Alle terapautene mine vender meg ryggen:(:(:(:(

[kathrina1365381129]

Jeg har mista all hjelp. Jeg får ikke mere hjelp fra psykologer eller psykiatre eller dps poliklinikken. I det siste året så var jeg først på dps og var der i to måneder og psykiateren sa at hun ikke kunne hjelpe meg mere. Også ble jeg lei meg og fikk en ny henvisning til en privatpraktiserende psykiater. Jeg var kun en gang hos henne. Og jeg ble igjen lei meg og følte meg igjen avvist og såret så jeg fikk enda en ny henvisning til ny psykolog. Og jeg gikk til han kun to ganger. Og da ga jeg også opp. Hele hjelpeapparatet vender meg ryggen til meg.

Jeg fikk epikriser fra alle de tre stedene og det stod det samme: At jeg ikke klarte å snakke og at det derfor ble vanskelig med samtale. Og den terapautiske efekten ble hele tiden blokkert fordi jeg ikke snakka. Også stod det at jeg var betydelig funksjonshemmet. Også stod det at terapi er for vanskelig for meg, for tøft for meg. Men jeg snakka jo i timene, men det var vell ikke bra nok. Og igjen følte jeg at jeg er gæren siden jeg ikke klarte å snakke bra nok i terapi. Også fikk jeg enda en bekreftelse på at jeg var udugelig og misslykka.

Og to måneder etter dette så fikk jeg heller ikke lov til å gå til hun psykitriske sykepleieren i kommunen mere heller fordi hun også sa at ikke det hjelper på meg. Og henne har jeg gått til i flere år. Jeg ble skikkelig lei meg igjen. Jeg føler at ingen vil ha noe med meg å gjøre fordi de hater meg. Jeg tror de avviser meg for å gjøre meg noe vondt. Og at de gjør noen planer mot meg som går ut på å ta rotta på meg.

Jeg har gått i terapi helt siden barneskolen, snakka med helsesøstre, ppt, bup, psykiatrisk sykepleier, psykologer, psykiatre, lærere, osv. Men jeg har ikke blitt noe bedre. Det har ikke hjulpet meg noe.

Jeg har diagnosene sosial angst, generell angst, panikk angst, unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelse, asperger syndrom og alvorlig depresjon. Jeg sliter også fryktelig mye med en enorm redsel. Jeg er like livredd under dyna som på et butikksenter full av folk. Og det er fryktelig slitsomt å ha det sånn. Er det vanlig å ha sånn angst?

Jeg har også prøvd 15 forskjellige antideppressivia, antipsykotika, benzotabletter, imovane, vallergan osv. Jeg tar til og med selo-zok fordi jeg har sånn hjertebank pga. sterk angst. Men jeg synes inegnting hjelper meg noe. Og når ikke sobril heller ikke hjelper på angsten så er det jo helt sprøtt? For sobril skal jo virke beroligende. Jeg har til og med tatt 8 sobril samtidig, og det eneste som skjedde var at jeg ble trøtt. Jeg merka ingenting på angsten eller den intense uroen og det grusomme vonde innvendig.

Og det eneste jeg merker er at jeg får masse bivirkninger av medisinene. Jeg har brukt medisinene i ca. tre måneder til ca. 1 år av gangen. Og hver gang, merker jeg ingenting. Jeg har lagt på meg 50 kilo etter at jeg begynte på de pillene og det hjelper jo ikke akkurat noe på selvtillitten min. Og fordi jeg har prøvd så mange så er jo bivirkningene mest i starten og siden jeg trapper opp og går litt på den og trapper ned så får jeg ofte bivirkninger. Jeg har prøvd de 15 forskjellige medisinene på 7 år. Og for 7 år siden var jeg normalvektig. Og nå er jeg smellfeit. Og sliter med overvekt i tillegg.

Men hvis en av de 15 medisinene hadde virka så hadde det vært verdt det. men alt er jo bortkasta jo. Legen min har nå sagt at jeg ikke skal starte på noen flere medisiner.

Jeg har også vært innlagt flere ganger, fra en måned til et halvt år, uten å bli noe bedre.

Jeg er så redd som om det skulle stå en brølende løve bak meg med alle klørne ute og kjeften oppe og flekker tenner til meg konstant. Jeg er helt skrekkslagen. Sånn har jeg hatt det siden jeg var barn. Men jeg har blitt mye værre for hvert år som går.

