Hvorfor rygger folk når....

[Gjest Luna_39]

,,, jeg forteller om en helt vanlig dag i livet mitt? Vil ikke noen innrømme at livet kan være vanskelig? Eller hva er det?

Jeg skal fortelle om en helt vanlig dag som det var for et par år siden, før jeg flyttet.

Jeg våknet om morgenen med penisen hans i munnen. Jeg prøvde å vri meg bort, og han dyttet den lenger inn sånn at jeg brakk meg. Da lo han. Så fikk jeg hevet meg ut av sengen og kom meg i dusjen.

Han kom etter og helte kaldt vann på meg mens jeg dusjet.

Så gikk jeg for å lage frokost. Jeg husket aldri hvilket bestikk jeg fikk lov å bruke til frokost, og tok jeg feil ble han veldig sint. Sinnet økte gjennom dagen fordi jeg gjorde mange feil. Jeg la ikke ting på riktig plass osv.

Til middag eksploderte han fullstendig hvis jeg gjettet feil på hva han ville ha den dagen. Da voldtok han meg på kjøkkenet.

Så kom kvelden. Jeg spurte om å få se tv, men glemte å få presisert kanal, som så ofte. Jeg lærte aldri. Da slo han meg og forlangte ny middag. Jeg lagde den. Kledde på meg for natten og sovnet. En ny dag ventet dagen etter.

Hvorfo rygger folk når jeg forteller dette? De tar avstand fra meg. Har jeg gjort noe så veldig galt? Kan noen opplyse meg?

[Åsemor]

Fordi det er ikke normalt, vanlig eller greit å ha det sånn.

[flowy]

Du har ikke gjort noe galt. Det beste du har gjort er at du har flyttet fra ham. Du har opplevd både vold, psykisk terror og seksuelle overgrep over lang tid. Det kan det være vanskelig for folk å takle. De vet kanskje ikke hva de skal si eller hvordan de skal takle slike utspill. Får du noe hjelp?

[pekkaline]

Slike forhold bør ingen leve under, det forstår du sikkert. Slike historier er heller ikke en vanlig hverdagshistorie, derfor rygger folk.

[Gjest det tror jeg.... men..]

Når og hvem forteller du slike ting? Det er kanskje mest naturlig å fortelle noe slikt til kun noen få og veldig nære venner.

Ingen vil vel påstå at noen fortjener å ha det slik. Å få høre så detaljert om tabubelagte og vonde opplevelser vil for mange gjøre dem usikre. Kan hende noen trekker seg unna fordi det blir voldsomt å forholde seg til og de blir usikre på hva de skal si. Å fortelle noe slikt til noen som du ikke er spesielt nære vil være å bryte sosiale kjøreregler, en vil kanskje tenke at du mangler grenser som snakker så åpent.

[Bookworm]

Det er selvfølelig ikke du som gjør noe galt, og du har overhodet ingen skyld i det han gjør med deg.

Samtidig er ikke dette noe man forteller "alle" man møter. Og jeg hadde ikke visst hvordan jeg skulle reagere hvis noen hadde fortalt meg noe slik, og hadde sannsynligvis rygget jeg også.

Du skal selvfølelig ha hjelp, men man må finne de rette personene... en god venninne som kan hjelpe deg videre, krisesenter, familievernkontor, legen... Men ikke alle man møter, liksom...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Fordi det blir altfor privat for dem - og altfor mye.

De fleste har nok med seg og sitt. Og de fleste holder sine demoner unna når de småprater med andre - og de fleste har faktisk sine demoner.

Jeg har mine også - nok til at jeg tør råde deg til å skaffe deg et samtaletilbud hvor du får pratet ut om dette jevnlig slik at du slipper å ruke opp nettverket ditt. Det reddet meg fra å bli venneløs og alene da det var meg det gjaldt.

[Gjest Luna_39]

Men hvis ingen prater om det så blir det bare noe fjernt som skjer alle andre, men ikke noen du kjenner. Er det ikke på tide å bryte det som er tabu med å være åpen om overgrep og mishandling? Jeg har vel ikke noe å skjule? Så hvorfor skal jeg skjule det? Det er en del av livet mitt. Over 20 år av livet mitt.

