Kan noen hjelpe? Trenger svar.

[Orio]

Hva er egentlig galt med meg? Jeg trenger virkelig svar på dette.

Depresjoner som kommer og går, ganske fast en på våren/tidlig sommer og en før jul/rundt juletider. (Er tilbakevendende depresjoner en egen lidelse, eller er det "bare" enkeltstående depresjoner?)

Tvangstanker, særlig i perioder hvor jeg er veldig deprimert og nå i det siste hvor jeg ikke vet hva som går av meg. Til vanlig merker jeg ikke noe særlig til tvangstanker, tror jeg.

Jeg er veldig var for alt som kan ligne kritikk, men tror ikke det er tvangstanker, det er mer (ofte feil) tolkninger av det andre gjør/sier.

Angst i diverse former, men så vidt jeg har skjønt er det ikke uvanlig å ha flere typer angst på samme tid.

Kan få perioder hvor tankene "løper løpsk", jeg klarer ikke få med meg hva jeg tenker eller følge mine egne tankerekker noen ganger.

Dårlig konsentrasjon, uansett hvordan jeg har det egentlig. Noen ganger fordi jeg rett og slett ikke klarer å konsentrere meg, andre ganger fordi jeg blir distrahert av den minste lille ting.

Er i perioder ekstremt irritabel, irriterer meg over den minste lille ting. Noen ganger fordi jeg har mer enn nok med mine egne problemer til å interessere meg for om vi skal ha røde, hvite, grønne eller kanskje gullfargede lys til jul. (Noe jeg "normalt" kunne finne på å engasjere meg veldig i.) Andre ganger fordi folk ikke forstår hva jeg mener, eller er for trege til å oppfatte det.

Denne gangen har jeg også vært sikker på at andre snakker om meg. Ikke fordi jeg har hørt hva de sier eller innbilt meg at jeg har hørt det, jeg har på et eller annet vis bare visst det. Fornuften har ikke hatt mulighet til å slippe til, som den har i en del andre tilfeller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare forskjellen, men før har jeg bare "vært sikker", men samtidig skjønt at det ikke er så veldig sannsynlig, denne gangen visste jeg det.

Jeg trodde også en kort stund at folk her inne på dol hadde gått sammen for å drive meg til selvmord, enten ved måten dere svarte meg på eller ved at dere ikke svarte. (Trodde er egentlig ikke riktig her heller, jeg visste det. Det er vanskelig å forklare forskjellen.)

Jeg har på samme tid ikke orket å gjøre noe som helst, men heller ikke orket ikke å gjøre noe. Har hatt en voldsom indre uro og rastløshet. Samtidig har bare det å skulle komme meg ut av senga vært et stort prosjekt. Har opplevd begge deler tidligere, men ikke samtidig, skjønner ikke hvordan det er mulig å kombinere disse to tingene.

Har brukt mer penger enn jeg ellers gjør, kjøpt/bestilt en del ting jeg ellers aldri ville funnet på å bestille. Helt merkelig ting, spesialutstyr til en hobby jeg ikke har (og som heller ikke frister), og andre ting jeg ikke regner med at jeg noen gang kommer til å bruke. Jeg kan vel si at jeg på det området har mistet en del kontroll.

Jeg har lagt store planer for juleforberedelsen og gaver som skal få et "personlig preg", selv om jeg ikke har orket tanken på å gjøre noe som helst. Har lovet/tilbudt meg å gjøre mye for andre. Men jeg har enda ikke kommet i gang med noe av det.

Jeg er noen ganger sikker, noen ganger vet jeg (sjeldnere) at behandleren min er inne på dol, vet hvem jeg er og holder regnskap med hva jeg skriver. Også hvis jeg lurer på noe mer privat og bruker et anonymt nick.

Vel, det var alt jeg kommer på nå.

Kan jo legge til at jeg bruker seroxat og lamictal, og at jeg har erfart at begge disse har god effekt på meg. (Men jeg har ikke sluttet med dem, så det er ikke derfor jeg sliter nå.)

