Ekspertsvar NHD

[Gjest]

Med tanke på det som har skjedd med meg de siste dagene her på DOL, vil du revurdere diagnosen av meg? Er du enig i at jeg ikke er psykotisk eller grensepsykotisk, men heller lider av dårlig oppførsel (les: asosiale symptomer)?

[Gjest suppegjøken]

Hvem var det som fant på at det er noe som heter diagnose? Tenk hvor mye enklere verden hadde vært uten?

[Gjest ædablædah]

Hvorfor skal du på død og liv ha en diagnose når du selv mener du ikke er syk? Ei heller har noen særlig tro på diagnoser?

[Gjest ædablædah]

Jeg _tviler_ på om jeg er syk, og _tviler_ på psykiatrien, men spør NHD fordi jeg vil undersøke saken nærmere! =)

Det jeg vil undersøke er om han heller tror jeg bare er en drittsekk i stedet for at jeg er syk.

Og det forventer du at han skal vite? Eller i det hele tatt bruke tiden sin på? At du har oppført deg som du har gjort her i det siste er det en bevisst for og forsøke og overbevise deg selv, NHD og eventuelt andre om at du er BARE er en "drittsekk"?

Og om du skulle være det? Hva medfører det eventuelt av endringer i ditt daglige liv? Er det enklere og forholde seg til for deg og andre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Svaret er det samme som for 1-2 mnd siden:

Jeg har ingen grunn til å betvile den diagnosen du har fått - schizotyp lidelse.

[bibben]

Grunnen til at jeg har oppført meg som jeg har gjort kan skyldes at jeg er en drittsekk ja...

Hvis jeg fikk det svart på hvitt at grunnen til at jeg er i den sosiale situasjonen jeg er i nå (les: ingen venner eller bekjente) er at jeg rett og slett er et dårlig menneske, så måtte jeg vel forsøkt å gjøre noe med det... selv om det sikkert er veldig vanskelig...

Hvis jeg fikk vite at grunnen til at jeg har havnet i en trygdet situasjon er at jeg er _lat_, så måtte jeg jo gjøre noe med det også. I alle fall sagt fra meg ytelsene med en ærlig forklaring om at jeg har funnet ut at jeg ikke har krav på de.

Det er fullt mulig å få sagt fra seg trygden.

En jeg kjenner godt skrev et brev til NAV der hun understreket nettopp denne latskapen som du er inne på. Hun skrev at hun ikke var berettiget denne støtten. Dermed slapp hun å være uføretrygdet, så det er fullt ut mulig, og koster ikke mer enn et frimerke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men tror du jeg har andre "feil" i tillegg da? Som f.eks. personlighetsforstyrrelser, eller at jeg generelt sett er et dårlig menneske _i tillegg_ til at jeg har schizotyp lidelse?

Hva om lidelsen min er så mild at den _virkelige_ grunnen til at jeg går på trygd er at jeg er lat?

Jeg tror ikke noe mer enn det jeg har skrevet, og jeg kommer ikke til å svare mer på dette.

Jeg gir deg på nytt den anbefaling at du vender oppmerksomheten bort fra navlen og ut i livet og ser hva du kan gjøre der.

[Gjest ædablædah]

Grunnen til at jeg har oppført meg som jeg har gjort kan skyldes at jeg er en drittsekk ja...

Hvis jeg fikk det svart på hvitt at grunnen til at jeg er i den sosiale situasjonen jeg er i nå (les: ingen venner eller bekjente) er at jeg rett og slett er et dårlig menneske, så måtte jeg vel forsøkt å gjøre noe med det... selv om det sikkert er veldig vanskelig...

Hvis jeg fikk vite at grunnen til at jeg har havnet i en trygdet situasjon er at jeg er _lat_, så måtte jeg jo gjøre noe med det også. I alle fall sagt fra meg ytelsene med en ærlig forklaring om at jeg har funnet ut at jeg ikke har krav på de.

