Angst på 7åring???

[Psykojenta]

Går det an at angst viser seg allerede så tidlig som 7år?

Grunnen til at jeg lurer er at vi var på et kjøpesenter igår - barnet er veldig glad i å være der...Vært inne på en lekebutikk og avslutta med å spise en is på ene benken inne der, som det hender vi gjør.

Midt i spisinga blir plutselig barnet veldig stille, blir litt svett, urolig i beina, klarer ikke fortsette å spise og blir tydelig urolig ellers(blikket får liksom ikke noe fokus).-Når jeg spør hva det er svarer barnet "vet ikke" og begynner nesten å gråte. Og jeg spør om vi skal gå er h*n nesten allerede på beina-og forter seg ut-et stykke å gå.

Når vi "endelig" kommer ut blir h*n straks roligere og begynner å bli i litt bedre humør

Er dette angst eller hva kan det egentlig være...! det er første gang, men er redd for at det kan fortsette..

på forhånd takk for alle svar

[Onsdag1365380628]

Har du angst selv?

[songbirdy]

Hei.

Ja, barn kan ha angst. Jeg ville nok ikke konkludert etter bare en slik opplevelse, men fulgt godt med barnet neste gang i en lignende situasjon.

Jeg kjenner et barn (ca 8 år) som har hatt angst/tvangstanker/handlinger (er MYE bedre nå!), og h*n gjorde en tvangshandling for å mestre enkelte situasjoner (som feks. å ta i et spesielt dørhåndtak, el sykle en tur etc). Dette kan også være lurt å følge med på. En tvangshandling kan være alt mulig du ikke tenker over, feks blunking, snøfting, håndbevegelser, kast med hodet, klø seg i hodet etc.

Det viktigste er vel at du ser etter endringer i barnets atferd generelt, og tar kontakt med lege/BUP for hjelp om det er noe som fortsetter.

Var det bare denne episoden, ville jeg ikke tenkt så veldig mye mer over det. Det kan hende barnet ble (fysisk) dårlig og ikke klarte sette ord på det - kvalm/uvel etc., eller bare fikk "fnatt" av hele kjøpesentersituasjonen (det kan vel mange kjenne seg igjen i), eller noe annet.

Lykke til

[Psykojenta]

Har du angst selv?

Jupp..eller det vil si- jeg hadde veldig mye angst i settinger med mye folk(ikke bursdager, møter, fest, o.l. slet tilogmed på fotballaget og kampene)- klarte ikke gå på kjøpesentre overhode, men ble sakte men sikkert bedre og nå er jeg kvitt hele den angsten der.

Det er bare litt gjenkjennende fra mine angstproblemer...

Og selvfølgelig er jeg ikke interessert i å sykeliggjøre h*n, er bare litt bekymra liksom.

Tusen takk for svar, Onsdag

[Psykojenta]

Hei.

Ja, barn kan ha angst. Jeg ville nok ikke konkludert etter bare en slik opplevelse, men fulgt godt med barnet neste gang i en lignende situasjon.

Jeg kjenner et barn (ca 8 år) som har hatt angst/tvangstanker/handlinger (er MYE bedre nå!), og h*n gjorde en tvangshandling for å mestre enkelte situasjoner (som feks. å ta i et spesielt dørhåndtak, el sykle en tur etc). Dette kan også være lurt å følge med på. En tvangshandling kan være alt mulig du ikke tenker over, feks blunking, snøfting, håndbevegelser, kast med hodet, klø seg i hodet etc.

Det viktigste er vel at du ser etter endringer i barnets atferd generelt, og tar kontakt med lege/BUP for hjelp om det er noe som fortsetter.

Var det bare denne episoden, ville jeg ikke tenkt så veldig mye mer over det. Det kan hende barnet ble (fysisk) dårlig og ikke klarte sette ord på det - kvalm/uvel etc., eller bare fikk "fnatt" av hele kjøpesentersituasjonen (det kan vel mange kjenne seg igjen i), eller noe annet.

Lykke til

''Hei.