Av diagnoser har jeg ocd, litt forskjellige angstlidelser, tvangsspising og en uspesifisert/blandet pf.

Hvordan passer det jeg har beskrevet inn i disse diagnosene? Det kan sikkert passe på noen pf-diagnoser, men jeg trodde pf var en diagnose som stilles ut i fra hvordan det er "normalt" for meg å være, og at depresjon f.eks. kommer i tillegg. Det jeg skriver om her er ikke min "normale" personlighet, det er perioder med depresjon/diverse andre ting som jeg ikke vet hvor jeg skal plassere.

Jeg kan jo også nevne at min forrige behandler mente jeg dissossierte, og at jeg hadde episoder hvor jeg var nærpsykotisk (noe jeg ikke egentlig vet hva er). Jeg har også en familiehistorie med psykoser, jeg er ikke sikker på diagnosene. Både bipolar og schizofreni har vært nevnt, men jeg vet ikke om noe av det stemmer.

Jeg er (selvfølgelig) i tvil om pf - diagnosen er riktig. Antagelig delvis på grunn av ønsketenkning. Jeg hadde et omfattende kartleggingsskjema som la grunnlaget for diagnosen (det var i alle fall et skjema for å finne ut om jeg har en pf), og det fylte jeg ut i starten av en depresjon. Nå som jeg har lest litt om det har jeg forstått det sånn at den typen skjemaer ikke skal brukes under en pågående depresjon.

Hvordan henger dette sammen? Noen som kan forklare meg det? Bør jeg slå meg til ro med at diagnosene er riktige? Og hvis de er det, er det da noen grunn til å fortsette på lamictal?

[Orio]

Ved angst kan jeg også bli helt stiv i musklene, klarer ikke bevege meg før det har gått en stund. Det er musklene som blir stive, for det er like umulig for andre å f.eks. rette ut/bøye armen min når jeg er på den måten. Er det "normalt" ved angst?

[Melba1365380968]

Ved angst kan jeg også bli helt stiv i musklene, klarer ikke bevege meg før det har gått en stund. Det er musklene som blir stive, for det er like umulig for andre å f.eks. rette ut/bøye armen min når jeg er på den måten. Er det "normalt" ved angst?

Hei Orio,

jeg har ikke så mye jeg kan skrive for å hjelpe deg, men jeg håper du får svar av noen andre.

Mine muskler blir også stive og harde når jeg har angstanfall. Det er kroppen min som er livredd, og reagerer sånn sier både fysioterapeuten og psykologen min. Jeg synes det virker logisk.

Hilsen

[Orio]

Hei Orio,

jeg har ikke så mye jeg kan skrive for å hjelpe deg, men jeg håper du får svar av noen andre.

Mine muskler blir også stive og harde når jeg har angstanfall. Det er kroppen min som er livredd, og reagerer sånn sier både fysioterapeuten og psykologen min. Jeg synes det virker logisk.

Hilsen

Jeg har også alltid trodd det var "normalt", har i alle fall alltid vært sånn for meg ved sterk angst. Jeg kom til å nevne det for behandler, men det virket ikke som hn trodde på det, derfor jeg begynte å lue, skjønner du.

Orket du å lese det første innlegget også? Det ble veldig langt etterhvert.

[Melba1365380968]

Jeg har også alltid trodd det var "normalt", har i alle fall alltid vært sånn for meg ved sterk angst. Jeg kom til å nevne det for behandler, men det virket ikke som hn trodde på det, derfor jeg begynte å lue, skjønner du.

Orket du å lese det første innlegget også? Det ble veldig langt etterhvert.

Hei,

jo jeg leste det. Men jeg kan ikke noe om diagnoser og symptomer sånn spesifikt. Jeg har selv ptsd, og kjenner igjen enkelte av de symptomene som du beskriver som de jeg selv har når jeg har for høyt stress. Da er den eneste måten jeg kan hjelpe meg selv å ta et skritt tilbake, og gi meg selv tid og rom til å vurdere og tenke på hva jeg vil foreta meg... Jeg dissosierer også, og det skjer når jeg får for høyt aktiveringsnivå. Da kan jeg ikke lenger hjelpe meg selv, da trengs psykologen min..

