Mor forskjellsbehandler

[Gjest skrangle]

Antakelig ikke... Er HÅPLØST et riktig ord her, kanskje??? Vet ikke helt om jeg skal glise eller grine av oppførselen hennes, som minner mer om en 10-åring enn ei dame på 65...

Jeg tror det er håpløst å forandre 65-åringer, så jeg ville nok forsøkt å innta en litt humoristisk holdning til det hele. Jeg vet det ikke er lett bestandig, men hvorfor bruke energien på noe som er umulig å forandre Se det som særegenheter hehe

[ltz]

Mora mi er også sånn giftig under overflaten, dette kom etter at jeg for første gang i mitt liv satte en grense for henne og holdt på den. Ungene mine trengte meg, skilsmissen var meget vanskelig, jeg satte ikke engang min egen dødsangst i prossessen foran hennes behov - kun ungene mine. Men det var ikke nok.

Da ble det omsider såpass grelt og klart hvordan hun var - og jeg var godt i gang med prosjekt rydde i livet allerede så jeg valgte å overholde den grensen jeg satte og forlange at den ble respektert - altså med dette baluba som resultat.

Men det var mye mindre slitsomt med det enn med alle dryppene i årene før - det er det jeg vil få gjennom til deg.

Du må rett og slett gi blaffen i hva mora di og søsteren sin sier og mener og tenker.

Javel - de bryr seg ikke om deg. Da kan vi konstatere det - og så må vi gå videre. Klarte ikke mora di å bli glad i deg slik du er da du var et nydelig lite barn så greier hun det ikke nå heller. Men det er ikke din skyld eller ditt ansvar og det er din frihet å la være å leve med konsekvensene av det.

Du kan rett og slett bare si stopp og fylle dagene med noe annet.

Det blri for gæli når du skal begynne å gå hos psykolog for at de skal få fortsette å kødde med deg vettu - da er det bedre å droppe psykologen og heller finne noen andre å utnevne til slekt.

Det har jeg gjort, men en veldig morsom historie som resultat - men den passer ikke i denne tråden :-)

Er så takknemlig for at du deler dette med meg. Jeg syns det hjelper - så er det sagt. Jeg skjønner hva du mener, men å si noe og å gjøre det, er jo to forskjellige ting... Hadde jeg bare bodd 100 mil unna så hadde det vært litt lettere...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Skulle ønske jeg var så sterk som deg... Ja, mor har overtaket. Det sier mann min også. "Du er jo livredd henne!" sier han. Stemmer antakelig... Jeg sier aldri imot henne eller banker i bordet og sier at NÅ er det pokker meg nok. Jeg begynner å grine om det er noe, og da er jo hele poenget punktert, spør du meg... Svigermor sier hun skal ta fatt henne, men hva gagner det meg??? Ingenting! Da får jeg bare beskjed om at "du og xx angrep meg jo", for det sa hu da hu begynte å rosemale sønnen min og svigermor påpekte at min mann hadde gjort så mye for ham som ikke var forventet av ham og at han pokker meg hadde å oppføre seg som folk!

Jeg setter pris på forholdet min søster og jeg har, men hva skal man si? Nå har vi egentlig planlagt å gjøre noe sammen, men jeg får se om det blir noe av. Hu sto der med tårevåte øyne i sommer da jeg snakka med henne om forholdet med min eldste sønn. Jeg er steinhard på det at jeg ikke ønsker å ta opp igjen kontakta, for det er tross alt HAN som har oppført seg som en dritt og HAN skylder meg en unnskyldning. Noe jeg antakelig aldri får, men jeg har ikke godt av å grave mer i det forholdet på grunn av vanskene vi hadde med ham da han var liten. De 4 åra vi fikk sammen som var bra, kan dessverre ikke helt veie opp alt det som hendte da, og jeg kan ikke finne meg i å bli kalt alt mulig av min sønn som jeg har gitt så enormt mye av meg selv til. Men - søs mener at vi må jo prøve og sammenligner ham med sin sønn som har adhd... Ikke akkurat det samme, spør du meg, når man blir trua på livet av en det lyyyyser ut av øya på og får beskjed om at man er sjuk på sinnet og at man har prøvd å drepe noen??? Hva er det? Nei, jeg tror ikke hun forstår, og det får jeg faktisk ikke gjort noe med.

Jeg får vel antakelig bare manne meg opp, men hvordan gjør man det?

Du øver deg foran speilet :-)

Og du går tur i skogen og spytter og freser og sier det du mener mens du rydder i tankene.

