Hvorfor er det så ekkelt og kaotisk?

[Gjest frøken søvnløs kaos]

Jeg har vært veldig syk siden jeg var 13-24år. nå er jeg 27. Jeg har fått diagnosen schizoaffektiv og har vært mye innlagt frem til jeg ble 24. Jeg har behandler men siden jeg ikke kunne gå på sist time i begynnelsen av januar, har jeg ikke bestillt noen ny time. Det gikk jo greit da. Men nå begynner jeg å ligge våken igjen, blir svimmel og dårlig pga lite søvn. og jeg har en del tankekaos. Jeg er ikke no gla i å gå til leger og psykologer, og hvertfall ikke ringe og bestille time. Så jeg lurte på om noen kunne svare meg på noen av tankene i kaoset?

På sykehusene har noen ganger personalet holdt rundt meg og trodd at det har hjulpet meg, men sannheten er at jeg hatet det. Jeg stivnet helt og holdt pusten og følte meg helt fanget og kaotisk. Jeg har alltid hatt en sterk samvittighet og har gjort og sagt mye for å ikke såre noen, innkludert personalet. Så når de har spurt meg om det føles godt når de holder rundt meg, har jeg bare sagt ja for at de ikke skal føle at de ikke strekker til og ikke klarer å hjelpe meg på noen måte. Selv om jeg har hatt det grusomt inni meg når de har gjort dette. Det jeg syns er vondt og kanskje?rart, er at jeg ikke liker at noen klemmer eller holder rundt meg. Ikke en gang mor, som jeg ellers har et veldig godt forhold til. Jeg blir stresset og nervøs av å gi både venner og familie klemmer. Jeg har venner som jeg klemmer fordi noen av dem ikke har det så lett og de liker det. Men uansett om det er meg eller andre som tar initiativ til klem, så blir jeg stresset. Jeg har til og med hatt kjærester som jeg ikke syns det var greit å bli holdt rundt av. Nå har jeg samboer, og han er den eneste jeg noen gang har følt det greit med. Men hvorfor HATER jeg å få å gi klemmer ol? Jeg er kjempeglad i familien og venene mine, og vil gjøre alt for dem, men det er grusomt å bli holdt rundt av dem, inkludert mor, selv om jeg har det fælt og gråter eller no. Er jeg ond eller no som hater nærhet? Jeg kan lett småprate med folk som jeg ikke kjenner så godt, bare de holder seg unna med klemmene sine. Jeg har andre venner fra sykehustidene som har forelska seg, eller blitt betatt av personal eller medpasienter, men jeg har aldri følt noe som helst av det for noen av dem.

Nå har jeg angst og begynner å bli sliten, men hva skal jeg gjøre? Tror ikke det er vits i å gå til noen, for det blir bare værre av å snakke om ting. Jeg har aldri grått eller gått ut av en samtale, men gud skal vite at jeg har vært veldig klar for å løpe ut mange ganger. I stedet sitter jeg der som en engel og og ikke sier noe fordi jeg ikke vil gråte, og må ta meg sammen. Og når jeg ikke kan snakke om noe så er det jo ikke vitts i å sløse bort tiden til psykiateren. Dessuten er det andre som er mer villige til å snakke en meg, som heller bør få timen.

Uff jeg mener ikke å klage til deg/dere i stedet, men jeg er ganske frustrert og ting er ganske kaotiske i hodet for tiden. Jeg føler trangen til selvskading, har gjort det siden jeg var 14, men det er 3år siden jeg sist brukte den metoden og måtte sy. frem til i høst har jeg ikke hatt noen trang til det. men i oktober/november rispet jeg. Jeg har begynt å se det som et pause alternativ, og det har jeg i 3 år syns er vemmelig at jeg har gjort tiligere. Men jeg har ikke begynt å høre stemmene igjen. Selv om jeg ikke bruker noen medisiner nå.

Håper du/dere kan gi meg noen råd? Jeg hater å ringe å bestille time, syns det er ekkelt. Føler meg egentlig dum. Det er andre som har det værre.

[Gjest anonyminatten]

Du er ikke ond - selv om du ikke setter pris på nærhet med alle. Det virker tydelig på meg som om denne personen du skal ha denne type kontakt må du være trygg på slik som kjæresten din, før du synes det er greit. Og det er helt okei Du er ikke alene om og ha det slik.

Kanskje frykter du nærheten, fordi den kan få deg til og gråte? Det virker som om du er redd for og ventilere følelser, jeg kan selvsagt ta feil Men det ligger vel kanskje noe i det, for det er vel en del av selvskadingsbildet ditt også. Du skader deg for og få en time-out.

