Sliter jeg med depresjon?

[Gjest Espena19]

Hei! Jeg er en gutt på 19 som venter å komme inn i militæret, som er i januar. Og jeg var ferdig med 13 år skole nå tidligere iår. Jeg lurer på om det er fordi jeg ikke har noe spesielt å finne på i denne perioden som gjør meg deprimert. Jeg klarer ikke å koble ut liksom fra alle tankene som dukker opp i hodet mitt. Tanker som døden, at jeg plutselig blir borte - som å sove men aldri våkne også tenker jeg det i forbindelse med alle millionene av år, sånne uendelige tanker. Også får jeg masse tanker om moren min, hvordan det blir uten henne, og alle minner som jeg aldri kommer til å oppleve igjen. Jeg klarer å komme opp med tanker som gjør at det ikke blir så ille likevell, at jeg kommer til å få mange andre bra minner med de som jeg kommer til å dele framtiden med i framtiden. Men disse tankene som jeg ikke liker å tenke på kommer liksom opp igjen og opp igjen. Jeg sover dårlig om natten, siste uka har jeg våknet grytidlig, og alle disse tankene svever gjennom hodet mitt og gjør meg lys våken. Jeg føler meg veldig umotivert akkuratt nå til å trene, før så var jeg glad i trene hver dag, men alle disse tankene om at jeg skal dø uansett gir meg liksom ikke lyst til å trene. Jeg har prøvd å trene litt, men det hjelper ikke noe særlig på humøret. Jeg blir gal! klarer ikke å nyte å slappe av som jeg likte så mye før. Jeg likte veldig godt å sitte foran tven og bare slappe av, noe som jeg misliker nå fordi jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Jeg lurer på om hva jeg burde gjøre? Om litt over 2 måneder skal jeg til militæret, og det tror jeg kommer til få meg på andre tanker. Men jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut disse 2 månedene, det er uutholdelig! Jeg har ikke noen selvmordstanker heller, liker ikke tanken av at familien skal lide pga det. mvh, Espen,19

[Gjest bangen]

Slike tanker tror jeg en del av oss sliter med til tider. De fleste av oss frykter døden både når det gjelder egens død og nære og kjære sin. Jeg forstår at dette er slitsomt for deg, har selv gått gjennom noen runder med den type tankespinn i løpet av livet. Jeg har aldri sett på disse tankene jeg hadde som et tegn på depresjon, men dødsangst. Jeg har rett og slett så mye lyst til å leve at jeg får panikk når jeg tenker på at en dag er dette over. Hva er meningen med det?

Har du noen å dele disse tankene med? Mamman din feks? Noen ganger blir ting roligere når man får sagt de høyt, selv om det selvsagt ikke blir borte ved et trylleslag. Men det kan gjøre svært godt å fortelle noen hvordan man har det rett og slett.

Jeg leser at det er 2 mnd til militærtjenesten og at det virker uutholdelig å vente på at det skal komme. Er det noe du kan fylle tiden med til den tid kommer? En jobb feks, et vikariat? Tanker har dessverre en tendens til å "balle" på seg når vi blir gående uvirksomme.