samarbeidskluss

[Gjest tar aldri slutt:o(]

Jeg sitter her og er lei meg og sliten. Trøtt av brutte avtaler, en eksmann som ikke vil følge opp og møte meg på familievernkontoret for samarbeid rundt barnet vårt, til tross for at han har lovet BUP å gjøre det for å holde konfliktene borte fra barnet vårt, og fordi jeg ikke bør og kan ha kontakt med han uten å bli ytterligere brutt ned. At han ikke skjønner det siste er nå så, sett fra hans verden, men han gikk med på avtalen om å ha samarbeidet på familievernkontoret med tredjeperson, men han vil som vanlig ha ting på sine premisser og slik det passer han. Og utsetter møtene. Dermed bryter han ikke avtalene....han utsetter bare hvert møte. Og på Bup er det ny person i saken, som jeg igjen må forklare alt til..

Nå har jeg angst, er lei meg og veldig sint. Det siste er vel bra, at jeg klarer å være sint.

Og i mens må jeg forholde meg til folk i systemet som kommer og går. Og forklare ting for ente gang. Og nå inn til dem. Det er så ensomt dette her. Jeg står så alene oppe i det:o(

[Gjest Gulla Wiltersen]

Det høres veldig slitsomt ut.

Er det noe du kan gjøre for å bruke mindre krefter i prossessen med denne konflikten og heller ha mer krefter igjen til barnet?

Er det for eksempel mulig at du overlater til eksen din å være motor en stund? Med det mener jeg at når han utsetter møter på familievern så er det opp til ham å arrangere et nytt møte for å ta det eksempelet du nevner her?

Det blir mye krefter hvis det hele tiden er du som ringer rundt, går i møter og holder på. Men han er kanskje interessert i å få til en avtale rundt barnet han også - så kanskje han kommer mer på banen hvis du kort og godt lar være å delta i kranglene og lar være å ta flere initiativ?

Det står ikke hvor gammelt barnet er, men det kan nok uansett alder være smart å passe på å ha igjen krefter nok til å være mamma først. Hvis du ikke klarer å skaffe ungen en mor og en far så sørg ihvertfall for at det har en mor som orker litt.

Også kan det være lurt å se på hva det er far forlanger for å bli med på leken - og å se om det er mulig at han blir fornøyd hvis han får noe av det han vil, men det har du kanskje vurdert grundig allerede. Hvis ikke, så gjør det. Det er utrolig hvor høye terskeler som oppstår med såret stolthet, så kanskje de senkes litt hvis man svelger en kamel.

Lykke til videre :-)

[Gjest tar aldri slutt:o(]

Det høres veldig slitsomt ut.

Er det noe du kan gjøre for å bruke mindre krefter i prossessen med denne konflikten og heller ha mer krefter igjen til barnet?

Er det for eksempel mulig at du overlater til eksen din å være motor en stund? Med det mener jeg at når han utsetter møter på familievern så er det opp til ham å arrangere et nytt møte for å ta det eksempelet du nevner her?

Det blir mye krefter hvis det hele tiden er du som ringer rundt, går i møter og holder på. Men han er kanskje interessert i å få til en avtale rundt barnet han også - så kanskje han kommer mer på banen hvis du kort og godt lar være å delta i kranglene og lar være å ta flere initiativ?

Det står ikke hvor gammelt barnet er, men det kan nok uansett alder være smart å passe på å ha igjen krefter nok til å være mamma først. Hvis du ikke klarer å skaffe ungen en mor og en far så sørg ihvertfall for at det har en mor som orker litt.

Også kan det være lurt å se på hva det er far forlanger for å bli med på leken - og å se om det er mulig at han blir fornøyd hvis han får noe av det han vil, men det har du kanskje vurdert grundig allerede. Hvis ikke, så gjør det. Det er utrolig hvor høye terskeler som oppstår med såret stolthet, så kanskje de senkes litt hvis man svelger en kamel.

Lykke til videre :-)

Takk for svar, gulla!

Han vil ha samarbeid på sin måte, nemlig finne ut av alt underveis. Og da kjører han over meg slik han alltid har gjort, og det blir brutte avtaler, misforståelser osv. Null respekt. Og barnet kommer i mellom. Jeg har sett det gang på gang. Tro meg, jeg har prøvd.