Og til slutt så sier du bare rolig fra at sånn blir det heretter. Greier du ikke å si det rolig så sender du et brev.

Også lar du være å ta telefonen de første dagene etter at det brevet er sendt - så alle får trukket pusten før dere evt snakker sammen igjen.

Og angående sønnen din så fikk du vel forklaring fra nhd en gang om at dette var ikke mer å gjøre med - stemmer ikke det?

Du har dine demoner fra din bakgrunn - også har du to barn til som trenger at du kvitter deg med flest mulig av disse demonene - for ellers går de nemlig i arv til dem.

Det er det som motiverer meg til å være sterk.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Er så takknemlig for at du deler dette med meg. Jeg syns det hjelper - så er det sagt. Jeg skjønner hva du mener, men å si noe og å gjøre det, er jo to forskjellige ting... Hadde jeg bare bodd 100 mil unna så hadde det vært litt lettere...

Det er to forskjellige ting ja. Og det er en prossess som tar tid å få såpass nok at man setter foten ned også.

Men for min del tenker jeg på at hvis jeg rydder opp i dette blir jeg en bedre mor fordi jeg greier å å holde fokus på ungene mine. Dessuten lærer jeg dem at en med selvrespekt setter noen grenser for hva som går an å ta imot. Dette tenker jeg at da gjør det lettere for dem å ikke gå på akkord med seg selv når de blir store - og før det også.

[tonie]

Nå tror jeg det er helt vanlig å foretrekke enkelte barn og barnebarn framfor andre, men denne moren din har tatt det altfor langt. Man bør i det minste prøve å skjule at man føler som man gjør og behandle dem noenlunde likt. Hvis verken barna dine eller moren din har særlig utbytte av å være sammen er det kanskje greit å kutte ut kontakten?

Jeg vet forresten om flere bestemødre som favoriserer barnet fra kull nummer én fordi de er redde for at det får en mindre viktig plass i den nye familien.

[ltz]

Det er to forskjellige ting ja. Og det er en prossess som tar tid å få såpass nok at man setter foten ned også.

Men for min del tenker jeg på at hvis jeg rydder opp i dette blir jeg en bedre mor fordi jeg greier å å holde fokus på ungene mine. Dessuten lærer jeg dem at en med selvrespekt setter noen grenser for hva som går an å ta imot. Dette tenker jeg at da gjør det lettere for dem å ikke gå på akkord med seg selv når de blir store - og før det også.

Ja, det er helt klart. Skjønner det. Jeg må vel ta et valg på dette her...

[Gjest Gulla Wiltersen]

Ja, det er helt klart. Skjønner det. Jeg må vel ta et valg på dette her...

Det er nettopp det du må.

Nå har du prøvd å vente og se om de andre forandrer seg sånn at alle kan ha det bra såpass lenge at du vurderer å gå til psykolog med skadene du har pådratt deg i denne perioden - nå er det på tide å ta konsekvensen av at dette er slik det er - og kommer til å fortsette å være.

[ltz]

Du øver deg foran speilet :-)

Og du går tur i skogen og spytter og freser og sier det du mener mens du rydder i tankene.

Og til slutt så sier du bare rolig fra at sånn blir det heretter. Greier du ikke å si det rolig så sender du et brev.

Også lar du være å ta telefonen de første dagene etter at det brevet er sendt - så alle får trukket pusten før dere evt snakker sammen igjen.

Og angående sønnen din så fikk du vel forklaring fra nhd en gang om at dette var ikke mer å gjøre med - stemmer ikke det?

Du har dine demoner fra din bakgrunn - også har du to barn til som trenger at du kvitter deg med flest mulig av disse demonene - for ellers går de nemlig i arv til dem.

Det er det som motiverer meg til å være sterk.

Du øver deg foran speilet :-) - hehe - ja det har jeg faktisk gjort mange ganger...

Og du går tur i skogen og spytter og freser og sier det du mener mens du rydder i tankene. Det har jeg også gjort mange ganger...

Og til slutt så sier du bare rolig fra at sånn blir det heretter. Greier du ikke å si det rolig så sender du et brev. Det har jeg ikke prøvd - skrive brev altså...

