Er vi ikke bra nok?

[Anonym 82]

''Hun _er_ en del av familien deres samme hvor mye du ønsker å lage en egen liten boble rundt bare deg, ham og babyen.''

Nemlig. Samme hvor mye Anonym82 har problemer med det så er 11-åringen nøyaktig like mye pappas barn som deres felles baby. Og jeg skjønner godt at han ikke synes familien er komplett med bare det ene barnet sitt tilstede.

At han ikke føler at familien er komplett er nå en ting. Men hvorfor må alt det morsomme eller fine vente til familien er komplett? Skal vi sitte i sofaen i 12 dager og bare vente på at familien skal være komplett i 3 dager, og så sette oss og vente igjen? Eller skal man innse at man kan gjøre ting med "halve" familien også? I mellomtiden opplever jo X ting sammen med sin mor...

[morsan]

He he, det er mange der ute som garantert hadde vært skikket til å passe babyen! Det betyr ikke at fru førstegangsmamma er klar for å løsrive seg... Jeg har full tillit til svigermor på det området:-)

Jeg er førstegangsmamma _fortsatt_, så jeg vet alt om det*he he* Men jeg vet også at ittjnå kjm tå sæ sjøl, som Vømmøl sier, og at man noen ganger bare må våge å slippe taket.

Jeg skulle gladelig ha gjort det overfor mitt barns farmor da han var 9 mnd gammel, men der skortet det på interessen på den andre siden.... Men min mor var mer enn villig, så hun passet han og fikk han for seg selv flere ganger, og det er ikke tvil om hvilken bestemor som er mest populær nå - selv om hun bor desidert lengst unna...;-)

[Anonym 82]

Jeg tror nok farmor prøver å ha begge ungene hos seg samtidig for at ikke 11-åringen skal bli sjalu og babyen får mer tid med farmor enn henne.

11åringen bor i sykleavstand fra farmor - og er der MYE! Moren til X bruker også svigermor som barnevakt realtivt ofte. Så der er det ingen fare! De har veldig mye tid sammen - og et helt spesielt forhold som babyen aldri kan komme i nærheten av å røre ved! Tror ikke det er det som er greia...

[bustebeisa]

Spurte ikke du om råd i ditt første innlegg?

Synes bare du fortsetter å argumentere for ditt syn. Piggene ute mot alle som kanskje sier at du overreagerer eller er oversensitiv.

Om babyen har blitt 9 mnd, er det fremdeles bare du som ser problemet. Babyen merker ingenting.

[Anonym 82]

Spurte ikke du om råd i ditt første innlegg?

Synes bare du fortsetter å argumentere for ditt syn. Piggene ute mot alle som kanskje sier at du overreagerer eller er oversensitiv.

Om babyen har blitt 9 mnd, er det fremdeles bare du som ser problemet. Babyen merker ingenting.

Ingen pigger ute, men jeg argumenterer jo for mitt syn naturlig nok...

[Atene]

At han ikke føler at familien er komplett er nå en ting. Men hvorfor må alt det morsomme eller fine vente til familien er komplett? Skal vi sitte i sofaen i 12 dager og bare vente på at familien skal være komplett i 3 dager, og så sette oss og vente igjen? Eller skal man innse at man kan gjøre ting med "halve" familien også? I mellomtiden opplever jo X ting sammen med sin mor...

Det der er et veldig vanlig problem i familier med barn som ikke er der hele tiden.

Mannen din får antagelig dårlig samvittighet hvis han gjør noe som kunne vært hyggelig for datteren uten å ta henne med. Selv om han ikke har anledning til å ta henne med fordi hun er hos moren (og kanskje gjør noe hyggelig der), og selv om han intellektuelt sett forstår at også deres felles barn kunne trenge å gjøre noe hyggelig selv om søsteren ikke er der.

