Ville dere gjort dette med barna deres?

[Gjest huldrine]

Da jeg var omtrent 6 år brant det ned en hel gård i nærheten av der vi bodde. Dette skjedde midt på natta og det var mørkt.

Far vekte oss barna, satte oss i bilen og tok oss med dit det brant. Dette var jo en sensasjon i hans øyne og morsomt.

Jeg fikk mareritt og store problemer med å sove i lang tid etterpå. Torde ikke se på stedet der det brant når vi dro forbi. Fikk en voldsom redsel for branner og utbrente hus etterpå.

Var dette normalt? Var det jeg som reagerte unormalt, eller gjorde min far en "liten" feil her?

[Lillemus]

Din far var helt på bærtur spør du meg. Jeg var 10-11 år da det i løpet av en desembermnd brant 3 store leiegårder ved der jeg bodde. Jeg var livredd og hysterisk overfor flammer i lange tider etterpå. Hadde jeg i tillegg blitt tatt med bort for å se så hadde jeg garantert fått varige traumer!

[Mirabell]

Jeg ville ikke gjort dette, hverken med eller uten barn. Hvis det hadde vært uunngåelig å la barna få se det (f.eks. at det var synlig ut av vinduet hjemm, eller noe) så hadde jeg prøvd å skjerme barna mine mot et sånt syn.

Som 6-åring syns jeg ikke du reagerte unormalt hvis du fikk mareritt og andre problemer etter dette!

[laban]

Jeg synes du reagerte normalt og faren din helt underlig.

[Aggathe]

Opplevde at nabohuset brant ned da jeg var 4 år, vi sto utenfor å så på, husker ennå i detalj at taket raste!

Hun jenta som bodde der hadde en undulat som brant inne, det var helt forferdelig, jeg hadde mareritt om brann i mange år etterpå.

Det er ikke noe jeg ville tatt mitt barn med på nei, men desverre kom vi ut for en brann da han var 3, og vi måtte står der å hjelpe til litt med organisering, ringing etter brannvesen og sånt. Han snakket om det i mange år etterpå og husker det meget godt den dag i dag!

[Gjest huldrine]

Jeg synes du reagerte normalt og faren din helt underlig.

Ja, min far er litt underlig, han ser det morsomme i ting som andre synes er tragisk :-). Som 6-åring så jeg jo ikke så mye komisk i dette, det gjør jeg vel egentlig ikke nå heller. Men har ikke mareritt om dette lenger da, det gikk jo over etter et par år.

[Gjest huldrine]

Din far var helt på bærtur spør du meg. Jeg var 10-11 år da det i løpet av en desembermnd brant 3 store leiegårder ved der jeg bodde. Jeg var livredd og hysterisk overfor flammer i lange tider etterpå. Hadde jeg i tillegg blitt tatt med bort for å se så hadde jeg garantert fått varige traumer!

Ja, tror det kan være skadelig å se på sånt som barn ja. Ihvertfall når det i tillegg skjer midt på natta og det er mørkt. I min "fantasi" ble denne gården veldig farlig, fikk skumle øyne. Torde ikke lukke øynene om kvelden, husker jeg. Sovnet jeg kom det mareritt som var verre enn virkeligheten.

[Gjest huldrine]

Opplevde at nabohuset brant ned da jeg var 4 år, vi sto utenfor å så på, husker ennå i detalj at taket raste!

Hun jenta som bodde der hadde en undulat som brant inne, det var helt forferdelig, jeg hadde mareritt om brann i mange år etterpå.

Det er ikke noe jeg ville tatt mitt barn med på nei, men desverre kom vi ut for en brann da han var 3, og vi måtte står der å hjelpe til litt med organisering, ringing etter brannvesen og sånt. Han snakket om det i mange år etterpå og husker det meget godt den dag i dag!

Ja, tror sånne ting setter seg fast. Husker krigen i tidl. Jugoslavia. Min datter så (ved en glipp) noe brann og krigsgreier på TV. Hun fikk problemer av dette, slo av lys før hun skulle sove om kvelden. Jeg måtte forsikre henne mange ganger at jeg skulle passe på huset.