Også lar du være å ta telefonen de første dagene etter at det brevet er sendt - så alle får trukket pusten før dere evt snakker sammen igjen. Tror ærlig talt ikke hun ville ringt uansett, for da hadde hun blitt snurt fordi jeg hadde behandlet henne dårlig... :S

Og angående sønnen din så fikk du vel forklaring fra nhd en gang om at dette var ikke mer å gjøre med - stemmer ikke det? Jo, og det følger jeg slavisk. Jeg gjorde ETT forsøk på å strekke ut ei hand, men den beit han av, så da er den saken ute av verden. Men - jeg må liksom stadig forklare meg for alle! Svigermor spør:"har du hørt fra ham?" Uansett hvor mange ganger jeg sier at jeg ikke kommer til å høre fra ham, for han vil ikke komme til å innrømme at noe er HANS feil... Og - da svigerfar døde (han hadde kontakt med min sønn i 3 år av hans liv), inkluderte svigermor ham som et barnebarn, noe han jo ikke er i noe henseende, og jeg tror heller ikke svigerfar så ham som noe barnebarn, og det syns jeg var UTROLIG vanskelig, for da måtte jeg liksom ordne opp igjen... Jeg tok ikke kontakt med ham, det ga jeg klar beskjed om at det kom jeg ikke til å gjøre, for i tillegg til at det var forferdelig at svigerfar døde, ønsket jeg ikke å få huden full av kjeft når han ville svare "hva pokker har det med MEG å gjøre?" eller noe i den duren. Svigermor er vel den som spør oftest om jeg har hørt noe, selv om jeg har gitt beskjed om at jeg ikke ønsker å ta det opp. Hun burde forstå, men dessverre gjør hun ikke det... Hun har aldri opplevd at en av hennes har oppført seg slik, så det er kanskje derfor... I begravelsen spurte hun IGJEN om jeg hadde hørt noe, om han kom osv osv. Jeg hadde ikke hørt noe. Jeg hadde nok med sorgen, og ville ikke snakke om sønnen min! Så dukket jo mor opp i begravelsen da. Den ene sønnen min knakk helt sammen og gråt og gråt. Da var plutselig mormor der... Hun tok omkring ham og sa det var så greit å gråte at det var helt ok. At han kunne skrike og rase om han ville, for det var helt greit... De har jo aldri gått overens de to... Det hender hun glimter til da... Jeg spurte mest for syns skyld om min sønn, for hun har jo selvsagt kontakt. Nei, han var med far sin på jobb den dagen. Noen lærlingplass hadde han ikke fått, for det var ikke nok plasser. Jeg vet jo at han må spørre rundt selv, men det gjør han ikke, han venter på at det skal dette ned i fanget hans... Mer ble ikke sagt...

Du har dine demoner fra din bakgrunn - også har du to barn til som trenger at du kvitter deg med flest mulig av disse demonene - for ellers går de nemlig i arv til dem. Ja, jeg vet...

Det er det som motiverer meg til å være sterk.

[ltz]

Det er nettopp det du må.

Nå har du prøvd å vente og se om de andre forandrer seg sånn at alle kan ha det bra såpass lenge at du vurderer å gå til psykolog med skadene du har pådratt deg i denne perioden - nå er det på tide å ta konsekvensen av at dette er slik det er - og kommer til å fortsette å være.

Trenger et gedigent spark bak... ;-)

[ltz]

Nå tror jeg det er helt vanlig å foretrekke enkelte barn og barnebarn framfor andre, men denne moren din har tatt det altfor langt. Man bør i det minste prøve å skjule at man føler som man gjør og behandle dem noenlunde likt. Hvis verken barna dine eller moren din har særlig utbytte av å være sammen er det kanskje greit å kutte ut kontakten?

Jeg vet forresten om flere bestemødre som favoriserer barnet fra kull nummer én fordi de er redde for at det får en mindre viktig plass i den nye familien.

Nå tror jeg det er helt vanlig å foretrekke enkelte barn og barnebarn framfor andre, men denne moren din har tatt det altfor langt. Ja, hun har tatt det for langt - alt for langt.

Man bør i det minste prøve å skjule at man føler som man gjør og behandle dem noenlunde likt. Hvis verken barna dine eller moren din har særlig utbytte av å være sammen er det kanskje greit å kutte ut kontakten? Har tenkt på det leeeeenge... Men - det er vanskelig å ta skrittet fullt ut.

Jeg vet forresten om flere bestemødre som favoriserer barnet fra kull nummer én fordi de er redde for at det får en mindre viktig plass i den nye familien. Hun burde vite bedre enn som så, men hun har nok lullet seg inn i den oppfatningen at han hadde det så innmari fælt sammen med oss... vi er jo såååå slemme... :S

[Gjest Gulla Wiltersen]

Du øver deg foran speilet :-) - hehe - ja det har jeg faktisk gjort mange ganger...

Og du går tur i skogen og spytter og freser og sier det du mener mens du rydder i tankene. Det har jeg også gjort mange ganger...