Jeg ønsker, som planen var, at vi skulle møtes på familievernkontoret for planlegging av samværsplan og andre ting. Som hvem som skal hente, klokkeslett med mer. Spikre ting slik at kontakten kan være på et minimum. Jeg blir dårlig av å ha kontakt med han, har hatt et helvetes liv med den fyren og venter på traumebehandling. Jeg har vært så kuet, syk og ødelagt, og det er som å skulle stå opp mot en overgriper gang på gang. Den mannen skal ha kontroll, ha ting på sin måte. Når jeg blir dårlig er det selvsagt ikke bra for hverken meg eller barnet mitt. Det var et fælt samliv, og det blir aldri konfliktløst, men jeg snakker ikke stygt om han og ny familie til barnet mitt, holder alle avtaler, er samarbeidsvillig. Alt jeg ber om er at han holder seg vekke fra meg og inngangsdøra mi, respekterer at jeg vil samarbeide via tredjeperson. Jeg vil tro et par- tre møter i året ville være nok.

Han vil vente til at vi har en konflikt, og først da gidder han komme der. Det sier seg selv at den konflikten må løses før vi rekker å få time med fvk. Det betyr meldinger og mailer til alle døgnets tider, og jeg klarer det bare ikke. Den bydende tonen, den manglende respekten, kveruleringen, de brutte avtalene osv. Jeg må bli "kvitt" han nå, etter alle disse årene og alt det han har gjort mot meg og ungen vår. Da er det umulig å få raskt nok til på fvk, siden vi har to terapeuter der(har bare hatt et møte)og konflikten er der allerede, stikk i strid med at vi skulle holde dette unna barnet vårt.(12 år)

Og dette ble planlagt på møter rundt vårt barn. En representant fra fvk ble bedt om å komme på møtet, med ellers skole, psykologer, primærlege og bup med mer. Barnet vårt trengte at konflikten kom bort fra han, derfor gikk jeg med på å treffe min eks der, selv om det er et mareritt for meg. Men det er bedre hvis jeg kan få nogenlunde fred innimellom.

Han bestiller ikke noe møte. Han sender meg mail med hvordan han vil ha det. Protesterer jeg er det meldinger frem og tilbake. Til jeg er utslitt og ødelagt.

Et eksempel rundt en ganske liten ting. Han ville ha overlevering søndag kveld klokka åtte. Jeg syntes det var sent. En time til leggetid, kort tid å falle til ro i nytt hjem. Da skrev jeg tilbake at sju var bedre, og begrunnet hvorfor. Tid til kvelds, pakking av ransel, snakke litt, roe seg, god start på ny uke. Meldingene fløy frem og tilbake, han holdt på sitt som vanlig, og jeg kunne ikke gi meg på denne, (hadde gitt meg på nye på det tidspunktet) siden jeg trodde det oppriktig var det beste for barnet. Det er jo stort sett små ting det handler om.. Til slutt ringte jeg han, (det gjør jeg ikke nå). Da sa han at vi fikk bestille time på fvk. Helt greit sa jeg. Så foreslo jeg at vi møttes på halvveien så lenge, halv åtte. Da svarte han; Du kan ikke diktere meg på denne måten! Ekteskapet vårt i et nøtteskall. Til og med når jeg møter han på halvveien _dikterer _jeg han. Nå skjer det mandag på skole, er helt greit.

Barnet mitt så sin syke mamma bli frisk mer eller mindre over natten, (det tok egentlig noen måneder før alt slapp taket),etter å ha vært invalidiserende syk hele hans liv. Da var vi begge veldig syke, både jeg og barnet mitt. Det er mange konflikter ikke en kan løse lett opp i etter et samlivsbrudd. Jeg leser naive innlegg om dette her inne i nye og ne. Tenk om du blir syk igjen mamma! Jeg sa at jeg kunne bli syk som alle andre, men ikke slik som før. Nå var livet mitt så annerledes. "Men tenk om du finner en som er lik han da!"

Du kom deg bort og ble frisk, jeg kommer meg ikke bort og blir aldri frisk!

