Bipolar lidelse - pårørende

[Gjest Pårørende bipolar]

Vår familie har flere personer med bipolar lidelse. Vi er tre søsken, og den eldste i søskenflokken har slitt med sykdommen i noen år. Vår far og hans mor (vår farmor) hadde de samme plagene i vår barndom, uten at vi da visste at de hadde en sykdom. Etter at vi i voksen alder forstod at vår far og farmor hadde en sykdom, ble vi bevisste på å unngå å bli "utmattet" av å forsøke å oppmuntre og forholde oss til dem så tett som tidligere. Vi hadde alle tre søsken denne bevisste innstillingen og snakket åpent om dette oss i mellom. Alle tre oppfattet at både vår far og farmor utnyttet sine nærmeste i sine mest depressive periodene, og vi syntes at særlig en av våre tanter ble fullstendig utslitt av å forsøke å tilfredsstille og oppmuntre dem. Vi har nå kommet i den situasjonen at vi oppfatter at vår søster utnytter oss tilsvarende, og det blir ofte krangling ut av diverse episoder. Diskusjonen går nå mellom oss to som ikke har fått diagnonen om hvordan vi bør forholde oss til situasjonen. Vi ønsker ikke å bli utnyttet og utslitt, samtidig som det er vår egen søster som åpenbart sliter med store problemer. Har du noen gode råd for hvordan vi bør forholde oss til dette?

[frosken]

Jeg har forholdt meg svært mye til en venninne med bipolar lidelse i mange år. Hun har vært mye dårlig, og det er uten tvil også slitsomt for omgivelsene når hun har det som verst.

Det som har fungert godt for oss er tydelige avtaler og real grensesetting fra min side. Når hun er dårlig, ringer hun daglig, og jeg har da f.eks. vært tydelig på hvilket tidspunkt på dagen det passer at hun ringer, samt også begrenset det til en samtale daglig. Fordi jeg bruker såpass mye tid på å snakke med henne i telefonen, er jeg ikke så grei i forhold til det å komme på besøk.

Vi har snakket åpent om dette mange ganger, og jeg har også vært med til hennes behandler noen ganger. Hun er tydelig på at hun trenger noen utenfor seg som er stabilt tilstedeværende i hennes liv, og jeg er villig til å være det - men da må dette også foregå litt på mine premisser.

Slik jeg ser det, så er min venninne ikke selv skyld i sin sykdom og det er sykdommen som gjør henne regressiv og noe slitsom å forholde seg til i perioder. Hun har en alvorlig variant av bipolar lidelse, og har vært mye alvorlig syk tiltross for at hun holder sin del av behandlingsavtalene. Jeg tenker at det er rimelig at jeg viser henne større toleranse enn jeg ville ha gjort i forhold til en som er frisk, særlig fordi jeg mener at hun store deler av tiden gjør det hun er i stand til i forhold til å forsøke å oppnå gode perioder.

Det som imidlertid er trist å se, er at det at hun har vært så mye syk, så avgjort preger henne på de fleste av livets områder. Jeg kunne ønske meg at de som har fulgt henne opp i behandlingsapparatet både hatt vært flinkere til å følge opp, men samtidig hadde satt større krav til henne. Kanskje ville hennes liv da vært mindre begrenset i dag.

[Orio]

Jeg synes det er ganske forferdelig å lese at du skriver at din far, din farmor og din søster "utnytter" dere/resten av familien når de er deprimert. Det treffer midt i min egen dårlige samvittighet. Jeg vet at det er forferdelig slitsomt for mine pårørende når jeg har en depresjon (og også de andre problemene mine). Jeg ville gjort hva som helst for at de skulle slippe det. Jeg har til og med kommet frem til at jeg bør ta livet av meg for å la dem slippe. (Men jeg har ikke sånne tanker nå, så det er sagt.)

Jeg er veldig glad for at familien min har stilt opp for meg, at de ikke har valgt å "holde avstand". Jeg håper ikke de ser på meg på samme måte som dere ser på deres familie.

[Gjest J31!]

Jeg har forholdt meg svært mye til en venninne med bipolar lidelse i mange år. Hun har vært mye dårlig, og det er uten tvil også slitsomt for omgivelsene når hun har det som verst.

Det som har fungert godt for oss er tydelige avtaler og real grensesetting fra min side. Når hun er dårlig, ringer hun daglig, og jeg har da f.eks. vært tydelig på hvilket tidspunkt på dagen det passer at hun ringer, samt også begrenset det til en samtale daglig. Fordi jeg bruker såpass mye tid på å snakke med henne i telefonen, er jeg ikke så grei i forhold til det å komme på besøk.

Vi har snakket åpent om dette mange ganger, og jeg har også vært med til hennes behandler noen ganger. Hun er tydelig på at hun trenger noen utenfor seg som er stabilt tilstedeværende i hennes liv, og jeg er villig til å være det - men da må dette også foregå litt på mine premisser.

Slik jeg ser det, så er min venninne ikke selv skyld i sin sykdom og det er sykdommen som gjør henne regressiv og noe slitsom å forholde seg til i perioder. Hun har en alvorlig variant av bipolar lidelse, og har vært mye alvorlig syk tiltross for at hun holder sin del av behandlingsavtalene. Jeg tenker at det er rimelig at jeg viser henne større toleranse enn jeg ville ha gjort i forhold til en som er frisk, særlig fordi jeg mener at hun store deler av tiden gjør det hun er i stand til i forhold til å forsøke å oppnå gode perioder.

Det som imidlertid er trist å se, er at det at hun har vært så mye syk, så avgjort preger henne på de fleste av livets områder. Jeg kunne ønske meg at de som har fulgt henne opp i behandlingsapparatet både hatt vært flinkere til å følge opp, men samtidig hadde satt større krav til henne. Kanskje ville hennes liv da vært mindre begrenset i dag.

Dette var interessant å lese :-)