Hva man gjør med det? Aner ikke. :desillusjonert:

[bustebeisa]

At han ikke føler at familien er komplett er nå en ting. Men hvorfor må alt det morsomme eller fine vente til familien er komplett? Skal vi sitte i sofaen i 12 dager og bare vente på at familien skal være komplett i 3 dager, og så sette oss og vente igjen? Eller skal man innse at man kan gjøre ting med "halve" familien også? I mellomtiden opplever jo X ting sammen med sin mor...

En 9 mnd gammel baby har godt av å være ute i naturen og bli med på heia...

Men... En baby kan kose seg masse hjemme. Trenger ikke stimuli fra andre steder for å kose seg.

Det er snakk om at du ikke føler at babyen blir godtatt og er sjalu på babyen vegner. Babyen koser seg sikker mer enn nok når den sitter på fanget til pappa når dere er hjemme alle tre.

[Anonym 82]

Hmmmm....

Hvor gammel er babyen?

En annen ting, som for deg kanskje kan være litt kjedelig, er at familien hans har opplavd babystadiet før. De vet hva det dreier seg om, mens for deg er alt mer nytt og spennende. Ikke at det skal gi tydlige utslag, men noen tenker mer praktisk enn andre. :-)

11 åringen har vært der i 11 år. De er glade i henne og bryr seg om henne. Mange ønsker kanskje å ta vare på henne og prøve å hindre at hun skal bli sjalu på babyen. Derfor viser de henne mer oppmerksomhet enn babyen. For hun ville jo oppdaget det godt om alle gav babyen masse oppmerksomhet, mens babyen merker jo ikke at storesøster er den som alle snakker med.

Men jeg ser at du synes dette er synd. For babyen er jo din første baby og alt er nytt og spennende. Du ønsker at babyen skal ha en like stor og naturlig del av familien.

Når det gjelder kontakt med farmor, så kan det jo hende at hun faktisk føler at du holder henne på avstand. 11 åringen kan hun låne, passe og gjøre ting sammen med. Når det gjelder babyen, får hun lov å komme på besøk til, eller ha besøk av dere, men hun får vel ikke noen følelse av å slippe helt inn og få lov å være til nytte.

Jeg skjønner at du gjerne vil ha babyen rundt deg hele tiden, og at du kanskje ikke har behov for barnevakt. Men kanskje farmor vil få en bedre følelse om hun for eksempel fikk lov å passe bare litt.

Hvorfor ikke spørre om hun kan passe babyen en time, mens du og mannen skal ut og kjøpe en bestemt julegave, eller mens du skal til frisøren eller noe liknende?

Og igjen, når det gjelder både mannen din og andre, så tenk at de bare ser det praktiske i det de gjør og hvordan de handler. Om det er snakk om å gå i svømmehallen for eksempel, så gir muligens 11 åringen en annen type tilbakemelding enn en baby. For mange er det lettere å forholde seg til den man kan prate med og leke med. 11 åringen vil også lettere reagere på å ikke bli tatt med, selv om hun også har godt av å oppleve at hun ikke kan være midtpunktet hele tiden, enn en baby. Babyen vet jo ikke hva som skjer i den sammenhengen. :-)

Jeg ønsker ikke at babyen skal ha det samme forholdet til svigermor som X har, det ville være unaturlig! De har hatt 11 år sammen, og mye kontakt. Det vil aldri bli slik med babyen, av div årsaker. Jeg ønsker bare at det skal gå an å komme på besøk med babyen uten at det må tilpasses X med en gang.

At jeg må gi litt slipp og la svigermor slippe til og få ha babyen et par timer i ny og ne, det ser jeg! Men det er lettere sagt enn gjort se... :-) Men hun er veldig flink med barn, og jeg har full tillit til at hun klarer å ta seg av henne! Så at det er noe jeg må jobbe med meg selv rundt, det er sikkert!

[Anonym 82]

En 9 mnd gammel baby har godt av å være ute i naturen og bli med på heia...

Men... En baby kan kose seg masse hjemme. Trenger ikke stimuli fra andre steder for å kose seg.

