Vennskap med behandler

[Gjest eaz]

Er det nødvendigvis uproffesjonelt i terapisammenheng å tilnærme seg pasienten å en vennskapelig måte å vise genuin forståelse? Og at terapauten forteller om mye fra sitt eget liv i samtaletimene? For meg har dette ført til at jeg stoler og er helt ærlig med min psykiater, men mange ville kanskje oppfatte dette som uproffofesjonelt?

[bibben]

Gjennom årelang eksponering for min behandlers privatliv i terapitimene ble jeg forledet til å tro at vi hadde en vennskapsrelasjon.

Dette svir jeg grundig for i dag.

Jeg håper dere får opprettet en ryddig relasjon uten at dere oppholder dere for mye på behandlerens banehalvdel.

Beste hilsener fra

[Gjest J31!]

Jeg ville oppfattet det som uprofesjonelt og tatt avstand. Det er ok å vite alder og slike ting, men ikke mer.

Det ville skapt problemer for meg. Dessuten ville det i mine øyne sagt mye om vedkommede, og hvor profesjonell h*n faktisk er..

Men dette er meg :-)

[Gjest J31!]

Gjennom årelang eksponering for min behandlers privatliv i terapitimene ble jeg forledet til å tro at vi hadde en vennskapsrelasjon.

Dette svir jeg grundig for i dag.

Jeg håper dere får opprettet en ryddig relasjon uten at dere oppholder dere for mye på behandlerens banehalvdel.

Beste hilsener fra

Jeg skjønner veldig godt at dette er vondt for deg :-(

[Gjest Anna k]

Det trenger ikke være uprofesjonelt å si noe om livet sitt. Begge mine terapeuter gjorde det av og til, men i ettertid ser jeg at det var med klokskap og alltid hadde min terapi i sikte. Og de vernet om det de opplevde som personlig. Det var litt ulikt hva de opplevde som nettopp det.

Man skal vite hva man gjør i slike tilfeller, og det tror jeg slett ikke at alle gjør. Ord som vennskap har ingenting i en terapirelasjon og gjøre. Opplevelsen av forståelse derimot kan bety mye. Nå må man også huske på at mange terapeuter forstår mye selv om de ikke viser forståelse på en "vennskapelig" måte, og noen oppleves å forstå deg så godt, men i ettertid ser en at de egentlig ikke har gjort det.

Jeg synes klokkene ringer litt faretruende i forhold til hvordan du ordlegger deg rundt denne relasjonen. Det er grunner til at det skal være et skille, som faktisk tjener den gode terapien. Jeg gikk i psykodynamisk terapi i mange år, og det er på bakgrunn av det jeg fikk vite litt om dem nå og da. De bruker seg selv på en annen måte enn en kognitiv terapeut. Jeg regner med at hos en kognitiv terapeut vil og bør det være lite eller intet rom for det.

Den verste sorten er de som ikke bedriver hverken den ene eller den andre terapien, men forstår deg i hjel og og er venn med deg.

[Lami1365381152]

Jeg har også et veldig vennskapelig forhold til behandler. Han forteller en god del fra sitt eget liv, og jeg føler kanskje det blir litt problematisk. For jeg føler at vi er venner, men vet jo innerst inne at dette er jobben hans. Vi blir mer knyttet enn hva godt er, spesielt fra min side. Det oppstår en avhengighet, for jeg blir usikker på hva som er privatperson og hva som er behandler. Tøft å ha en så usikker relasjon, synes jeg.