Også kjenner jeg hele tiden varmebølger gjennom kroppen min, hjertebank, skjelvinger, panikk, føler jeg skal død hvert eneste sekund, nummenhet, kvalme, enorm uro, må på do hele tiden, svetter, klump i magen, akkurat som en fisk i magen som slår og spreller og vrenger og slår, eller noen som står å bokser nede i magen min. Eller en bolledeig som gjærer og trekker seg sammen og går utover og trekker seg sammen igjen. Også er det som om noen har bundet et tau rundt halsen min og strammer til, pluss klump i halsen min og en blyantspiss som trykkes tvers gjennom strupen og tvers gjennom ut bak. Også har jeg vondt i alle muskler og ledd fordi jeg spenner meg. Og hodepine har jeg. Vondt i hele ryggen, skuldre og nakke, til og med i hodebunnen min er det vonde muskler, og i armer og i bein. Også er det en slags klo i brystet mitt. Eller et smykkeskrin som lukkes opp og klappes igjen og lukkes opp og klappes igjen. Også biter det i magen min. Og stikker. Og at jeg er tørr i munnen hele tiden. Ekkelt. Hva er dette for noe? Er det vanlig å ha det sånn angst? Er dette normalt?

Og er det vanlig å ha like mye angst under dyna som på buss full av folk mitt i rushtiden? Jeg synes det er helt sprøtt. Og alle de terapautene som jeg har snakket med opp gjennom haugevis av år sier at jeg har en helt annerledes angst og depresjon enn andre. Men at de ikke vet hva de skal kalle det for noe hvis man ikke kan kalle det for angst. Fordi angsten min er så vannvittig sterk. Jeg føler jeg går på veggen konstant. Jeg blir sprø. Sprø av angsten.

Og psykiateren skrev på sykemeldingen da jeg jobba. Jeg orka bare å jobbe i et år for jeg takla det ikke. Og da stod det at jeg hadde en invalidiserende angst som hemmer hele livsutfoldelsen. Og det er syv år siden. Jeg er nå 28 år gammel. Nå er jeg ufør fordi jeg tør ikke å gå på skole ller å jobbe med en sånn sterk angst. Det er helt grusomt å være livredd konstant. Det er helt fryktelig å ha det sånn.

Og jeg tør ikke å bo for meg selv fordi jeg har sånn angst så jeg bor i en bemannet bolig for folk med psykiske problemer. Og psykologen og psykepleieren sa at egentlig så kan man ikke bo i sånn bolig bare pga. angst diagnose og asperger, og depresjon. Og naboene her jeg bor har forklart hva diagnose de har og de har psykose, og shizofrene, og paranoid psykose. Og det er ingen som bare har ansgt og depresjon og asperger syndrom. Og den gangen jeg var innlagt på psykehuset så var jeg alltid i psykoseavdelinga fordi de i angstavdelinga var for friske for meg. Derfor var jeg på psykoseavdelinga selv om jeg ikke har noen psykose. Men fordi jeg har så sterk angst.

[kathrina1365381129]

Og flere behandlere har sagt at de ikke har møtt noen pasienter som har så sterk angst som meg. Og det flere ganger. Så jeg vet at jeg har vannvittig sterk angst. Og at angsten min er noe mere, men de finner ikke ut hva.

Første gangen jeg skulle bli innlagt var jeg for syk til å bli innlagt så jeg måtte gradvis prøve å være på psykehuset. Første gangen en halvtime også mere i et helt år. Og først etter et helt år klarte jeg å være der en hel dag, men ikke overnatting. Og andre innleggelsen klarte jeg heller ikke overnatting. Men den tredje gangen klarte jeg å sove på psykehuset. Jeg måtte ta det så gradvis fordi angsten var så sterk at jeg ikke makta.

Hvert eneste sekund så føler jeg at jeg dør og detter ned i bakken. Jeg føler jeg har panikk angst konstant. Jeg har lest at panikk angst vanligvis går over etter en viss tid. Men ikke min panikk angst. Den er der på topp hele tiden. Også har jeg tatt tester hos psykologen og jeg skårte full pott både på angst og depresjon. Jeg hadde visst 45 på madrs. og over 35 er visst alvorlig depresjon.

Jeg er så nervøs og urolig hele tiden at det er helt jæveli. Hvordan skal jeg bli bedre når jeg har prøvd å gått til fastlege, psykologer, psykiatre, psykiatrisk sykepleiere, helsesøstre osv. i så mange år? Og nå får jeg ikke lov til å gå i terapi mer? Hvordan kan jeg bli bedre da? Når jeg ikke får lov til å gå i terapi? Og hvorfor merker jeg ingenting på 15 forsjellige medisiner? Det er jo helt sprøtt? Og hvorfor hjelper heller ikke innleggelser heller meg?

Jeg har vært syk hele livet og nå er det nok. Jeg har også sterke suicidale tanker. Jeg vil bare død og jeg har tenkt ut hvordan også. Jeg er trist og lei meg hele tidne og er lei av alt. Hele livet er et stort ork. Bare det å pusse tennene er et stort ork, og det å smøre seg en brødskive er et stort ork. Jeg vil så gjerne død. Jeg orker bare ikke mere. Jeg makter bare ikke mere. Jeg føler meg mere død enn levende. Jeg føler jeg bare er her, ikke mentalt men bare fysisk. Jeg tenker på døden hver eneste dag og leser dødsanonser i aviser hver dag. Og ønsker perosnen heller var meg. At jeg kunne ha dødd og den personen som er død kunne ha vært meg.

