Fars personlighetsforstyrrelse og forhold til sine barn

[Gjest Fortvilet mamma, Anne]

Jeg har vært gift i 13 år og ble separert fra min mann i sommer etter et svært turbulent og vondt ekteskap. Vi har tre sønner på 11, 9 og 9 år. Vi har opplevd mange vonde episoder hvor min mann har hatt raserianfall eller voldsomme følelsemessige reaksjoner som stort sett har endt i at han har avvist familien og isolert seg. Han er manipulerende og arrogant og tolererer ikke å bli motsagt eller kritisert (kan ofte vært ting som overhodet ikke var ment som kritikk). Han er veldig opptatt av suksess og lykke og kjøper hauger av bøker rundt temaet "hvordan bli lykkelig/suksessrik/millionær" men sliter mye av dårlig selvbilde og anfall av depresjon. Han kaller det selv "anfall av galskap" men mener at det er andre sin skyld at han “må” reagere slik. Jeg har utallige ganger søkt hjelp hos lege og terapeut (vi har bodd i England) for å redde familien og forholdet, men han har (bortsett fra to måneder med anti-depressive) ikke sett vitsen med å søke hjelp fordi det er ingenting i veien med ham. Han har hatt lite og sporadisk omsorg for barna oppigjennom årene, har vært mest opptatt av sine egne interesser og behov. De har vært vitne til mange leie episoder som de sikkert hadde opplevd enda vondere hvis ikke jeg hadde vært der og avledet, dekket over og beskyttet. Etter vi ble separert ble vi først muntlig enige om en ”vanlig samværtsavtale”. Men nå har min mann snudd helt rundt og forlanger delt omsorg. Jeg føler dypt i sjelen at jeg ikke kan godta dette for mine barns skyld. Hva skal de gjøre hvis faren mister kontrollen og jeg ikke lenger er der for dem? Han spiller nå ”superFar” og finner på det utroligste sammen med dem, de har hatt mer kjekt sammen med ham de siste 2 månedene enn de har hatt på 10 år. Jeg ser det som et spill for å trekke guttene til seg da han på sin side hungrer etter deres (noens) kjærlighet, og de på sin side er sulteforet på hans faderlige anerkjennelse. Han mener at han nå endelig får sjansen til å være en ordentlig far nå da jeg ikke lenger er der til å kritisere, mase og ødelegge. Han er ovenfor utenforstående veldig sjarmerende og troverdig og fremstiller meg som urimelig. Han har sagt guttene en dag vil forstå hvordan jeg har ødelagt forholdet mellom han og dem. Jeg tror han lider av en personlighetsforstyrrelse og mener ungene vil få det best hos den samme stabile trygge forelderen de alltid har støttet seg til. Jeg vil føye til at min manns mor også er oppfarende, temperamentsfull, sårende og lider av depresjoner. Men hun er vel like uselvisk som han er selvopptatt... Mitt spørsmål er om guttene allikevel vil få et fint forhold til faren tiltross for vår vonde historie. Hvordan kan farens adferd påvirke barna de ukene de er alene med ham? Bør jeg sloss for omsorgsretten for å beskytte guttene, eller overreagerer jeg ?

[Gjest Geir]

Det der er en svært vanskelig avveining å ta, for det første så er det mange positive sider ved at faren nå (om det fortsetter) spiller "superfar" og er aktiv og tar barna med på aktiviteter o.l.

For nå _må_ han om han skal oppnå/beholde barnas tillit, ta seg sammen og det er bra for alle parter.

''Hvordan kan farens adferd påvirke barna de ukene de er alene med ham?''

Så lenge han anstrenger seg for å være positiv og klarer det mens barna er der, så vil det være en positiv opplevelse for barna (vil eg tro).

Men der bør du kanskje søke råd hos profesjonelle?

''Bør jeg sloss for omsorgsretten for å beskytte guttene, eller overreagerer jeg ?''

Eg forstår det slik at det er du som _nå_ har omsorgsretten og at han har samværsrett, men han ønsker nå delt omsorg?

Hvis det er tilfellet så tror eg du kan ta det med ro (ihvertfall i første omgang) og forholde deg passiv, eg ville (i ditt tilfelle) ikkje gått med på delt omsorg, men gjerne en utvida samværsrett om du mener det er det beste for barna.

Hverken Domstolene eller Fylkesmannen har lov til å idømme "Delt Omsorg", det er forbudt gjennom Barneloven, det kan kun avtales privat om begge foreldrene er enige om det.

Kjemp for omsorgen du uansett ka som skjer, eg tror det beste for barna er at du har "kontrollen" og det siste ordet !

Ps! Lykke Til.

