Blir hun brukt som "miljøarbeider" i barnehagen?

[Gjest ganske bekymret mamma]

Har ei jente som går siste året i barnehagen, kaller henne ”Nille”. Hun har alltid vært ganske ”utfordrende” og jeg har ofte lurt på om det er ”noe galt” men barnehagen har alltid sagt at de ikke tror det. Bare at hun har en sterk vilje, skiftende temperament og trenger grenser.

Grenser har vi alltid hatt – og hun har testet og testet og testet. (Med storesøster var det nok å si ting EN gang som regel).

Nok om det. I barnehagen til Nille er det en gutt som jeg alltid har mistenkt at det ”er noe med”. Nille har alltid hatt historier å fortelle om denne gutten, at han har vært stygg, slått, ikke hørt etter, de voksne måtte snakke til han osv osv. Jeg har også observert at voksne har måttet løfte han bort fra situasjoner når han ikke har gjort som de sier, vært strenge og har altså tenkt at han kanskje har adhd eller noe slikt. Har liksom oppfattet at dette er ganske vanlig oppførsel av han – har også skjedd ting i forbindelse med opptredener som jeg har lagt merke til. (Men jeg har jo ikke noe med det – tanken har bare slått meg mange ganger).

De siste ukene har Nille lekt mye med denne gutten. De to har fått være inne mens de andre har vært ute, bare de to har gått på turer flere ganger sammen med en voksen. De leker tydeligvis godt i lag.

Men da begynner jeg jo å lure – hvorfor har barnehagen nok ansatte til å bruke en person BARE på de to? Hvis det ikke er noe ”galt” med denne gutten slik at de har fått ekstra ressurser tro? Og jeg vet ikke om jeg syns det er greit at Nille blir brukt som en slags ”miljøarbeider” hvis så er tilfelle. Er redd hun skal få et stempel på seg blant de andre ungene (de har allerede ertet henne pga at hun er ”kjæreste” med han).

Jeg har jo som sagt nok bekymringer fra før ang Nille og mitt høyeste ønske er jo at hun skal bli mest mulig kjent med de jentene hun skal begynne på skole med? Danne vennskap – om ikke akkurat en bestevenninne (for det har hun ikke). Men hun kan leke med mange av jentene – jeg er bare redd for at hun nok kan bli litt voldsom for dem i lengden. Men da vil jeg jo heller at barnehagen skal ta tak i dette og være med på å lære henne ”riktig oppførsel”? (Snakker jo ofte med henne om dette selv også – og hun er grei å snakke med når hun bare får tenkt seg om, flink til å be om unnskyldning og dette beroliger meg jo litt).

Eller mener barnehagen at det ”er noe med” Nille allikevel? I så fall burde vel vi foreldre fått vite noe?

Hva syns dere jeg skal gjøre? Jeg har i hvert fall lyst til å spørre om hvorfor de to til stadighet går på tur/gjør ting i lag – og hvordan de kan ha ressurser til det. Og selvfølgelig vil jeg vite det hvis de syns Nille er så slitsom at det er ”godt å få henne vekk” fra de andre.

Hva tror dere andre – og hadde dere gjort noe?

[Mrs. Wallace]

Jeg synes du skal snakke med barnehagen. Alt annet blir bare spekulasjoner.

[Gjest efoll]

Hei

Jeg forstår din bekymring, men jeg tror du kan slappe av likevel. du har jo allerede undersøkt om barnehagen tror det er "noe" med barnet ditt. De hadde nok gitt deg beskjed dersom de trodde det var det. At din datter blir satt til å være "miljøarbeider" sammen med denne gutten er sikkert ikke enestående. Det jeg mener at det er det sikkert flere av barna som blir, ikke bare datteren din.