Det er snakk om at du ikke føler at babyen blir godtatt og er sjalu på babyen vegner. Babyen koser seg sikker mer enn nok når den sitter på fanget til pappa når dere er hjemme alle tre.

Så derfor skal vi sitte der og vente på X?

[Anonym 82]

Det der er et veldig vanlig problem i familier med barn som ikke er der hele tiden.

Mannen din får antagelig dårlig samvittighet hvis han gjør noe som kunne vært hyggelig for datteren uten å ta henne med. Selv om han ikke har anledning til å ta henne med fordi hun er hos moren (og kanskje gjør noe hyggelig der), og selv om han intellektuelt sett forstår at også deres felles barn kunne trenge å gjøre noe hyggelig selv om søsteren ikke er der.

Hva man gjør med det? Aner ikke. :desillusjonert:

Jøss, noen som så det som meg!?! :-)

Nei, det er ikke lett å finne noen god løsning på det. Men samboeren har heldigvis fått opp øynene litt for saken, og jobber med det. Og det er jo tross alt det viktigste, at ikke babyen vokser opp og føler at X er viktigere for pappa en hun er! Resten av slekta kommer selvsagt i annen rekke...

[AneM1365380603]

Hmmmm....

Hvor gammel er babyen?

En annen ting, som for deg kanskje kan være litt kjedelig, er at familien hans har opplavd babystadiet før. De vet hva det dreier seg om, mens for deg er alt mer nytt og spennende. Ikke at det skal gi tydlige utslag, men noen tenker mer praktisk enn andre. :-)

11 åringen har vært der i 11 år. De er glade i henne og bryr seg om henne. Mange ønsker kanskje å ta vare på henne og prøve å hindre at hun skal bli sjalu på babyen. Derfor viser de henne mer oppmerksomhet enn babyen. For hun ville jo oppdaget det godt om alle gav babyen masse oppmerksomhet, mens babyen merker jo ikke at storesøster er den som alle snakker med.

Men jeg ser at du synes dette er synd. For babyen er jo din første baby og alt er nytt og spennende. Du ønsker at babyen skal ha en like stor og naturlig del av familien.

Når det gjelder kontakt med farmor, så kan det jo hende at hun faktisk føler at du holder henne på avstand. 11 åringen kan hun låne, passe og gjøre ting sammen med. Når det gjelder babyen, får hun lov å komme på besøk til, eller ha besøk av dere, men hun får vel ikke noen følelse av å slippe helt inn og få lov å være til nytte.

Jeg skjønner at du gjerne vil ha babyen rundt deg hele tiden, og at du kanskje ikke har behov for barnevakt. Men kanskje farmor vil få en bedre følelse om hun for eksempel fikk lov å passe bare litt.

Hvorfor ikke spørre om hun kan passe babyen en time, mens du og mannen skal ut og kjøpe en bestemt julegave, eller mens du skal til frisøren eller noe liknende?

Og igjen, når det gjelder både mannen din og andre, så tenk at de bare ser det praktiske i det de gjør og hvordan de handler. Om det er snakk om å gå i svømmehallen for eksempel, så gir muligens 11 åringen en annen type tilbakemelding enn en baby. For mange er det lettere å forholde seg til den man kan prate med og leke med. 11 åringen vil også lettere reagere på å ikke bli tatt med, selv om hun også har godt av å oppleve at hun ikke kan være midtpunktet hele tiden, enn en baby. Babyen vet jo ikke hva som skjer i den sammenhengen. :-)

Jeg tenker også som du gjør. I tillegg vil jeg jo si at forventningene en har til folk rundt seg kan være skyhøye når en venter sitt første barn. Jeg kom kjapt ned på jorda får jeg vel si. Hvis en ønsker at familien skal knytte seg til barnet må man la dem slippe til, og det kan jo ta tid av naturlige årsaker. Interessen for barna pleier å øke kraftig når de er så store at de selv kryper på fanget.

