Å leve med usikkerhet

[Orio]

Det er jo en nødvendighet, å leve med usikkerhet, men jeg klarer det ikke. Hvordan kan jeg bli flinkere til det?

Det store usikkerhetsmomentet nå er hva slags behandlng/oppfølging jeg får fra dps videre. Når? Hvem? Psykolog eller psykiatrisk sykepleier? Jeg venter og venter, enda er ingenting klart, selv om det begynner å bli en stund siden jeg ble skrevet ut etter et langt opphold på psykiatrisk avdeling.

Dette er jo en stor ting, og en ting som angår meg veldig direkte. En annen stor ting er uroen i finansmarkedet, og hvordan det vil virke inn på verdenssamfunnet. Det er jo noe som objektivt gir grunn til bekymring, men det er jo ikke mye jeg kan gjøre for å påvirke den verken i den ene eller andre retningen. Så jeg må leve med usikkerheten, antakelig en stund fremover. Hvordan kan jeg lære meg å gjøre det?

[Gjest la fare hen, la gå]

Jeg tror det er viktig å prøve å la ting fare. Du får ikke kontrollert det likevel, la det fare. Det går an å bare "flyte" med i livet.

[Gjest plingpling]

Det er ulike måter å lære seg å takle usikkerhet på. Som SMIR er inne på er det å vite mest mulig en måte for å øke følelsen av sikkerhet.

I noen faser av livet er jeg usikker på om dette er rett taktikk. Da tenker jeg på de fasene hvor man er spesielt skjør. Da tror jeg faktisk beste virkemiddel er å ligge unna ting som gir usikkerhetsfølelser og kaos. Altså unngå å lese aviser, se nyheter på tv etc og heller erstatte dette med en god bok eller programmer på tv som er underholdende og gir grobunn for gode følelser.

Når det kommer til hva man faktisk MÅ forholde seg til, slik som din behandlingssituasjon ,blir det hele mer komplekst. Men man kan faktisk trene opp sitt eget hode til å gi litt mer f'. Du kan feks skrive på et ark eller si det i ditt eget hode flere ganger om dagen: Dette skal jeg ta på strak arm, jeg er sterk nok til å tåle påkjenninger uten at det fører til kaos og bekymmer, jeg velger å la dette ligge, jeg velge å leve med usikkerthetsmomenter uten at det river meg i stykker etcetc.

Fake it until U make it.

[Gjest J31!]

Det er ulike måter å lære seg å takle usikkerhet på. Som SMIR er inne på er det å vite mest mulig en måte for å øke følelsen av sikkerhet.

I noen faser av livet er jeg usikker på om dette er rett taktikk. Da tenker jeg på de fasene hvor man er spesielt skjør. Da tror jeg faktisk beste virkemiddel er å ligge unna ting som gir usikkerhetsfølelser og kaos. Altså unngå å lese aviser, se nyheter på tv etc og heller erstatte dette med en god bok eller programmer på tv som er underholdende og gir grobunn for gode følelser.

Når det kommer til hva man faktisk MÅ forholde seg til, slik som din behandlingssituasjon ,blir det hele mer komplekst. Men man kan faktisk trene opp sitt eget hode til å gi litt mer f'. Du kan feks skrive på et ark eller si det i ditt eget hode flere ganger om dagen: Dette skal jeg ta på strak arm, jeg er sterk nok til å tåle påkjenninger uten at det fører til kaos og bekymmer, jeg velger å la dette ligge, jeg velge å leve med usikkerthetsmomenter uten at det river meg i stykker etcetc.

Fake it until U make it.

''Da tenker jeg på de fasene hvor man er spesielt skjør. Da tror jeg faktisk beste virkemiddel er å ligge unna ting som gir usikkerhetsfølelser og kaos. Altså unngå å lese aviser, se nyheter på tv etc og heller erstatte dette med en god bok eller programmer på tv som er underholdende og gir grobunn for gode følelser.''

''Men man kan faktisk trene opp sitt eget hode til å gi litt mer f'. Du kan feks skrive på et ark eller si det i ditt eget hode flere ganger om dagen: Dette skal jeg ta på strak arm, jeg er sterk nok til å tåle påkjenninger uten at det fører til kaos og bekymmer, jeg velger å la dette ligge, jeg velge å leve med usikkerthetsmomenter uten at det river meg i stykker etcetc. ''

"Måtte" bare signere denne. Jeg er der sjøl. Ikke lett, men tror at det er mulig å få det til å "sitte" med mye trening. Det har fungert for meg i noen settinger, så jeg vet at det er mulig.