Min fysioterapeut virker veldig klok på kroppen, hun forteller meg at kroppen min prøver å fortelle noe som jeg har inni meg, men som ikke slipper helt ut på en måte. Sånn som at jeg er livredd. Jeg har rasjonalisert meg fram til det for lenge siden at jeg ikke er i livsfare i nåtid, kun i fortid. Men kroppen min reagerer fortsatt som om jeg er i livsfare. Og andre ting: når hun kommer bort i områder som er vanskelige for meg, sånn som på ribbeinene av en eller annen grunn, så har det en årsak.

Jeg har mye igjen for psykomotorisk fysio ihvertfall :-)

[Orio]

Hei,

jo jeg leste det. Men jeg kan ikke noe om diagnoser og symptomer sånn spesifikt. Jeg har selv ptsd, og kjenner igjen enkelte av de symptomene som du beskriver som de jeg selv har når jeg har for høyt stress. Da er den eneste måten jeg kan hjelpe meg selv å ta et skritt tilbake, og gi meg selv tid og rom til å vurdere og tenke på hva jeg vil foreta meg... Jeg dissosierer også, og det skjer når jeg får for høyt aktiveringsnivå. Da kan jeg ikke lenger hjelpe meg selv, da trengs psykologen min..

Min fysioterapeut virker veldig klok på kroppen, hun forteller meg at kroppen min prøver å fortelle noe som jeg har inni meg, men som ikke slipper helt ut på en måte. Sånn som at jeg er livredd. Jeg har rasjonalisert meg fram til det for lenge siden at jeg ikke er i livsfare i nåtid, kun i fortid. Men kroppen min reagerer fortsatt som om jeg er i livsfare. Og andre ting: når hun kommer bort i områder som er vanskelige for meg, sånn som på ribbeinene av en eller annen grunn, så har det en årsak.

Jeg har mye igjen for psykomotorisk fysio ihvertfall :-)

Jeg var ikke klar over at det var så langt før jeg sendte det, så jeg ble ganske overrasket over at noen hadde orket å lese gjennom det.

Er "overaktivering" en psykologisk term, eller betyr det bare at du er mer aktiv/tar på deg mer enn du egentlig takler?

[Orio]

Når jeg er til terapi tenker jeg ofte at jeg ikke blir trodd... men når jeg sitter trygt her hjemme tror jeg heller det er jeg som tolker feil. Det er vel en kombinasjon av at de ikke vet hvordan de skal reagere og at de kanskje ikke husker hva pasientene sliter med like godt som pasientene selv...

Men nå skal det nevnes at jeg er veldig flink til å tolke hver minste ting i en eller annen retning...

Jeg kan også være ganske god på tolkninger, men akkurat den gangen her tror jeg ikke jeg tok feil. Det er en stund siden, i våres en gang, jeg fikk et angstanfall hos behandler, og klarte ikke bevege armene. De legger seg da gjerne i kryss over brystet, noe de gjorde da også. Jeg fikk beskjed om å løsne armene og la dem henge ned langs siden (forstår ikke vitsen, det gir jo bare mer angst), men det klarte jeg naturligvis ikke. I stedet tok behandler tak i armen min og prøvde å rette den ut med makt, noe som selvfølgelig ikke gikk. Hvis hn trodde på at musklene var låst forstår jeg ikke hvorfor han skulle prøve å rette ut armen min med makt, og hvorfor h*n ikke ga seg med en gang da hele overkroppen fulgte med.

Har du lest hele det lange innlegget jeg startet med?

[vanilje]

Mye av det du skriver passer på meg også, har ptsd og noen dissossieringsdiagnoser, bruker lamictal og efexor.

Jeg er sånn som ikke tåler stress, da kan jeg få de grensepyskotiske episodene.