Da jeg hadde barnehagebarn, ble min eldste også ofte plukket ut til å være med på ekstra turer sammen med en spesiell gutt (jeg tror han muligens var autist). Hun så på dette som et stort gode. hun fikk en voksen (som hun likte svært godt) nesten for seg selv, og hun fikk opplevelser de andre barna ikke fikk. Barnehagehverdagen ble heller ikke så kjedelig, hun hadde en tendens til å kjede seg litt der, blant annet fordi det var få jenter på hennes alder. Jeg synes dette var positivt. Hun lærte også at barn er forskjellige og noen har behov for ekstra oppmerksomhet.

Derfor synes jeg ikke du skal være skeptisk til at barnet ditt er en såkalt "miljøarbeider". Det kan føre mye godt med det, faktisk. Men selvsagt, dersom du synes hun blir negativt påvirket, og at det blir for mye av det gode, så bør du si ifra.

Hun bør heller ikke fratas muligheten til å bli sammensveiset med de andre barna. Men så ofte er det vel ikke?

[PieLill]

Asking saves guesswork.

Lurer du på noe, bør du selvsagt spørre.

Men ta det gjerne fra en hvordan-går-det-nå?-vinkel, fremfor et nå-tror-jeg-noe-er-galt-perspektiv. Du får vite mye mer om du unngår at personalet går i forsvar.

Helt utenom det du sprute om. Du sier jenta di fort kan slite ut jevnaldrede og mer forsiktige jenter. Kanskje hun trenger noen litt røffere venner? Og kanskje disse er lettere å finne blant gutter? Det er ikke enkelt å være røff jente som stadig må dempe seg. Spesielt ikke om man skulle oppdage at hadde man vært gutt, ville det gått ganske greit... Vi voksne er ofte ikke bevisste på i hvilken grad kjønnsrollemønster påvirker våre forventninger til barn.

Hvordan kan hun få utløp og anerkjennelse for noe av sin røffhet og voldsomhet? Litt tungt hagearbeid, fotball, veggklatring, sykle i terreng, snekring, snømåking, jakt?

Røffe jenter kan fort bli veldig ensomme. De passer ikke inn sammen med de mer finslige jentene. Guttene som driver med det de egentlig har lyst til, vil ikke ha dem med. De voksne opplever dem som et problem. De kan ofte trenge litt ekstra hjelp og oppmuntring for å finne seg til rette.

Litt satt på spissen og svartmalt dette her. Du vet best hvor relevant det er.

mvh

[Gjest ganske bekymret mamma]

Asking saves guesswork.

Lurer du på noe, bør du selvsagt spørre.

Men ta det gjerne fra en hvordan-går-det-nå?-vinkel, fremfor et nå-tror-jeg-noe-er-galt-perspektiv. Du får vite mye mer om du unngår at personalet går i forsvar.

Helt utenom det du sprute om. Du sier jenta di fort kan slite ut jevnaldrede og mer forsiktige jenter. Kanskje hun trenger noen litt røffere venner? Og kanskje disse er lettere å finne blant gutter? Det er ikke enkelt å være røff jente som stadig må dempe seg. Spesielt ikke om man skulle oppdage at hadde man vært gutt, ville det gått ganske greit... Vi voksne er ofte ikke bevisste på i hvilken grad kjønnsrollemønster påvirker våre forventninger til barn.

Hvordan kan hun få utløp og anerkjennelse for noe av sin røffhet og voldsomhet? Litt tungt hagearbeid, fotball, veggklatring, sykle i terreng, snekring, snømåking, jakt?

Røffe jenter kan fort bli veldig ensomme. De passer ikke inn sammen med de mer finslige jentene. Guttene som driver med det de egentlig har lyst til, vil ikke ha dem med. De voksne opplever dem som et problem. De kan ofte trenge litt ekstra hjelp og oppmuntring for å finne seg til rette.

Litt satt på spissen og svartmalt dette her. Du vet best hvor relevant det er.

mvh

Ja jeg har kommet fram til det samme. Altså at jeg skal spørre "hvordan går det nå?". Vi skal snart til 5 års samtale hos helsesøster så det passer jo å høre litt med barnehagen først. Jeg har tatt opp min bekymring på HVER kontroll vi har hatt - men har aldri hatt samme helsesøster 2 ganger på rad da... Men som sagt så har de ment at jeg bør kunne stole på barnehagen så lenge de ikke mener at det er noe galt.