Ja, barn kan ha angst. Jeg ville nok ikke konkludert etter bare en slik opplevelse, men fulgt godt med barnet neste gang i en lignende situasjon. ''

Er ikke interessert i å konkludere på den måten, jeg bare lurer om dette kan være tilfeldig eller om det kan ligge noe under :-)

''Jeg kjenner et barn (ca 8 år) som har hatt angst/tvangstanker/handlinger (er MYE bedre nå!), og h*n gjorde en tvangshandling for å mestre enkelte situasjoner (som feks. å ta i et spesielt dørhåndtak, el sykle en tur etc). Dette kan også være lurt å følge med på. En tvangshandling kan være alt mulig du ikke tenker over, feks blunking, snøfting, håndbevegelser, kast med hodet, klø seg i hodet etc. ''

Ja, vet litt om tvangshandlinger, men trodde de tingene du nevner der ikke nødvendigvis er tvangshandlinger, men Tics.

Nevøen til samboer hadde det, tics altså og han kremtet veldig mye og hadde en annen spesiell ting, men selvfølgelig alt sånn kan komme etterhvert uansett hva det kalles :-)

''Det viktigste er vel at du ser etter endringer i barnets atferd generelt, og tar kontakt med lege/BUP for hjelp om det er noe som fortsetter.

Var det bare denne episoden, ville jeg ikke tenkt så veldig mye mer over det. Det kan hende barnet ble (fysisk) dårlig og ikke klarte sette ord på det - kvalm/uvel etc., eller bare fikk "fnatt" av hele kjøpesentersituasjonen (det kan vel mange kjenne seg igjen i), eller noe annet. ''

Joda- kan sikkert tolkes på mange måter og- alt etter som hvem som tolker og hvordan det tolkes o.l.

Og det går sikkert å oppsøke hjelp om det skulle fortsette, håper det ikke behøves da selvfølgelig. Men det virka ikke til å være noe fysisk, da h*n ble bedre når h*n kom ut.

H*n sier VELDIG klart i fra om vi skal gå derfra eller andre steder og det er nettopp derfor jeg spør her- for det er påfallende at det er så radikal endring av "oppførsel" i forhold til tidligere..

Men skal selvfølgelig følge med videre på h*n og håpe at det var et engangstilfelle

(kjente ubehag med en gang- da jeg fikk "flashbacks"(er jo feil å bruke dette uttrykket og da men) raskt. Det "kjentes" ut som at det var meg når jeg var rundt 10 og fikk mine første angsterfaringer.)- men skal ikke sykeliggjøre denne personen.

Tusen takk for svar- setter stor pris på det, songbirdy

[Adriana]

Jeg ville tatt kontakt med fastlege for å utelukke noe fysisk. Lavt blodsukker/blodtrykk, epilepsi eller andre tilstander som kan føre til at man faller litt ut. Etter at alt fysisk er utelukket så kan man evt vurdere om barnet trenger hjelp av PPT/BUP. Du kan jo også vurdere om det er noe i livet til barnet nå som gjør at det kan få angst. Skilsmisse, mobbing, krangel med venner, flytting, sliter på skolen osv.

[Psykojenta]

Jeg ville tatt kontakt med fastlege for å utelukke noe fysisk. Lavt blodsukker/blodtrykk, epilepsi eller andre tilstander som kan føre til at man faller litt ut. Etter at alt fysisk er utelukket så kan man evt vurdere om barnet trenger hjelp av PPT/BUP. Du kan jo også vurdere om det er noe i livet til barnet nå som gjør at det kan få angst. Skilsmisse, mobbing, krangel med venner, flytting, sliter på skolen osv.

''Jeg ville tatt kontakt med fastlege for å utelukke noe fysisk. Lavt blodsukker/blodtrykk, epilepsi eller andre tilstander som kan føre til at man faller litt ut. Etter at alt fysisk er utelukket så kan man evt vurdere om barnet trenger hjelp av PPT/BUP.''

Joda, kan jo selvfølgelig være sånne ting-har ikke tenkt så mye på at den type fysiske tilstander har like symptomer som det h*n hadde-tror jeg først skal nevne denne hendelsen til fastlegen(jeg har time på fredag)

PPT har allerede vært litt i bildet da h*n sliter på skolen- motorisk, konsentrasjonsproblemer, kroppslig uro, + enkelte andre ting-regner med at vi får skriv fra dette møtet snart.

De har tenkt i retning AD/HD på det der, men det forklarer jo ikke denne plutselige greia da...

''Du kan jo også vurdere om det er noe i livet til barnet nå som gjør at det kan få angst. Skilsmisse, mobbing, krangel med venner, flytting, sliter på skolen osv.''

Ja, som jeg nevnte ovenfor sliter h*n en god del på skolen- bortsett fra lesing og matematikk henger h*n mer og mer etter(ifølge skola).