Og ja, jeg får hjelp. Men en time i uken hos psykolog er alt for lite når dagene er preget av minner og angst. Når nettene er preget av drømmer fra fortiden og jeg våkner lammet i bena og tror jeg er tilbake. Hvorfor er det så vanskelig å finne folk som orker å ha meg som venn, som orker å få en sånn historie eller tilsvarende servert en onsdag?

Og klart. Han gjorde mer med meg. Men jeg fortalte bare om en vanlig dag nå. Jeg opplevde uvanlige dager også.

[Gjest Luna_39]

Fordi det blir altfor privat for dem - og altfor mye.

De fleste har nok med seg og sitt. Og de fleste holder sine demoner unna når de småprater med andre - og de fleste har faktisk sine demoner.

Jeg har mine også - nok til at jeg tør råde deg til å skaffe deg et samtaletilbud hvor du får pratet ut om dette jevnlig slik at du slipper å ruke opp nettverket ditt. Det reddet meg fra å bli venneløs og alene da det var meg det gjaldt.

Ja, jeg vet at alle har sitt å slite med. Men om man kunne dele?

Jeg har etter så lang tid med en sjalu og kontrollerende mann ikke noe nettverk, så det er ingen fare for at jeg bruker opp mine venner. Men jeg prøver å skaffe meg venner.

Men for meg er venner som kan ta meg på godt og vondt. Derfor forteller jeg litt om min bakgrunn, og da forsvinner alle. Så, jeg er fremdeles venneløs - men ikke motløs.

[Gjest det tror jeg.. men..]

Men hvis ingen prater om det så blir det bare noe fjernt som skjer alle andre, men ikke noen du kjenner. Er det ikke på tide å bryte det som er tabu med å være åpen om overgrep og mishandling? Jeg har vel ikke noe å skjule? Så hvorfor skal jeg skjule det? Det er en del av livet mitt. Over 20 år av livet mitt.

Og ja, jeg får hjelp. Men en time i uken hos psykolog er alt for lite når dagene er preget av minner og angst. Når nettene er preget av drømmer fra fortiden og jeg våkner lammet i bena og tror jeg er tilbake. Hvorfor er det så vanskelig å finne folk som orker å ha meg som venn, som orker å få en sånn historie eller tilsvarende servert en onsdag?

Og klart. Han gjorde mer med meg. Men jeg fortalte bare om en vanlig dag nå. Jeg opplevde uvanlige dager også.

Hvordan er du som venn da? Lytter du, er DU noengang den sterke, den som man kan lene seg på? Og hvor mye av tiden du bruker med venner bruker du på å snakke om vonde ting?

1 time i uka med psykolog er vel ganske bra? Hvis du trenger å bearbeide dette mellom timene så bør du kanskje spørre om hjemmelekse av psykologen? Skrive dagbok?

[Gjest Luna_39]

Hvordan er du som venn da? Lytter du, er DU noengang den sterke, den som man kan lene seg på? Og hvor mye av tiden du bruker med venner bruker du på å snakke om vonde ting?

1 time i uka med psykolog er vel ganske bra? Hvis du trenger å bearbeide dette mellom timene så bør du kanskje spørre om hjemmelekse av psykologen? Skrive dagbok?

Ja, jeg har lyttet til potensielle venner i månedsvis og vært den sterke før jeg sier litt om min bakgrunn. Men da er det også stopp.

Hvorfor skal jeg måtte skjule livet mitt? Det er vel ikke min skyld at han tok meg? Det føles som om jeg får straffen enda. Han sitter igjen som den ektefellen som ble forlatt. Jeg sitter igjen som den som dro fra han. Han har all sympati. Det er greit. Men det er litt sårt og aldri kunne si noe om mitt liv.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Ja, jeg vet at alle har sitt å slite med. Men om man kunne dele?

Jeg har etter så lang tid med en sjalu og kontrollerende mann ikke noe nettverk, så det er ingen fare for at jeg bruker opp mine venner. Men jeg prøver å skaffe meg venner.

