Sosial angst

[tommeline81]

Så lenge jeg kan huske, har jeg slitt med andre menneskers nærvær. Spesielt i forbindelse med utdannelse og arbeide. Jeg har angst for å være synlig for andre, og gjør hva jeg kan for at ingen skal legge merke til meg, og spørre meg om noe. Jeg har ikke kunnet holde på en jobb i lengre enn et år om gangen, og har perioder med arbeidsledighet bak meg, som har føltes som en befrielse, da jeg her har kunnet være "i fred", selvsagt bare ved å isolere meg selv. Jeg er i sen alder startet med en ny utdannelse nå, som jeg ser på som min siste sjanse for å komme på arbeidsmarkedet igjen. Jeg mister mere og mere tro på at jeg kan overkomme angsten for andre mennesker, men jeg vil så gjerne være "normal". Er det andre her som har klart å overkomme denne frykten? Hvordan har dere klart det? Jeg er begynt med kognitiv terapi for å få angsten vekk, og bygge mitt selvværd opp igjen, men jeg føler bare ikke helt jeg har overskudd til det.

[Gjest aphextwin]

Hei Tommeline, bra du har begynt med kognitiv terapi det er første skritt. Men det kan ta tid før man får effekt og hos mange er ikke kognitiv terapi alene nok. Denne irrasnojelle angsten legger begrensninger for ditt liv og det kan du ikke akseptere.

http://www.socialfear.com/

I forhold til medisiner har du flere valg.

1.Antidepressiva: SSRI(cipralex etc)/SNRI(efexor etc)

2. Benzodiazepin; Rivotril 0,125-2,0 mg

Benzodiazepin + Antidepressiva

Rivotril(clonazepam) er et benzodiazepin som er meget godt i forhold til sosial angst eller forebyggende mot panikkangst. Det fås som 0,5 og 2 mg som er krysset slik at du kan dele de i den doseringen som er ønskelig. Rivotril er etter min erfaring mindre sederende(sløvende) men kanskje et av de mest angstdempende medisinene jeg har prøvd. Det tar en stund fra du tar rivotril til du får effekt(ganske likt som med sobril), dette gir en gradvis effekt kontra valium som kicker inn på en halvtime og som resulterer i at man blir småeuforisk.

http://www.socialfear.com/

[tommeline81]

Hei Tommeline, bra du har begynt med kognitiv terapi det er første skritt. Men det kan ta tid før man får effekt og hos mange er ikke kognitiv terapi alene nok. Denne irrasnojelle angsten legger begrensninger for ditt liv og det kan du ikke akseptere.

http://www.socialfear.com/

I forhold til medisiner har du flere valg.

1.Antidepressiva: SSRI(cipralex etc)/SNRI(efexor etc)

2. Benzodiazepin; Rivotril 0,125-2,0 mg

Benzodiazepin + Antidepressiva

Rivotril(clonazepam) er et benzodiazepin som er meget godt i forhold til sosial angst eller forebyggende mot panikkangst. Det fås som 0,5 og 2 mg som er krysset slik at du kan dele de i den doseringen som er ønskelig. Rivotril er etter min erfaring mindre sederende(sløvende) men kanskje et av de mest angstdempende medisinene jeg har prøvd. Det tar en stund fra du tar rivotril til du får effekt(ganske likt som med sobril), dette gir en gradvis effekt kontra valium som kicker inn på en halvtime og som resulterer i at man blir småeuforisk.

http://www.socialfear.com/

Mange takk for ditt svar. I utgangspunktet er jeg skeptisk til antidepressiver, men ser ikke bort i fra at det kan blive aktuelt hvis ikke terapien hjelper. Det er rart at vide at man ikke er den eneste med dette problemet, men jeg håper virkelig at jeg snart kan ha en ganske alminnelig dag på skolen uten at de andre skal ta "så mye plass".

[Gjest J31!]

Jeg behandles for det, og kognitiv terapi anbefales på det varmeste :-)

[tjohei]

Jeg tror det er bra med kognitiv terapi. Det viser seg visst at individuell behandling gir best resultat, men jeg vil også anbefale deg å gå i gruppeterapi eller i en selvhjelpsgruppe. Det vil nok virke mer utfordrende på angsten. Det ligger i angstens natur at du ikke føler at du fortjener å ha det bra som andre. Det kalles selvsabotøren. Den dukker nok opp ganske ofte.

Mitt råd er å ta små skritt i riktig retning. Hva med å prøve seg i en praksisplass evt. skjermet praksisplass (attføringsbedrift) hvis du føler at du trenger det som trening? Da kan du bygge opp din selvtillitt i fred og ro.