Jeg tror du trenger behandling, mulig ikke den type behandling du mottar nå. Men det virker som om du trenger og trene på og få ut følelser og tanker, da vil du jo slippe dette kaoset som bygger seg opp i deg også. Det finnes alternativer til leger og psykologer her. Yoga, meditasjon, stressmestringskurs eller trening du setter pris på og uttøve. Bruke kroppen er viktig - kropp og sinn hører sammen.

Selvsagt finnes det alltid noen som har det værre enn deg, men gjør det livet ditt tilfredsstillende? Det livet du skal leve? Vi tenker alle slike tanker av og til - så jeg kan vel ikke akkurat be deg slutte med det. For de ramler jo naturlig inn hos oss.

Forsøk og finne noen alternative løsninger som kan være bra for deg. Er det noe underveis i sykdomsforløpet ditt og behandling som har fungert? Da er det i så tilfelle det du burde fortsette med. Har ingenting fungert eller gitt deg noe godt - bør du lete andre steder.

[Gjest frøken kaos forvirret]

Du er ikke ond - selv om du ikke setter pris på nærhet med alle. Det virker tydelig på meg som om denne personen du skal ha denne type kontakt må du være trygg på slik som kjæresten din, før du synes det er greit. Og det er helt okei Du er ikke alene om og ha det slik.

Kanskje frykter du nærheten, fordi den kan få deg til og gråte? Det virker som om du er redd for og ventilere følelser, jeg kan selvsagt ta feil Men det ligger vel kanskje noe i det, for det er vel en del av selvskadingsbildet ditt også. Du skader deg for og få en time-out.

Jeg tror du trenger behandling, mulig ikke den type behandling du mottar nå. Men det virker som om du trenger og trene på og få ut følelser og tanker, da vil du jo slippe dette kaoset som bygger seg opp i deg også. Det finnes alternativer til leger og psykologer her. Yoga, meditasjon, stressmestringskurs eller trening du setter pris på og uttøve. Bruke kroppen er viktig - kropp og sinn hører sammen.

Selvsagt finnes det alltid noen som har det værre enn deg, men gjør det livet ditt tilfredsstillende? Det livet du skal leve? Vi tenker alle slike tanker av og til - så jeg kan vel ikke akkurat be deg slutte med det. For de ramler jo naturlig inn hos oss.

Forsøk og finne noen alternative løsninger som kan være bra for deg. Er det noe underveis i sykdomsforløpet ditt og behandling som har fungert? Da er det i så tilfelle det du burde fortsette med. Har ingenting fungert eller gitt deg noe godt - bør du lete andre steder.

Er andre også som sitter oppe;o)

Takk for svar

Jeg har prøvd ganske mye. Har vært innlagt rundt 20 ganger, for det meste tvang, og er veldig redd for å bli lagt inn igjen. Så derfor tørr jeg vel ikke si så mye hos psykiateren.

Jeg har trent mye tiligere og det gikk meg "til hodet" og endte med at jeg sluttet å spise å drikke, som førte til at jeg ble fysisk dårlig og fikk intavenøst og ble tvangsforet når jeg gikk for mye ned i vekt. men jeg begynte å trene igjen i høst, men pga eksem klarte jeg ikke trene mer enn litt over 1mnd. Vet ikke hvorfor, men når jeg blir svett eller klam, så får jeg utslett på hele kroppen som verker og klør noe j*****.

Det med nærhet vet jeg ikke hvorfor jeg ikke liker. Jeg har et veldig godt forhold til mor min, men allikevel syns jeg det er ubehagelig å gi/få klem av henne. Men da jeg ble syk, sa jeg ikke noe til noen og var klar for å dø som 14åring. Jeg begynte tilfeldig med selvskading. Hadde ikke hørt om noen andre som gjorde dette og skulte såren. Jeg hørte stemmer, men trodde dette var noe alle gjorde, for vi lærte ikke om sånnt på skolen. Da jeg var 15 snakket jeg med helsesøsteren på skolen, som følgte meg videre til en psykiatrisk sykepleier, som igjen sendte meg til lege (som trodde jeg bare tulla når jeg fortalte hvordan jeg hadde det). Det endte med at jeg ble lagt inn som 16åring på ungdompsykiatrisk. Det var der jeg fikk diagnosen shizoaffektiv + spiseforstyrrelse. etter det har jeg vært inn og ut til jeg ble 24. når jeg har vært ute, har jeg bodd på rehab senter. Jeg har prøvd hele apotekets utvalg og sluttet med efexor, solian og lamictal nå i høst. har ikke hatt noe etter det. Den eneste medisinen jeg har hatt hjelp i er stesolid, men kan jo ikke ta det i lengre tid. på sykehuset har jeg fått alopam og stesolid i sprøyter når jeg ikke har vært i stand til å ta noe selv.