Må man virkelig forholde seg til en eks som er skadelig for en?(han slo meg ikke fysisk) Men i marerittene mine gjør ha det. Jeg skjønner at noe kontakt via sms er nødvendig. Opplysninger gis fra denne kanten til han når det er nødvendig, men jeg vil ha det på et mimimum. Skal jeg gå til fvk og lage planer og sende dem til han, og si at slik blir det hvis ikke du kommer med noen innvendinger? Siden han ikke vil komme på møtene? Han har et travelt liv med jobb, ny kone og barn og samarbeid med meg står nederst på prioriteringslista.

Vi har lagt en grunnplan. Men så er det ferier og annet som skal spikres. Og planer for overlevering osv. Han klarer å bryte avtaler hele tiden, eller sette barnet i mellom, jeg fatter ikke at det går an. Det er nesten så en lurer på om ikke han skal flakse til å få det til innimellom..

Jeg beklager at dette er så usammenhengende . Jeg har hatt en elendig natt, og har slik angst. Det har vært slik en maktkamp. Jeg får flashback til det hver gang maktkampen trigges. Han har hat slik en makt over meg.. Og jeg vil bygge meg opp et nytt liv etter alt det ekstreme jeg har vært gjennom. Men slike dager tviler jeg på at det vil gå.

Jeg har vært så isolert og syk i to tiår, og nå prøver jeg å leve i en normal verden. Er blitt frisk fysisk, Har bygd opp et nettverk for første gang i mitt liv, har klart meg på egenhånd i halvannet år, men kontakt med han uansett hvilken form drar meg ned i traumene. Jeg elsker han ikke lenger heldigvis, og det er da noe. Da var det frykten igjen da.

Jeg venter på traumebehandling og har gjort det lenge, men kommer kanskej til en terapeut før jul.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Takk for svar, gulla!

Han vil ha samarbeid på sin måte, nemlig finne ut av alt underveis. Og da kjører han over meg slik han alltid har gjort, og det blir brutte avtaler, misforståelser osv. Null respekt. Og barnet kommer i mellom. Jeg har sett det gang på gang. Tro meg, jeg har prøvd.

Jeg ønsker, som planen var, at vi skulle møtes på familievernkontoret for planlegging av samværsplan og andre ting. Som hvem som skal hente, klokkeslett med mer. Spikre ting slik at kontakten kan være på et minimum. Jeg blir dårlig av å ha kontakt med han, har hatt et helvetes liv med den fyren og venter på traumebehandling. Jeg har vært så kuet, syk og ødelagt, og det er som å skulle stå opp mot en overgriper gang på gang. Den mannen skal ha kontroll, ha ting på sin måte. Når jeg blir dårlig er det selvsagt ikke bra for hverken meg eller barnet mitt. Det var et fælt samliv, og det blir aldri konfliktløst, men jeg snakker ikke stygt om han og ny familie til barnet mitt, holder alle avtaler, er samarbeidsvillig. Alt jeg ber om er at han holder seg vekke fra meg og inngangsdøra mi, respekterer at jeg vil samarbeide via tredjeperson. Jeg vil tro et par- tre møter i året ville være nok.

Han vil vente til at vi har en konflikt, og først da gidder han komme der. Det sier seg selv at den konflikten må løses før vi rekker å få time med fvk. Det betyr meldinger og mailer til alle døgnets tider, og jeg klarer det bare ikke. Den bydende tonen, den manglende respekten, kveruleringen, de brutte avtalene osv. Jeg må bli "kvitt" han nå, etter alle disse årene og alt det han har gjort mot meg og ungen vår. Da er det umulig å få raskt nok til på fvk, siden vi har to terapeuter der(har bare hatt et møte)og konflikten er der allerede, stikk i strid med at vi skulle holde dette unna barnet vårt.(12 år)

Og dette ble planlagt på møter rundt vårt barn. En representant fra fvk ble bedt om å komme på møtet, med ellers skole, psykologer, primærlege og bup med mer. Barnet vårt trengte at konflikten kom bort fra han, derfor gikk jeg med på å treffe min eks der, selv om det er et mareritt for meg. Men det er bedre hvis jeg kan få nogenlunde fred innimellom.

