Falsk smil

[Koja]

I alt for mange sammenhenger smiler jeg og ler når jeg ikke føler for det. Det er så utrolig slitsomt! Også skammer jeg meg over at jeg gjør det, for jeg vil ikke være falsk. Jeg prøver å slutte å gjøre det, men det går veldig automatisk selv om jeg fokuserer mye på det. Noen forslag til hva jeg kan gjøre for å vise mer genuine følelser?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke du skal legge så mye arbeid i å endre på dette. I samvær med andre enn de aller nærmeste er det en god egenskap å fremstå som blid og hyggelig.

[Gjest]

Er du en utrygg person? Usikker?

Jeg kjente meg litt igjen med at dette måtte være slitsomt, serru... hadde en periode hvor jeg følte alle var imot meg (det kan jeg vel føle nå og, men dette var en veldig sterk opplevelse av det da), og da føltes det som jeg gikk rundt med en maske hele tiden, for jeg turte ikke vise sinne, turte ikke vise at jeg ikke var blid...

Jeg syns det var veldig slitsomt, men det var ikke noe jeg gjorde for at det gikk over. Det skjedde automatisk ettersom jeg fikk det bedre...

[Orio]

Hold fast ved de falske smilene. Det er ikke meningen vi i alle situasjoner skal vis genuine følelser.

[Gjest]

Hold fast ved de falske smilene. Det er ikke meningen vi i alle situasjoner skal vis genuine følelser.

Skjønner ikke hvorfor dere utelukkende sier man skal "beholde de falske smilene"... jeg vet ikke om dere har erfaring med det, men jeg kan i alle fall si det er ufattelig slitsomt å gå rundt som en "smilende robot" (uten å mene noe om dette gjelder for "Koja" eller ikke). I journalen min ble faktisk den smilingen omtalt som tics.

[Orio]

Skjønner ikke hvorfor dere utelukkende sier man skal "beholde de falske smilene"... jeg vet ikke om dere har erfaring med det, men jeg kan i alle fall si det er ufattelig slitsomt å gå rundt som en "smilende robot" (uten å mene noe om dette gjelder for "Koja" eller ikke). I journalen min ble faktisk den smilingen omtalt som tics.

Jeg har hatt min dose falske smil. På mange måter er et smil et sosialt verktøy, på linje med å håndhilse og presentere deg. Det har litt med hvilken side du viser av deg selv, eller velger å ta frem i forskjellige situasjoner.

Når smilingen blir kalt tics er det nok langt over det nivået som er sosialt hensiktsmessig.

[Gjest]

Jeg har hatt min dose falske smil. På mange måter er et smil et sosialt verktøy, på linje med å håndhilse og presentere deg. Det har litt med hvilken side du viser av deg selv, eller velger å ta frem i forskjellige situasjoner.

Når smilingen blir kalt tics er det nok langt over det nivået som er sosialt hensiktsmessig.

Når jeg hører "tics" så tenker jeg ufrivillige rykninger... kjenner meg ikke igjen i det, men husker jeg var veldig sliten i ansiktet av å smile, og jeg smilte jo hele tiden og da.

[mirami]

Jeg tror vi alle går rundt og smiler uten å mene det av og til - avhengig om vi er psykisk syke eller ikke. Det er ikke noe å bekymre seg for tror jeg:) En slags sosial kode vi har blitt opplært til.

Og jeg tror også det kan være sunt av og til faktisk, fordi når man smiler og møter blikket til folk, vil de også automatisk gjøre det samme, det blir en slags positiv sirkel. Jeg merker dessuten på meg selv også at hvis jeg har en dårlig dag, men likevel prøver å fremstå positiv, vil det bli bedre. (Nå er jeg ikke psykisk syk, så når jeg har en dårlig dag kan jeg jo sikkert ikke sammenlikne det med deg.)