[morsan]

Jøss, noen som så det som meg!?! :-)

Nei, det er ikke lett å finne noen god løsning på det. Men samboeren har heldigvis fått opp øynene litt for saken, og jobber med det. Og det er jo tross alt det viktigste, at ikke babyen vokser opp og føler at X er viktigere for pappa en hun er! Resten av slekta kommer selvsagt i annen rekke...

''Jøss, noen som så det som meg!?! :-)''

Flere har jo kommentert dette med samboeren din, da, det har bare druknet litt i alt om farmor.

[Anonym 82]

''Jøss, noen som så det som meg!?! :-)''

Flere har jo kommentert dette med samboeren din, da, det har bare druknet litt i alt om farmor.

Det er vel kanskje sant... Men så er jo det med farmor mindre viktig enn det med pappa da selvsagt!

[bustebeisa]

Jeg tenker også som du gjør. I tillegg vil jeg jo si at forventningene en har til folk rundt seg kan være skyhøye når en venter sitt første barn. Jeg kom kjapt ned på jorda får jeg vel si. Hvis en ønsker at familien skal knytte seg til barnet må man la dem slippe til, og det kan jo ta tid av naturlige årsaker. Interessen for barna pleier å øke kraftig når de er så store at de selv kryper på fanget.

Husker akkurat det samme. I tillegg kommer forskjellen på nummer en og to her hjemme også. Alt var jo så nytt og spennende med første mann. Gledet meg hele tiden til alt nytt som skulle skje og læres. Når nummer to kom, var jeg enda mer nede på jorda og var bare glad for at ting ikke gikk så fort. :-)

[plommeblomst]

11åringen bor i sykleavstand fra farmor - og er der MYE! Moren til X bruker også svigermor som barnevakt realtivt ofte. Så der er det ingen fare! De har veldig mye tid sammen - og et helt spesielt forhold som babyen aldri kan komme i nærheten av å røre ved! Tror ikke det er det som er greia...

Men det ser nok ikke 11-åringen like klart som deg.

[morsan]

Det er vel kanskje sant... Men så er jo det med farmor mindre viktig enn det med pappa da selvsagt!

Men det er nok lettere for folk flest å gi råd i forhold til farmor.

[UlrikkeE]

Jeg er stemor til tre barn (de er 13, 9 og 8 år nå). Sammen har vi en datter på 3 år. For ordens skyld: jeg hadde ingen barn fra før, og jeg har derfor "bare" vår felles datter.

Jeg ser poengene dine. Selvfølgelig kan man gå i skogen selvom den eldste ikke er der. Men som du forklarer i noen innlegg, det virker som om pappa'n begynner å se det. Da fortsetter dere bare sånn!

Datteren min var 5 mnd første gang svigermor hadde henne mens jeg handlet. De bor 50 mil unna, og var på besøk her da. Selvfølgelig får hun ansvaret hvis hun vil ha det. Jeg var borte i en time, og det eneste datteren min gjorde i den timen var å bæsje (og det var jo bare deilig å slippe den bleia )

Jeg skjønner at du ikke er helt klar for barnevakt. Du mener at svigermor bør synes det er "verdt" å ha bare dere på besøk, uten stedatteren din. Jeg er forsåvidt enig i det - men har du gjort ALT du kan for at det skal bli sånn?? Nei, du trenger ikke barnevakt, men datteren din trenger kontakt med sin farmor! Jeg vet flere her har sagt det, og du sier du skal jobbe med deg selv - det er bra, men ha som forsett å spørre om farmor kan se etter snuppa di en time eller to FØR JUL...

Så lenge du ikke involverer farmor MYE, så kan jeg faktisk godt forstå at hun fortsetter i "samme gamle tralten" som hun alltid har gjort... Det er jo fryktelig lettvint...