Han bestiller ikke noe møte. Han sender meg mail med hvordan han vil ha det. Protesterer jeg er det meldinger frem og tilbake. Til jeg er utslitt og ødelagt.

Et eksempel rundt en ganske liten ting. Han ville ha overlevering søndag kveld klokka åtte. Jeg syntes det var sent. En time til leggetid, kort tid å falle til ro i nytt hjem. Da skrev jeg tilbake at sju var bedre, og begrunnet hvorfor. Tid til kvelds, pakking av ransel, snakke litt, roe seg, god start på ny uke. Meldingene fløy frem og tilbake, han holdt på sitt som vanlig, og jeg kunne ikke gi meg på denne, (hadde gitt meg på nye på det tidspunktet) siden jeg trodde det oppriktig var det beste for barnet. Det er jo stort sett små ting det handler om.. Til slutt ringte jeg han, (det gjør jeg ikke nå). Da sa han at vi fikk bestille time på fvk. Helt greit sa jeg. Så foreslo jeg at vi møttes på halvveien så lenge, halv åtte. Da svarte han; Du kan ikke diktere meg på denne måten! Ekteskapet vårt i et nøtteskall. Til og med når jeg møter han på halvveien _dikterer _jeg han. Nå skjer det mandag på skole, er helt greit.

Barnet mitt så sin syke mamma bli frisk mer eller mindre over natten, (det tok egentlig noen måneder før alt slapp taket),etter å ha vært invalidiserende syk hele hans liv. Da var vi begge veldig syke, både jeg og barnet mitt. Det er mange konflikter ikke en kan løse lett opp i etter et samlivsbrudd. Jeg leser naive innlegg om dette her inne i nye og ne. Tenk om du blir syk igjen mamma! Jeg sa at jeg kunne bli syk som alle andre, men ikke slik som før. Nå var livet mitt så annerledes. "Men tenk om du finner en som er lik han da!"

Du kom deg bort og ble frisk, jeg kommer meg ikke bort og blir aldri frisk!

Må man virkelig forholde seg til en eks som er skadelig for en?(han slo meg ikke fysisk) Men i marerittene mine gjør ha det. Jeg skjønner at noe kontakt via sms er nødvendig. Opplysninger gis fra denne kanten til han når det er nødvendig, men jeg vil ha det på et mimimum. Skal jeg gå til fvk og lage planer og sende dem til han, og si at slik blir det hvis ikke du kommer med noen innvendinger? Siden han ikke vil komme på møtene? Han har et travelt liv med jobb, ny kone og barn og samarbeid med meg står nederst på prioriteringslista.

Vi har lagt en grunnplan. Men så er det ferier og annet som skal spikres. Og planer for overlevering osv. Han klarer å bryte avtaler hele tiden, eller sette barnet i mellom, jeg fatter ikke at det går an. Det er nesten så en lurer på om ikke han skal flakse til å få det til innimellom..

Jeg beklager at dette er så usammenhengende . Jeg har hatt en elendig natt, og har slik angst. Det har vært slik en maktkamp. Jeg får flashback til det hver gang maktkampen trigges. Han har hat slik en makt over meg.. Og jeg vil bygge meg opp et nytt liv etter alt det ekstreme jeg har vært gjennom. Men slike dager tviler jeg på at det vil gå.

Jeg har vært så isolert og syk i to tiår, og nå prøver jeg å leve i en normal verden. Er blitt frisk fysisk, Har bygd opp et nettverk for første gang i mitt liv, har klart meg på egenhånd i halvannet år, men kontakt med han uansett hvilken form drar meg ned i traumene. Jeg elsker han ikke lenger heldigvis, og det er da noe. Da var det frykten igjen da.

Jeg venter på traumebehandling og har gjort det lenge, men kommer kanskej til en terapeut før jul.

Fy f for et vondt innlegg å lese.

Jeg orker ikke å gå i detaljer - jeg velger bare å si at jeg vet godt hva du snakker om. Hele greia.

Jeg lurer på hva slags forhold han har til barnet deres? Er forholdet så godt at det er viktig å opprettholde samværene eller vil det være bedre for barnet om samværet og all kontakt opphører slik at du kommer deg ovenpå og fungerer bedre i din rolle. Og bruk lang tid før du svarer for deg selv. Det er et meget vanskelig spørsmål.