Ahaaaaaaa klargjørende - not!

Du bør jo gjøre noe uansett hva som feiler deg Du kan jo la NAV vurdere det - si til legen din i neste time at du betviler at du har noen psykisk diagnose og lurer på om du er en drittsekk - og la han/hun avgjøre hva du er - for så og avgjøre om du har krav på noen økonomisk hjelp.

Men det er vel neppe noe du tror de kan vurdere - men NHD kan? Du kan jo like gjerne utføre en spørreundersøkelse blant villt fremmede på gata - og velge hvordan du vil vektlegge svarene du får.

Du er vel smart nok til og forstå at dette er hinsides all fornuft, eller?

[Gjest hitmaker]

Lurer på om du er på desperat leting etter noe som kan "identifisere" deg i mangel på fast indre substans. Jeg tror verken du egentlig vil være lat eller psykopat, selv om du fisker innmari etter det og prøver å få bildet til å "stemme". Prøv å vend fokuset ditt litt bort fra deg selv. Forstår at du grubler, men mye grubling vil gjøre deg sykere. Det ironiske er at ofte blir man bedre kjent med seg selv og får et "fastere" identitetsbilde ved å gjøre andre ting og fokusere på ytre hendelser. Da kommer kanskje noen av svarene du leter etter av seg selv. Ved å gjøre andre ting, mestre og prøve ut, vil du bygge opp deg selv og selvtilliten. Jeg tror eneste måten er å gå ut i livet og forsøke. Noen ganger tryner vi, andre ganger seirer vi. Men totalt er det en seier bare det å prøve. Da kan verken du eller andre klandre deg for ikke å ha prøvd. Og dit kommer du når du er klar for det og motivasjonen din har bedret seg. Spørs hvor mye ubehag du må kjenne på kroppen før du kommer dit. Selv om du er ubehagelig innimellom så er du ingen ond person og jeg håper det går deg vel.

[bibben]

''Lurer på om du er på desperat leting etter noe som kan "identifisere" deg i mangel på fast indre substans.''

Jepp, høres riktig ut. Om jeg f.eks. skal på butikken må jeg også leve meg inn i en rolle. Jeg føler at jeg "hermer" etter andre personer/roller jeg har sett. Jeg tror dette har en sammenheng med det du sier. Jeg har bygd min personlighet med sand... og bygger på nytt og på nytt, strever fælt med å få et ferdig hus som tåler flommen.

Ganske idiotiske bilder da.

Dette var en interessant beskrivelse, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver akkurat her.

[Gjest hitmaker]

''Lurer på om du er på desperat leting etter noe som kan "identifisere" deg i mangel på fast indre substans.''

Jepp, høres riktig ut. Om jeg f.eks. skal på butikken må jeg også leve meg inn i en rolle. Jeg føler at jeg "hermer" etter andre personer/roller jeg har sett. Jeg tror dette har en sammenheng med det du sier. Jeg har bygd min personlighet med sand... og bygger på nytt og på nytt, strever fælt med å få et ferdig hus som tåler flommen.

Ganske idiotiske bilder da.

Synes det var bra bilder. Kjenner igjen den følelsen. Har du hørt om "as-if personality"? Tror ofte at dersom en ikke får "det en trenger" av emosjonell art, eller noe oppleves som problematisk som barn/ung så er det vanskelig å få en fullverdig indre substans. Det fører ofte til at en tar "etter" andres oppførsel og meninger. Og ALT er bedre enn å være ingenting, det er til og med bedre å være en drittsekk. Kanskje vanskelig for andre å forstå, men har en vært der, så skjønner en.