Ellers så tror jeg det er viktig å lære seg teknikker for mestring. Dvs. at du greier å holde en viss fasade som å hilse på naboer, smaaltalk og omgås familie. Husk at andre ser bare utsiden din. Hvis man greier å forandre utsiden, kan det få positive ringvirkninger på innsiden.

Ellers så har jeg tro på sunt kosthold, trening, avspenning, yoga og meditasjon. Du får kjøpt dvder og cder som du kan bruke hjemme om du foretrekker det.

[tjohei]

Mange takk for ditt svar. I utgangspunktet er jeg skeptisk til antidepressiver, men ser ikke bort i fra at det kan blive aktuelt hvis ikke terapien hjelper. Det er rart at vide at man ikke er den eneste med dette problemet, men jeg håper virkelig at jeg snart kan ha en ganske alminnelig dag på skolen uten at de andre skal ta "så mye plass".

Du kan selvfølgelig prøve AD. Men jeg har dårlig erfaring med det og sliter med det samme som deg. Jeg prøvde cipralex. Jeg synes det bare gjorde meg likegyldig i forhold til andre. Det gjorde meg ikke mer sosial, men bare feit og misfornøyd.

Jeg kan ellers tipse deg om nettsiden sosfob.com

[tommeline81]

Du kan selvfølgelig prøve AD. Men jeg har dårlig erfaring med det og sliter med det samme som deg. Jeg prøvde cipralex. Jeg synes det bare gjorde meg likegyldig i forhold til andre. Det gjorde meg ikke mer sosial, men bare feit og misfornøyd.

Jeg kan ellers tipse deg om nettsiden sosfob.com

Mange takk for den input dere kan bidra med. Grunnen til at jeg er skeptisk til medisiner, er at jeg tidligere har hatt en spiseforstyrrelse, og jeg vil nødig ende opp med både sosial angst og spiseforstyrrelser på samme tid:-/ Hvis det fantes en medisin som man ikke legger på seg av, ville det jo vært det beste.

Jeg kan godt hilse på naboer og familie i mine perioder hvor jeg er isolert, men som regel meget kort og nervøst. Jeg må liksom bare komme meg videre fort. Derfor har jeg inntrykk av at jeg fort blir stemplet som overlegen og tværr.

På skolen i dag (jeg er i gang med en bachelor) fikk jeg vite av koordinator at jeg er en av fire som er uttatt til å være med i studentrådet. Jeg ble helt munnlam, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ville jo heller ikke være avvisende. Skal jeg fortelle koordinator at jeg har dette problemet, eller skal jeg gå for oppgaven? Det er jo en skremmende oppgave for sånne som meg.

[tjohei]

Mange takk for den input dere kan bidra med. Grunnen til at jeg er skeptisk til medisiner, er at jeg tidligere har hatt en spiseforstyrrelse, og jeg vil nødig ende opp med både sosial angst og spiseforstyrrelser på samme tid:-/ Hvis det fantes en medisin som man ikke legger på seg av, ville det jo vært det beste.

Jeg kan godt hilse på naboer og familie i mine perioder hvor jeg er isolert, men som regel meget kort og nervøst. Jeg må liksom bare komme meg videre fort. Derfor har jeg inntrykk av at jeg fort blir stemplet som overlegen og tværr.

På skolen i dag (jeg er i gang med en bachelor) fikk jeg vite av koordinator at jeg er en av fire som er uttatt til å være med i studentrådet. Jeg ble helt munnlam, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ville jo heller ikke være avvisende. Skal jeg fortelle koordinator at jeg har dette problemet, eller skal jeg gå for oppgaven? Det er jo en skremmende oppgave for sånne som meg.

Det skal visst finnes AD som ikke gir vektøkning. På bivirkninger på cipralex står det at man kan få både redusert og økt appetitt og at man kan gå ned i vekt. Men altså jeg fikk større appetitt og gikk mange kilo opp. Jeg vil ikke anbefale det, men medisiner virker ulikt på folk. Skaff deg selvhjelpsboken Å overvinne sjenerthet og angst. Jeg tror den skal finnes på norsk, hvis ikke finnes den på dansk. En annen bok heter At overvinde lavt selvværd. Den skal finnes på norsk.

