Brennpunkt - Farlig Dokumentar

[Gjest efexorus]

Synes Brennpunkt fremstiller tvang på en måte som vekker asossiasjoner og erindringer hos meg som; tvangstrøyer, lobotomi o.l Slike framstillinger skaper mistillit og mange kan bli redde for å oppsøke hjelp.

Tvang er ikke straff- det er hjelp. Hvis vi avskaffer tvang- slik enkelte pasientgrupper ønsker, komemr selvmordsratene til å skyte i været. Vi har ikke råd til enda flere tragedier, nesten tre ganger så mange tar livet sitt, som de som dør i trafikken. Jeg mener vi harfor lite tvang i norge, og at antallet personer som er på tvang, bare er et bevis på at psykisk sykdom er et sosialmedisinsk kjempeproblem.

[Gjest huldrine]

Ingenting er vel sort-hvitt. Tror ikke det går an å slutte å bruke tvang, men kanskje det kan unngåes i mange tilfeller? Det går jo an å prøve alternative ting og ikke låse seg fast i at tvang er eneste løsning?

[Gjest psyk syk jeg]

Satt igjen med mange spørsmål etter dokumentaren. Var en del av historiene som hørtes litt ensidige ut. Hva skjedde forut for den telefonen da den nybakte moren fikk telefon med "trusler" om å møte hos sykehuset. Hvorfor var de bekymret? Hva var prøvd?

Synd at de ansatte ikke uttalte seg mer.

Og den situasjonen med mobilen hørtes merkelig ut.. Var det virkelig ikke prøvd noe dialog, fikk hun ikke tilbud om å ta en telefon?

Videre stusser jeg på at det var "to valium" som gjorde henne så dårlig at hun måtte bli tvangsinnlagt. Var det ikke heller en psykotisk episode som hadde sammenheng med hennes første opplevelse av tvangsbruk i psykiatrien.( Da hun fikk et angstanfall i det en politibil kjørte forbi henne.)

Hun andre pasienten virket veldig umoden og i opposisjon. Manglende selvinnsikt/sykdomsinnsikt. Mora så nok mer av hva som lå under og prøvde å hjelpe så godt hun kunne og var veldig redd for henne. Syns behandlingen hun hadde fått virket helt grei.. Veldig sporty av behandleren å møte henne på nøytral grunn 3 timer unna.

Det jeg sitter igjen med etter dokumentaren er at det i en del tilfeller kan være: for lite brukermedvirkning, for lite alternativ tenkning (skjerming på et fyr ute i havet kan være midt i blinken i noen tilfelle, for lite og for dårlig informasjon, for sen inngripen, for mye bruk av politi, for lite samarbeid med pårørende og andre ressurser.

Kjenner meg ikke igjen i den kritikken som er gitt av psykiatrien. Har selv gode erfaringer, bortsett fra at en del ansatte er litt lite engasjerte og bruker mye tid på å lese avis og se på tv framfor å ha kontakt med pasientene.

[Gjest Du tuller?]

Jeg kan ikke tro innlegget ditt er annet enn ironisk? For å bli tvangsinnlagt uten god grunn og å ikke bli hørt eller trodd er helt forferdelig.

Har ødelagt livet mitt helt. Går ikke en eneste natt uten at jeg har mareritt om at jeg blir sperret inne og at ingen tror meg. Angsten jeg har for å gjøre noe som helst som kan mistolkes av andre som at det feiler meg noe er fullstendig hemmende.

Å bli stappet i en politibil med håndjern på er ikke behandling men straff.