Det med selvskading har vel en sammensatt betydning, ihvertfall for meg. Jeg har for eksempel ikke likt kniv fordi det ikke gir så stor kontroll. Som regel har jeg brukt noe lite, skarp, som sprøytespiss eller en del av et barberblad fra høvel. Kuttingen er på en måte et ritual der jeg har "kontroll" jeg bruker som regel god tid på selve kutta, og kjenner hvordan kroppen "tømmes" for vonde følelser. Etterpå er jeg helt tom. Sier lite, fordi jeg ikke har noe å si. Svarer kun på enkle spørsmål. Kommer i en slags transe som skjermer fra resten av verden. Jeg er ikke er tilstede etterpå, har ingen tanker ingen ord og ingen følelser. Så det jeg ha lært er at kutting hjelper, men er ikke godtatt. Dermed kommer skammen etter hvert og vi er i gang igjen....

Stemmene jeg hadde, var velig befalende og straffet meg om jeg brøt en av alle reglene de laget. Stemmene er borte, men kanskje sitter reglen igjenn? Det var blandt annet ikke lov å gråte, være sint, irritert eller noe som kan være negativt. Spurte noen meg om hjelp til noe, hadde jeg ikke lov å si nei. Jeg skulle alltid være blid, snill og hjelpsom. Jeg måtte få de beste karakterer der kun 5 og 6 var godt nok. Dette var jo veldig slitsommt, og jeg isolerte meg på rommet. Stemmen ble mer og mer befalende, og ga meg oppgaver som var spesiellt for meg, og ga meg instrukser om hvordan og når jeg skulle dø. Jeg har hele tiden skrevet tanker og følelser i form av bilder og historier, og har syns at det har vært lettere enn å snakke, men nå har jeg ikke skrevet noe på 2-3 år, fordi jeg er redd det kan mistolkes.

Jeg har vel kanskje innbilt meg at jeg ikke bryr meg om fortiden min som syk, men at jeg lever her og nå. Det stemmer kanskje ikke. Jeg tenker mye på det som har vært i perioder. Det har vært mye tvangsbruk og jeg har hatt nyresvikt og litiumforgiftning fordi jeg ikke drakk eller spiste men samtidig fikk medisinene. Pga mye oppkast fikk jeg falig lavt kaliumnivå og har vær en del på somatisk sykehus samtidig som jeg har vært veldig dårlig psykisk.

Jeg er også veldig pliktoppfyllende og må ha kontroll på følelser og det som skjer rundt meg. Å miste kontrollen er min største skrekk, og kutting er en måte å holde kontrollen på. Jeg har prøvd alternativer til kutting, som strikk og isbiter, men det har ingen effekt. Å vise følelser er ganske skummelt, fordi jeg innbiller meg at jeg kommer til å sprekke, og at jeg mister hele kontrollen. Jeg kan gråte nå, men bare forran samboeren min og moren min. men etterpå får jeg dårlig samvittighet for det skal ikke mye til før jeg gråter. Kan gråte av en liten filleting.

Akkurat nå vil jeg helst bare kutte og ta på meg en genser til det er grodd. tenker at ingen trenger vite det, men det er ikke en spontan handling. Så jeg pleier bruke en "utsettelsesmetode" der jeg sier til meg selv at om jeg har like lyst om to dager, så får jeg "lov". Den pleier virke og når de to dagene er gått så er ikke alltid trangen like stor.

Uff, vet ikke om dette er litt overkill. tankene er mange men ikke alle er like smarte. får ikke noe utav de. begynner å tenke en setning og avslutter den med en helt annen tanke og husker ikke hva jeg skulle frem til. Men før jeg finner ut det, er jeg igang med en helt annen tanke.....

Hva kan jeg gjøre?? har et bilde i hodet, men tror ikke det er realistisk. Tror ikke det fungere i praksis.

Hvordan gjør dere det? Det er ikke det at jeg ikke vil snakke om ting, det er bar det at jeg ikke vet hvordan. Har ikke de rette ordene. Som regel gir jeg opp og svarer det jeg tror behandleren vil høre. Enten fordi jeg blir redd for at jeg har overdrevet og han legger meg inn, eller at jeg ikke orker å kjempe.

Det er ikke meningen å prakke hele livshistorien og problemene mine på deg/dere. Det er bare det at jeg står fast og ikke vet hva jeg skal/kan gjøre. Håper jeg ikke lager noen problemer for noen. Har alltid vært redd for å smitte noen med det jeg tenker og føler.