Uansett så trenger du ikke finne deg i denne uønskede kontakten. Kutt ham ut, bytt telefonnr og skift mailadresse eller legg ham i filteret. Han kan henvende seg på fvk hvis det er noe - ellers vil du ha fred og det må han respektere. Han kan ikke bestemme at du skal ha kontakt med ham. Han har ingen rett til å holde på slik han gjør med deg, og du har et ansvar for å ikke la deg behandle slik fordi du ikke takler det og det går ut over kreftene du trenger til barnet ditt.

Du er nødt til å sette noen grenser her og ikke la ham tråkke over dem.

Har han interesse for barnet sitt så vil han forhåpentligvis etterhvert greie å flytte sitt fokus til barnet og vekk fra å krangle med deg. Har han det ikke så vil du ihvertfall uansett få fred.

Har du mulighet til å skaffe deg hjelp fra en advokat? Hvis jeg skjønner deg riktig så har dere ikke noen samværsavtale? Da kan det være godt investerte penger i en god advokat. Da kan du får hjelp til å få en avtale som er så detaljert at du ikke trenger ha rare kontakten med ham.

Jeg vil ønske deg lykke til og sende deg noen klemmer - det blir bedre etterhvert. Det blir aldri bra - men det blir bedre.

[Gjest tar aldri slutt:o(]

Fy f for et vondt innlegg å lese.

Jeg orker ikke å gå i detaljer - jeg velger bare å si at jeg vet godt hva du snakker om. Hele greia.

Jeg lurer på hva slags forhold han har til barnet deres? Er forholdet så godt at det er viktig å opprettholde samværene eller vil det være bedre for barnet om samværet og all kontakt opphører slik at du kommer deg ovenpå og fungerer bedre i din rolle. Og bruk lang tid før du svarer for deg selv. Det er et meget vanskelig spørsmål.

Uansett så trenger du ikke finne deg i denne uønskede kontakten. Kutt ham ut, bytt telefonnr og skift mailadresse eller legg ham i filteret. Han kan henvende seg på fvk hvis det er noe - ellers vil du ha fred og det må han respektere. Han kan ikke bestemme at du skal ha kontakt med ham. Han har ingen rett til å holde på slik han gjør med deg, og du har et ansvar for å ikke la deg behandle slik fordi du ikke takler det og det går ut over kreftene du trenger til barnet ditt.

Du er nødt til å sette noen grenser her og ikke la ham tråkke over dem.

Har han interesse for barnet sitt så vil han forhåpentligvis etterhvert greie å flytte sitt fokus til barnet og vekk fra å krangle med deg. Har han det ikke så vil du ihvertfall uansett få fred.

Har du mulighet til å skaffe deg hjelp fra en advokat? Hvis jeg skjønner deg riktig så har dere ikke noen samværsavtale? Da kan det være godt investerte penger i en god advokat. Da kan du får hjelp til å få en avtale som er så detaljert at du ikke trenger ha rare kontakten med ham.

Jeg vil ønske deg lykke til og sende deg noen klemmer - det blir bedre etterhvert. Det blir aldri bra - men det blir bedre.

Vi har en slags samværsavtale. Det er vel det eneste vi har. Og avtale om at bag skal leveres på skole. (Stort sett blir det slik. Men året består av ferier og mange avvik og da blir det behov for mer avklaring). Avtalen er slik at han har han annenhver helg og hver tredje skoleuke. Men så var det alt annet da.

