Er diagnose vesentlig hos psykolog?

[Gjest starlightexpress]

Jeg har gått til psykolog i et par års tid nå, det begynte med en depresjon. Under samtalene våre snakker vi aldri om diagnose. Så jeg vet ikke om han har satt en diagnose på meg, men det er vel sannsynlig. Er det meningen jeg kan spørre om det? Er det ikke vesentlig for meg å vite hvilken diagnose jeg har?

[Miles]

Dette er sikkert forskjellig fra psykolog til psykolog. Den første psykologen jeg var hos diagnostiserte meg, fikk meg til å ta diverse tester. Han jeg går hos nå mener dette er uvesentlig. Har man det vanskelig, så er det greit å snakke om ting rett og slett. Diagnosen hjelper deg ikke fremover, den gir deg muligens ikke mer innsikt i akkurat dine problemer: Diagnoser er jo bare samlebetegnelser, tankeverktøy for de som må forholde seg til de som har det litt vanskelig.

[rose23]

Diagnoser er noe av de store fy-tingene i psykiatrien mener nå jeg. Et greit redskap og merkelapper for legene og psykiaterene, men for mange pasienter blir diagnoser lett en hvilepute. "Jeg kan ikke hjelpe for det, for jeg er el. har...".

Drit i diagnose!

[Gjest unieiga]

Diagnoser er noe av de store fy-tingene i psykiatrien mener nå jeg. Et greit redskap og merkelapper for legene og psykiaterene, men for mange pasienter blir diagnoser lett en hvilepute. "Jeg kan ikke hjelpe for det, for jeg er el. har...".

Drit i diagnose!

Jeg vil si det sier mye om personligheten og holdningene til pasienten om denne bruker diagnosen som en hvilepute.

Det sier mer om dem, enn det at man bruker diagnoser. Det må man jo om man skal behandle dem. En kan ikke behandle en med sosial fobi på samme måte som en med mani.

Takket være diagnosen fungerer jeg som en helt frisk person som har det godt og er i jobb hver dag og sammen med venner osv.

Før var jeg veldig syk og på selvmordets rand pga svære psykiske smerter.

Gikk ett år i samtaler med psykiater som ikke satte noen diagnoser og ble jo ikke noe bedre av det.

Ikke før han ble sykemeldt, og jeg ble lagt inn, og fikk diagnosen og rett behandling!

Ingen hvilepute!

Dessuten kan en faktisk være så syk at en ikke kan gjøre annet enn å "hvile litt"

målet er vel at en ved hjelp av behandlingen (som ikke blir riktig uten rett diagnose), så blir en bra.

[rose23]

Jeg vil si det sier mye om personligheten og holdningene til pasienten om denne bruker diagnosen som en hvilepute.

Det sier mer om dem, enn det at man bruker diagnoser. Det må man jo om man skal behandle dem. En kan ikke behandle en med sosial fobi på samme måte som en med mani.

Takket være diagnosen fungerer jeg som en helt frisk person som har det godt og er i jobb hver dag og sammen med venner osv.

Før var jeg veldig syk og på selvmordets rand pga svære psykiske smerter.

Gikk ett år i samtaler med psykiater som ikke satte noen diagnoser og ble jo ikke noe bedre av det.

Ikke før han ble sykemeldt, og jeg ble lagt inn, og fikk diagnosen og rett behandling!

Ingen hvilepute!

Dessuten kan en faktisk være så syk at en ikke kan gjøre annet enn å "hvile litt"

målet er vel at en ved hjelp av behandlingen (som ikke blir riktig uten rett diagnose), så blir en bra.

Det er nå avhengig av hvilken diagnose en får også. Har feks. en venninne som har bulimi. Hatt det i over ti år. Hun skryter nærmest av det, selv til mennesker hun ikke kjenner. Men hun spiser også altfor mye uten å kaste opp også. På en handlerunde kan hun proppe i seg tre softiser... når jeg har prøvd å hinte frampå at hun må tenke på hva hun putter i seg, freste hun og sa hun ikke kunne hjelpe for det, fordi hun har bulimi. Hun har fått tilbud om opphold på behandlingsinstitusjon, men trakk seg fra dette etter en prøvehelg og kom med noen svake unskyldninger. Mange forstår ikke at det er de selv som må gjøre den største jobben for å bli frisk. Det krever mot, viljestyrke og tro. Men en diagnose kan svekke kampviljen til de grader, og en begynner å identifisere seg og oppføre seg etter diagnosen.