Jeg ønsker jeg kunne fått en bedøvelsessprøyte og blitt avlivd sånn som syke dyr når de har det vondt. Fordi jeg har det vondt jeg også. fryktelig vondt innvendig,

Smerten min er så vond at jeg sover mest mulig fordi det gjør altfor vondt innvendig til å være våken. Og da er det ille da. Dette her er helt sykelig altså. Jeg er gal. Jeg føler jeg skal død hele tiden akkurat som om jeg er dødsyk konstant. Jeg føler jeg har hjerteinfarkt hele tiden fordi det gjør så vondt inne i meg. Og magefølelsene mine er bare dritt. Den vrenger og vrir seg og det gjør helt jæveli vondt.

Livet er en evig pinefull langsom død.

Hva skal jeg gjøre? Vennligs ikke si at jeg skal gå til fastlegen og å fortelle for det har jeg gjort alt. Vennligs ikke skriv at jeg skal ta medisiner for det har jeg også gjort alt. Og ikke innleggelse heller, for det har jeg også gjort.

Kanskje jeg bare kan legge med ned for å dø. Det er ikke noe håp for meg. Livet er helt håpløst og meningsløst. Jeg skjønner ikke hvorfor livet mitt har blitt så vondt. Den indre smerten gjør så vondt at jeg ikke makter mere.

Men hva skal jeg gjøre når hele hjelpeapparatet vender meg ryggen og ikke får lov til å gå i terapi og å få hjelp. Har jeg ikke krav på mere hjelp? Fordi de andre beboerne i bofelleskapet her går alle til psykolog og til dps og til psykiatrisk sykepleier flere ganger i uka, og er innlagt flere ganger. og de sier at det hjelper for dem. Og det er jo bra det hjelper for dem. Men hvorfor hjelper det ikke for meg? Hva er galt med meg siden ingenting hjelper på meg? Og de andre beboerne her bruker medisiner og sier at de hjelper masse ol. Men jeg merker jo ingenting jeg. Hvorfor virker ikke noe på meg?

Er jeg ikke et menneske jeg da? Kanskje jeg er et monster fra en annen planet siden ingenting funker på meg. Og jeg vil så gjerne ha hjelp, men jeg får ikke. Også har terapautene mine sagt at jeg opptar plass til andre som også trenger hjelp. Jeg føler de har gitt meg opp helt. Også sier de at andre også sliter og trenger hjelp. Og at det er derfor ikke jeg får hjelp. Jeg føler meg som en dritt, som en bæsj, en taper i samfunnet som ikke klarer noenting. Jeg skulle aldri ha blitt født. Verden er ikke til for sånne som meg.

Også skjønner jeg ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre? Jeg har ingen anelse? For jeg orker ikke å ha det sånn mere. Jeg makter ikke å ha det sånn. Jeg orker ikke.

Så nå bønnfaller jeg NHD og dere andre: Hva skal jeg gjøre når ingen terapi hjelper og ikke medisiner og ikke innleggelse?

Og ikke si at jeg skal gå tur og å få mosjon og at det hjelper, for det orker jeg bare ikke. Og jeg skjønner ikke vitsen med å gå tur eller i fysisk aktivitet heller.

Og ikke si at tankefeltsterapi hjelper for jeg skulle prøve det, men de sa at det ikke var noe vits fordi jeg hadde asperger syndrom. Også har jeg også prøvd kunst og utrykksterapi. Og det hjalp heller ingenting.

Eneste jeg gjør er å ligge under dyna og jeg tvinger meg til å sove mest mulig fordi det gjør for vondt å være våken innvendig.

Hjelp meg. Jeg trenger mere hjelp enn det lille jeg får. Og jeg vil ha hjelp. Jeg vil bli bedre. For jeg orker ikke å ha det sånn.

Unnskyld meg for at langt innlegg og mye surr og tull. Dette ble et tulleball innlegg..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er med psykoterapi som med medisiner. Det som ikke virker etter tilstrekkelig lang tid, bør avsluttes. Det har ingen hensikt å drive med behandling som ikke virker.

Det er visse krav som må oppfylles for at psykoterapi skal ha effekt. En av disse er at en er i stand til å snakke om det som er problemet. Videre må en over tid være i stand til å endre tanker og adfers som følge av samtaler.

Hos deg ville jeg utforsket andre tiltak for å gjøre livet bedre eks arbeidsaktiviteter. Jeg tror du vil ha langt større nytte av en støttekontakt/mestringsveileder enn en behandler. Du trenger å endre fokus fra innover i deg selv til utover mot verden.

[Gjest Cosmica]

Forstår deg veldig godt. Man føler seg som en idiot når en er på poliklinikken. og blir nesten behandlet deretter.

