Hallo.

[Gjest Anonym. Dame]

Hei. Jeg går rett på sak. I det siste har jeg vært mye alene. Jeg føler ikke livsglede over noe som helst, sikkert fordi jeg tenker så negativt. Jeg har isolert meg bort fra familie og jeg har uføretrygd pga. dårlig rygg. Familien min vil egentlig ikke ha noe med meg å gjøre uansett. Jeg hadde dessuten en meget streng oppdragelse. Jeg er au heller interessert i å ha noen venner. Når jeg går på gaten føler jeg at folk ser rart på meg, og jeg har tusenvis av komplekser som ikke vil gå bort. Noen dager er det så ekstremt at jeg knuste alle speilene i leiligheten med handen. Jeg er redd for å søke hjelp. Jeg er redd for å ikke bli godt mottat eller følelsen av å bli avvist. Jeg føler liksom dette er min eneste mulighet til å kommunisere med hensikt av å få "hjelp". hvilken vei skal jeg gå? Anonym.

[Luska]

Du må ta kontakt med legen din. Han kan henvise deg videre til riktig hjelp. Du kan ikke ha det sånn som du har det nå uten å få behandling. Ring legen og forklar situasjonen med en gang.

[Gjest anna k]

Hei du!

Dette gjorde inntrykk på meg. Du skriver ikke langt, men tegner et ganske så tydelig bilde på livet ditt og smerten din med få ord. Og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Men følte for å skrive noen ord.

Som uføretrygdet, jeg er også det, kan det være lett å isolere seg og å komme inn i en sirkel av ensomhet og dårlig selvfølelse. Ofte har det kanskje vært slik lenge i forkant av en uføretrygd også. Vi mennesker trenger mennesker som støttter oss og bygger oss opp. Vi trenger bekreftelse, og når vi er isolerte og ikke i jobb glir vi lett inn i vonde sirkler hvor det motsatte skjer. I tillegg skriver du om oppdragelsen din og familien din. Jeg vil tro du har lite bekreftelse på å være deg, og at det har vært et snevert miljø å leve i og utvikle seg i, med kanskje en god del skyld og skamproblematikk. Det er ofte det i slike oppdragelser. Og dette sitter godt i i voksen alder hvis en ikke kan få bearbeidet det.

Det virker som om du trenger hjelp med å finne en meningsfylt hverdag. Et liv med venner og nettverk. Et liv med noe å gjøre som interesserer deg. Kanskje trening også? Det hjelper i forhold til å skape balanse, spesielt når en ikke er i jobb. Og jeg tror du skulle sette deg på venteliste til en psykolog for å få gått igjennom det forholdet du har til familien din, ikke bare i oppveksten, men også i dag. Det skal heller ikke være et mål for alle å ha så nær kontakt med familien, hvis de ikke er oppbyggende selskap.

Jeg synes ikke det er rart du er deprimert og sliter. Jeg har vært inne i en negativ spiral i mange år og har kjent hvor nedtrykkende det kan være. Og selvfølelsen min har vært på et ufattelig lavmål. Etter egen erfaring skal det noe til å være glad uten jobb, et oppbyggende nettverk og en familie som ikke er støttende. Og den indre smerten kan bli så sterk at en vil ha den ut i fysisk kropp så den kan bli litt mer håndterlig. Der har jeg også vært.

Jeg ville tatt meg en tur til legen. Man har ingen garanti på deres forståelse, det er sant, og jeg tror at om legen skulle foreslå et antidepressiva, er ikke dette god nok hjelp for deg i seg selv. Man trenger balanse i hverdagen. Man kan være lykkelig uten jobb. Da må noe annet være der i stedet.

Jeg tror det er mange ting det må gripes fatt i hvis du skal få det bedre. Samtidig er det godt håp om forbedring av livskvaliteten når det er mange ting å gripe fatt i.

Har du noen tanker om hva du kan gjøre selv? Når jeg ble skilt, uføretrygdet og satt der på et nytt sted uten noe nettverk og venner, og med et sønderknust indre, satte jeg meg ned og laget lister over ting som var nødvendig å få forandret på. Og måter jeg kunne nå disse målene. For det var mye å gripe fatt i og man må begynne et sted. Noe har jeg fått gjort, mye gjenstår. Men når det var mye å gripe fatt i var det også mye å få tilbake etter hvert som jeg grep fatt i ting. Og det blir gradvis bedre. Slik kan det bli for deg også.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du må uansett gå via fastlegen.

Tror du vil ha nytte av å lese om unnvikende personlightesforstyrrelse.