Han betaler meg det han absolutt må i barnebidrag og jeg betaler alt barnet vårt trenger av klær, utstyr og slikt, det aller meste annet. Han er en meget akkurat mann når det kommer til penger, selv om han(og hun) tjener meget godt og jeg ble uføretrygdet midt oppe i bruddet. Men jeg maser ikke han om penger, aldri i verden, selv om ungen vår ser dette og synes det er sårt. Når boet ble delt skaffet jeg meg advokat og hun er parat til å hjelpe meg om det skulle være noe, det vet jeg. Fra min opplevelses side var det en smertefull prosess, da han presset meg veldig rundt deling av bo for å holde prisen nede, i en periode hvor barnet mitt fortsatt var veldig dårlig og bare ble dårligere. Inn flyttet raskt den nye han hadde vært utro med over en god tid og ble gravid med det samme, bodde i mitt hus til jeg endelig ble kjøpt ut åtte måneder etterpå...Det var vondt for meg, men selvfølgelig verst for ungen min. Han led veldig under dette siden forholdet til pappaen var svært dårlig da. Hadde det ikke vært for advokaten min og en som hjalp meg ville jeg ikke fått den avtalen jeg fikk. Jeg måtte kjempe slik at jeg kunne få kjøpt noe for meg og ungen min. Vi kom ikke til enighet og til slutt gikk han med på å legge ut huset for salg(siden det jo var min rett, og han ser på seg som et veldig anstendig menneske), men jeg fikk fire uker på å selge det, hvis ikke gikk det til offentlig skifte og tvangssalg. Det var da jeg måtte stå sterkt og presse, for jeg visste at han egentlig ikke ville ha en utdraging av dette, at det bare var et triks for å skremme meg. Jeg klarte å holde dette med deling og advokat utenfor verdenen til barnet mitt ganske bra tror jeg. Og nå har jeg litt penger som egenkapital og håper på at det skal bli rimelig billig med boliger det neste året..

Det var helt krise mellom han og faren lenge. Det var det i noen år før bruddet også, men da var jeg der og gikk i mellom. Så har det vært krise dette halvannet året. De siste par mnd merker jeg det er litt bedre. Bup er som sagt inne i bildet og de to får oppfølging med psykolog, far går til veiledning. Til tider har jeg vurdert å reise bort, jeg har vurdert å gå til sak siden barnet mitt spurte om det. Men valgte å søke hjelp i apparatet. Jeg har hele tiden sett lengselen etter faren og tenkt at det aller beste var at de fikk et bedre forhold.

Min eksmann fremstår som et meget vellykket menneske. (det var jeg som var den håpløse syke kona) Nå er historien at det var noe med meg som gjorde at jeg ble syk av han da ingen andre har blitt det. Og barnet vårt er tydeligvis likt mor si, siden det også reagerte slik på han. Ja, det er hans ord. Men barnet mitt er veldig verbalt og har fortalt sin historie uten omsvøp og det har hjulpet. Jeg tror ikke hjelpeapparatet, bortsett fra de på fvk, forstår hvor traumatisk det er for meg å forholde meg til min eks. Det har vært utfordrende å bli sett og hørt av de samme menneskene som snakker med han. Jeg merker det når de har snakket med ham for å si det slik. Han snakker folk trill rundt. Vi har to ulike verdener rundt vårt samliv og barnet vårt er der midt i mellom og skal gradvis finne sin plass i den nye tilværelsen.

Problemet mitt er ikke at han ikke vil la meg i fred. Problemet mitt er at han ikke ser meg som et menneske som han kan opptre menneskelig for. Å samarbeide og kommunisere innebærer en form for "respekt", anstendighet og menneskelighet og når det ikke er der er det ikke mulig. Jeg bryr meg ikke noe om hva han tenker om meg lenger, men han skal få opptre slik at det ikke går ut over meg, barnet vårt og våre liv. Dette må han presses til på et vis, det kommer ikke av seg selv. Han glemmer konsekvent å fortelle meg ting hvis han plutselig finner ut at han skal gjøre ting på en måte som ikke er planlagt. Har fått rimelig mange, Jeg beklager meldinger men der skjer jo ikke forandringer og slik vil det være. Og jeg vet det. Men makten til å bryte meg ned er der og vil være der lenge og jeg trenger beskyttelse.

Kan advokaten sette opp en detaljert plan altså? Og må min eks godta dette? Går det da til retten? Saken er at hvis advokaten min kan det er dette en måte jeg kan presse min eks til å godta fvk. Han vil heller det enn at hun skal komme inn i bildet igjen, tror jeg da. Jeg vil bare ha en plan som er så detaljert at kontakten blir på et minimum. Det er greit for meg at opplysninger gis via sms, når noe oppstår. Men jeg vil ha det på et minimum. Advokaten min snakket til han to ganger rundt det at han ikke skulle komme ned til døra min, men det er det eneste. (Likevel har han gjort det.)