Lurer på om jeg skal skrive ned de tingene jeg er bekymret for til kontrollen - men er redd for at det skal virke "overveldende" for da ser det jo ihvertfall fælt ut... (Se mitt innlegg under "bokstavbarn" for ikke så lenge siden). Jeg har jo ikke LYST til at det skal være noe galt... Men har som sagt hatt bekymringer helt siden hun var nyfødt.

Når det er sagt så er hun VELDIG jente. Ikke noen guttejente sånn sett. Yndig og elegant i bevegelsene (om enn voldsom - hvis det går an). Veldig opptatt av klær og utseende. Hun er veldig høgrøstet og dette gjør jo også at hun virker mye voldsommere.

Grunnen til at jeg er redd hun skremmer bort jenter er dette med at hun blir så fort både glad og sint - og utrykker det så MYE. (Manglende impulskontroll?). Tar nok lett styringen og vil bestemme. Blir veldig sur og "dommedagsprofetisk". "Da skal jeg ALDRI mer være venn med deg..." "Jeg vil ikke bo i denne familien lenger".

Samtidig er hun langt fremme faglig, kan regne og lese - leste allerede små ord for et år siden da hun var 4... Så jeg håper på en måte at hun vil tjene på å begynne på skolen....

[PieLill]

Ja jeg har kommet fram til det samme. Altså at jeg skal spørre "hvordan går det nå?". Vi skal snart til 5 års samtale hos helsesøster så det passer jo å høre litt med barnehagen først. Jeg har tatt opp min bekymring på HVER kontroll vi har hatt - men har aldri hatt samme helsesøster 2 ganger på rad da... Men som sagt så har de ment at jeg bør kunne stole på barnehagen så lenge de ikke mener at det er noe galt.

Lurer på om jeg skal skrive ned de tingene jeg er bekymret for til kontrollen - men er redd for at det skal virke "overveldende" for da ser det jo ihvertfall fælt ut... (Se mitt innlegg under "bokstavbarn" for ikke så lenge siden). Jeg har jo ikke LYST til at det skal være noe galt... Men har som sagt hatt bekymringer helt siden hun var nyfødt.

Når det er sagt så er hun VELDIG jente. Ikke noen guttejente sånn sett. Yndig og elegant i bevegelsene (om enn voldsom - hvis det går an). Veldig opptatt av klær og utseende. Hun er veldig høgrøstet og dette gjør jo også at hun virker mye voldsommere.

Grunnen til at jeg er redd hun skremmer bort jenter er dette med at hun blir så fort både glad og sint - og utrykker det så MYE. (Manglende impulskontroll?). Tar nok lett styringen og vil bestemme. Blir veldig sur og "dommedagsprofetisk". "Da skal jeg ALDRI mer være venn med deg..." "Jeg vil ikke bo i denne familien lenger".

Samtidig er hun langt fremme faglig, kan regne og lese - leste allerede små ord for et år siden da hun var 4... Så jeg håper på en måte at hun vil tjene på å begynne på skolen....

Jo, oppfarenhet og superdrama kan skremme bort både gutter og jenter. Det er ikke bare enkelt å hjelpe barna med slikt og samtidig ta vare på deres personlighet. Men innsatsen vil til slutt gi gode frukter.

Jeg tror helsesøster eller ped.leder i barnehagen bare vil ta det positivt om du kommer med "saksliste". Det viser for det første at du kommer forberedt og engasjert, at du verdsetter tiden de bruker på deg og ønsker å disponere den konstruktivt og effektivt. Dessuten viser du at disse tingene er viktige for deg. Det kan hjelpe deg å bli tatt på alvor.

Og sist, men ikke minst, slipper du ergrelsen over å komme på alt du har glemt når det er for sent...

Lykke til!

mvh