Vet ikke helt hva jeg skal svare deg, annet enn at det ikke er helt bra å kun henge seg opp i diagnosene. Men er det sånn at du dissossierer eller blir grensepsykotisk, så er det mer viktig å finne ut hvordan du kan håndtere en sånn situasjon.

[Orio]

Mye av det du skriver passer på meg også, har ptsd og noen dissossieringsdiagnoser, bruker lamictal og efexor.

Jeg er sånn som ikke tåler stress, da kan jeg få de grensepyskotiske episodene.

Vet ikke helt hva jeg skal svare deg, annet enn at det ikke er helt bra å kun henge seg opp i diagnosene. Men er det sånn at du dissossierer eller blir grensepsykotisk, så er det mer viktig å finne ut hvordan du kan håndtere en sånn situasjon.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har ptsd. Da måtte jeg først ha opplevd et alvorlig traume, og det har jeg ikke.

Jeg er enig i at det ikke er bra å henge seg for mye opp i diagnosene, men diagnoser har jo en del å si for behandlingen, da. Og jeg har en følelse av at det meste av det jeg opplever som vanskelig ikke omfattes av diagnosene, og er helt fraværende i forhold til behandling.

Jeg har store problemer med å takle press, både fra meg selv og fra andre. Og hvis det jeg har opplevd den siste tiden er et resultat av for stort press er det litt viktig å finne ut av det, særlig siden behandleren min er tilhenger av "jo mere press, jo bedre".

Har også før opplevd tilbakegang når jeg har følt at presset er blitt for stort, men ikke så ille som nå. Jeg vet heller ikke om det har noen sammenheng selv om det virker sånn for meg.

[vanilje]

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke har ptsd. Da måtte jeg først ha opplevd et alvorlig traume, og det har jeg ikke.

Jeg er enig i at det ikke er bra å henge seg for mye opp i diagnosene, men diagnoser har jo en del å si for behandlingen, da. Og jeg har en følelse av at det meste av det jeg opplever som vanskelig ikke omfattes av diagnosene, og er helt fraværende i forhold til behandling.

Jeg har store problemer med å takle press, både fra meg selv og fra andre. Og hvis det jeg har opplevd den siste tiden er et resultat av for stort press er det litt viktig å finne ut av det, særlig siden behandleren min er tilhenger av "jo mere press, jo bedre".

Har også før opplevd tilbakegang når jeg har følt at presset er blitt for stort, men ikke så ille som nå. Jeg vet heller ikke om det har noen sammenheng selv om det virker sånn for meg.

Ptsd er jo en samlebetegnelse på flere symptomer som oppstår etter et traume. Det vil ikke si at de symptomene ikke kan være til stede ved andre diagnoser.

Men uansett diagnose, så er det bra om du og behandleren din kan bli enige om en strategi.

[Orio]

Ptsd er jo en samlebetegnelse på flere symptomer som oppstår etter et traume. Det vil ikke si at de symptomene ikke kan være til stede ved andre diagnoser.

Men uansett diagnose, så er det bra om du og behandleren din kan bli enige om en strategi.

Jeg har time fredag morgen, og prøver å få litt orden på tankene og litt tilbakemelding på om jeg er helt på jordet når jeg tenker at det er noe som ikke henger helt sammen her.

Hvis det skal bli noen forandring er det litt opp til meg, jeg må virkelig ta meg sammen og ha ganske klart for meg hva jeg vil si og spørre om, hvis ikke rekker jeg ikke komme til poenget for h*n fortsetter på "viktigere" ting.

[Orio]

Huff, det er ikke slik man behandler pasientene sine i alle fall...!!!

Jeg har lest hele ja, men... jeg veit jo ikke hva slags diagnose som gir deg den rette behandlingen... men om det er sånn at du isolerer deg for å dempe/unngå paranoide tanker så ville jeg i alle fall fokusert på det ved neste time.

Jeg er så "flink" at jeg ikke isolerer meg så mye, selv om jeg har gjort det litt i en periode nå. Og når jeg går ut og møter til avtaler har jeg det pr. definisjon bra, det er i hvert fall det inntrykket jeg får fra behandleren min. Jeg klare ikke å formidle på en forståelig måte at jeg har det helt forferdelig, selv om jeg på et vis klarer å gi inntrykk av at ting fungerer utad, bl.a. ved å gå ut av huset og møte til avtaler.