Og til slutt så sier du bare rolig fra at sånn blir det heretter. Greier du ikke å si det rolig så sender du et brev. Det har jeg ikke prøvd - skrive brev altså...

Også lar du være å ta telefonen de første dagene etter at det brevet er sendt - så alle får trukket pusten før dere evt snakker sammen igjen. Tror ærlig talt ikke hun ville ringt uansett, for da hadde hun blitt snurt fordi jeg hadde behandlet henne dårlig... :S

Og angående sønnen din så fikk du vel forklaring fra nhd en gang om at dette var ikke mer å gjøre med - stemmer ikke det? Jo, og det følger jeg slavisk. Jeg gjorde ETT forsøk på å strekke ut ei hand, men den beit han av, så da er den saken ute av verden. Men - jeg må liksom stadig forklare meg for alle! Svigermor spør:"har du hørt fra ham?" Uansett hvor mange ganger jeg sier at jeg ikke kommer til å høre fra ham, for han vil ikke komme til å innrømme at noe er HANS feil... Og - da svigerfar døde (han hadde kontakt med min sønn i 3 år av hans liv), inkluderte svigermor ham som et barnebarn, noe han jo ikke er i noe henseende, og jeg tror heller ikke svigerfar så ham som noe barnebarn, og det syns jeg var UTROLIG vanskelig, for da måtte jeg liksom ordne opp igjen... Jeg tok ikke kontakt med ham, det ga jeg klar beskjed om at det kom jeg ikke til å gjøre, for i tillegg til at det var forferdelig at svigerfar døde, ønsket jeg ikke å få huden full av kjeft når han ville svare "hva pokker har det med MEG å gjøre?" eller noe i den duren. Svigermor er vel den som spør oftest om jeg har hørt noe, selv om jeg har gitt beskjed om at jeg ikke ønsker å ta det opp. Hun burde forstå, men dessverre gjør hun ikke det... Hun har aldri opplevd at en av hennes har oppført seg slik, så det er kanskje derfor... I begravelsen spurte hun IGJEN om jeg hadde hørt noe, om han kom osv osv. Jeg hadde ikke hørt noe. Jeg hadde nok med sorgen, og ville ikke snakke om sønnen min! Så dukket jo mor opp i begravelsen da. Den ene sønnen min knakk helt sammen og gråt og gråt. Da var plutselig mormor der... Hun tok omkring ham og sa det var så greit å gråte at det var helt ok. At han kunne skrike og rase om han ville, for det var helt greit... De har jo aldri gått overens de to... Det hender hun glimter til da... Jeg spurte mest for syns skyld om min sønn, for hun har jo selvsagt kontakt. Nei, han var med far sin på jobb den dagen. Noen lærlingplass hadde han ikke fått, for det var ikke nok plasser. Jeg vet jo at han må spørre rundt selv, men det gjør han ikke, han venter på at det skal dette ned i fanget hans... Mer ble ikke sagt...

Du har dine demoner fra din bakgrunn - også har du to barn til som trenger at du kvitter deg med flest mulig av disse demonene - for ellers går de nemlig i arv til dem. Ja, jeg vet...

Det er det som motiverer meg til å være sterk.

Det er bare å innse - folk som ikke har opplevd hvor ille det kan bli klarer ikke å skjønne at man kan droppe all kontakt med en sønn eller en mor.

Svigermor må nesten bare få spørre, og du må nesten bare svare at nei - det blir ikke noen bedring.

Og angående det med at hvis du sender et brev så setter mora di seg nd og snurter seg - det er _da_ det virkelig gjelder. Da skal du nemlig nyte dagene dine og overhodet ikke tenke på hva hun kanskje tenker tror føler eller mener.

[ltz]

Det er bare å innse - folk som ikke har opplevd hvor ille det kan bli klarer ikke å skjønne at man kan droppe all kontakt med en sønn eller en mor.

Svigermor må nesten bare få spørre, og du må nesten bare svare at nei - det blir ikke noen bedring.

Og angående det med at hvis du sender et brev så setter mora di seg nd og snurter seg - det er _da_ det virkelig gjelder. Da skal du nemlig nyte dagene dine og overhodet ikke tenke på hva hun kanskje tenker tror føler eller mener.

Ja, da hadde det blitt roligere oppi toppen - helt klart... Jeg må bare velge her - er klar over det...

[tonie]

Nå tror jeg det er helt vanlig å foretrekke enkelte barn og barnebarn framfor andre, men denne moren din har tatt det altfor langt. Ja, hun har tatt det for langt - alt for langt.