[Gjest lysivente]

Er andre også som sitter oppe;o)

Takk for svar

Jeg har prøvd ganske mye. Har vært innlagt rundt 20 ganger, for det meste tvang, og er veldig redd for å bli lagt inn igjen. Så derfor tørr jeg vel ikke si så mye hos psykiateren.

Jeg har trent mye tiligere og det gikk meg "til hodet" og endte med at jeg sluttet å spise å drikke, som førte til at jeg ble fysisk dårlig og fikk intavenøst og ble tvangsforet når jeg gikk for mye ned i vekt. men jeg begynte å trene igjen i høst, men pga eksem klarte jeg ikke trene mer enn litt over 1mnd. Vet ikke hvorfor, men når jeg blir svett eller klam, så får jeg utslett på hele kroppen som verker og klør noe j*****.

Det med nærhet vet jeg ikke hvorfor jeg ikke liker. Jeg har et veldig godt forhold til mor min, men allikevel syns jeg det er ubehagelig å gi/få klem av henne. Men da jeg ble syk, sa jeg ikke noe til noen og var klar for å dø som 14åring. Jeg begynte tilfeldig med selvskading. Hadde ikke hørt om noen andre som gjorde dette og skulte såren. Jeg hørte stemmer, men trodde dette var noe alle gjorde, for vi lærte ikke om sånnt på skolen. Da jeg var 15 snakket jeg med helsesøsteren på skolen, som følgte meg videre til en psykiatrisk sykepleier, som igjen sendte meg til lege (som trodde jeg bare tulla når jeg fortalte hvordan jeg hadde det). Det endte med at jeg ble lagt inn som 16åring på ungdompsykiatrisk. Det var der jeg fikk diagnosen shizoaffektiv + spiseforstyrrelse. etter det har jeg vært inn og ut til jeg ble 24. når jeg har vært ute, har jeg bodd på rehab senter. Jeg har prøvd hele apotekets utvalg og sluttet med efexor, solian og lamictal nå i høst. har ikke hatt noe etter det. Den eneste medisinen jeg har hatt hjelp i er stesolid, men kan jo ikke ta det i lengre tid. på sykehuset har jeg fått alopam og stesolid i sprøyter når jeg ikke har vært i stand til å ta noe selv.

Det med selvskading har vel en sammensatt betydning, ihvertfall for meg. Jeg har for eksempel ikke likt kniv fordi det ikke gir så stor kontroll. Som regel har jeg brukt noe lite, skarp, som sprøytespiss eller en del av et barberblad fra høvel. Kuttingen er på en måte et ritual der jeg har "kontroll" jeg bruker som regel god tid på selve kutta, og kjenner hvordan kroppen "tømmes" for vonde følelser. Etterpå er jeg helt tom. Sier lite, fordi jeg ikke har noe å si. Svarer kun på enkle spørsmål. Kommer i en slags transe som skjermer fra resten av verden. Jeg er ikke er tilstede etterpå, har ingen tanker ingen ord og ingen følelser. Så det jeg ha lært er at kutting hjelper, men er ikke godtatt. Dermed kommer skammen etter hvert og vi er i gang igjen....

Stemmene jeg hadde, var velig befalende og straffet meg om jeg brøt en av alle reglene de laget. Stemmene er borte, men kanskje sitter reglen igjenn? Det var blandt annet ikke lov å gråte, være sint, irritert eller noe som kan være negativt. Spurte noen meg om hjelp til noe, hadde jeg ikke lov å si nei. Jeg skulle alltid være blid, snill og hjelpsom. Jeg måtte få de beste karakterer der kun 5 og 6 var godt nok. Dette var jo veldig slitsommt, og jeg isolerte meg på rommet. Stemmen ble mer og mer befalende, og ga meg oppgaver som var spesiellt for meg, og ga meg instrukser om hvordan og når jeg skulle dø. Jeg har hele tiden skrevet tanker og følelser i form av bilder og historier, og har syns at det har vært lettere enn å snakke, men nå har jeg ikke skrevet noe på 2-3 år, fordi jeg er redd det kan mistolkes.

Jeg har vel kanskje innbilt meg at jeg ikke bryr meg om fortiden min som syk, men at jeg lever her og nå. Det stemmer kanskje ikke. Jeg tenker mye på det som har vært i perioder. Det har vært mye tvangsbruk og jeg har hatt nyresvikt og litiumforgiftning fordi jeg ikke drakk eller spiste men samtidig fikk medisinene. Pga mye oppkast fikk jeg falig lavt kaliumnivå og har vær en del på somatisk sykehus samtidig som jeg har vært veldig dårlig psykisk.