Det har vært så mye tull med meg også og den psykologen jeg går hos. Jeg hadde store forventninger når ejg kom til han. Og det var jo pjatt som kom fra han. Og da begynte jeg å klage om at jeg ikke skulle få terapi . Og jeg har følt emg tråkket på og at han ikke tålte meg og alt slik og det sier ejg til han. Det har vært så mye tull og att og frem med den terapiebn . Og en dag sier han at jeg ikek blir bedre av det. Ja så jeg belaget meg på å slutte og at ejg har unnvikende personlighets forstyrrelse + sosial angst og gad. Skjønner det ikke. Og så provoserer han meg hele tiden nesten. Og jeg tar igjen og tar igjen. MEn jeg spuilelr et spill for han også. Og prøver ikek bli sint men sender saftige gloser tilbake. MEn noen ganger er han veldig myk og snill. Har sagt det til han at han trenger ikke spille skuespill for meg. Skulle ha sluttet for lenge siden men så sier han at jeg skal gå der likevel JEg har bedt om å få bytte psykolog flere ganger men det vil han ikek for det er meg det er feil med. Så vet ikke hvor dette ender. Mulig jeg sjkal begynne i gruppeterapi.. Jeg også har vært så fortvilt over poliklinikken at det er ikke sant. Jeg går der mest bare for å gå der og være i et system. Det er medisin som hjelper emg uansett.

Lykke til.... du får bare stå på og ikke gi deg og krev hjelp. Klag om så.. Det kommer jeg til å gjøre hvis psykologen sier jeg ikke kan komme mer så klager jeg . Og det tror jeg han er redd for.

[Gjest bangen]

Og flere behandlere har sagt at de ikke har møtt noen pasienter som har så sterk angst som meg. Og det flere ganger. Så jeg vet at jeg har vannvittig sterk angst. Og at angsten min er noe mere, men de finner ikke ut hva.

Første gangen jeg skulle bli innlagt var jeg for syk til å bli innlagt så jeg måtte gradvis prøve å være på psykehuset. Første gangen en halvtime også mere i et helt år. Og først etter et helt år klarte jeg å være der en hel dag, men ikke overnatting. Og andre innleggelsen klarte jeg heller ikke overnatting. Men den tredje gangen klarte jeg å sove på psykehuset. Jeg måtte ta det så gradvis fordi angsten var så sterk at jeg ikke makta.

Hvert eneste sekund så føler jeg at jeg dør og detter ned i bakken. Jeg føler jeg har panikk angst konstant. Jeg har lest at panikk angst vanligvis går over etter en viss tid. Men ikke min panikk angst. Den er der på topp hele tiden. Også har jeg tatt tester hos psykologen og jeg skårte full pott både på angst og depresjon. Jeg hadde visst 45 på madrs. og over 35 er visst alvorlig depresjon.

Jeg er så nervøs og urolig hele tiden at det er helt jæveli. Hvordan skal jeg bli bedre når jeg har prøvd å gått til fastlege, psykologer, psykiatre, psykiatrisk sykepleiere, helsesøstre osv. i så mange år? Og nå får jeg ikke lov til å gå i terapi mer? Hvordan kan jeg bli bedre da? Når jeg ikke får lov til å gå i terapi? Og hvorfor merker jeg ingenting på 15 forsjellige medisiner? Det er jo helt sprøtt? Og hvorfor hjelper heller ikke innleggelser heller meg?

Jeg har vært syk hele livet og nå er det nok. Jeg har også sterke suicidale tanker. Jeg vil bare død og jeg har tenkt ut hvordan også. Jeg er trist og lei meg hele tidne og er lei av alt. Hele livet er et stort ork. Bare det å pusse tennene er et stort ork, og det å smøre seg en brødskive er et stort ork. Jeg vil så gjerne død. Jeg orker bare ikke mere. Jeg makter bare ikke mere. Jeg føler meg mere død enn levende. Jeg føler jeg bare er her, ikke mentalt men bare fysisk. Jeg tenker på døden hver eneste dag og leser dødsanonser i aviser hver dag. Og ønsker perosnen heller var meg. At jeg kunne ha dødd og den personen som er død kunne ha vært meg.

Jeg ønsker jeg kunne fått en bedøvelsessprøyte og blitt avlivd sånn som syke dyr når de har det vondt. Fordi jeg har det vondt jeg også. fryktelig vondt innvendig,

Smerten min er så vond at jeg sover mest mulig fordi det gjør altfor vondt innvendig til å være våken. Og da er det ille da. Dette her er helt sykelig altså. Jeg er gal. Jeg føler jeg skal død hele tiden akkurat som om jeg er dødsyk konstant. Jeg føler jeg har hjerteinfarkt hele tiden fordi det gjør så vondt inne i meg. Og magefølelsene mine er bare dritt. Den vrenger og vrir seg og det gjør helt jæveli vondt.

Livet er en evig pinefull langsom død.

