Innlede et forhold til noen med psyk.lidelser

[Gjest a-n-o-n-y-m, forelsket og villig til å satse]

Jeg er forelsket. H*n jeg er forelsket i har vært veldig langt nede psykisk og innlagt for det.

H*n har derimot kommet godt tilbake, men sliter med vonde tanker av og til og ser ikke alltid lyst på framtiden.

H*n vil bruke god tid før vi ev. innleder noe forhold, og jeg er mer enn villig til å bruke den tiden det tar - inntil et visst punkt, selvfølgelig (må jo etterhvert konkret vite om det kan bli noe).

H*n er nok redd for hvordan det vil være å være i et forhold når dagene og fremtiden ikke er veldig lyse, om h*n får trukket seg nok "vekk" når h*n ønsker å være alene osv.

Regner med at det finnes noen her på forumet som har erfaring, både som "pasient" og som samboer/ektefelle.

Er det dumt av meg å i det hele tatt tenke tanken på å, i fremtiden, skulle leve sammen med henne/han?

H*n er en fantastisk person. Snill, empatisk, +++, og jeg nekter vel egentlig å gi opp å elske/bli elsket av denne personen pga at hodet ikke alltid spiller på lag. -men det er kanskje naivt å tro at det vil ordne seg og bli enkelt...

[Gjest huldrine]

Det kommer an på hva som feiler han og hvilken person han er. Det er sånn med psykiske lidelser som med fysiske, det er forskjell på et hjerteinfarkt og et beinbrudd f.eks. Er lidelsen han kronisk f.eks?

Tror det er bare du som kan finne svaret på dette. Jeg er selv syk i perioder og vet at dette sliter på min mann, mine barn. Men min mann velger nå å bo sammen med meg. Han er fri til å gå, men sier han kommer aldri til å ønske dette.

Det trenger ikke å bli et A4 liv om du velger denne mannen, men det kan det også, alt ettersom.

[tjohei]

Det viktigste er vel om han er motivert og ønsker å gå inn i et forhold. Hvis det skorter på kreftene og sexlysten, må du greie å leve med denne begrensningen evt. at dere begger jobber med å få til et bedre forhold. Jeg tror det er bra for alle å ha en kjæreste, spesielt for de som sliter også. Mange har kanskje levd i ensomhet fordi de har en psykisk lidelse.

[Gjest a-n-o-n-y-m, forelsket og villig til å satse]

Det viktigste er vel om han er motivert og ønsker å gå inn i et forhold. Hvis det skorter på kreftene og sexlysten, må du greie å leve med denne begrensningen evt. at dere begger jobber med å få til et bedre forhold. Jeg tror det er bra for alle å ha en kjæreste, spesielt for de som sliter også. Mange har kanskje levd i ensomhet fordi de har en psykisk lidelse.

..h*n går forsiktig frem.. ikke veldig pågående når det gjelder noe egentlig.. H*n har ikke sluppet noen innpå seg på mange år, og sier det har blitt verre og verre med årene å gjøre det.. inntil nå. h*n prøver, man har som sagt bedt om tid.

I dag er en dårlig dag for henne/han.. -og jeg vet ikke om jeg skal ta kontakt eller la henne/han være i fred..

[serenity777]

Jeg har vært i samboerforhold da jeg var psykotisk. Da ble det så klart ikke mye romantikk. Da jeg var for opptatt med å leve i en annen verden. Hun jeg bodde sammen med, slo opp når jeg ble frisk. Så helt klart hadde hun vært sammen med meg for å ikke ha dårlig samvittighet når jeg var psykotisk. Når man er sammen med en med psykisk lidelse er det ikke alltid bare å slå opp, dersom man går lei.

Men det er stor forskjell på psykiske lidelser, og det du beskriver er vel mest sannsynlig en depresjon, og det blir jo noe annet en psykose.

[tjohei]

..h*n går forsiktig frem.. ikke veldig pågående når det gjelder noe egentlig.. H*n har ikke sluppet noen innpå seg på mange år, og sier det har blitt verre og verre med årene å gjøre det.. inntil nå. h*n prøver, man har som sagt bedt om tid.

I dag er en dårlig dag for henne/han.. -og jeg vet ikke om jeg skal ta kontakt eller la henne/han være i fred..

Spør han da vel? Du trenger vel å bli like kjent med han som med lidelsen han har. Hvis han bruker medisiner kan det gå ut over sexlivet, men det trenger ikke det.

[Gjest a-n-o-n-y-m, forelsket og villig til å satse]

Spør han da vel? Du trenger vel å bli like kjent med han som med lidelsen han har. Hvis han bruker medisiner kan det gå ut over sexlivet, men det trenger ikke det.

tror ikke h*n går fast på medisiner nå, men måtte ta noe for å sove i går. "Katastrofetanker", kalte h*n det...

Spurte om h*n ville fortelle meg litt om tankene.. Fikk da beskjed om at det måtte vente til en annen dag.. Ikke hørt mer etterpå....

[Gjest xbellax]

Ingen forhold er enkle, ingen forhold surfer avsted på lykke; å få et forhold til å fungere er beinhard jobbing - og det uansett om man er syk eller ikke. Det vil bli tøft i perioder, et godt forhold krever kontinuerlig tilførsel næring i alle varianter.

Det som bør være viktig for dere er kommunikasjon, hvordan dere snakker sammen/møter hverandre, om dere ler av de samme tingene..humor er viktig, om dere har mot til å konfrontere hverandre og å være uenige/krangle.. istede for å unngå og dermed gå å samle opp bagateller til en av dere sprekker, klarer dere dette har dere et godt grunnlag. Dere er helt nødt til å kunne snakke sammen, åpent - om ikke vil det aldri fungere. Det vil hjelpe om han/hun har en behandler han snakker med, oppmuntr ham/henne til å fortsett med dette og ikke vær redd for å stille krav til ham/henne. Selv om vedkommende sliter tungt i perioder, er ikke han/hun sin sykdom.