[Gjest greyhound]

Hei. Kan mannen din være manisk depressiv? Langt nede og derpimert og høyt oppe og veldig aktiv. I så fall kommer han vel ikke utenom medikamenter, selv om jeg er skeptisk til det.

[Gjest tubbel]

Hei. Kan mannen din være manisk depressiv? Langt nede og derpimert og høyt oppe og veldig aktiv. I så fall kommer han vel ikke utenom medikamenter, selv om jeg er skeptisk til det.

synes ikke noe i trådstares innlegg minner om bipolar lidelse.

også lurer jeg på hvorfor i all verden du er skeptisk til medisiner til bipolare???

litt kunnskapsløs kanskje?

[Gjest Spekepølse]

Det er alltid vanskelig å få et klart inntrykk av hvor ille ting egentlig er ut fra slike innlegg på internett, synes jeg.(fx mht personlighetsforstyrrelser) Derfor vil jeg ikke si noe annet her enn at det alltid er en mulighet for at det stemmer at det er lettere for ham å være far og stabil om han ikke har deg rundt seg. At han klarer seg bedre når han kan bestemme selv hvordan ting skal gjøres.

Mange fedre, både normale og psyke, kan føle seg "overvåket" og vurdert etter morens premisser for hvordan ting skal gjøres.Det kan slå galt ut og de går helt i stå

I tillegg synes jeg det er synd om han skal bli frarøvet tid med barna baserte på en mistanke om at han har en personlighetsforstyrrelse. Jeg mener, det skjer jo stadig vekk, og du vet best hvor ille du synes han er, men det er jo synd om det er feil...

[Gjest greyhound]

synes ikke noe i trådstares innlegg minner om bipolar lidelse.

også lurer jeg på hvorfor i all verden du er skeptisk til medisiner til bipolare???

litt kunnskapsløs kanskje?

Er generelt veldig skeptisk. Men har en bekjent som har denne lidelsen over flere år. Hadde ikke sett ham på noen år. Tror (99%) han bruker Litium. Kjente ham ikke igjen. Så ut som en oppblåst ballong som var i ferd med å sprekke!

[Gjest tubbel]

Er generelt veldig skeptisk. Men har en bekjent som har denne lidelsen over flere år. Hadde ikke sett ham på noen år. Tror (99%) han bruker Litium. Kjente ham ikke igjen. Så ut som en oppblåst ballong som var i ferd med å sprekke!

De fleste som bruker litium har ikke store forandringer i vekten sin.Selv gikk jeg uten problem ned 18 kg etter at jeg begynte på litium. Er ganske så fornøyd med kroppen min.

Var på kurs med andre bipolare, der ale brukte medisiner. Ikke en eneste en var feit.

Kun en dame var noe rund. Hun brukte ikke litium.

[Gjest]

Det er alltid vanskelig å få et klart inntrykk av hvor ille ting egentlig er ut fra slike innlegg på internett, synes jeg.(fx mht personlighetsforstyrrelser) Derfor vil jeg ikke si noe annet her enn at det alltid er en mulighet for at det stemmer at det er lettere for ham å være far og stabil om han ikke har deg rundt seg. At han klarer seg bedre når han kan bestemme selv hvordan ting skal gjøres.

Mange fedre, både normale og psyke, kan føle seg "overvåket" og vurdert etter morens premisser for hvordan ting skal gjøres.Det kan slå galt ut og de går helt i stå

I tillegg synes jeg det er synd om han skal bli frarøvet tid med barna baserte på en mistanke om at han har en personlighetsforstyrrelse. Jeg mener, det skjer jo stadig vekk, og du vet best hvor ille du synes han er, men det er jo synd om det er feil...

Det kan nok være at han kan bli en bedre far nå enn da vi bodde sammen. Siden han hele tiden har beskylt meg for å "ødelegge forholdet", "ikke tolerer ham" osv må det jo være en lettelse for ham å ikke ha meg der lenger. Nå tilbringer han jo sikkert 50 ganger mer tid til guttene enn før, for første gang er han en Far.

Men jeg er redd for at det bare er hans Narcissistiske trekk som vil ha barnas oppmersomhet, beundring og tilbedelse, at han ønsker barna kun for å føle seg bedre om seg selv. Han lider av dårlig selvbilde, og reagerer på minste kritikk og negativ tilbakemelding med voldsomt raseri, hva når barna er de som utløser dette? Min venninne har en mor med veldig like trekk, og hun har i 40 år lidd under morens anklager, feiltolkninger, stormannsgalskap og vridning på sannheten, skal mine barn få samme sjebne? Men kanskje løsninger her er å gi faren den sjansen til å vise at han kan forsette, over tid, å være Far, mens jeg allikevel beholder hovedomsorgen og "kontrollen" hvis hans "psyke" igjen skulle skjære seg.