Mobbing og krangling vet jeg ikke noe om-hørte ikke noe om det på onsdag i alle fall, skal høre etter på neste møte.

Skilsmisse er det nok ikke-men det har vært endel krangling oss foreldre i mellom-det kan selvfølgelig ha bidratt til at h*n over tid har utviklet angst eller lignende.

Flyttinga som jeg skal foreta så fort som mulig aner h*n ingenting om enda da alle ting, innbo og alt skal være i orden...så ikke jeg forteller en "løgn" og ikke flytte før om ei lang tid...

Tusen takk for svaret ditt-det hjalp veldig mye i mine tanker Adriana ;-)

[Onsdag1365380628]

Jupp..eller det vil si- jeg hadde veldig mye angst i settinger med mye folk(ikke bursdager, møter, fest, o.l. slet tilogmed på fotballaget og kampene)- klarte ikke gå på kjøpesentre overhode, men ble sakte men sikkert bedre og nå er jeg kvitt hele den angsten der.

Det er bare litt gjenkjennende fra mine angstproblemer...

Og selvfølgelig er jeg ikke interessert i å sykeliggjøre h*n, er bare litt bekymra liksom.

Tusen takk for svar, Onsdag

Jeg ville nok ha lagt episoden i bakhodet og heller fulgt nøye med om det skulle skje flere ganger. En slik enkeltepisode kvalifiserer ikke til at man kaller det angst hos et barn mener jeg. Det at du har angst selv er nok med på at du lett kan gjenkjenne symptomer hos barnet ditt og selvfølgelig lurer du på om dette er noe du bør ta tak i. Andre mennesker uten denne erfaringen hadde kanskje ikke registrert en slik episode i det hele tatt. Jeg har selv hatt angst og depresjoner i oppveksten og dette har nok bidratt til at jeg har vært mer enn normalt bekymret for barna mine når det gjelder psyke. Håper du finner ut av dette.

[songbirdy]

''Jeg ville tatt kontakt med fastlege for å utelukke noe fysisk. Lavt blodsukker/blodtrykk, epilepsi eller andre tilstander som kan føre til at man faller litt ut. Etter at alt fysisk er utelukket så kan man evt vurdere om barnet trenger hjelp av PPT/BUP.''

Joda, kan jo selvfølgelig være sånne ting-har ikke tenkt så mye på at den type fysiske tilstander har like symptomer som det h*n hadde-tror jeg først skal nevne denne hendelsen til fastlegen(jeg har time på fredag)

PPT har allerede vært litt i bildet da h*n sliter på skolen- motorisk, konsentrasjonsproblemer, kroppslig uro, + enkelte andre ting-regner med at vi får skriv fra dette møtet snart.

De har tenkt i retning AD/HD på det der, men det forklarer jo ikke denne plutselige greia da...

''Du kan jo også vurdere om det er noe i livet til barnet nå som gjør at det kan få angst. Skilsmisse, mobbing, krangel med venner, flytting, sliter på skolen osv.''

Ja, som jeg nevnte ovenfor sliter h*n en god del på skolen- bortsett fra lesing og matematikk henger h*n mer og mer etter(ifølge skola).

Mobbing og krangling vet jeg ikke noe om-hørte ikke noe om det på onsdag i alle fall, skal høre etter på neste møte.

Skilsmisse er det nok ikke-men det har vært endel krangling oss foreldre i mellom-det kan selvfølgelig ha bidratt til at h*n over tid har utviklet angst eller lignende.

Flyttinga som jeg skal foreta så fort som mulig aner h*n ingenting om enda da alle ting, innbo og alt skal være i orden...så ikke jeg forteller en "løgn" og ikke flytte før om ei lang tid...

Tusen takk for svaret ditt-det hjalp veldig mye i mine tanker Adriana ;-)

Hei igjen.

Hadde bare lyst å kommentere på det med skilsmisse/krangling/å vite/ikke vite.

Barn får ALLTID med seg mer enn man tror. Og de stoler i enda større grad enn oss voksne på kroppsspråk, toneleie og denslags enn det man faktisk sier, eller ikke sier. De merker det når mamma og pappa ikke har det bra.

Kanskje dere burde vurdere å innlemme barnet gradvis i saken, så det ikke kommer som en bombe når "alt er klart"?

Dere har sikkert tenkt på det.. Sikkert ikke enkelt uansett hvilken løsning dere velger! Masse lykke til med alt.