Hva skal jeg gjøre? Vennligs ikke si at jeg skal gå til fastlegen og å fortelle for det har jeg gjort alt. Vennligs ikke skriv at jeg skal ta medisiner for det har jeg også gjort alt. Og ikke innleggelse heller, for det har jeg også gjort.

Kanskje jeg bare kan legge med ned for å dø. Det er ikke noe håp for meg. Livet er helt håpløst og meningsløst. Jeg skjønner ikke hvorfor livet mitt har blitt så vondt. Den indre smerten gjør så vondt at jeg ikke makter mere.

Men hva skal jeg gjøre når hele hjelpeapparatet vender meg ryggen og ikke får lov til å gå i terapi og å få hjelp. Har jeg ikke krav på mere hjelp? Fordi de andre beboerne i bofelleskapet her går alle til psykolog og til dps og til psykiatrisk sykepleier flere ganger i uka, og er innlagt flere ganger. og de sier at det hjelper for dem. Og det er jo bra det hjelper for dem. Men hvorfor hjelper det ikke for meg? Hva er galt med meg siden ingenting hjelper på meg? Og de andre beboerne her bruker medisiner og sier at de hjelper masse ol. Men jeg merker jo ingenting jeg. Hvorfor virker ikke noe på meg?

Er jeg ikke et menneske jeg da? Kanskje jeg er et monster fra en annen planet siden ingenting funker på meg. Og jeg vil så gjerne ha hjelp, men jeg får ikke. Også har terapautene mine sagt at jeg opptar plass til andre som også trenger hjelp. Jeg føler de har gitt meg opp helt. Også sier de at andre også sliter og trenger hjelp. Og at det er derfor ikke jeg får hjelp. Jeg føler meg som en dritt, som en bæsj, en taper i samfunnet som ikke klarer noenting. Jeg skulle aldri ha blitt født. Verden er ikke til for sånne som meg.

Også skjønner jeg ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre? Jeg har ingen anelse? For jeg orker ikke å ha det sånn mere. Jeg makter ikke å ha det sånn. Jeg orker ikke.

Så nå bønnfaller jeg NHD og dere andre: Hva skal jeg gjøre når ingen terapi hjelper og ikke medisiner og ikke innleggelse?

Og ikke si at jeg skal gå tur og å få mosjon og at det hjelper, for det orker jeg bare ikke. Og jeg skjønner ikke vitsen med å gå tur eller i fysisk aktivitet heller.

Og ikke si at tankefeltsterapi hjelper for jeg skulle prøve det, men de sa at det ikke var noe vits fordi jeg hadde asperger syndrom. Også har jeg også prøvd kunst og utrykksterapi. Og det hjalp heller ingenting.

Eneste jeg gjør er å ligge under dyna og jeg tvinger meg til å sove mest mulig fordi det gjør for vondt å være våken innvendig.

Hjelp meg. Jeg trenger mere hjelp enn det lille jeg får. Og jeg vil ha hjelp. Jeg vil bli bedre. For jeg orker ikke å ha det sånn.

Unnskyld meg for at langt innlegg og mye surr og tull. Dette ble et tulleball innlegg..

"Og ikke si at jeg skal gå tur og å få mosjon og at det hjelper, for det orker jeg bare ikke. Og jeg skjønner ikke vitsen med å gå tur eller i fysisk aktivitet heller."

Som deg har jeg slitt med angst i åresvis og det eneste som har hjulpet er fysisk aktivitet. Alt fra hyggelig, lystbetonte aktiviter til mosjon.

At du ikke orker og ikke tror på er ikke holdbare argumenter. Har du prøvd det? Over tid?

Jeg synes du skal forsøke dette, i starten med hjelp av enten en støttekontakt eller betjeningen på stedet du bor. Start med en liten gåtur hver dag. Du vil oppleve at det er fryktelig tøft de første gangene, jeg husker at jeg gråt og gikk. Nå derimot nyter jeg hver eneste tur jeg går eller jogger. Hvem hadde trodd at jeg kunne komme dit at jeg skulle like å gå og jogge? Ikke jeg i hvertfall, men det har nå blitt slik. Og angsten er nesten ikke tilstede i livet mitt lengre. Man blir psykisk sterkere rustet av en trenet kropp. Og alt annet i livet blir lettere, fra å lage mat til husvask. Ting er ikke lengre et ork. Og en positiv ting til og kanskje den viktigste, man blir glad og fornøyd av det

Alle de andre tingene har du prøvd og de har ikke hjulpet, så det er det ingen vits i å kaste bort mer tid på. Prøv noe nytt!

[Gjest Cosmica]

Og flere behandlere har sagt at de ikke har møtt noen pasienter som har så sterk angst som meg. Og det flere ganger. Så jeg vet at jeg har vannvittig sterk angst. Og at angsten min er noe mere, men de finner ikke ut hva.

