Deprimert, håpøs mor i overgangsalder

[Gjest jasi]

Jeg er 53 og mor til to gutter på 9 og 12. Særlig i fritid og familietid ser jeg svart på livet og spesielt min evne til å være en mor som gir guttene en lys og god barndom. Humøret mitt smitter på resten av familien og jeg blir sur og sint på detaljer og feil ting. Tankene kverner hele tiden rundt bekymringer for nær og fjern fremtid, hvordan vi egentlig burde hatt det som familie og min ekstreme utilstrekkelighet. For ordens skyld: Jeg bruker ikke rusmidler eller medisiner og forgriper meg ikke på noen måte på barna fysisk. Vi har god kontakt og utenfra blir jeg nok sett på som en god mor. Men jeg føler meg stort sett elendig. Jeg lurer på hvilken hjelp jeg kan få - og bør få.

[Carwing]

Tenker det er enkelt å endre på dette. Ta kontakt med fastlegen din og få behandling. Alternativt kan du oppsøke en privat psykolog noen timer. Ikke en som vil snakke om barndommen din, men som kan hjelpe deg videre der du er nå. Alternativ tre er å oppsøke andre slags terapeuter, noen som kaller seg coach.

[også en mor]

''Særlig i fritid og familietid ser jeg svart på livet og spesielt min evne til å være en mor som gir guttene en lys og god barndom. Humøret mitt smitter på resten av familien og jeg blir sur og sint på detaljer og feil ting. Tankene kverner hele tiden rundt bekymringer for nær og fjern fremtid, hvordan vi egentlig burde hatt det som familie og min ekstreme utilstrekkelighet.''

Jeg kjenner meg igjen i hvert eneste ett av disse ordene.... jeg var også langt nede for noen år tilbake. Jeg er en del yngre enn deg, og hadde ikke noen overgangsalder å" skylde på". Men i ettertid ser jeg at jeg var dypt ulykkelig over min livssituasjon. Jeg hadde fokus på alt det jeg ikke fikk til, og at familelivet overhodet ikke var slik som jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Etter at jeg tok et oppgjør med meg selv og brøt ut fra et ulykkelig ekteskap har ting roet seg, og jeg greier nå å fokusere på alt det jeg tross alt gjør riktig.

Vet ikke om det er noen trøst, men jeg vet hvordan du har det. Og jeg sender deg masse gode tanker og en klem om du har lyst på den.

[Faure]

Siden du har ansvar for barn så får du forsøke å ta deg sammen. Annet er egoistisk.

[også en mor]

Siden du har ansvar for barn så får du forsøke å ta deg sammen. Annet er egoistisk.

Er du virkelig så naiv at du tror at det bare er å "ta seg sammen" for folk som sliter?

Isåfall hadde det vært mange arbeidsledige psykologer, sosionomer, coacher, leger ..... for å nevne noen.

Å kalle henne egoistisk om hun ikke klarer det, er det rene tøv. Men det kan være lurt å søke hjelp hos noen av de oven-nevnte.

[Faure]

Er du virkelig så naiv at du tror at det bare er å "ta seg sammen" for folk som sliter?

Isåfall hadde det vært mange arbeidsledige psykologer, sosionomer, coacher, leger ..... for å nevne noen.

Å kalle henne egoistisk om hun ikke klarer det, er det rene tøv. Men det kan være lurt å søke hjelp hos noen av de oven-nevnte.

Når man har ansvar for barn for man ta seg sammen, søke hjelp eller på annen måte gjøre at barne ikke lider under hva man sliter med.

[henrikke71]

Siden du har ansvar for barn så får du forsøke å ta deg sammen. Annet er egoistisk.

Tåpelig svar på et seriøst innlegg. Det at jasi velger å skrive om dette problemet viser stor ydmykhet og respekt for morsrollen. Sannsynligvis en meget ansvarsfull mor som bare skal huske på og passe litt på seg selv også, og ikke bare alle andre.

[raas]

''Særlig i fritid og familietid ser jeg svart på livet og spesielt min evne til å være en mor som gir guttene en lys og god barndom. Humøret mitt smitter på resten av familien og jeg blir sur og sint på detaljer og feil ting. Tankene kverner hele tiden rundt bekymringer for nær og fjern fremtid, hvordan vi egentlig burde hatt det som familie og min ekstreme utilstrekkelighet.''

Jeg kjenner meg igjen i hvert eneste ett av disse ordene.... jeg var også langt nede for noen år tilbake. Jeg er en del yngre enn deg, og hadde ikke noen overgangsalder å" skylde på". Men i ettertid ser jeg at jeg var dypt ulykkelig over min livssituasjon. Jeg hadde fokus på alt det jeg ikke fikk til, og at familelivet overhodet ikke var slik som jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Etter at jeg tok et oppgjør med meg selv og brøt ut fra et ulykkelig ekteskap har ting roet seg, og jeg greier nå å fokusere på alt det jeg tross alt gjør riktig.

Vet ikke om det er noen trøst, men jeg vet hvordan du har det. Og jeg sender deg masse gode tanker og en klem om du har lyst på den.

Tusen takk for gode ord fra "også en mor". Du er stor som gir slik støtte til en helt ukjent. Litt naivt å legge dette ut på internett ser jeg av kommentaren fra Faure.

[Gjest jasi]

Tusen takk for gode ord fra "også en mor". Du er stor som gir slik støtte til en helt ukjent. Litt naivt å legge dette ut på internett ser jeg av kommentaren fra Faure.

Jeg opererer visst med to signaturer - unnskyld. raas og jasi er samme person.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan ha en generalisert angstlidelse - GAD (også kalt mødresyken). Du finner mye om dette ved å bruke søkefunksojnen.

Om du har GAD, bør du prøve metakognitiv terapi som hjelper i løpet av få (8) samtaler.

[Orio]

Du kan ha en generalisert angstlidelse - GAD (også kalt mødresyken). Du finner mye om dette ved å bruke søkefunksojnen.

Om du har GAD, bør du prøve metakognitiv terapi som hjelper i løpet av få (8) samtaler.

"Mødresyken".

;- )

[også en mor]

Jeg opererer visst med to signaturer - unnskyld. raas og jasi er samme person.

Det falt meg svært naturlig å sende deg noen ord, følte et umiddelbart bånd til deg gjennom ordene du brukte. Håper du tar mot til deg og oppsøker hjelp, eller åpner deg for noen av dine venner RL. Det er et skritt i riktig retning i såfall.

Ps. Ang to nick: Tror nok de aller fleste opererer med mer enn ett nick. Men det er selvsagt lurt å være konsekvent i bruken av nick i hver enkel tråd, og ikke diskutere med seg selv. Men du er nok ikke den eneste som i farten har glemt å "skifte tilbake" til nicket man har i den enkelte tråd.

Masse gode tanker til deg.