Igjen, usammenhengende. Jeg har et kaos innvendig som ikke er sant og har lagt det meste av dagen. Å få mensen hjelper heller ikke..

Setter veldig stor pris på ditt øre.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Vi har en slags samværsavtale. Det er vel det eneste vi har. Og avtale om at bag skal leveres på skole. (Stort sett blir det slik. Men året består av ferier og mange avvik og da blir det behov for mer avklaring). Avtalen er slik at han har han annenhver helg og hver tredje skoleuke. Men så var det alt annet da.

Han betaler meg det han absolutt må i barnebidrag og jeg betaler alt barnet vårt trenger av klær, utstyr og slikt, det aller meste annet. Han er en meget akkurat mann når det kommer til penger, selv om han(og hun) tjener meget godt og jeg ble uføretrygdet midt oppe i bruddet. Men jeg maser ikke han om penger, aldri i verden, selv om ungen vår ser dette og synes det er sårt. Når boet ble delt skaffet jeg meg advokat og hun er parat til å hjelpe meg om det skulle være noe, det vet jeg. Fra min opplevelses side var det en smertefull prosess, da han presset meg veldig rundt deling av bo for å holde prisen nede, i en periode hvor barnet mitt fortsatt var veldig dårlig og bare ble dårligere. Inn flyttet raskt den nye han hadde vært utro med over en god tid og ble gravid med det samme, bodde i mitt hus til jeg endelig ble kjøpt ut åtte måneder etterpå...Det var vondt for meg, men selvfølgelig verst for ungen min. Han led veldig under dette siden forholdet til pappaen var svært dårlig da. Hadde det ikke vært for advokaten min og en som hjalp meg ville jeg ikke fått den avtalen jeg fikk. Jeg måtte kjempe slik at jeg kunne få kjøpt noe for meg og ungen min. Vi kom ikke til enighet og til slutt gikk han med på å legge ut huset for salg(siden det jo var min rett, og han ser på seg som et veldig anstendig menneske), men jeg fikk fire uker på å selge det, hvis ikke gikk det til offentlig skifte og tvangssalg. Det var da jeg måtte stå sterkt og presse, for jeg visste at han egentlig ikke ville ha en utdraging av dette, at det bare var et triks for å skremme meg. Jeg klarte å holde dette med deling og advokat utenfor verdenen til barnet mitt ganske bra tror jeg. Og nå har jeg litt penger som egenkapital og håper på at det skal bli rimelig billig med boliger det neste året..

Det var helt krise mellom han og faren lenge. Det var det i noen år før bruddet også, men da var jeg der og gikk i mellom. Så har det vært krise dette halvannet året. De siste par mnd merker jeg det er litt bedre. Bup er som sagt inne i bildet og de to får oppfølging med psykolog, far går til veiledning. Til tider har jeg vurdert å reise bort, jeg har vurdert å gå til sak siden barnet mitt spurte om det. Men valgte å søke hjelp i apparatet. Jeg har hele tiden sett lengselen etter faren og tenkt at det aller beste var at de fikk et bedre forhold.

Min eksmann fremstår som et meget vellykket menneske. (det var jeg som var den håpløse syke kona) Nå er historien at det var noe med meg som gjorde at jeg ble syk av han da ingen andre har blitt det. Og barnet vårt er tydeligvis likt mor si, siden det også reagerte slik på han. Ja, det er hans ord. Men barnet mitt er veldig verbalt og har fortalt sin historie uten omsvøp og det har hjulpet. Jeg tror ikke hjelpeapparatet, bortsett fra de på fvk, forstår hvor traumatisk det er for meg å forholde meg til min eks. Det har vært utfordrende å bli sett og hørt av de samme menneskene som snakker med han. Jeg merker det når de har snakket med ham for å si det slik. Han snakker folk trill rundt. Vi har to ulike verdener rundt vårt samliv og barnet vårt er der midt i mellom og skal gradvis finne sin plass i den nye tilværelsen.