Første gangen jeg skulle bli innlagt var jeg for syk til å bli innlagt så jeg måtte gradvis prøve å være på psykehuset. Første gangen en halvtime også mere i et helt år. Og først etter et helt år klarte jeg å være der en hel dag, men ikke overnatting. Og andre innleggelsen klarte jeg heller ikke overnatting. Men den tredje gangen klarte jeg å sove på psykehuset. Jeg måtte ta det så gradvis fordi angsten var så sterk at jeg ikke makta.

Hvert eneste sekund så føler jeg at jeg dør og detter ned i bakken. Jeg føler jeg har panikk angst konstant. Jeg har lest at panikk angst vanligvis går over etter en viss tid. Men ikke min panikk angst. Den er der på topp hele tiden. Også har jeg tatt tester hos psykologen og jeg skårte full pott både på angst og depresjon. Jeg hadde visst 45 på madrs. og over 35 er visst alvorlig depresjon.

Jeg er så nervøs og urolig hele tiden at det er helt jæveli. Hvordan skal jeg bli bedre når jeg har prøvd å gått til fastlege, psykologer, psykiatre, psykiatrisk sykepleiere, helsesøstre osv. i så mange år? Og nå får jeg ikke lov til å gå i terapi mer? Hvordan kan jeg bli bedre da? Når jeg ikke får lov til å gå i terapi? Og hvorfor merker jeg ingenting på 15 forsjellige medisiner? Det er jo helt sprøtt? Og hvorfor hjelper heller ikke innleggelser heller meg?

Jeg har vært syk hele livet og nå er det nok. Jeg har også sterke suicidale tanker. Jeg vil bare død og jeg har tenkt ut hvordan også. Jeg er trist og lei meg hele tidne og er lei av alt. Hele livet er et stort ork. Bare det å pusse tennene er et stort ork, og det å smøre seg en brødskive er et stort ork. Jeg vil så gjerne død. Jeg orker bare ikke mere. Jeg makter bare ikke mere. Jeg føler meg mere død enn levende. Jeg føler jeg bare er her, ikke mentalt men bare fysisk. Jeg tenker på døden hver eneste dag og leser dødsanonser i aviser hver dag. Og ønsker perosnen heller var meg. At jeg kunne ha dødd og den personen som er død kunne ha vært meg.

Jeg ønsker jeg kunne fått en bedøvelsessprøyte og blitt avlivd sånn som syke dyr når de har det vondt. Fordi jeg har det vondt jeg også. fryktelig vondt innvendig,

Smerten min er så vond at jeg sover mest mulig fordi det gjør altfor vondt innvendig til å være våken. Og da er det ille da. Dette her er helt sykelig altså. Jeg er gal. Jeg føler jeg skal død hele tiden akkurat som om jeg er dødsyk konstant. Jeg føler jeg har hjerteinfarkt hele tiden fordi det gjør så vondt inne i meg. Og magefølelsene mine er bare dritt. Den vrenger og vrir seg og det gjør helt jæveli vondt.

Livet er en evig pinefull langsom død.

Hva skal jeg gjøre? Vennligs ikke si at jeg skal gå til fastlegen og å fortelle for det har jeg gjort alt. Vennligs ikke skriv at jeg skal ta medisiner for det har jeg også gjort alt. Og ikke innleggelse heller, for det har jeg også gjort.

Kanskje jeg bare kan legge med ned for å dø. Det er ikke noe håp for meg. Livet er helt håpløst og meningsløst. Jeg skjønner ikke hvorfor livet mitt har blitt så vondt. Den indre smerten gjør så vondt at jeg ikke makter mere.

Men hva skal jeg gjøre når hele hjelpeapparatet vender meg ryggen og ikke får lov til å gå i terapi og å få hjelp. Har jeg ikke krav på mere hjelp? Fordi de andre beboerne i bofelleskapet her går alle til psykolog og til dps og til psykiatrisk sykepleier flere ganger i uka, og er innlagt flere ganger. og de sier at det hjelper for dem. Og det er jo bra det hjelper for dem. Men hvorfor hjelper det ikke for meg? Hva er galt med meg siden ingenting hjelper på meg? Og de andre beboerne her bruker medisiner og sier at de hjelper masse ol. Men jeg merker jo ingenting jeg. Hvorfor virker ikke noe på meg?

Er jeg ikke et menneske jeg da? Kanskje jeg er et monster fra en annen planet siden ingenting funker på meg. Og jeg vil så gjerne ha hjelp, men jeg får ikke. Også har terapautene mine sagt at jeg opptar plass til andre som også trenger hjelp. Jeg føler de har gitt meg opp helt. Også sier de at andre også sliter og trenger hjelp. Og at det er derfor ikke jeg får hjelp. Jeg føler meg som en dritt, som en bæsj, en taper i samfunnet som ikke klarer noenting. Jeg skulle aldri ha blitt født. Verden er ikke til for sånne som meg.

Også skjønner jeg ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre? Jeg har ingen anelse? For jeg orker ikke å ha det sånn mere. Jeg makter ikke å ha det sånn. Jeg orker ikke.