Veien min var lang og er det fremdeles. Men gikk inn i, og ble utsatt for enorme påkjenninger noe som gjorde meg sterkere. Prøvd å bygge bånd til andre men er ikke så lett når en ikke har seg selv å "falle tilbake på". Likevel så tror jeg at en god relasjon til terapeuter og evt gruppeterapi kan hjelpe med å "tette igjen" de hullene en har. Vanskelig å klare alt alene og noen ganger må en søke hjelp. VIse litt av seg selv. Om en blir avvist, så takler en det, selv om det der og da virker umulig. Det man kan vinne på det, er å få støtte og aksept. Å isolere seg gjør ting vondt verre, men kanskje det lurereste er å ta ting i små steg.

[bibben]

Synes det var bra bilder. Kjenner igjen den følelsen. Har du hørt om "as-if personality"? Tror ofte at dersom en ikke får "det en trenger" av emosjonell art, eller noe oppleves som problematisk som barn/ung så er det vanskelig å få en fullverdig indre substans. Det fører ofte til at en tar "etter" andres oppførsel og meninger. Og ALT er bedre enn å være ingenting, det er til og med bedre å være en drittsekk. Kanskje vanskelig for andre å forstå, men har en vært der, så skjønner en.

Veien min var lang og er det fremdeles. Men gikk inn i, og ble utsatt for enorme påkjenninger noe som gjorde meg sterkere. Prøvd å bygge bånd til andre men er ikke så lett når en ikke har seg selv å "falle tilbake på". Likevel så tror jeg at en god relasjon til terapeuter og evt gruppeterapi kan hjelpe med å "tette igjen" de hullene en har. Vanskelig å klare alt alene og noen ganger må en søke hjelp. VIse litt av seg selv. Om en blir avvist, så takler en det, selv om det der og da virker umulig. Det man kan vinne på det, er å få støtte og aksept. Å isolere seg gjør ting vondt verre, men kanskje det lurereste er å ta ting i små steg.

Takk for oppmuntrende lesning:o)

Det er med andre ord håp hvis en klarer å tette igjen disse hullene gjennom ulike former for terapi, og på den måten bli helere og få en slags fast identitet/personlighet (litt vanskelig å bruke begrepene helt fullstendig her). Det er så vanskelig å vite hva som er meg, og jeg leter etter måter å få en større grad av trygghet rundt min egen person på. Når man vet hvem og hva man er, vil det kanskje ikke være så nødvendig å se på andre før en handler og tenker.

SMIRs eksempel om det å finne "modeller" for atferd i butikken er en godt eksempel på den usikkerheten som oppstår når man mangler et slags "kjerne-selv". Det er slitsomt å ha det slik.

[bibben]

Rart. =)

Er det ikke du som har sagt at du har kjent deg mye igjen i ting jeg har skrevet tidligere?

Jo jeg har kjent meg mye igjen i det du har skrevet, og jeg synes du setter fingeren på det det nesten er umulig å artikulere. Jeg må derfor takke deg de gangene du kommer med slike treffende beskrivelser.

[Gjest suppegjøken]

Synes det var bra bilder. Kjenner igjen den følelsen. Har du hørt om "as-if personality"? Tror ofte at dersom en ikke får "det en trenger" av emosjonell art, eller noe oppleves som problematisk som barn/ung så er det vanskelig å få en fullverdig indre substans. Det fører ofte til at en tar "etter" andres oppførsel og meninger. Og ALT er bedre enn å være ingenting, det er til og med bedre å være en drittsekk. Kanskje vanskelig for andre å forstå, men har en vært der, så skjønner en.

Veien min var lang og er det fremdeles. Men gikk inn i, og ble utsatt for enorme påkjenninger noe som gjorde meg sterkere. Prøvd å bygge bånd til andre men er ikke så lett når en ikke har seg selv å "falle tilbake på". Likevel så tror jeg at en god relasjon til terapeuter og evt gruppeterapi kan hjelpe med å "tette igjen" de hullene en har. Vanskelig å klare alt alene og noen ganger må en søke hjelp. VIse litt av seg selv. Om en blir avvist, så takler en det, selv om det der og da virker umulig. Det man kan vinne på det, er å få støtte og aksept. Å isolere seg gjør ting vondt verre, men kanskje det lurereste er å ta ting i små steg.