Jeg er også veldig pliktoppfyllende og må ha kontroll på følelser og det som skjer rundt meg. Å miste kontrollen er min største skrekk, og kutting er en måte å holde kontrollen på. Jeg har prøvd alternativer til kutting, som strikk og isbiter, men det har ingen effekt. Å vise følelser er ganske skummelt, fordi jeg innbiller meg at jeg kommer til å sprekke, og at jeg mister hele kontrollen. Jeg kan gråte nå, men bare forran samboeren min og moren min. men etterpå får jeg dårlig samvittighet for det skal ikke mye til før jeg gråter. Kan gråte av en liten filleting.

Akkurat nå vil jeg helst bare kutte og ta på meg en genser til det er grodd. tenker at ingen trenger vite det, men det er ikke en spontan handling. Så jeg pleier bruke en "utsettelsesmetode" der jeg sier til meg selv at om jeg har like lyst om to dager, så får jeg "lov". Den pleier virke og når de to dagene er gått så er ikke alltid trangen like stor.

Uff, vet ikke om dette er litt overkill. tankene er mange men ikke alle er like smarte. får ikke noe utav de. begynner å tenke en setning og avslutter den med en helt annen tanke og husker ikke hva jeg skulle frem til. Men før jeg finner ut det, er jeg igang med en helt annen tanke.....

Hva kan jeg gjøre?? har et bilde i hodet, men tror ikke det er realistisk. Tror ikke det fungere i praksis.

Hvordan gjør dere det? Det er ikke det at jeg ikke vil snakke om ting, det er bar det at jeg ikke vet hvordan. Har ikke de rette ordene. Som regel gir jeg opp og svarer det jeg tror behandleren vil høre. Enten fordi jeg blir redd for at jeg har overdrevet og han legger meg inn, eller at jeg ikke orker å kjempe.

Det er ikke meningen å prakke hele livshistorien og problemene mine på deg/dere. Det er bare det at jeg står fast og ikke vet hva jeg skal/kan gjøre. Håper jeg ikke lager noen problemer for noen. Har alltid vært redd for å smitte noen med det jeg tenker og føler.

Hei!

Bare et forslag:

Hva med å skrive ned tanker, følelser og det du kunne tenke deg å ta opp med behandleren din. Ta det med eller sende det på mail til behandleren.

Dette kan gjøre det enklere for både behandler og deg å komme inn på de tingene som opptar deg og er viktig for at du skal få det bedre.

For meg har dette vært gull-verdt.... ofte når jeg kommer til behandleren min tømmes hodet helt, tankene forsvinner. Da er det godt at hun har lest det jeg har skrevet slik at vi får snakket om kaoset.

Kjenner meg igjen i det du skriver om manglende kontakt med følelser, at det er vanskelig med nærhet og det å gråte....

Hvordan nærme seg følelsene og tørre kjenne på det som er vanskelig? Finne en trygghet i kaoset, slik at en greie å være tilstede i sitt eget liv. Kanskje trenger man hjelp til å komme i kontakt med egne følelser... finne tilbake til tryggheten i seg selv for å få det bedre. Det får man kanskje først når de vonde følelsene er bearbeidet og man tørr å slippe de gode mer og mer frem.

Tenk på deg selv og hva som er best for deg....utifra det du skriver synes jeg du har fortjent all den hjelp du kan få.

Det bli helt feil at personer som sliter i åresvis skal ønske å gjøre seg minst mulig synlig, mens andre går til lege for bittesmå plager i forhold.

Ta kontak, ikke tenk på at det er ekkelt....du er ikke dum... det er bare det at mange som sliter selv tenker sånn(inkl. meg selv).

Vi må slutte å tenke at vi er så lite verdt:)

Go go go...

[Gjest frøken kaos forrvirret]

Hei!

Bare et forslag:

Hva med å skrive ned tanker, følelser og det du kunne tenke deg å ta opp med behandleren din. Ta det med eller sende det på mail til behandleren.

Dette kan gjøre det enklere for både behandler og deg å komme inn på de tingene som opptar deg og er viktig for at du skal få det bedre.

For meg har dette vært gull-verdt.... ofte når jeg kommer til behandleren min tømmes hodet helt, tankene forsvinner. Da er det godt at hun har lest det jeg har skrevet slik at vi får snakket om kaoset.

Kjenner meg igjen i det du skriver om manglende kontakt med følelser, at det er vanskelig med nærhet og det å gråte....

Hvordan nærme seg følelsene og tørre kjenne på det som er vanskelig? Finne en trygghet i kaoset, slik at en greie å være tilstede i sitt eget liv. Kanskje trenger man hjelp til å komme i kontakt med egne følelser... finne tilbake til tryggheten i seg selv for å få det bedre. Det får man kanskje først når de vonde følelsene er bearbeidet og man tørr å slippe de gode mer og mer frem.