Jeg selv var stemplet som bipolar i årevis, og da jeg var 23 år fikk jeg beskjed om at jeg måtte regne med å tygge piller resten av livet og at jeg kunne bli verre med alderen. Men jeg nektet å godta dette. Jeg kuttet ut medisinene for 2 år siden mot alle legenes anbefalinger, og gjett. Nå mener alle at jeg iallefall ikke er bipolar. Jeg er også kvitt diagnosene om personlighetsforstyrrelser, og står igjen med poststress traumatisk lidelse...eller hva det heter. Det betyr at det er en grunn til at jeg har lidd. Jeg velger å gi meg selv diagnosen: "menneske".

At en ikke oppfører seg som gjennomsnittet betyr ikke at en er syk. Takk og lov for at vi er forskjellig.

Sitter du på et røykerom og blir kjent med de andre pasientene, er det så og si 90 prosent som har tøffe og vonde opplevelser bak seg som absolutt har bidratt til at de har lidd og havnet på psykiatrisk. Men dette fokuserer ikke psykiaterene på. De spør om du vet hvilken dag det er, om en har planer om å skade seg eller ta selvmord, om en hører stemmer. Deretter blir det pilleutdeling.

[Gjest unieiga]

Det er nå avhengig av hvilken diagnose en får også. Har feks. en venninne som har bulimi. Hatt det i over ti år. Hun skryter nærmest av det, selv til mennesker hun ikke kjenner. Men hun spiser også altfor mye uten å kaste opp også. På en handlerunde kan hun proppe i seg tre softiser... når jeg har prøvd å hinte frampå at hun må tenke på hva hun putter i seg, freste hun og sa hun ikke kunne hjelpe for det, fordi hun har bulimi. Hun har fått tilbud om opphold på behandlingsinstitusjon, men trakk seg fra dette etter en prøvehelg og kom med noen svake unskyldninger. Mange forstår ikke at det er de selv som må gjøre den største jobben for å bli frisk. Det krever mot, viljestyrke og tro. Men en diagnose kan svekke kampviljen til de grader, og en begynner å identifisere seg og oppføre seg etter diagnosen.

Jeg selv var stemplet som bipolar i årevis, og da jeg var 23 år fikk jeg beskjed om at jeg måtte regne med å tygge piller resten av livet og at jeg kunne bli verre med alderen. Men jeg nektet å godta dette. Jeg kuttet ut medisinene for 2 år siden mot alle legenes anbefalinger, og gjett. Nå mener alle at jeg iallefall ikke er bipolar. Jeg er også kvitt diagnosene om personlighetsforstyrrelser, og står igjen med poststress traumatisk lidelse...eller hva det heter. Det betyr at det er en grunn til at jeg har lidd. Jeg velger å gi meg selv diagnosen: "menneske".

At en ikke oppfører seg som gjennomsnittet betyr ikke at en er syk. Takk og lov for at vi er forskjellig.

Sitter du på et røykerom og blir kjent med de andre pasientene, er det så og si 90 prosent som har tøffe og vonde opplevelser bak seg som absolutt har bidratt til at de har lidd og havnet på psykiatrisk. Men dette fokuserer ikke psykiaterene på. De spør om du vet hvilken dag det er, om en har planer om å skade seg eller ta selvmord, om en hører stemmer. Deretter blir det pilleutdeling.

Det du beskriver om venninnen din beskriver akkurat det jeg mener, at om man lar diagnosen være en hvilepute så er det pga personligheten og holdningene dine, og ikke diagnosen.

Jeg har også slike venninner.

Jeg har selv hatt diagnosen bulimi, og er helt frisk idag, uten behandling, var aldri en hvilepute. Fordi jeg er ikke den mennesketypen.

Men mange jenter lever og ånder veldig for å ha spiseforstyrrelser, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Men jeg tenker ikke så svart/hvitt at det er bare pga de har fått en diagnose.

Det du forteller om at du hadde diagnosen bipolar osv, er din erfaring, men langt flere har omvendt erfaring. Som meg selv.