Se på sykdommen som en tredjepart i forholdet; dere to + depresjon (om det er det vedkommende sliter med). Hun/han ber om tid, om du er intr. så gi vedkommende den tiden.. ikke push ham eller henne, vis tålmodighet akkurat nå og i en tid fremover. Av og til må man sitte å vente på at den andre parten skal våge å komme nærmere; det er ofte slik for mennesker som har vært/er syk eller på en eller annen måte blitt skremt, de må temmes med varsomhet. Gevinsten, kan være et menneske som vil være nær deg resten av livet.

[mil1365380270]

..h*n går forsiktig frem.. ikke veldig pågående når det gjelder noe egentlig.. H*n har ikke sluppet noen innpå seg på mange år, og sier det har blitt verre og verre med årene å gjøre det.. inntil nå. h*n prøver, man har som sagt bedt om tid.

I dag er en dårlig dag for henne/han.. -og jeg vet ikke om jeg skal ta kontakt eller la henne/han være i fred..

"..h*n går forsiktig frem.. ikke veldig pågående når det gjelder noe egentlig.. H*n har ikke sluppet noen innpå seg på mange år, og sier det har blitt verre og verre med årene å gjøre det.. inntil nå. h*n prøver, man har som sagt bedt om tid."

"Spurte om h*n ville fortelle meg litt om tankene.. Fikk da beskjed om at det måtte vente til en annen dag.. Ikke hørt mer etterpå...."

---------------------------

Les det du selv har skrevet. Hvis du ikke vil dette skal være en del av resten av livet ditt, er ikke h*n noe for deg. Personen kan sikkert bli frisk for alt jeg vet, men h*n sier selv det blir verre og verre....

Noen spørsmål du bør ha svar på:

Sitter h*n mye oppe om natten? Sover på dagen? Lager middag hver dag? Flink til å jobbe? Ansvarsfull i betydningen får gjort viktige ting? Glad for å bli med deg til venner og familie? Tar med deg på ting? Setter seg selv til side når du trenger hjelp, eller ser bare sine egne problemer? Barn, hvordan blir det om dere får det?

En ting er å støtte en man er sammen med, men du står utenfor og velger deg problemer hvis du går inn i dette. Tror jeg :-) Og les det en annen her skrev; det er mye vanskeligere å gå fra en som er syk..... Du vil inn, men kommer du deg ut når du vil det...?

[rose23]

En person er dypt deprimert blir ikke forelsket og er heller ikke interessert i et forhold, sett bort ifra dem som er ute etter en "støttekontakt".

[tjohei]

Ingen forhold er enkle, ingen forhold surfer avsted på lykke; å få et forhold til å fungere er beinhard jobbing - og det uansett om man er syk eller ikke. Det vil bli tøft i perioder, et godt forhold krever kontinuerlig tilførsel næring i alle varianter.

Det som bør være viktig for dere er kommunikasjon, hvordan dere snakker sammen/møter hverandre, om dere ler av de samme tingene..humor er viktig, om dere har mot til å konfrontere hverandre og å være uenige/krangle.. istede for å unngå og dermed gå å samle opp bagateller til en av dere sprekker, klarer dere dette har dere et godt grunnlag. Dere er helt nødt til å kunne snakke sammen, åpent - om ikke vil det aldri fungere. Det vil hjelpe om han/hun har en behandler han snakker med, oppmuntr ham/henne til å fortsett med dette og ikke vær redd for å stille krav til ham/henne. Selv om vedkommende sliter tungt i perioder, er ikke han/hun sin sykdom.

Se på sykdommen som en tredjepart i forholdet; dere to + depresjon (om det er det vedkommende sliter med). Hun/han ber om tid, om du er intr. så gi vedkommende den tiden.. ikke push ham eller henne, vis tålmodighet akkurat nå og i en tid fremover. Av og til må man sitte å vente på at den andre parten skal våge å komme nærmere; det er ofte slik for mennesker som har vært/er syk eller på en eller annen måte blitt skremt, de må temmes med varsomhet. Gevinsten, kan være et menneske som vil være nær deg resten av livet.

Temmes for å komme nærmere?

[tjohei]

Jeg tror det viktigste du kan gjøre for han er å gi han tid og støtte, uten at du tar fra han ansvaret for sitt eget liv.

[Gjest xbellax]

Temmes for å komme nærmere?

Hm?

[Sambojambo]

Heisann!

Jeg er samboer med en psykisk syk mann og jeg har mange tanker rundt dette... Vet at flere her inne mener at det er veldig forskjellig i forhold til hvilke diagnose den syke har. Det kan jeg dels være enig i - men likevel er det mye som er likt. Angst og depresjoner er ofte tilstede hos svært mange, uavhengig av diagnose. Og som samboer/partner vil du måtte forholde deg til dette fra tid til annen. Hvordan dette forløper avhenger jo mye av både deg og din partner.

Ting jeg vil anbefale deg til å tenke litt over er sex og nærhet (i det lange løpe er det viktig!), økonomi, åpenhet/fordommer i dine omgivelser (viktig for å kunne få støtte når du trenger det), din egen psykiske styrke (den kan bli satt på prøve), ditt nettverk og dine sosiale aktiviteter.

Jeg har selv engasjert meg mye i rollen som pårørende og i den forbindelse møtt pårørende i ulike roller (partnere, venner, søsken, foreldre, barn). Diagnosene har vært ulike, men mange av følelsene hos de pårørende viser seg likevel å være like.

Ta gjerne kontakt dersom du ønsker det: [email protected]