Man bør i det minste prøve å skjule at man føler som man gjør og behandle dem noenlunde likt. Hvis verken barna dine eller moren din har særlig utbytte av å være sammen er det kanskje greit å kutte ut kontakten? Har tenkt på det leeeeenge... Men - det er vanskelig å ta skrittet fullt ut.

Jeg vet forresten om flere bestemødre som favoriserer barnet fra kull nummer én fordi de er redde for at det får en mindre viktig plass i den nye familien. Hun burde vite bedre enn som så, men hun har nok lullet seg inn i den oppfatningen at han hadde det så innmari fælt sammen med oss... vi er jo såååå slemme... :S

Jeg aner ikke om dere har vært slemme jeg, men nå _er_ det jo endel barn fra første kull som føler seg tilsidesatt når det kommer en ny mann i huset og han og mor får barn som er deres. At gutten sliter er det vel ingen tvil om, og jeg mener bare å si at det ikke er så rart at bestemoren som har sett ham forandre seg mistenker at det kan være den nye familiesituasjonen som er skyld i det. Man søker de mest sannsynlige og forståelige forklaringene først, ikke sant?

[ltz]

Jeg aner ikke om dere har vært slemme jeg, men nå _er_ det jo endel barn fra første kull som føler seg tilsidesatt når det kommer en ny mann i huset og han og mor får barn som er deres. At gutten sliter er det vel ingen tvil om, og jeg mener bare å si at det ikke er så rart at bestemoren som har sett ham forandre seg mistenker at det kan være den nye familiesituasjonen som er skyld i det. Man søker de mest sannsynlige og forståelige forklaringene først, ikke sant?

For å si det sånn - han har alltid hatt problemer - fra han var veldig liten - før jeg traff min mann. Mor har aldri sett det - ikke at han har problemer. Det har hun KUN sett nå etter at han slo seg helt vrang. Det har aldri vært noe galt med ham før - da vi var inne i systemet med PPT, BUP og Barnevernstjenesten. Vi ble bare sett på som rare fordi vi søkte hjelp.

Han truet med å drepe sin bror før han ble født. Han sa med lyyysende øyne: "Jeg skal ta babyen i beina og slå hodet dens mot senga". Turte ikke annet enn å begynne å låse soveromsdører... Han truet også med å drepe min mann og meg mens vi sov. Han var oppe hele natta. Søvn var en mangelvare i de årene. Aner egnetlig ikke hva han drev med, men han tissa i kopper og kar og lagra på rommet sitt, pissa i senga før han la seg oppi det, pissa i kommoden der han hadde alle klærne sine osv osv osv osv... Mor ville ikke høre når jeg fortalte om dette, for det var pga av at vi ikke hadde innedo en tid at han gjorde dette, mente hun, men psykolg på PPT var ikke enig i det. Ingen kunne forklare hvorfor han var som han var. Til slutt ble det bare for mye, og han flyttet til faren sin. Vet ærlig talt ikke om han gjorde noe slikt der, men de hadde MASSE problemer med ham de også fant jeg ut... Men - mormor ser ham som gullforgylt. Hun ser ikke noe annet. Jeg husker det stygge uttrykket hans når han fikk mormor over på sin side en gang jeg prøvde å straffe ham for noe han hadde gjort. Det endte med at JEG var slem og det var synd på ham... Husker ikke i dag hva som hadde skjedd, men DET stygge blikket og smilet han hadde over skulderen på mormor husker jeg - og da var han bare 4 år... Har aldri sett det uttrykket noen gang verken før eller siden på noen andre unger jeg har hatt med å gjøre...

Hun beskytter han ikke - han har simpelthen bare alltid vært favoritt - fra den dagen han ble født. Han var 6 år da jeg ble sammen med mannen min, og sjalu var han så klart, men vi involverte ham i alt vi gjorde og han ble aldri tilsidesatt! Noen gang! Han ble involvert i alt når han skulle bli storebror, men da - i en alder av 8 år - erklærte han bare at han ikke ville bli storebror, men lillebror...

Det hører også med til historien at vi fikk oss hund da han var 7 år. Hun var lita og gjorde ikke mye ut av seg. Snill som et lam mot alle. Han sparket henne under matbordet og kastet gjørme og vann på henne når hun sto ute... Hun gjorde ham aldri noe - var like glad hver gang hun så ham... Ingenting vi sa eller gjorde hadde noen effekt på ham. Du kan jo lete opp "Hva er galt med min sønn" i trådlista fra i februar i år tror jeg det var. Der står det meste...