Som sagt: jeg svarer deg som stemor! I sju år har jeg vært stemor for denne banden. Skilsmissen til sambo og hans eks kom som et sjokk for alle, og mine svigerforeldre ville på ingen måte at de skulle skilles (jeg må legge til at jeg ikke ante hvem min samboer var da de ble skilt, jeg hadde altså ingenting med det å gjøre). Allikevel har jeg idag et veldig flott forhold til mine svigerforeldre, og de behandler både meg og vår felles datter på lik linje med de tre sambo har fra før og de to andre barnebarna de har fått av sambos bror. Man må gi av seg selv! Jeg valgte å gå inn i det hele med en slags selvfølgelighet. Jeg var ydmyk og tilbakeholden, men samtidig lot jeg det virke som om det var en selvfølge at jeg var der...

I ettertid har både svigerforeldrene mine og sambos farmor sagt at grunnen til at de ble så fort glad i meg, var at de så hvor godt forhold jeg umiddelbart fikk til barna hans... Det er en tankevekker det der...

[morsan]

Jeg er stemor til tre barn (de er 13, 9 og 8 år nå). Sammen har vi en datter på 3 år. For ordens skyld: jeg hadde ingen barn fra før, og jeg har derfor "bare" vår felles datter.

Jeg ser poengene dine. Selvfølgelig kan man gå i skogen selvom den eldste ikke er der. Men som du forklarer i noen innlegg, det virker som om pappa'n begynner å se det. Da fortsetter dere bare sånn!

Datteren min var 5 mnd første gang svigermor hadde henne mens jeg handlet. De bor 50 mil unna, og var på besøk her da. Selvfølgelig får hun ansvaret hvis hun vil ha det. Jeg var borte i en time, og det eneste datteren min gjorde i den timen var å bæsje (og det var jo bare deilig å slippe den bleia )

Jeg skjønner at du ikke er helt klar for barnevakt. Du mener at svigermor bør synes det er "verdt" å ha bare dere på besøk, uten stedatteren din. Jeg er forsåvidt enig i det - men har du gjort ALT du kan for at det skal bli sånn?? Nei, du trenger ikke barnevakt, men datteren din trenger kontakt med sin farmor! Jeg vet flere her har sagt det, og du sier du skal jobbe med deg selv - det er bra, men ha som forsett å spørre om farmor kan se etter snuppa di en time eller to FØR JUL...

Så lenge du ikke involverer farmor MYE, så kan jeg faktisk godt forstå at hun fortsetter i "samme gamle tralten" som hun alltid har gjort... Det er jo fryktelig lettvint...

Som sagt: jeg svarer deg som stemor! I sju år har jeg vært stemor for denne banden. Skilsmissen til sambo og hans eks kom som et sjokk for alle, og mine svigerforeldre ville på ingen måte at de skulle skilles (jeg må legge til at jeg ikke ante hvem min samboer var da de ble skilt, jeg hadde altså ingenting med det å gjøre). Allikevel har jeg idag et veldig flott forhold til mine svigerforeldre, og de behandler både meg og vår felles datter på lik linje med de tre sambo har fra før og de to andre barnebarna de har fått av sambos bror. Man må gi av seg selv! Jeg valgte å gå inn i det hele med en slags selvfølgelighet. Jeg var ydmyk og tilbakeholden, men samtidig lot jeg det virke som om det var en selvfølge at jeg var der...

I ettertid har både svigerforeldrene mine og sambos farmor sagt at grunnen til at de ble så fort glad i meg, var at de så hvor godt forhold jeg umiddelbart fikk til barna hans... Det er en tankevekker det der...

''I ettertid har både svigerforeldrene mine og sambos farmor sagt at grunnen til at de ble så fort glad i meg, var at de så hvor godt forhold jeg umiddelbart fikk til barna hans... Det er en tankevekker det der...''

Å, for et herlig kompliment!

Når jeg leser om stemorsproblematikk ser jeg det oftest fra det ståsted der et eventuelt stemorsforhold ville satt flest følelser i sving hos meg, og det er ikke "hva hvis jeg ble stemor", men "hva hvis mitt barn måtte forholde seg til en stemor". Derfor blir jeg ekstra glad over å lese slikt som det du skriver.