Lurer på hva barn som bor i krigen har av reaksjoner og traumer. Stakkars folk!!

[Gjest huldrine]

Jeg ville ikke gjort dette, hverken med eller uten barn. Hvis det hadde vært uunngåelig å la barna få se det (f.eks. at det var synlig ut av vinduet hjemm, eller noe) så hadde jeg prøvd å skjerme barna mine mot et sånt syn.

Som 6-åring syns jeg ikke du reagerte unormalt hvis du fikk mareritt og andre problemer etter dette!

Nei, barn bør spares for sånt. Men jeg kom meg nå etterhvert. Tror jeg på egenhånd oppsøkte brannmurene og greide på en måte å ufarliggjøre det. Husker jeg nevte det for en venninne etter ei stund også. Det hjalp ganske mye.

Det rare er at når jeg får sånne sjokk så tror jeg at jeg er den eneste i verden som reagerer sånn. Dermed snakker jeg ikke om det heller.

[Mirabell]

Nei, barn bør spares for sånt. Men jeg kom meg nå etterhvert. Tror jeg på egenhånd oppsøkte brannmurene og greide på en måte å ufarliggjøre det. Husker jeg nevte det for en venninne etter ei stund også. Det hjalp ganske mye.

Det rare er at når jeg får sånne sjokk så tror jeg at jeg er den eneste i verden som reagerer sånn. Dermed snakker jeg ikke om det heller.

''Det rare er at når jeg får sånne sjokk så tror jeg at jeg er den eneste i verden som reagerer sånn. Dermed snakker jeg ikke om det heller.''

Jeg tror de fleste reagerer nokså likt på mange ting, selv om det kan være i forskjellig grad. Og de fleste lar være å snakke om det også, slik at mange går rundt og tror de er de eneste...

[Gjest prust]

Nei dette ville jeg absolutt ikke ha gjort med mine barn! Min far var helt motsatt - vi skulle aldri være nysgjerrige når noe hadde hendt, fordi han mente det var uhøflig og ubehagelig for de som det hadde skjedd noe med (ulykke, illebefinnende, evt brann osv). Det sitter i meg ennå, at hvis mange stimler sammen rindt noen, så skal jeg ikke være nysgjerrig jeg og. Det var altså for å hndre nysgjerrighet, ikke for at man ikke skulle hjelpe.

I forhold til brann, så kjørte vi forbi et hus som hadde brent i sommer, og det var ungene veldig opptatt av i etterkant, særlig hun på 4 - hun har snakket om det mange ganger. Vi aner ikke hvem som bor der, og har ikke noeforhold til det stedet, men det gikk innpå henne.

Og da det brant i Froland i sommer, kunne vi kjenne røyklukta helt hit (10 mil), og ungene var veldig opptatt av den brannen - igjen særlig hun minste.

Hadde det brent i nærheten her, hadde jeg prøvd å fortelle så saklig som mulig om det som skjedde, men jeg hadde ikke tatt dem med bort dit, så sant det ikke var så nærme at vi omtrent naturlig går forbi der.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Ikke noen liten feil - jeg håper virkelig han var en bedre far ellers.

[Helmi]

Nei, jeg ville aldri gjort noe slikt

[Lotte :o)]

Du reagerte normalt, din far unormalt.

[tonie]

Det normale er vel å skjerme sine og andres barn fra slike skremmende ting. Faren din høres ut som en merkelig skrue...

[Gjest minnah]

Uff, det høres helt merkelig ut.. Men dere bodde kanskje på en liten plass? Bygdefolk er gjerne mer nysgjerrige enn byfolk.. Jeg kommer fra en liten bygd selv, altså ;-)

Tok han dere ungene med fordi han ikke ville etterlate dere i huset eller trodde han virkelig at dette var spennende for dere å se på?

Aldri i verden om jeg hadde utsatt mine barn for noe sånt, synes ikke det er rart at du reagerte som du gjorde :-(