Elev med spiseforstyrrelse

[vida]

I dag kom en av venninnene mine på besøk, og var bekymra over en av elevene sine som har sagt i en skriftlig presentasjon av seg selv at hun har spiseforstyrrelser.

Hun spurte meg om hvordan jeg syntes hun burde forholde seg til det, noe jeg syntes det var vanskelig å svare på. Eleven det gjelder er 19 år, altså myndig. jeg kjenner ikke eleven, jeg jobber ikke en gang på samme skole, og jeg aner jo ikke hva hun får av oppfølging.

Mitt råd til kollegaen min, var å få til en samtale med jenta så fort som mulig, for å sjekke om hun får hjelp på noen måte, og for å snakke med henne og bli kjent med henne.

Erfaringsmessig vet jeg at vi ofte spør en gang, og hvis svaret er at det går bra, har vi en tendens til å ikke tenke noe mer over det. Derfor mener jeg at det kan være lurt å notere i kalenderen med jevne mellomrom at man skal huske på å snakke med eleven det gjelder.

Men så ble jeg plutselig litt i tvil om det vil oppfattes som masete - jenta er "voksen" - vi kan ikke tvinge henne til å forholde seg til oss. Samtidig er det vår jobb å bry oss, og det at hun har skrevet om sitt problemfylte forhold til mat, tyder vel på at hun vil at noen skal bry seg ?

Er det noen som har noen synspunkter på hvordan man som lærer bør forholde seg i en sånn situasjon, blir jeg glad for svar.

[Gjest kez]

bare en tanke ... : man kan vel aldri få for mye omsorg? Så lenge hun får sette grensene selv, kan jeg forestille meg at det bare er positivt at noen spør hvordan hun har det en gang i blant og følger litt med (uten å bli for påtrengende).

Hadde det vært meg hadde jeg satt pris på det.

Hilsen en 19 år gammel jente,

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Vida ! Jeg synes dine råd til din venninne var de beste du kunne ha gitt hennne. Mange med spiseforstyrrelser benekter overfor seg selv og også andre at de har en spiseforstyrrelse. Det kan derfor bli en lang prosess før de innser at de trenger hjelp- derfor er det viktig at f.eks. i din venninnes tilfelle at hun bryr seg, som du selv foreslår snakke med henne igjen- helt til lærern føler at hennes elev evt. får den hjelpen hun trenger eller din venninne selv kan hjelpe sin elev til å søke hjelp hos f.eks helsesøster,sosiallærer, helsesenter, en fast lege, Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelse og anorexia/bulemia-foreningen.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Eliza]

Hei!

jeg er selv elev, som sleit (eller sliter kanskje litt enda) jeg hintet og hintet til min lærer men ingenting nytta, jo jeg fikk gde karakterer på stilene, men jeg prøvde å fortelle han noe, var et lite rop om hjelp......

nå er jeg begynt på en annen skole, og kunne ikke tenkt meg å snakke med noen der.....

vet ikke jeg, men snakk med eleven!! d vil ikke virke masete!!

klem

[Nedia]

bare en tanke ... : man kan vel aldri få for mye omsorg? Så lenge hun får sette grensene selv, kan jeg forestille meg at det bare er positivt at noen spør hvordan hun har det en gang i blant og følger litt med (uten å bli for påtrengende).

Hadde det vært meg hadde jeg satt pris på det.

Hilsen en 19 år gammel jente,

Hei Vida

Be veninnen din bry seg! Jeg er selv elev som sliter med spiseforstyrrelse og div. andre ting. På ungdomsskolen var det ingen som brydde seg av lærerene. Jeg hintet og hintet, for jeg villle så gjerne ha hjelp. Jeg får hjelp nå, ¨får også hjelp av skolen. På skolen har jeg voksne som spør meg "Hvordan har du det?" De gir seg ikke før de vet at jeg har svart.... Jeg trenger folk som spør, jeg klarer ikke å si noe på eget iniativ. Vil ikke være til bry..... Og hvis man påstår at alt er kjempe bra, så er det ikke alltid sant, heller det motsatte. Lærere bør bry seg mye mere!!!!! Faste samtaler er en bra ting, da har man et fast holdepunkt.

klem fra snart 18 år

[vida]

Tusen takk for svar. Jeg vet hva jeg ville gjort hvis det var min elev, selvfølgelig ville jeg ha brydd meg, jeg ble bare litt usikker når jeg ga råd til andre. Det var godt å få bekrefta at rådet jeg ga hørtes fornutig ut.

Det jeg glemte i farta, var at jeg kjenner ei som jobber i en interesseorganisajon for kvinner med spiseforstyrrelser, og nå har jeg kobla henne sammen med venninna mi.

Ellers kommer jeg til å "bry" dere igjen hvis det er mer jeg lurer på.

Hilsen fra

[Gjest Jorunn Sundgot-Borgen]

Hei Vida

Be veninnen din bry seg! Jeg er selv elev som sliter med spiseforstyrrelse og div. andre ting. På ungdomsskolen var det ingen som brydde seg av lærerene. Jeg hintet og hintet, for jeg villle så gjerne ha hjelp. Jeg får hjelp nå, ¨får også hjelp av skolen. På skolen har jeg voksne som spør meg "Hvordan har du det?" De gir seg ikke før de vet at jeg har svart.... Jeg trenger folk som spør, jeg klarer ikke å si noe på eget iniativ. Vil ikke være til bry..... Og hvis man påstår at alt er kjempe bra, så er det ikke alltid sant, heller det motsatte. Lærere bør bry seg mye mere!!!!! Faste samtaler er en bra ting, da har man et fast holdepunkt.

klem fra snart 18 år

KJære Nedia

Jeg er helt enig med deg.En lærer som opplever en elev som ikke synes å ha det ok skal bry seg..men lærere, som andre, er ofte fryktelig redde for å gjøre noe galt i en slik anledning. Vi må derfor være flinkere til å informere lærere slik at de tørr å bry seg på en slik måte at det oppleves som godt for den det gjelder.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Jorunn Sundgot-Borgen, Forsker