[Orio]

Det er ulike måter å lære seg å takle usikkerhet på. Som SMIR er inne på er det å vite mest mulig en måte for å øke følelsen av sikkerhet.

I noen faser av livet er jeg usikker på om dette er rett taktikk. Da tenker jeg på de fasene hvor man er spesielt skjør. Da tror jeg faktisk beste virkemiddel er å ligge unna ting som gir usikkerhetsfølelser og kaos. Altså unngå å lese aviser, se nyheter på tv etc og heller erstatte dette med en god bok eller programmer på tv som er underholdende og gir grobunn for gode følelser.

Når det kommer til hva man faktisk MÅ forholde seg til, slik som din behandlingssituasjon ,blir det hele mer komplekst. Men man kan faktisk trene opp sitt eget hode til å gi litt mer f'. Du kan feks skrive på et ark eller si det i ditt eget hode flere ganger om dagen: Dette skal jeg ta på strak arm, jeg er sterk nok til å tåle påkjenninger uten at det fører til kaos og bekymmer, jeg velger å la dette ligge, jeg velge å leve med usikkerthetsmomenter uten at det river meg i stykker etcetc.

Fake it until U make it.

''Dette skal jeg ta på strak arm, jeg er sterk nok til å tåle påkjenninger uten at det fører til kaos og bekymmer, jeg velger å la dette ligge, jeg velge å leve med usikkerthetsmomenter uten at det river meg i stykker etcetc.''

Sikkert et godt råd, men tror jeg må gjenta det for meg selv over litt tid før jeg klarer å tro på det. Men her og nå river usikkerheten meg i stykker, særlig nå om kvelden når daglige rutiner og faste gjøremål er unnagjort. Og det er vanskelig å ikke vite noe om hva slags behandling jeg kommer til å få fremover. Hvor lang tid tar det før behandlingen kommer i gang igjen? Angrer på at jeg insiterte på å bytte behandler.

[Orio]

Det som hjelper er innsikt og viten om tingene som gjør deg bekymret. Hvis du er bekymret for hvordan det skal gå med å få en behandler, så hjelper det å sjekke ut hvor lang ventetid det er vanlig å måtte vente, hva slags krav det er til behandlingstid på søknad, hva andre mennesker har måttet erfare å vente. Videre så kan du sette deg inn i hva slags tiltak du kan gjennomføre om du _ikke_ får en behandler. Kan du søke på nytt? Har du krav på behandler?

Angående finanskrisa så er det jo tonnevis med kunnskap om økonomi som vil kunne hjelpe deg.

Det spiller ingen veldig stor rolle om kunnskapen du erhverver deg taler for eller imot angsten/bekymringene. Det beste er selvsagt om rasjonaliteten kan arrestere angsten, men i alle tilfeller vil kunnskap virke angstdempende - for det er det ukjente, det vi ikke vet noe, som vi frykter mest.

Om du er redd for å bli angrepet av bjørn i skogen hjelper det å vite hvor små sjansene for dette faktisk er, og også kunnskap om tidligere bjørneangrep; hva som gjorde at bjørnen ikke løp sin vei. Dette gjelder på alle områder. =)

Uansett hvor mye kunnskap jeg får vil det alltid være et element av usikkerhet igjen. Det er det jeg har vanskelig for å leve med. Jeg kan skaffe mest mulig informasjon og kunnskap, men det er jo en grense for hvor mye tid og krefter det er fornuftig å bruke på det. Og finanskrisa er en enorm usikkerhet, selv Norges ledende økonomer er jo forsiktige med å si hvordan det vil utvikle seg.

Når det gjelder behandler, jeg har prøvd å finne ut av det med ventetid etc. Har blitt lovet behandler innen da og da, flere ganger, men det er kommet noe i veien hver gang, så det er blitt utsatt. Nå vet jeg ikke hvem jeg får, eller "hva" jeg får. Det som plager meg er tanken på at hvis jeg ikke hadde insistert på å bytte behandler ville jeg hatt noen å gå til nå, og sluppet i alle fall denne usikkerheten.

[Orio]

Jeg tror det er viktig å prøve å la ting fare. Du får ikke kontrollert det likevel, la det fare. Det går an å bare "flyte" med i livet.

Men hvordan skal jeg få det til?

Særlig det at jeg enda ikke har fått noen behandler stresser meg.

[Gjest plingpling]

''Da tenker jeg på de fasene hvor man er spesielt skjør. Da tror jeg faktisk beste virkemiddel er å ligge unna ting som gir usikkerhetsfølelser og kaos. Altså unngå å lese aviser, se nyheter på tv etc og heller erstatte dette med en god bok eller programmer på tv som er underholdende og gir grobunn for gode følelser.''