Problemet mitt er ikke at han ikke vil la meg i fred. Problemet mitt er at han ikke ser meg som et menneske som han kan opptre menneskelig for. Å samarbeide og kommunisere innebærer en form for "respekt", anstendighet og menneskelighet og når det ikke er der er det ikke mulig. Jeg bryr meg ikke noe om hva han tenker om meg lenger, men han skal få opptre slik at det ikke går ut over meg, barnet vårt og våre liv. Dette må han presses til på et vis, det kommer ikke av seg selv. Han glemmer konsekvent å fortelle meg ting hvis han plutselig finner ut at han skal gjøre ting på en måte som ikke er planlagt. Har fått rimelig mange, Jeg beklager meldinger men der skjer jo ikke forandringer og slik vil det være. Og jeg vet det. Men makten til å bryte meg ned er der og vil være der lenge og jeg trenger beskyttelse.

Kan advokaten sette opp en detaljert plan altså? Og må min eks godta dette? Går det da til retten? Saken er at hvis advokaten min kan det er dette en måte jeg kan presse min eks til å godta fvk. Han vil heller det enn at hun skal komme inn i bildet igjen, tror jeg da. Jeg vil bare ha en plan som er så detaljert at kontakten blir på et minimum. Det er greit for meg at opplysninger gis via sms, når noe oppstår. Men jeg vil ha det på et minimum. Advokaten min snakket til han to ganger rundt det at han ikke skulle komme ned til døra min, men det er det eneste. (Likevel har han gjort det.)

Igjen, usammenhengende. Jeg har et kaos innvendig som ikke er sant og har lagt det meste av dagen. Å få mensen hjelper heller ikke..

Setter veldig stor pris på ditt øre.

Du er sliten - kjempesliten.

Jeg synes fryktelig synd på deg - om det er verdt noe.

Ta med avtalen dere har nå til advokaten din og spør henne om hun kan hjelpe deg med å få en bedre avtale. De fleste avtaler her i livet er mulige å si opp - og hun kan sette deg inn i hvor mye press du kan legge på faren her.

For eksempel har han ganske mye samvær nå - hvis du skal til retten så blir det mindre samvær også - ikke bare avklaringene du er på jakt etter i utgangspunktet.

Hvis du er ufør så har du forhåpentligvis krav på fri rettshjelp - bruk den.

Han har god inntekt - det betyr også at han må dekke alle kostnadene sine selv hvis det blir en runde i retten og dermed er det ditt kort på hånden å true med å trekke ham dit.

Det er kjempefint at sønnen din har fått et bedre forhold til faren sin. Hvis han liker å være på samværene så er jo det topp. Men han er jo såpass stor at han kan ta del i en del av organiseringen. Jeg kan ikke skjønne at det skal trengs å ha rare kontakten med deg for å gjennomføre samvær - all den tid denne kontakten sliter deg ut.

Eksen din ser ikke ut til å ha noen som helst respekt for deg - og det vil han antagelig heller aldri få. Dermed sitter du igjen med at det antagelig er best å ha en avtale som er så detaljert som det er mulig å få til slik at du kan begrense kontakten.

Gjør en grundi jobb - se for deg alt som kan skape problemer og forsøk å formulere noe som kan unngå at det er behov for kontakt. Beskriv hvordan kontakt skal foregå - feks ved at dere har en meldingsbok hvor beskjeder skal skrives til hverandre og at telefoner kun skal brukes i spesielle situasjoner. Sett ned at det som står i boken skal formuleres på en nøytral måte.

Sett ned når ferieukene skal velges og hvem som velger først. Klokkeslett på start og avslutning av samvær. Hva som skjer hvis barnet blir syk. Hvor bursdagen feires. Hvem som betaler hva i konformasjonen og når dette skal betales samt krav til dokumentasjon.

Be advokaten om råd til å få med så mye som mulig. Deretter kaller du inn til mekling og ser om du kan få gjennomslag.

Og rådfør deg med bup slik at du får hjelp til å sikre at du ikke gjør noe som ikke er barnets beste her også.

Men først av alt - løft hodet. Det er lov å ha et liv selv også - ikke bare være ekskone og mamma. Du har lov til å kreve såpass respekt at livet ditt ikke bare dreier seg om å unngå å føle deg flat etter at eksen har vært i gang.