Redd for å dø-kognitive strategier?

[Gjest nekterådø]

Jeg tenker så mye på det.Jeg får også en hel panikkfølelse ved at jeg ikke har fått gjort nok.Jeg er ikke tilfreds med livet mitt.Jeg er ikke ferdig.Jeg vil leve lenger.Lest Ingar Wilhelmsen sin bok hvor han sier at hypokondere må bli dødelige.Selv om jeg er ikke hypokondere kjenner jeg meg igjen i det.Men jeg klarer ikke å tenke sånn.Jeg vil ikke dø og jeg nekter til det lengste.Det er en sannhet jeg ikke klarer å akseptere.Selv om det er en del av å være menneske.Alle mennesker må jo dø engang.Sånn er det bare.

I går fikk jeg en sånn tristhet og forferdelig følelse hvor jeg tenkte hva hvis hjertet mitt slutter å slå nå.Eller at jeg ikke våkner opp i morra.Hva vil skje med familen min da.Hvordan skal det gå.Da har ikke livet mitt betydd noe.Denne følelsen gjorde meg så utafor at jeg sto opp og begynte å virkelig hulke og gråte.Det er jo helt sykt. Jeg klarer å skyve denne dødsangsten min bort ganske ofte.Men det kommer tilbake jevnt og trutt og ligger der i bakgrunn.Jeg har også superangst for at noen i familien min skal dø.Derfor jobber jeg nå med et prosjekt for å få de til å leve sunnere slik at de vil leve lengre.

Har du noen gode råd NHD eller andre.Er det en eksistensiell angst som er endel av å være menneske.Jeg pratet med broren min og han sa han hadde den perioden i tenårene sine.,Jeg har den nå som godt voksen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Du kan gjøre noen fornuftige ting som spise sunt, regelmessig døgnrytme, ikke rusmidler (narko, alk, nikotin), regelmessig mosjon. Bortsett fra det kan du ikke påvirke døden.

2. Du kan velge å bruke tiden din på bekymringer om ting du ikke kan påvirke, eller du kan velge å prioritere "Liv til årene" fremfor år til livet. Bekymringer er den viktigste måten en kan søle bort livet sitt på ved siden av rusmisbruk.

Du må gjøre et valg.