''Men man kan faktisk trene opp sitt eget hode til å gi litt mer f'. Du kan feks skrive på et ark eller si det i ditt eget hode flere ganger om dagen: Dette skal jeg ta på strak arm, jeg er sterk nok til å tåle påkjenninger uten at det fører til kaos og bekymmer, jeg velger å la dette ligge, jeg velge å leve med usikkerthetsmomenter uten at det river meg i stykker etcetc. ''

"Måtte" bare signere denne. Jeg er der sjøl. Ikke lett, men tror at det er mulig å få det til å "sitte" med mye trening. Det har fungert for meg i noen settinger, så jeg vet at det er mulig.

Omprogrammering av sin innlærte måte å tenke på og sitt sett å handle er alt annet enn lett, det kan jeg skrive under på. Det krever nitidig arbeid, og det er lett å falle tilbake til det gamle vante mønsteret. Men når man vet man har et verktøy som fungerer er det bare å ta det frem igjen og igjen.

[Gjest plingpling]

''Dette skal jeg ta på strak arm, jeg er sterk nok til å tåle påkjenninger uten at det fører til kaos og bekymmer, jeg velger å la dette ligge, jeg velge å leve med usikkerthetsmomenter uten at det river meg i stykker etcetc.''

Sikkert et godt råd, men tror jeg må gjenta det for meg selv over litt tid før jeg klarer å tro på det. Men her og nå river usikkerheten meg i stykker, særlig nå om kvelden når daglige rutiner og faste gjøremål er unnagjort. Og det er vanskelig å ikke vite noe om hva slags behandling jeg kommer til å få fremover. Hvor lang tid tar det før behandlingen kommer i gang igjen? Angrer på at jeg insiterte på å bytte behandler.

Øvelse gjør mester Man blir i hvertfall bedre på det og plutselig takler man ting man tidligere trodde var umulig. Det har du også erfart på noen områder i senere tid, har du ikke? Men alt kommer ikke til oss over natten. Det er det slitsomme ved det hele. Vi må kjempe.

Uvisshet og usikkerhet er deler av livet vi må leve med. Vi får ikke svar på alt vi ønsker svar på umiddelbart. Noe får vi ikke svar på, andre ting tar det tid før man får svar på. Jeg forstår at du sliter med dette som ligger foran deg fordi du ikke vet hva fremtiden bringer. Men det vet ingen av oss. Og i mange tilfeller er faktisk uvitenhet greit. Tenk om vi visste alt som skulle skje. At hele livet var planlagt til minste detalj. Hver dag vile bli som å ha en handleliste når man skal i butikken, hvor du kun skal handle det som er på lista. Du får ikke lov å ta med deg en liten sjokolade hvis du plutselig skulle falle for fristelsen. Ikke noe plass til undring, positive overraskelser, spontanitet etcetc. Gosj, for et kjedelig liv.

Så du har altså 2 valg her, du kan grave deg ned i en tankegang som sier at dette takler jeg ikke, jeg orker ikke forholde meg til uvissheten. Jeg tror ikke dette blir bra. Jeg angrer på at jeg har valgt å bytte behandler. Dette river meg i stykker. Alt fram til jeg får klarhet kommer til å innebære elendighet og kaos.

Eller hoi! her står jeg foran noe nytt. Jeg vet faktisk ikke hva som skal skje. Så spennende! Dette kan vise seg å bli ubetinget positivt for meg. Det kan være at denne behandleren kommer til å være det beste som har hendt meg i behandlingssammenheng. Jeg skal nyte hver dag frem til timen som jeg ikke vet når er. Men det spiller ingen rolle, jeg lever mitt liv frem til da, og det skal være gode dager som jeg vil fylle med det som gleder meg. Jeg bestemmer meg her og nå for at dette skal bli bra!

Ditt valg!

[Gjest la fare hen, la gå]

Men hvordan skal jeg få det til?

Særlig det at jeg enda ikke har fått noen behandler stresser meg.

Jeg har gjort sånne ting i mange år: Tenke ordentlig over hva som er det verste som kan skje, og er det egentlig så ille?

Tenke på alle hvis-ene og ufarliggjøre svarene. Hvis det og det skjer, så.....

Tenke på finanskrisen, hvordan den kan ramme oss i Norge og om det er så farlig for meg? "jeg tåler vel det samme som andre mennesker tåler" osv osv

Håper du fikk litt ut av dette svaret.