[tommeline81]

Det skal visst finnes AD som ikke gir vektøkning. På bivirkninger på cipralex står det at man kan få både redusert og økt appetitt og at man kan gå ned i vekt. Men altså jeg fikk større appetitt og gikk mange kilo opp. Jeg vil ikke anbefale det, men medisiner virker ulikt på folk. Skaff deg selvhjelpsboken Å overvinne sjenerthet og angst. Jeg tror den skal finnes på norsk, hvis ikke finnes den på dansk. En annen bok heter At overvinde lavt selvværd. Den skal finnes på norsk.

det er noen gode råd du har, jeg tror jeg blir nødt til å investere i en av de bøkene, da det svir litt i lommeboka mht å betale for den kognitive terapien. Jeg avventer litt med å prøve medisiner, da jeg vil se hvordan terapien og evt litteraturen kan hjelpe. Jeg fikk beskjed om, før jeg dro på ferie, at jeg er valgt til studentrådet i min skole, som en av fire i min klasse. Ville du fortelle koordinator, altså ansvarlig for min klasse, om mitt problem, eller ville du i min situasjon holde det for deg selv? Jeg er veldig i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til dette, og om det beste kanskje er å være ærlig...

[tjohei]

det er noen gode råd du har, jeg tror jeg blir nødt til å investere i en av de bøkene, da det svir litt i lommeboka mht å betale for den kognitive terapien. Jeg avventer litt med å prøve medisiner, da jeg vil se hvordan terapien og evt litteraturen kan hjelpe. Jeg fikk beskjed om, før jeg dro på ferie, at jeg er valgt til studentrådet i min skole, som en av fire i min klasse. Ville du fortelle koordinator, altså ansvarlig for min klasse, om mitt problem, eller ville du i min situasjon holde det for deg selv? Jeg er veldig i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til dette, og om det beste kanskje er å være ærlig...

Jeg synes du bare skal være ærlig dersom det gagner deg selv. Hvis det ikke gjør situasjonen noe annerledes for deg selv, synes jeg ikke du skal gjøre det. Du må være oppmerksom på at folk er forskjellige og ikke forvente å få omsorg nødvendligvis.

[tjohei]

det er noen gode råd du har, jeg tror jeg blir nødt til å investere i en av de bøkene, da det svir litt i lommeboka mht å betale for den kognitive terapien. Jeg avventer litt med å prøve medisiner, da jeg vil se hvordan terapien og evt litteraturen kan hjelpe. Jeg fikk beskjed om, før jeg dro på ferie, at jeg er valgt til studentrådet i min skole, som en av fire i min klasse. Ville du fortelle koordinator, altså ansvarlig for min klasse, om mitt problem, eller ville du i min situasjon holde det for deg selv? Jeg er veldig i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til dette, og om det beste kanskje er å være ærlig...

Dersom lyste til å være i studentrådet er større enn angsten kan det jo hende at det bester er utfordre seg litt. Men hvis du føler at dette er det verste du kan gjøre synes jeg du skal takke nei evt. gi en forklaring hvis du ønsker det.

[tommeline81]

Dersom lyste til å være i studentrådet er større enn angsten kan det jo hende at det bester er utfordre seg litt. Men hvis du føler at dette er det verste du kan gjøre synes jeg du skal takke nei evt. gi en forklaring hvis du ønsker det.

Takk for det. Jeg kan merke at jeg syns det vil være ubehagelig å si noe om det, jeg vil nemlig ikke oppfattes som et "offer" og minst av alt vil jeg ha sympati. Jeg tror jeg vil nevne at jeg muligens ikke har de kvaliteter der skal til for å være i studierådet, (jeg bruker enormt mye energi på min "fobi"), og håper at de vil frita meg fra oppgaven på den måte.

[tjohei]

Takk for det. Jeg kan merke at jeg syns det vil være ubehagelig å si noe om det, jeg vil nemlig ikke oppfattes som et "offer" og minst av alt vil jeg ha sympati. Jeg tror jeg vil nevne at jeg muligens ikke har de kvaliteter der skal til for å være i studierådet, (jeg bruker enormt mye energi på min "fobi"), og håper at de vil frita meg fra oppgaven på den måte.

Må du gi en forklaring? Kan du ikke bare si at du ønsker å trekke deg fra vervet. Hvis de spør, kan du si at du har nok med det du har å gjøre på i fritiden. Folk har ikke krav på forklaring. Det kan hende de vil prøve å overtale deg og si at du har de riktige kvalitetene.

[tommeline81]

Må du gi en forklaring? Kan du ikke bare si at du ønsker å trekke deg fra vervet. Hvis de spør, kan du si at du har nok med det du har å gjøre på i fritiden. Folk har ikke krav på forklaring. Det kan hende de vil prøve å overtale deg og si at du har de riktige kvalitetene.

Det har du selvsagt rett i. Jeg er visst behagesyk også. Dårlig kombinasjon:-)