Tenk på deg selv og hva som er best for deg....utifra det du skriver synes jeg du har fortjent all den hjelp du kan få.

Det bli helt feil at personer som sliter i åresvis skal ønske å gjøre seg minst mulig synlig, mens andre går til lege for bittesmå plager i forhold.

Ta kontak, ikke tenk på at det er ekkelt....du er ikke dum... det er bare det at mange som sliter selv tenker sånn(inkl. meg selv).

Vi må slutte å tenke at vi er så lite verdt:)

Go go go...

Hvor kan en få tak i e-mail adressen til behandleren?

Jeg har i mange år skrevet og tatt det med til behandler, men blir flau når hn leser det, og kommer i en slags forsvarsposisjon. Det har også hendt at en psyk.sykepeier som jeg gikk til i mange år en gang begynte å gråte når hun leste. Det syns jeg var grusomt for samvittigheten min er veeeeldig stor, og jeg snakker ikke med noen om det jeg tenker og føler i reddsel for at de skal bli lei seg. Jeg snakker kun med behandler om ting. Men også der begrenser det seg. På en måte var det lettere å gå til samtaler når jeg hadde stemmene, for da kunne jeg bare si det de fortalte meg og og det de sa jeg skulle si. Jeg hadde tre forskjellige stemmer, en mann og to damer. Den ene damen var veldig snill og trøstet i vonde tider. men måten hun trøstet på var jo å fortelle hvor lenge jeg trengte å leve før oppgavene var ferdig, og måten jeg måtte dø på for at det skulle bli riktig. Men hun hadde en mild og god stemme, som en mor over alle mødre om jeg kan si det. Vet ikke om det er lov å savne en slik stemme? De to andre savner jeg ikke. De var grusomme!!!!

Men det er jo mye jeg tenker på mtp fortiden. Tvangsbruk er ikke så lett å forstå når en er en helt annen plass i verden enn de som finner tvangen nødvendig. For 1 år siden fikk jeg en del av løpejounalen min. og mye av det som jeg husker fra "min" verden stemmer ikke med mye av det som står der. Jeg skjønner jo at det har blitt feil, for jeg har mange ganger bare sagt det jeg tror sykehusfolka vil høre, enten for å få fred eller ikke såre dem. Pluss det med ledende spørsmål, der en bare svarer ja eller nei utfra det som passer. Og det blir ganske enkelt når de legger svaret i munnen på deg. Jeg har vært så dårlig i perioder at jeg ikke har klart å snakke eller forholde meg til andre. Det har liksom vært en styrkeprøve å si en setning, så da er det jo mye enklere å la dem tro det de vil og svare med hodenikk. Det er vel ikke så rart at det kommer en reaksjon på 11 år i helvete. Sefølgelig har det vært lettere perioder, men de har liksom vart i 1 -2uker. det er mye fra de åra jeg ikke husker, som gjør vondt at jeg ikke husker. Feks, var det noen i familien som tok meg med til syden en uke. Men jeg husker ikke en dritt av hele uka. Husker ikke at jeg har vært der en gang. Jeg har mistet mange av vennene jeg hadde, fordi jeg har vært mye innlagt. Venner jeg har hatt kontakt med forteller om ting vi har gjort sammen, men jeg kan ofte ikke huske det, selv om jeg har vært ute og sett på som bra nok til å være hjemme.

Jeg var innlagt siste gang i januar 2005, og fra dag en har jeg vært oppegående uten tilbakefall. Psykologer og leger spør hva som gjorde at jeg ble så bra, men jeg vet ikke. Alle gangene jeg har vært innlagt, har jeg plutselig snudd fra å være veldig dårlig til å bli "frisk" på kort tid. Så har jeg kommt ut og det har gått like fort nedover igjen. En gang holdt de meg på sykehuset selv om jeg hadde det bra, og det samme skjedde da, en uke og jeg var i gang igjen. Men det jeg lurer på er om det er mulig å være syk selv om en har det bra? bare tenker på hvordan jeg hdde det i de gode periodene. Jeg sa mye jeg ikke kunne tenke meg å si i dag. var på en måte overlykkelig og en klovn for andre.

Er jeg dum som tenker på fortiden? Jeg tenker jo at den er forbi, men mye av det bare dukker opp i hodet og gjør vondt. Mye hater jeg meg selv for. Har sagt mye i dårlige perioder som har skremmt familie, og da spesiellt mor. Og hun og andre har hatt det grusomt pga meg. Og det er sånn jeg ikke har sett før etter at jeg ble frisk. Det blir så feil fordi som syk skulle jeg redde hele verden fra all smerte, men egentlig bare påførte jeg smerte.

