NHD/andre ...Masker og sånt

[Psykojenta]

Hvordan i all verden skal jeg klare å gi litt slipp på disse maskene som har bygget seg opp gjennom alle disse årene?

Innimellom klarer jeg det, men etter å ha vært borte fra endel av kontaktpersonene ei stund klarer jeg ikke å la være og ta på disse maskene og late som om alt bare er velstand og allting i livet er topp!

Jeg klarte til og med "lure" personen fra hjemmetjenesten idag...vet jo at det tilslutt er meg selv det går utover, men klarer ikke dette her.. Prøvde tilslutt å forklare henne om åssen ting var og er...at maskene nesten sitter fast og at ting ikke alltid er som det ser ut..hun vet jo dette egentlig...

Men dette er ikke bra..hverken for meg eller for de som faktisk prøver å hjelpe meg..

Så hva i alle verden kan jeg gjøre for å endre dette mønsteret!??

[Psykojenta]

Hva kommer det av da? At du ikke liker å fremstå som svak? Skam for psykiske lidelser? For meg er dette knyttet opp til begge deler. Jeg klarer heller aldri si til noen at jeg har en psykisk lidelse, at jeg sliter. Går endel bedre ovenfor behandlingsapparatet, for jeg har som deg innsett at jeg må det for å få hjelp. Men ikke helt bra der heller.

Joda, litt av det kommer selvfølgelig av at jeg er redd for å framstå som svak- at jeg ikke klarer og takler verden slik den er og hva den krever...men jeg vet jo..og det gjør forsåvidt de i hjelpeapparatet rundt meg og...men 4-5måneder uten kontakt med enkelte av dem(hjemmetjenesten og behandler på VOP) gjør meg liksom usikker på alt på en måte..for ting burde jo vært bedre etter innleggelsen liksom..derfor "later" jeg også som at alt er i skjønneste orden..FEIL, men vanskelig å gjøre noe med.

Men, jeg har ikke fordommer mot psykiske lidelser- det har jeg aldri hatt og kommer aldri til å ha!!!

Tusen takk for svaret ditt, SMIR c",)

[Psykojenta]

Du begynner å tvile på at du er syk? Det kjenner jeg meg i alle fall igjen i. Hadde jeg vært mer overbevist angående dette hadde jeg nok i større grad klart å vise mitt sanne selv, eller i det hele tatt vært mer ærlig angående problemene mine.

Nei, det er ikke sånn at jeg tviler på om jeg er syk!!! For det er jeg fullstendig klar over...Vært det i rundt 16år.

Det som er litt av problemet er at jeg føler jeg ikke kan vise hvor ille jeg svinger nedover- nettopp fordi jeg akkurat er kommet ut fra en innleggelse som varte i 2måneder. Føler liksom at de rundt meg forventer at alt skal være såå mye bedre nå...

Men det er de maskene jeg må klare å slippe, for de hjelper meg ikke om folk(hjelpeapparatet) skal forstå hvordan ting egentlig er. Nå traff fastlegen noen punkter sist jeg var der som gjorde at litt av "virkeligheta" kom fram- da fikk jeg beskjed om at jeg måtte ringe straks noen tanker kom tilbake. Da klarte jeg å lette litt "på sløret" og må møte der ukentlig ei stund..

Men maskene ellers sitter som støpt liksom- går vel kanskje bedre når jeg får møtt de restrerende noen flere ganger- ene har jeg møtt èn gang etter 5mnd opphold, den andre 2ganger etter opphold på 3mnd..

Jaja..tusen takk for svar uansett, SMIR.. Jeg skjønner hva du mener, selv om jeg ikke føler det er akkurat likt :-)

[Gjest xbellax]

Mange må komme til det punktet hvor smertene er for store å gå med alene før de klarer å "overgi" seg; skjønt endel kommer aldri dit og må heller gjøre et konkret valg om å slippe andre mennesker inn. Det er du som taper på dette, det er ditt liv, din fremtid, -alt avhenger av hvor lenge du vil streve med dette på egenhånd.

Brutalt og rått, jeg vet det. Men det er desverre opp til deg. Du har det helt forjævelig slik du har det nå, hvor lenge du vil ha det slik er ditt valg. Det er ufattelig skremmende, men det er først når du begynner å slippe taket og senke beskyttelses "maskene"/"murene" dine du vil oppleve noen form bedring.

[tjohei]

Nei, det er ikke sånn at jeg tviler på om jeg er syk!!! For det er jeg fullstendig klar over...Vært det i rundt 16år.

Det som er litt av problemet er at jeg føler jeg ikke kan vise hvor ille jeg svinger nedover- nettopp fordi jeg akkurat er kommet ut fra en innleggelse som varte i 2måneder. Føler liksom at de rundt meg forventer at alt skal være såå mye bedre nå...

Men det er de maskene jeg må klare å slippe, for de hjelper meg ikke om folk(hjelpeapparatet) skal forstå hvordan ting egentlig er. Nå traff fastlegen noen punkter sist jeg var der som gjorde at litt av "virkeligheta" kom fram- da fikk jeg beskjed om at jeg måtte ringe straks noen tanker kom tilbake. Da klarte jeg å lette litt "på sløret" og må møte der ukentlig ei stund..

Men maskene ellers sitter som støpt liksom- går vel kanskje bedre når jeg får møtt de restrerende noen flere ganger- ene har jeg møtt èn gang etter 5mnd opphold, den andre 2ganger etter opphold på 3mnd..

Jaja..tusen takk for svar uansett, SMIR.. Jeg skjønner hva du mener, selv om jeg ikke føler det er akkurat likt :-)

Hva med å bli med i gruppeterapi med andre som også sliter, da er det kanskje lettere å slippe masken når du er sammen med likesinnede.

[Psykojenta]

Hva med å bli med i gruppeterapi med andre som også sliter, da er det kanskje lettere å slippe masken når du er sammen med likesinnede.

Joda, gruppeterapi er sikkert greit det, men det hjelper kun overfor de personene jeg da blir "trygg" på akkurat der... og ikke der jeg trenger det mest- been there done that, men det kunne jo ikke du vite ;-)

Dessverre hjelper ikke det ovenfor disse personene som hjelper meg ellers-behandler, hjemmetjeneste, lege osv...men nå har jeg i alle fall blitt trygg nok på legen til å kunne vise litt av meg selv da..

Tusen takk for svar- og for forslag!!

[tjohei]

Joda, gruppeterapi er sikkert greit det, men det hjelper kun overfor de personene jeg da blir "trygg" på akkurat der... og ikke der jeg trenger det mest- been there done that, men det kunne jo ikke du vite ;-)

Dessverre hjelper ikke det ovenfor disse personene som hjelper meg ellers-behandler, hjemmetjeneste, lege osv...men nå har jeg i alle fall blitt trygg nok på legen til å kunne vise litt av meg selv da..

Tusen takk for svar- og for forslag!!

Er det ikke utfordrende å skulle utlevere seg i en gruppe og si sin mening selv om andre kanskje reagerer negativt på din mening? Det er jo det samme som skjer i det virkelige liv.

[Psykojenta]

Er det ikke utfordrende å skulle utlevere seg i en gruppe og si sin mening selv om andre kanskje reagerer negativt på din mening? Det er jo det samme som skjer i det virkelige liv.

Jo, det er utfordrende!!

Av en eller annen grunn klarer jeg likevel ikke å "åpne" meg for de "andre"

Men jeg må bare sjanse på å klare det...for jeg orker rett og slett ikke holde ting oppe så veldig mye lengre!

Tusen takk igjen! Klem om du vil ha :-)