Så nå bønnfaller jeg NHD og dere andre: Hva skal jeg gjøre når ingen terapi hjelper og ikke medisiner og ikke innleggelse?

Og ikke si at jeg skal gå tur og å få mosjon og at det hjelper, for det orker jeg bare ikke. Og jeg skjønner ikke vitsen med å gå tur eller i fysisk aktivitet heller.

Og ikke si at tankefeltsterapi hjelper for jeg skulle prøve det, men de sa at det ikke var noe vits fordi jeg hadde asperger syndrom. Også har jeg også prøvd kunst og utrykksterapi. Og det hjalp heller ingenting.

Eneste jeg gjør er å ligge under dyna og jeg tvinger meg til å sove mest mulig fordi det gjør for vondt å være våken innvendig.

Hjelp meg. Jeg trenger mere hjelp enn det lille jeg får. Og jeg vil ha hjelp. Jeg vil bli bedre. For jeg orker ikke å ha det sånn.

Unnskyld meg for at langt innlegg og mye surr og tull. Dette ble et tulleball innlegg..

Kanskje du burde bare bruke beroligende medisiner. Hvis alt er prøvd ut. Jeg har nå blitt bedre av antidepressive. Men likevel er jeg ikek bra men har det bedre med meg selv iallfall. Noen ganger må man bare akseptere lidelsen sin og gjøre det beste ut av situasjonen. Og ikek sette seg for høye mål men klare å se lyspunkter i tilværelsen. fokusere på det man får til og som tross alt er bra enn bare det negative..

lykke til:)

[Gjest Hårstrikk]

Huff, dette hørtes veldig vanskelig ut. Men selv om du ikke klarer å nyttiggjøre deg terapi, synes jeg nå at du likevel skal bli fulgt opp av en som har hovedansvar for deg.

I tillegg ha støttetimer hos en psykepleier.

Får håpe det ordner seg til det bedre!

Lykke til!

[Gjest Gulla Wiltersen]

Stakkars liten :-(

Jeg vet at det er lite produktivt å si akkurat det - men jeg gjør et unntak for deg.

Jeg håper rådene fra nhd kan være brukbare til noe - at du kan få vendt tankene utover istedenfor innover. At du kan klare å få til _noe_ selvom angsten er der? Kanskje kjenne at angsten ikke blir verre om du gjør en aktivitet - selvom den ikke blir bedre heller så får du iallefall gjort aktiviteten og kan føle at du har mestret noe?

Stor klemmer!

[Gjest Gulla Wiltersen]

Og flere behandlere har sagt at de ikke har møtt noen pasienter som har så sterk angst som meg. Og det flere ganger. Så jeg vet at jeg har vannvittig sterk angst. Og at angsten min er noe mere, men de finner ikke ut hva.

Første gangen jeg skulle bli innlagt var jeg for syk til å bli innlagt så jeg måtte gradvis prøve å være på psykehuset. Første gangen en halvtime også mere i et helt år. Og først etter et helt år klarte jeg å være der en hel dag, men ikke overnatting. Og andre innleggelsen klarte jeg heller ikke overnatting. Men den tredje gangen klarte jeg å sove på psykehuset. Jeg måtte ta det så gradvis fordi angsten var så sterk at jeg ikke makta.

Hvert eneste sekund så føler jeg at jeg dør og detter ned i bakken. Jeg føler jeg har panikk angst konstant. Jeg har lest at panikk angst vanligvis går over etter en viss tid. Men ikke min panikk angst. Den er der på topp hele tiden. Også har jeg tatt tester hos psykologen og jeg skårte full pott både på angst og depresjon. Jeg hadde visst 45 på madrs. og over 35 er visst alvorlig depresjon.

Jeg er så nervøs og urolig hele tiden at det er helt jæveli. Hvordan skal jeg bli bedre når jeg har prøvd å gått til fastlege, psykologer, psykiatre, psykiatrisk sykepleiere, helsesøstre osv. i så mange år? Og nå får jeg ikke lov til å gå i terapi mer? Hvordan kan jeg bli bedre da? Når jeg ikke får lov til å gå i terapi? Og hvorfor merker jeg ingenting på 15 forsjellige medisiner? Det er jo helt sprøtt? Og hvorfor hjelper heller ikke innleggelser heller meg?

Jeg har vært syk hele livet og nå er det nok. Jeg har også sterke suicidale tanker. Jeg vil bare død og jeg har tenkt ut hvordan også. Jeg er trist og lei meg hele tidne og er lei av alt. Hele livet er et stort ork. Bare det å pusse tennene er et stort ork, og det å smøre seg en brødskive er et stort ork. Jeg vil så gjerne død. Jeg orker bare ikke mere. Jeg makter bare ikke mere. Jeg føler meg mere død enn levende. Jeg føler jeg bare er her, ikke mentalt men bare fysisk. Jeg tenker på døden hver eneste dag og leser dødsanonser i aviser hver dag. Og ønsker perosnen heller var meg. At jeg kunne ha dødd og den personen som er død kunne ha vært meg.