[PieLill]

Dette høres ikke så mye ut som en mine-dine-våre-problematikk.

Mest som et stor-liten-problem.

Med en baby som ikke har rukket å få så sterke meninger om tradisjoner, er det både riktig å naturlig å ta hensyn til den største. Noe annet ville vært skikkelig dårlig gjort.

Du har valgt å ha faste, og fra mitt ståsted rigide, rutiner. Det er ditt valg.

Men du må innse at ved å velge en ting, velger du automatisk bort mange andre ting. Du har valgt at babyen skal legges hjemme klokken syv, hver kveld. Da har du også valgt bort å delta i alle ting som foregår utenfor hjemmet etter klokken syv om kvelden. Det er helt urimelig å forvente at andre skal tilpasse seg dine heller snevre tidsrammer.

Husk at for folk som er vant med fleksibilitet og slingringsmonn som standard, er det minst like vanskelig å plutselig skulle gå etter klokka og strikt timeplan som det er for deg å skulle flekse. De klarer kanskje ikke en gang å forstå hva som er så viktig med å følge den timeplanen du har satt opp til punkt og prikke ved en hver anledning.

Strikt timeplan har effektivitets- og forutsigbarhetsgevinst. Fleksibilitet har den gevinst at man kan få med seg mange flere ting og gjøre litt mer hva man ønsker.

Din svigermor gav deg to muligheter. Å komme på kvelden eller komme på formiddagen på juleaften. Du kunne ikke flette inn noen av disse mulighetene. Men det kan du da ikke bebreide din svigermor.

Du har gjort en del valg som gjør deg og barnet vanskelig tilgjengelig. Kan hende sitter din svigermor å lurer på om hun ikke er bra nok. Kanskje hun føler at din timeplan er viktigere enn kontakten med familien.

****

Med mitt første barn hadde nok omgivelsene langt større behov for at jeg tok meg litt fri fra morsrollen enn jeg selv hadde.

;-)

Men i etterkant ser jeg det var godt for både meg og barnet at jeg trakk meg tilbake iblant og lot andre bygge relasjoner det. Innkludert min svigermor.

;-)

Det er ikke alltid lett å få sitt første barn sammen med en som har et barn fra før. For deg er alt nytt og helt unikt. Og du ønsker at han skal gå med deg i denne førstegangvandringen.

For ham er det andre gang. Han har en datter fra før som han ønsker å integrere mest mulig både som datter og storesøster. Det er kjempepositivt!

Jeg synes det er helt supert at hans ryggmargsrefleks er å inkuldere begge sine barn i en hyggelig aktivitet. Det betyr at han ser begge barna.

Jeg kan også forstå din trang til å kjenne at dere tre må kunne være nok iblant.

Satt på spissen er din familie komplett når det er bare dere tre. Mens hans familie er mest komplett når han har sin kjære og _begge_ jentene sine.

Her er det viktig at dere gjensidig respekterer hverandres følelser og forpliktelser og ikke lar det bli noen konkurranse mellom dere.

Det er ikke slik at den ene har rett og den andre tar feil. Det er to "rett" som må integreres og tilpasses hverandre. Med god kommunikasjon og gjensidig anerkjennelse av hverandres ønsker, kan dere finne en god løsning.

mvh

[Anonym 82]

Jeg er stemor til tre barn (de er 13, 9 og 8 år nå). Sammen har vi en datter på 3 år. For ordens skyld: jeg hadde ingen barn fra før, og jeg har derfor "bare" vår felles datter.

Jeg ser poengene dine. Selvfølgelig kan man gå i skogen selvom den eldste ikke er der. Men som du forklarer i noen innlegg, det virker som om pappa'n begynner å se det. Da fortsetter dere bare sånn!