[Orio]

Huff, det er ikke slik man behandler pasientene sine i alle fall...!!!

Jeg har lest hele ja, men... jeg veit jo ikke hva slags diagnose som gir deg den rette behandlingen... men om det er sånn at du isolerer deg for å dempe/unngå paranoide tanker så ville jeg i alle fall fokusert på det ved neste time.

Klarte visst å svare meg selv i stedet for deg. Her får du i alle fall en kopi.

Jeg er så "flink" at jeg ikke isolerer meg så mye, selv om jeg har gjort det litt i en periode nå. Og når jeg går ut og møter til avtaler har jeg det pr. definisjon bra, det er i hvert fall det inntrykket jeg får fra behandleren min. Jeg klare ikke å formidle på en forståelig måte at jeg har det helt forferdelig, selv om jeg på et vis klarer å gi inntrykk av at ting fungerer utad, bl.a. ved å gå ut av huset og møte til avtaler.

Jeg er forresten "flink" til å holde en noenlunde fast døgnrytme, dvs. jeg inntar sengen omtrent på denne tiden, og blir liggende våken der i stedet for å sitte foran pcen.

God natt.

[Orio]

Nå går jeg å legger meg og. Jeg er sliten. Jeg er glad du fortalte meg det med Vallergan, det om at de begynner å virke (bedre) igjen om man tar noen dagers pause på de... for jeg har nemlig, i løpet av de dagene, at jeg blir mye mer opplagt på dagen om jeg ikke tar de. Jeg bruker Imovane i stedet. Jeg er usikker på om jeg får skrevet ut mer av den slags, men jeg har i alle fall Imovane for 25 netter og Alopam for 12. Så jeg sier den tid den sorg nå, jeg. De rekker jo over jul i alle fall.

Jeg tror ikke du skal satse på imovane etc for å få sove over lengre tid. Ikke hvis du trenger sovemedisiner fast.

Har du prøvd vallergan igjen etter "pausen"? Hvis du tar dem tidligere på kvelden blir du kanskje ikke like trøtt og uopplagt dagen etter. Det tar jo også litt tid før de begynner å virke, så du trenger ikke vente til du legger deg som du må med imovane.

[Melba1365380968]

Jeg var ikke klar over at det var så langt før jeg sendte det, så jeg ble ganske overrasket over at noen hadde orket å lese gjennom det.

Er "overaktivering" en psykologisk term, eller betyr det bare at du er mer aktiv/tar på deg mer enn du egentlig takler?

Psykologen og fysioterapeuten min bruker begge ordet overaktivering når de beskriver hva som skjer med meg både i kropp og hode når jeg f.eks. både er livredd og har tankekjør. De tenker vel at jeg har fått aktivert for mange vonde minner og følelser på en gang (pga terapi, flashbacks etc), og dermed blir det for mye å takle for meg. Da dissosierer jeg. Overaktivering = dissosiering for meg.

[Orio]

Jeg synes ikke jeg har merket noe særlig bedring på angsten og de andre problemene mine, selv om behandlingen jeg får skal være veldig effektiv. Kan det tyde på at diagnosen (altså problemet) er et annet enn antatt?

[vanilje]

Jeg har time fredag morgen, og prøver å få litt orden på tankene og litt tilbakemelding på om jeg er helt på jordet når jeg tenker at det er noe som ikke henger helt sammen her.

Hvis det skal bli noen forandring er det litt opp til meg, jeg må virkelig ta meg sammen og ha ganske klart for meg hva jeg vil si og spørre om, hvis ikke rekker jeg ikke komme til poenget for h*n fortsetter på "viktigere" ting.

Jeg synes ikke tankene dine er helt gærne, synes det virker som du er presset opp i et hjørne. Det beste hadde vært om behandleren din ikke fortsetter å presse deg.