Men for meg er venner som kan ta meg på godt og vondt. Derfor forteller jeg litt om min bakgrunn, og da forsvinner alle. Så, jeg er fremdeles venneløs - men ikke motløs.

Jeg forteller noen ganger litt om min bakgrunn. De ordene jeg bruker da er valgt med omhu. Jeg sier at jeg har hatt en tøff skilsmisse, men det går bedre nå. Så lar jeg det ligge der.

Noen å dele vekten av lasset du bærer med kan du finne i selvhjelpsgrupper og lignende. Venner egner seg kort og godt ikke til å dumpe slike lass på. Og nevner du dette til folk som du håper skal bli venner så blir de ikke det og du ender alene. Det blri for mye for folk - de greier ikke dele byrden med deg.

Da må du enten insistere på at de skal det - da ender du alene, eller respektere at det blir for mye.

Jeg har nære - virkelig nære venner. De vet ikke detaljene av hva jeg har vært gjennom. Og når jeg sier at de ikke vet detaljene så mener jeg at ord som voldtekt ikke har vært nevnt i det hele tatt.

Rett og slett fordi de skal slippe å bære rundt på mitt store lass av skikkelig elendig samlivshistorie. Det får holde at de har greid å bevare vennskapet med meg gjennom mange års innsats for å isolere meg.

Men det finnes grupper og dagsamtaler på krisesenteret feks hvor man kan legge fra seg dette så det ikke bobler frem hver gang du snakker med noen.

[Gjest det tror jeg ..men...]

Ja, jeg har lyttet til potensielle venner i månedsvis og vært den sterke før jeg sier litt om min bakgrunn. Men da er det også stopp.

Hvorfor skal jeg måtte skjule livet mitt? Det er vel ikke min skyld at han tok meg? Det føles som om jeg får straffen enda. Han sitter igjen som den ektefellen som ble forlatt. Jeg sitter igjen som den som dro fra han. Han har all sympati. Det er greit. Men det er litt sårt og aldri kunne si noe om mitt liv.

Hvis du er sikker på at det er din åpenhjertighet som gjør at du mister venner så må du enten finne deg i det og tenke som så at "om de ikke tåler såpass så trenger jeg dem ikke som venner", eller du må begynne å moderere deg. Mitt inntrykk er at du tenker det første.

Går det an med en mellomting her? Eller kan det være at du _tror_ det er overgrepspraten som gjør at de holder seg unna, mens så er det noe annet? Eventuelt er det DU som skyver dem bort fra deg? Går det an å moderere språkbruken noe, må du snakke så detaljert - på hvilken måte hjelper det deg?

Hvis en hele tida går rundt og tenker på og prater om at en er et offer så blir en det. Hva tenker du om det?

[pusi]

Jeg tror Gulla har virkelig gode råd her.

Jeg kan lese din historie i et ukeblad eller på nett, men da blir det en helt annen avstand til realiteten i det. Man vet at det finnes slike historier, men å virkelig treffe en som har vært der blir for brutalt for oss som bare krangler litt av og til.

Krisesenteret har folk som tåler det. De som ikke tåler å høre historien jobber ikke der lenge.

Klem )

[ariadne]

Denne hverdagen er så uvanlig, at folk med vanligere erfaringer ikke kan håndtere slike beskrivelser. Jeg vil tro at for en som er uforberedt, vil en så sterk historie i seg selv føles som et overgrep. Det betyr ikke at han, ektefellen, får sympatien.

Dersom du gang på gang opplever at andre trekker seg unna, så kan du kanskje tenke over om du etter å ha levd under torturforhold i 20 år kanskje må lære noe om sosiale regler på nytt.

Dersom man skal ta opp traumer, så er det best å gjøre dette med noen som kan ha forutsetning for å forstå og takle historiene. Utover en terapeut kan du bruke likemannsgrupper til dette.

[tonie]

Jeg hadde rygget om du fortalte så detaljert selv om jeg kjente deg ganske godt. Jeg synes det er svært ubehagelig når folk presser slike detaljer på meg. Å fortelle i grove trekk blir noe helt annet, men så detaljert - nei! Jeg vil ikke vite detaljene. Hvorfor skal jeg vite alt? Jeg kan godt støtte selv om jeg ikke kjenner til de mest grusomme detaljene.