Håper jeg ikke maser for mye med disse rare greiene oppi hodet. Det so kanskje er problemet med samtaleterapi, er at jeg er veldig opptatt av at alt skal presenteres på en forståelig og logisk måte. Før jeg kan snakke om noe, må jeg ha det gjennomtenkt og formulert i hodet, og ikke minst forstå det jeg sier. Men hvordan gjør dere det? Bare snakker dere fra levera??? Bare sier dere det som faller dere inn?? Om behandler kommer innpå noe jeg ikke har tenkt igjennom, som gjør vondt og er vanskelig, Så blir jeg helt stiv og får ikke frem et ord. Da vil jeg bare løpe ut, men sitter bare der og ikke sier et ord.

Men mail er kanskje ikke så dumt... Da har jeg jo kontroll, og kan formulere det på forhånd. I tillegg slipper jeg å være der når det blir lest. Takk for tipset;o) Men hvor kan jeg få tak i mail-adressen???

[Gjest lysivente]

Hvor kan en få tak i e-mail adressen til behandleren?

Jeg har i mange år skrevet og tatt det med til behandler, men blir flau når hn leser det, og kommer i en slags forsvarsposisjon. Det har også hendt at en psyk.sykepeier som jeg gikk til i mange år en gang begynte å gråte når hun leste. Det syns jeg var grusomt for samvittigheten min er veeeeldig stor, og jeg snakker ikke med noen om det jeg tenker og føler i reddsel for at de skal bli lei seg. Jeg snakker kun med behandler om ting. Men også der begrenser det seg. På en måte var det lettere å gå til samtaler når jeg hadde stemmene, for da kunne jeg bare si det de fortalte meg og og det de sa jeg skulle si. Jeg hadde tre forskjellige stemmer, en mann og to damer. Den ene damen var veldig snill og trøstet i vonde tider. men måten hun trøstet på var jo å fortelle hvor lenge jeg trengte å leve før oppgavene var ferdig, og måten jeg måtte dø på for at det skulle bli riktig. Men hun hadde en mild og god stemme, som en mor over alle mødre om jeg kan si det. Vet ikke om det er lov å savne en slik stemme? De to andre savner jeg ikke. De var grusomme!!!!

Men det er jo mye jeg tenker på mtp fortiden. Tvangsbruk er ikke så lett å forstå når en er en helt annen plass i verden enn de som finner tvangen nødvendig. For 1 år siden fikk jeg en del av løpejounalen min. og mye av det som jeg husker fra "min" verden stemmer ikke med mye av det som står der. Jeg skjønner jo at det har blitt feil, for jeg har mange ganger bare sagt det jeg tror sykehusfolka vil høre, enten for å få fred eller ikke såre dem. Pluss det med ledende spørsmål, der en bare svarer ja eller nei utfra det som passer. Og det blir ganske enkelt når de legger svaret i munnen på deg. Jeg har vært så dårlig i perioder at jeg ikke har klart å snakke eller forholde meg til andre. Det har liksom vært en styrkeprøve å si en setning, så da er det jo mye enklere å la dem tro det de vil og svare med hodenikk. Det er vel ikke så rart at det kommer en reaksjon på 11 år i helvete. Sefølgelig har det vært lettere perioder, men de har liksom vart i 1 -2uker. det er mye fra de åra jeg ikke husker, som gjør vondt at jeg ikke husker. Feks, var det noen i familien som tok meg med til syden en uke. Men jeg husker ikke en dritt av hele uka. Husker ikke at jeg har vært der en gang. Jeg har mistet mange av vennene jeg hadde, fordi jeg har vært mye innlagt. Venner jeg har hatt kontakt med forteller om ting vi har gjort sammen, men jeg kan ofte ikke huske det, selv om jeg har vært ute og sett på som bra nok til å være hjemme.

Jeg var innlagt siste gang i januar 2005, og fra dag en har jeg vært oppegående uten tilbakefall. Psykologer og leger spør hva som gjorde at jeg ble så bra, men jeg vet ikke. Alle gangene jeg har vært innlagt, har jeg plutselig snudd fra å være veldig dårlig til å bli "frisk" på kort tid. Så har jeg kommt ut og det har gått like fort nedover igjen. En gang holdt de meg på sykehuset selv om jeg hadde det bra, og det samme skjedde da, en uke og jeg var i gang igjen. Men det jeg lurer på er om det er mulig å være syk selv om en har det bra? bare tenker på hvordan jeg hdde det i de gode periodene. Jeg sa mye jeg ikke kunne tenke meg å si i dag. var på en måte overlykkelig og en klovn for andre.

