsatt for mere enn det jeg husker? Er det derfor jeg er så syk?" Dette må jo hun som er BEHANDLER vite bedre enn meg. Så jeg fortsatt, dessverre, i denne "terapien."

Jeg er bipolar viser det seg i ettertid. Når man tenker seg det tankekjøret som følger med denne sykdommen både i opp og nedturer, og at jeg var veldig deprimert da jeg startet der, så er det ikke rart jeg ble så sykere. Hele hodet mitt inneholdt til slutt fortid, overgrep, farlige mennesker. Ble til slutt nær

[Gjest bippp]

Du beskriver akkurat det jeg også opplevde. Helt nifst. Det å dure på som en "bulldozer," hun jeg var hos, hoppet, ropte, bannet for å få ut "alt" i meg. Hun hadde jo opplevd dette selv, at det virket. Lurer nå egentlig på om hun hadde blitt frisk?

Jeg også ble tatt tilbake i tid, skulle leve meg inn i fortiden, til 3-års alderen, gå igjennom hvilke rom jeg var i da, HVEM var der, og HVA gjorde de? Fikk veldig mange ledende spørsmål og som fikk meg til å tenke: "Har jeg blitt utsatt for mere enn det jeg husker? Er det derfor jeg er så syk?" Dette må jo hun som er BEHANDLER vite bedre enn meg. Så jeg fortsatt, dessverre, i denne "terapien."

Jeg er bipolar viser det seg i ettertid. Når man tenker seg det tankekjøret som følger med denne sykdommen både i opp og nedturer, og at jeg var veldig deprimert da jeg startet der, så er det ikke rart jeg ble så sykere. Hele hodet mitt inneholdt til slutt fortid, overgrep, farlige mennesker. Ble til slutt nær

Oi, siste innlegg ble sendt før det var ferdig :-). Det skulle stå at jeg ble nær-psykotisk og meget syk av denne behandlingen. Håper at dette kan bli stoppet, denne behandlingsmetoden er direkte farlig. Jeg prøvde å ta livet av meg ved flere anledninger, greide det nesten til slutt.

Nå går jeg til psykolog og de to behandlingsmetodene kan ikke sammenlignes. Er enig i at det var noe fanatisk over dette, noe sykt, som å bli dratt inn i en sekt eller noe lignende. Følte meg aldri vel der, ble syk og kastet opp når jeg så rommet jeg var i til slutt. Dette var også normalt fikk jeg høre, da kom djevelskapen ut. En form for djevelutrivelse, bor jo så mange djevler inni meg :-). Bra vi er flere som har opplevd det samme, føles ikke så ensomt lenger :-)

[Gjest vil skjule mitt vanlige nick nå pga så sensibelt stoff]

Oi, siste innlegg ble sendt før det var ferdig :-). Det skulle stå at jeg ble nær-psykotisk og meget syk av denne behandlingen. Håper at dette kan bli stoppet, denne behandlingsmetoden er direkte farlig. Jeg prøvde å ta livet av meg ved flere anledninger, greide det nesten til slutt.

Nå går jeg til psykolog og de to behandlingsmetodene kan ikke sammenlignes. Er enig i at det var noe fanatisk over dette, noe sykt, som å bli dratt inn i en sekt eller noe lignende. Følte meg aldri vel der, ble syk og kastet opp når jeg så rommet jeg var i til slutt. Dette var også normalt fikk jeg høre, da kom djevelskapen ut. En form for djevelutrivelse, bor jo så mange djevler inni meg :-). Bra vi er flere som har opplevd det samme, føles ikke så ensomt lenger :-)

Jeg blir også kvalm, uvel og ekkel hver gang jeg kjører forbi bygningen med psykologisenteret der hun har kontor sammen med flere andre psykologer. Føler lettelse over at jeg ikke går der mer, samtidig som følelsen av sinne. Hva søren er det hun bedriver og hvordan kan hun holde på med dette, tenker jeg. Hvorfor er det ingen av kollegene som har gjort noe (hun leier riktignok bare et kontorrom der, men dog...). Har lurt på om de også sympatiserer med henne eller om de tenker at dette ikke er deres business å si fra om. Verste var at jeg ble satt i kontakt med denne behandleren gjennom en terapeut på et DPS. Pga kapasitet der så skulle jeg over i det private... Dette ble særs lite suksessfullt, og pga det fikk jeg tilbud på DPS likevel. Behandleren min der (på DPS altså) avkreftet alt hun sa om det jeg led av. Heldigvis, jeg ble jo helt tullerusk av hennes forsøk på å omvende meg....

"Jeg er bipolar viser det seg i ettertid. Når man tenker seg det tankekjøret som følger med denne sykdommen både i opp og nedturer, og at jeg var veldig deprimert da jeg startet der, så er det ikke rart jeg ble så sykere. Hele hodet mitt inneholdt til slutt fortid, overgrep, farlige mennesker."

Ja.... Med den tankestormen vi kan ha, er det ikke spesielt gunstig å få prenta masse rør inn i skallen! Jeg begynte å tenke på terapi hele tiden og var kjempestressa pga det. Mannen min sa flere ganger at jeg måtte kvitte meg med henne, så fikk jeg heller stå uten noe form for oppfølging. For han så at det var ikke fortiden jeg ble psyk av der og da, men alt det hun prøvde overbevise meg om og som jeg ikke følte meg hjemme i.

"hun jeg var hos, hoppet, ropte, bannet for å få ut "alt" i meg. Hun hadde jo opplevd dette selv, at det virket. Lurer nå egentlig på om hun hadde blitt frisk?"

Skremmende! Tanken slo meg om hva slags bakgrunn hun dama jeg var hos egentlig hadde. Utover det at hun var fanastisk oppheng i dissosiasjon og hadde spesialisering i dette, så visste jeg ikke noe. Men hun har i hvert fall kontakter i Støttesenteret mot Incest. Så på en eller annen måte må hun jo ha blitt kjent med dem.

"Har jeg blitt utsatt for mere enn det jeg husker? Er det derfor jeg er så syk?"

Akkurat slik begynte jeg å tenke også! Også jeg som før hadde slått meg til ro med at det jeg husker er det jeg forholder meg til. Det sa jeg til henne, møtte ikke noe forståelse for det. Så ble det uro i systemet mitt. Har det heldigvis ikke slik lenger nå...

Godt du fremdeles lever!