[Glimtipper]

Du sier du prøver å skaffe nye venner. Vel, mens jeg har all mulig sympati med dine opplevelser, så finnes det en del uskrevne normer og regler for sosial omgang. En av de er at man holder det som er vondt, ekstremt personlig eller direkte privat for seg selv. I noen land er perioden man gjør dette kort, i Norge er den rimelig lang for de aller fleste.

Jeg har venner jeg kan snakke med alt om, men selv der vokter jeg meg vel for å belaste de unødig. De må ikke vite alt og de trenger ikke detaljer fra fortiden min. De gagner ingen.

[adelie]

Ja, jeg har lyttet til potensielle venner i månedsvis og vært den sterke før jeg sier litt om min bakgrunn. Men da er det også stopp.

Hvorfor skal jeg måtte skjule livet mitt? Det er vel ikke min skyld at han tok meg? Det føles som om jeg får straffen enda. Han sitter igjen som den ektefellen som ble forlatt. Jeg sitter igjen som den som dro fra han. Han har all sympati. Det er greit. Men det er litt sårt og aldri kunne si noe om mitt liv.

Den ensomheten som følger med det å holde tilbake sin livshistorie, er ikke god. På den annen side må man se fremover. Nye venner, som ikke setter en i stakkars-deg-båsen, kan være en god hjelp da.

Ellers tror jeg folk ikke orker å høre om for mye eller for stor elendighet sånn til daglig. De vil gjerne leve litt i sine dukkestue-liv, for å si det litt stygt.

Jeg har også endel å fortelle, men jeg ønsker ikke å bli satt i en bås, der folk ikke vet hvordan de skal forholde seg til en som har opplevd ting de bare leser om i avisene.

Det blir rett og slett for mye for dem. Man kan si litt, og av og til, ellers blir det skremmende. Feks hvis man -- tja, hater foreldrene sine --- det er provoserende for mange å høre om. Ikke slik de vil ha innpå livet.

Du vil etterhvert heller ikke ønske å være 'den som har hatt det så innmari fælt'. Kun noen få utvalgte, kan høre deler av slike stygge sannheter.

Lykke til !

[Gjest Gulla Wiltersen]

Ja, jeg har lyttet til potensielle venner i månedsvis og vært den sterke før jeg sier litt om min bakgrunn. Men da er det også stopp.

Hvorfor skal jeg måtte skjule livet mitt? Det er vel ikke min skyld at han tok meg? Det føles som om jeg får straffen enda. Han sitter igjen som den ektefellen som ble forlatt. Jeg sitter igjen som den som dro fra han. Han har all sympati. Det er greit. Men det er litt sårt og aldri kunne si noe om mitt liv.

Ja, det kan være hardt noen ganger å holde fred.

Men da kan man bruke andre kanaler. Feks dol. Eller proffe samtalepartnere.

Venner fikser ikke dette - det passer rett og slett ikke inn i konseptet.

Se heller litt på det andre du skriver her om at du kan ha sittet og hørt på folk og plagene deres i månedsvis - det skal du ikke. Sett litt grenser slik at du ikke blir den folk kommer til for å lempe stresset sitt over på deg. Slik du har merket at folk setter grenser for deg.

Ikke en gang samboeren min vil jeg be om å ta imot alt det jeg har opplevd - det må rett og slett løses på en annen arena.

Og du - du har gjort det viktigste. Du har kommet deg vekk. Det blir bedre etterhvert.

[Gjest pia77]

De blir vel målløse og vet ikke hva de skal si... at du har funnet deg i dette!

Jeg håper du har søkt hjelp og kommer deg ut av det forholdet i alle fall.

Du fortjener så mye bedre!

Jeg hadde ikke rygget unna men prøvd å hjulpet deg, trøstet deg og du kunne betrodd deg til meg. Men det hadde vært veldig vanskelig om du ikke ville ta imot hjelp eller ikke ville ut av forholdet, da kan det være vanskelig å hjelpe...