Er jeg dum som tenker på fortiden? Jeg tenker jo at den er forbi, men mye av det bare dukker opp i hodet og gjør vondt. Mye hater jeg meg selv for. Har sagt mye i dårlige perioder som har skremmt familie, og da spesiellt mor. Og hun og andre har hatt det grusomt pga meg. Og det er sånn jeg ikke har sett før etter at jeg ble frisk. Det blir så feil fordi som syk skulle jeg redde hele verden fra all smerte, men egentlig bare påførte jeg smerte.

Håper jeg ikke maser for mye med disse rare greiene oppi hodet. Det so kanskje er problemet med samtaleterapi, er at jeg er veldig opptatt av at alt skal presenteres på en forståelig og logisk måte. Før jeg kan snakke om noe, må jeg ha det gjennomtenkt og formulert i hodet, og ikke minst forstå det jeg sier. Men hvordan gjør dere det? Bare snakker dere fra levera??? Bare sier dere det som faller dere inn?? Om behandler kommer innpå noe jeg ikke har tenkt igjennom, som gjør vondt og er vanskelig, Så blir jeg helt stiv og får ikke frem et ord. Da vil jeg bare løpe ut, men sitter bare der og ikke sier et ord.

Men mail er kanskje ikke så dumt... Da har jeg jo kontroll, og kan formulere det på forhånd. I tillegg slipper jeg å være der når det blir lest. Takk for tipset;o) Men hvor kan jeg få tak i mail-adressen???

Det med mailadresse må du nesten snakke med psykologen. Jeg vet at en del dps har fått et eget system for sending av sikker mail.

Jeg går til psykiatrisk psykepleier i kommunen og vi har bare gjort avtale om at jeg kan sende henne mail før samtalen.

1. Er jeg dum som tenker på fortiden? Jeg tenker jo at den er forbi, men mye av det bare dukker opp i hodet og gjør vondt.

Svar 1:

Nei det er ikke domt. Så lenge fortiden preger mye av tankene dine er det kanskje akkurat den du trenger å få snakket om for å kunne innkludere hele deg i livet ditt og framtiden.

2. Håper jeg ikke maser for mye med disse rare greiene oppi hodet. Det so kanskje er problemet med samtaleterapi, er at jeg er veldig opptatt av at alt skal presenteres på en forståelig og logisk måte. Før jeg kan snakke om noe, må jeg ha det gjennomtenkt og formulert i hodet, og ikke minst forstå det jeg sier. Men hvordan gjør dere det? Bare snakker dere fra levera??? Bare sier dere det som faller dere inn?? Om behandler kommer innpå noe jeg ikke har tenkt igjennom, som gjør vondt og er vanskelig, Så blir jeg helt stiv og får ikke frem et ord. Da vil jeg bare løpe ut, men sitter bare der og ikke sier et ord.

Svar 2:

Jeg har akkurat snakket med behandleren min om at jeg synes hun har fokuset for mye i her og nå og framtiden, mens alle problemene mine bunner i alle tankene jeg har fra fortiden.

Det viktigste er å være ærlig med behandleren om hva du føler er viktig å ta tak i for å få det bedre. Jeg har også slitt med å få til å si ting såm de er og klare å uttrykke meg fordi jeg tenker det er domt eller at det kan være til belastning for behandleren min. Jeg har nå funnet ut at det er det dommeste jeg kan gjøre. Jeg kommer ikke lenger og behandleren min vet ikke hvordan hun kan hjelpe meg når jeg ikke sier hvordan jeg har det eller hva jeg ønsker hjelp til.

Derfor er mitt råd å forsøke å være så ærlig og si så mye du klarer om hvordan du har det. Vet det ikke er enkelt, derfor er skriving en fin ting.

Jeg kan også stivne eller dissosiere om behandleren min kommer inn på temaer som er vanskelig for meg, men det er normalt. Da er det umulig for meg å svare, men det kan være greit å snakke om hva som skjedde og hvorfor når du er mer tilstede igjen. På den måten blir du mer bevisst din egen reaksjon og kanskje går det bedre neste gang eller gangen etter... det er en forsvarsmekanisme og en må kanskje trene på å komme ut av den.

Innlegget mitt ble litt rotete, kunne skrevet mye om egne erfaringer.....men du må finne ut hva som er best for deg, ikke tenk på behandleren din....de har ansvar for sine egne følelser. Ta det som et godt tegn at behandleren viste deg sine føleser med å grine...det viser at de er mennesker de også som bryr seg om den de skal hjelpe. Selv om jeg forstår at det kan føles litt overveldende å se noen gråte over det en selv har skrevet.

Jeg kan også se på behandleren min at det berører henne...jeg hadde følt det værre om hun ikke hadde reagert.

Håper du får god hjelp....det har du jammen meg fortjent.