Jeg ønsker jeg kunne fått en bedøvelsessprøyte og blitt avlivd sånn som syke dyr når de har det vondt. Fordi jeg har det vondt jeg også. fryktelig vondt innvendig,

Smerten min er så vond at jeg sover mest mulig fordi det gjør altfor vondt innvendig til å være våken. Og da er det ille da. Dette her er helt sykelig altså. Jeg er gal. Jeg føler jeg skal død hele tiden akkurat som om jeg er dødsyk konstant. Jeg føler jeg har hjerteinfarkt hele tiden fordi det gjør så vondt inne i meg. Og magefølelsene mine er bare dritt. Den vrenger og vrir seg og det gjør helt jæveli vondt.

Livet er en evig pinefull langsom død.

Hva skal jeg gjøre? Vennligs ikke si at jeg skal gå til fastlegen og å fortelle for det har jeg gjort alt. Vennligs ikke skriv at jeg skal ta medisiner for det har jeg også gjort alt. Og ikke innleggelse heller, for det har jeg også gjort.

Kanskje jeg bare kan legge med ned for å dø. Det er ikke noe håp for meg. Livet er helt håpløst og meningsløst. Jeg skjønner ikke hvorfor livet mitt har blitt så vondt. Den indre smerten gjør så vondt at jeg ikke makter mere.

Men hva skal jeg gjøre når hele hjelpeapparatet vender meg ryggen og ikke får lov til å gå i terapi og å få hjelp. Har jeg ikke krav på mere hjelp? Fordi de andre beboerne i bofelleskapet her går alle til psykolog og til dps og til psykiatrisk sykepleier flere ganger i uka, og er innlagt flere ganger. og de sier at det hjelper for dem. Og det er jo bra det hjelper for dem. Men hvorfor hjelper det ikke for meg? Hva er galt med meg siden ingenting hjelper på meg? Og de andre beboerne her bruker medisiner og sier at de hjelper masse ol. Men jeg merker jo ingenting jeg. Hvorfor virker ikke noe på meg?

Er jeg ikke et menneske jeg da? Kanskje jeg er et monster fra en annen planet siden ingenting funker på meg. Og jeg vil så gjerne ha hjelp, men jeg får ikke. Også har terapautene mine sagt at jeg opptar plass til andre som også trenger hjelp. Jeg føler de har gitt meg opp helt. Også sier de at andre også sliter og trenger hjelp. Og at det er derfor ikke jeg får hjelp. Jeg føler meg som en dritt, som en bæsj, en taper i samfunnet som ikke klarer noenting. Jeg skulle aldri ha blitt født. Verden er ikke til for sånne som meg.

Også skjønner jeg ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre? Jeg har ingen anelse? For jeg orker ikke å ha det sånn mere. Jeg makter ikke å ha det sånn. Jeg orker ikke.

Så nå bønnfaller jeg NHD og dere andre: Hva skal jeg gjøre når ingen terapi hjelper og ikke medisiner og ikke innleggelse?

Og ikke si at jeg skal gå tur og å få mosjon og at det hjelper, for det orker jeg bare ikke. Og jeg skjønner ikke vitsen med å gå tur eller i fysisk aktivitet heller.

Og ikke si at tankefeltsterapi hjelper for jeg skulle prøve det, men de sa at det ikke var noe vits fordi jeg hadde asperger syndrom. Også har jeg også prøvd kunst og utrykksterapi. Og det hjalp heller ingenting.

Eneste jeg gjør er å ligge under dyna og jeg tvinger meg til å sove mest mulig fordi det gjør for vondt å være våken innvendig.

Hjelp meg. Jeg trenger mere hjelp enn det lille jeg får. Og jeg vil ha hjelp. Jeg vil bli bedre. For jeg orker ikke å ha det sånn.

Unnskyld meg for at langt innlegg og mye surr og tull. Dette ble et tulleball innlegg..

Jeg svarer en gang til jeg.

Du har prøvd en hel masse og vist stor tålmodighet i dette. Jeg går ut fra at grunnen til at du virkelig har lagt ned denne store innsatsen i å prøve medisiner, psykehus osv er fordi du vet at det hjelper mange andre med lignende problemer?

Det med fysisk aktivitet hjelper for mange det også - jeg synes du skal teste det med å gå en tur hver dag en stund før du henger kroken på døra. Det er jo for trist om du skal ta livet av deg - også kunne du fått et liv du ville følt var verdt å leve ved å mosjonere litt?

Jeg har aldri hatt noe i nærheten av det du beskriver av angst. Men jeg har hatt "vanlig" angst. På meg har trening en utrolig bra effekt. Kjennes ut som om jeg brenner opp stresset i starten også fylles jeg av ro etterhvert. Prøv da vel.