Datteren min var 5 mnd første gang svigermor hadde henne mens jeg handlet. De bor 50 mil unna, og var på besøk her da. Selvfølgelig får hun ansvaret hvis hun vil ha det. Jeg var borte i en time, og det eneste datteren min gjorde i den timen var å bæsje (og det var jo bare deilig å slippe den bleia )

Jeg skjønner at du ikke er helt klar for barnevakt. Du mener at svigermor bør synes det er "verdt" å ha bare dere på besøk, uten stedatteren din. Jeg er forsåvidt enig i det - men har du gjort ALT du kan for at det skal bli sånn?? Nei, du trenger ikke barnevakt, men datteren din trenger kontakt med sin farmor! Jeg vet flere her har sagt det, og du sier du skal jobbe med deg selv - det er bra, men ha som forsett å spørre om farmor kan se etter snuppa di en time eller to FØR JUL...

Så lenge du ikke involverer farmor MYE, så kan jeg faktisk godt forstå at hun fortsetter i "samme gamle tralten" som hun alltid har gjort... Det er jo fryktelig lettvint...

Som sagt: jeg svarer deg som stemor! I sju år har jeg vært stemor for denne banden. Skilsmissen til sambo og hans eks kom som et sjokk for alle, og mine svigerforeldre ville på ingen måte at de skulle skilles (jeg må legge til at jeg ikke ante hvem min samboer var da de ble skilt, jeg hadde altså ingenting med det å gjøre). Allikevel har jeg idag et veldig flott forhold til mine svigerforeldre, og de behandler både meg og vår felles datter på lik linje med de tre sambo har fra før og de to andre barnebarna de har fått av sambos bror. Man må gi av seg selv! Jeg valgte å gå inn i det hele med en slags selvfølgelighet. Jeg var ydmyk og tilbakeholden, men samtidig lot jeg det virke som om det var en selvfølge at jeg var der...

I ettertid har både svigerforeldrene mine og sambos farmor sagt at grunnen til at de ble så fort glad i meg, var at de så hvor godt forhold jeg umiddelbart fikk til barna hans... Det er en tankevekker det der...

Takk for svar!

Du tar meg der, jeg sier jeg skal jobbe med meg selv ja, men hadde nok ikke tenkt til å realisere det riktig så snart;-) Har veldig lyst til å skrive at svigermor er så opptatt osv kjenner jeg... :-/

Og selvfølgelig har du rett i det med forholdet til stebarna dine! Tre stebarn, det er jammen ikke lite å ta på seg altså! Synes det er mye med den ene noen ganger jeg, men "problemene" ville kanskje ikke vært større om de var fler...

Til å begynne med hadde jeg faktisk et ganske godt forhold til stedatteren min! Hun er ei nydelig jente, og tok godt imot meg. En periode forbandt hun nytt ansvar og nye forventnigner med meg, men hun innså nok snart at det hadde mer med at hun blei eldre å gjøre. Så blei det veldig fint igjen en stund.

Men den siste tiden har det vært anstrengt! Det har mest med oppdragelse å gjøre, altså etter min mening mangel på det når hun er her... Hvordan gjør dere slikt hos dere? Har dere alltid vært enig i hvordan ting skal være? Syntes du at han hadde en naturlig god oppdragelse på dem når han var aleine med dem? Eller har du bare valgt å la være å se de tingene du mener ikke er ok?

Jenta er så snill og god, og det er litt leit at slike ting skal ødelegge så mye for forholdet vårt! Men det er ting som ikke lar seg gjøre å overse... Og pappaen vil naturlig nok ikke være "streng pappa" den lille tiden hun er her!

Jeg er overbevist om at svigermor ville synes bedre om meg dersom jeg hadde et nærere forhold til stedatteren min, men hva svigermor synes om _meg_ spiller igrunnen liten rolle for meg. selvfølgelig vil jeg gjerne ha et godt forhold til stedatteren min, men ikke for svigermors skyld. Og uansett synes jeg ikke det at svigermor misliker _meg_ skal gjøre at hun ikke vil ha kontakt med babyen...