Dette lyder meget kjent, men man trenger vel ikke være psykotisk for å ha det sånn? Kanskje terskelen for å bli psykotisk blir mindre når man har det sånn, blir sårbar og tåler mindre påkjenninger i nuèt? Interessant egentlig. Hadde det sånn jeg også, men føler meg bedre pga medisiner som gir meg en slags indre trygghet, i tillegg til terapi i mange år. Men med en gang noen begynner å "rote" med barndommen min, faller jeg ned i disse hullene igjen. Så fra nå av er det rett framover for min del :-)

[bibben]

Hæææ? =)

Takk, tho...

Ble du overrakset over at noe av det du skriver har positiv betydning for andre?

[Gjest suppegjøken]

Dette var interessant lesning! Har ikke hørt om "as-if" personlighet, men...

Jeg tror at når jeg er sammen med andre, så forsøker jeg å kopiere deres adferd. F.eks. i samtalegruppa. Jeg skulle liksom "åpne meg". Det var bare skuespill! Jeg var totalt fremmed for meg selv. Men de andre satte tydeligvis faktisk pris på at jeg var så "ærlig"! Jeg var så liten og ydmyk at det var ikke grenser... det er det motsatte av hva jeg egentlig er! Jeg er faktisk veldig flink til å brase frem. Det er sånn jeg oppfører meg ovenfor familien.

Jeg ser for meg alle de gangene jeg har vist meg selv... altså være flåsete og arrogant... da ser folk rart på meg, og de ser nesten forvirrede ut eller faktisk litt sinte og.

Psykiateren min sier derimot dette henger sammen med psykose - man kan ofte innbille seg ting om seg selv når man sliter med psykose, og ofte kan man også tro man er andre enn den man er.

Jeg er uenig. Jeg tror dette er reellt. Skulle ønske jeg kunne finne ut mer om dette. Det MÅ jo være av betydning for helsa mi. Tror det er derfor jeg innbiller meg at alle (fremmede) snakker om meg jeg... tror det henger sammen.

Som regel er det vel av andre vi lære å finne et "selv?" Vi plukker litt her og der og setter sammen det vi mener er riktig og står for dette?

Hva er det som går galt egentlig når dette ikke skjer? Massevis av traumer? Lite, ingen mennesker å "speile" seg i? Ingen som setter grenser, eller som bryr seg? Et barn skal jo normalt, gradvis lære seg dette, men noen ganger går det galt?

Vet ikke jeg, men tror det går an å lære dette i voksen alder også. Men det krever mye jobbing i tillegg til medisiner.

[bibben]

Ja, såklart. Jeg bare plager DOL jeg.

Tydeligvis ikke alle dolere.

[Gjest hooolding]

Ja, såklart. Jeg bare plager DOL jeg.

Jeg likte også bildet ditt veldig godt.

[Gjest hitmaker]

Dette lyder meget kjent, men man trenger vel ikke være psykotisk for å ha det sånn? Kanskje terskelen for å bli psykotisk blir mindre når man har det sånn, blir sårbar og tåler mindre påkjenninger i nuèt? Interessant egentlig. Hadde det sånn jeg også, men føler meg bedre pga medisiner som gir meg en slags indre trygghet, i tillegg til terapi i mange år. Men med en gang noen begynner å "rote" med barndommen min, faller jeg ned i disse hullene igjen. Så fra nå av er det rett framover for min del :-)

Nei det tror jeg absolutt man ikke må være. Jeg har aldri vært psykotisk, men slitt med noe sånt omtrent hele livet. Så flott at du får hjelp. Lykke til videre!

[Gjest Megler Smekk]

Er ikke så lett... er for å være ærlig egentlig mye mer interessert i meg selv enn hva som helst annet... selv det jeg studerer.

Så du vil bruke resten av livet på å studere selv? Det er ditt høyeste ønske?