Vi fikk ikke den rette diagnosen (bipolar), og gikk derfor i årevis og led. Med diagnosen kommer medisiner, og et normalt liv.

Jeg er ikke noe mindreverdig pillespisende menneske fordi om jeg tar to tabletter to ganger i døgnet for å holde meg frisk. Så din nedverdigende beskrivelse av det å ta medisiner tar jeg ikke til meg.

Det er faktisk en god del mennesker som har bipolar lidelse på ordentlig skjønner du.

Mange av oss har god hjelp av medisiner, på lik linje med mange med epilepsi.

Jeg har også prøvd å slutte med medisinene. Det endte ikke bra.

Er likevel enig i at det kan være unødvendig å slenge rundt med personlighetsforstyrrelsesdiagnoser til unge mennesker som har ettervirkninger av traumer.

Mens hos andre så stemmer de diagnosene veldig bra, og kjenner mange som jobber for å bli frisk og slett ikke lar det være noen hvilepute.

Er mange bipolare som ikke blir friske fordi de får feil diagnose, som oftest ustabil personlighetsforstyrrelse. Det å få rett diagnose redder livet deres!

En diagnose har lite verdig om det ikke er den korrekte.

Det er ikke diagnosen sin feil, men holdningene til disse menneskene.

jeg vil helst å fortsette å ta min litium jeg, selv om det fins raringer der ute som har en trygghet i sin bulimi. For det har ikke noe med meg å gjøre.

[Gjest unieiga]

Det er nå avhengig av hvilken diagnose en får også. Har feks. en venninne som har bulimi. Hatt det i over ti år. Hun skryter nærmest av det, selv til mennesker hun ikke kjenner. Men hun spiser også altfor mye uten å kaste opp også. På en handlerunde kan hun proppe i seg tre softiser... når jeg har prøvd å hinte frampå at hun må tenke på hva hun putter i seg, freste hun og sa hun ikke kunne hjelpe for det, fordi hun har bulimi. Hun har fått tilbud om opphold på behandlingsinstitusjon, men trakk seg fra dette etter en prøvehelg og kom med noen svake unskyldninger. Mange forstår ikke at det er de selv som må gjøre den største jobben for å bli frisk. Det krever mot, viljestyrke og tro. Men en diagnose kan svekke kampviljen til de grader, og en begynner å identifisere seg og oppføre seg etter diagnosen.

Jeg selv var stemplet som bipolar i årevis, og da jeg var 23 år fikk jeg beskjed om at jeg måtte regne med å tygge piller resten av livet og at jeg kunne bli verre med alderen. Men jeg nektet å godta dette. Jeg kuttet ut medisinene for 2 år siden mot alle legenes anbefalinger, og gjett. Nå mener alle at jeg iallefall ikke er bipolar. Jeg er også kvitt diagnosene om personlighetsforstyrrelser, og står igjen med poststress traumatisk lidelse...eller hva det heter. Det betyr at det er en grunn til at jeg har lidd. Jeg velger å gi meg selv diagnosen: "menneske".

At en ikke oppfører seg som gjennomsnittet betyr ikke at en er syk. Takk og lov for at vi er forskjellig.

Sitter du på et røykerom og blir kjent med de andre pasientene, er det så og si 90 prosent som har tøffe og vonde opplevelser bak seg som absolutt har bidratt til at de har lidd og havnet på psykiatrisk. Men dette fokuserer ikke psykiaterene på. De spør om du vet hvilken dag det er, om en har planer om å skade seg eller ta selvmord, om en hører stemmer. Deretter blir det pilleutdeling.

" og står igjen med poststress traumatisk lidelse...eller hva det heter. Det betyr at det er en grunn til at jeg har lidd." skriver du

vet du hva? Jeg har ikke noe traume eller tragisk barndom bak meg, men det er en grunn til at jeg har lidd. Det er fordi jeg har bipolar lidelse.

Kjenner ikke igjen din beskrivelse av psykiatere og psykiatrien, her fokuserer de veldig mye på bakgrunn og slik, ikke bare deler ut piller.

tenker du virkelig så svart hvitt at du mener alle diagnoser skal vekk og ingen er bipolare fordi du ikke er det og venninna di har bulimi og ikke vil ha hjelp?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnose er like viktig i psykiatrien som i somatikken.

En må vite hva en behandler.