Jeg vil leve! Jeg vil bli fri!

[caramelnøtt]

Hei.. Vær så snill les dette.. JEG VIL LEVE!

Jeg er en voksen jente som sliter i motbakke.

Hele livet mitt har vært et eneste stort mareritt av overgrep, hjernevasking, spiseforstyrrelser, traumer og angst. Et mareritt ganget med tusen..

Utad virker jeg sterk og frisk, men innvendig er jeg råtten.

jeg kjemper og kjemper, men det "monner" liksom ikke.

har et kjempegodt støtteapparat rundt meg av lege og psykolog. har ingenting å klage på sånn sett. Har en mor som i dag støtter meg veldig, en samboer som bærer meg på gullstol..

Men det hjelper ingenting når tilværelsen er marinert i skam, skyldfølelse, angst og tvangstanker.

Jeg mestrer ingenting normalt. Jeg prøver, og utad ser det ut som jeg klarer det, jeg er flink til å snakke for meg og ser ut som jeg er veldig sosial. Men når ingen ser meg river angsten i meg og jeg skader meg selv mye.

Hverdagen min består i selvskading; jeg river av meg neglene på tærne, jeg kutter meg i brystene. jeg overspiser og spyr for derretter å trene i 5 timer.

Treningen er for meg en forbannelse og velsignelse.

den hjelper mot angsten, men jeg misbruker det.

Jeg kan trene opp til 40 timer kondisjon i uka for å holde angsten unna. Dessverre har jeg da ikke overskudd til noe annet i hverdagen. Treningen føles som en tvangstrøye.

Jeg er redd for å legge på meg og føler jeg MÅ kontrollere det med masse trening.

Men det jeg aller helst skulle ønske var å bli FRI!

Så hva om jeg legger på meg 20 kilo (er veldig slank i dag)..så hva om jeg ikke er perfekt..

Jeg har kommet til et punkt hvor livsstilsykdommer, diabetes og hjerteinfarkt føles som "barnemat" i forhold.

Jeg kjenner mange mennesker som lever med slike sykdommer og som har et mye mer fullverdig liv enn meg.

Jeg vil bare bli fri.

Jeg skulle gitt hva som helst for å være frisk i hodet.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det gjorde godt å klare å skrive dette.

Tusen takk hvis du leste.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Du er _utrolig_ flink til å skrive ihvertfall. Kanskje det kan bli en vei for deg å gå - å samle ned historien din og avreagere over tastaturet istedenfor med kroppen og helsen din?

Også må du få hjelp - med en gang.

Stor klem - lykke til.

[caramelnøtt]

Du er _utrolig_ flink til å skrive ihvertfall. Kanskje det kan bli en vei for deg å gå - å samle ned historien din og avreagere over tastaturet istedenfor med kroppen og helsen din?

Også må du få hjelp - med en gang.

Stor klem - lykke til.

Tusen takk, Gulla.

Det er nettopp det. Jeg får allerede all den hjelpen som finnes. Jeg har et utrolig godt støtteapparat rundt meg.

Men jeg føler meg likevel som en maskin med altfor mange skader til at jeg kan repareres å fungere igjen.

Jeg lappes sammen, litt og litt, slik at jeg kan puste og gå, men jeg fungerer ikke til noe vettugt.

Jeg vil leve i denne verden. Jeg vil føle at jeg hører til.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Tusen takk, Gulla.

Det er nettopp det. Jeg får allerede all den hjelpen som finnes. Jeg har et utrolig godt støtteapparat rundt meg.

Men jeg føler meg likevel som en maskin med altfor mange skader til at jeg kan repareres å fungere igjen.

Jeg lappes sammen, litt og litt, slik at jeg kan puste og gå, men jeg fungerer ikke til noe vettugt.

Jeg vil leve i denne verden. Jeg vil føle at jeg hører til.

TTT - ting tar tid.

Du jobber med hele deg og tar imot hjekp og strever deg gjennom - det er ikke mulig å få bedre forutsetninger for å bli bedre.

Men det er lov å fortvile over at veien er lang iblant da.

[Gjest Cosmica]

Skjønner deg. . Men som du skrev så kan andre fysiske sykdommer være som barnemat. Mye enklere å leve med. Når psyken streiker går det jo utover alt. Man fungerer ikke slik det forventes at man skal. Det er et slit.. Men en får gjøre det man kan ut av situasjonen.

lykke til:o)

[Gjest this is a signature]

Jeg kjenner meg igjen i det å føle seg misforstått - at ingen ser hva jeg virkelig sliter med, for det syns ikke..Vi har en såkalt "usynlig" sykdom.

Jeg bruker også trening mot angsten, men misbruker den ikke..Må være slitsomt å ha det sånn.

Uansett fint at du fikk satt ord på ting, få det på papiret..

Sender deg varme tanker, håper ting vil gå bedre med deg..

[Gjest this is a signature]

Tusen takk, Gulla.

Det er nettopp det. Jeg får allerede all den hjelpen som finnes. Jeg har et utrolig godt støtteapparat rundt meg.

Men jeg føler meg likevel som en maskin med altfor mange skader til at jeg kan repareres å fungere igjen.

Jeg lappes sammen, litt og litt, slik at jeg kan puste og gå, men jeg fungerer ikke til noe vettugt.

Jeg vil leve i denne verden. Jeg vil føle at jeg hører til.

Vet hvordan det føles å føle at man ikke tilhører noen eller noe, føler seg utenfor uansett. Denne følelsen er vanskelig å kontrollere, og mulig vil vi nok slite med den bestandig. Men det går an å gjøre det beste ut av ting uansett, på tross av/til tross for våre uheldige tanker/tankemønstre/plagsomme tanker..