Er vi ikke bra nok?

[morsan]

Men barnet må jo bli godt kjent med bestemor først?

Selvsagt, men da må man prøve å legge forholdene til rette for at de _skal_ bli kjent først. Og ikke minst gå litt i seg selv og kanskje innse at barnet er mer kjent med bestemor enn det den bekymrede moren først trodde.

[morsan]

Ingen pigger ute, men jeg argumenterer jo for mitt syn naturlig nok...

:-)

Det minner meg litt om slik det er hvis jeg kommer hjem til mannen og vil f eks beklage meg over noen på jobben, så skal han på død og liv komme med forslag til _løsninger_, mens alt jeg helst vil er å ha en klagemur og kanskje helst et klapp på skulderen og forsikringer om at det er jeg som har retten på min side og at det er de andre som gjør feil;-)

Dette understrekes også av svaret du ga Atene der du uttrykte glede over at noen "så deg".

Men det er ikke det at vi ikke "ser deg" - det er det at vi er som mannen i eksemplet ovenfor: Vi prøver å komme med råd og vink. Vi er ikke barndomsvenninnene dine som støtter deg uansett, selv om det ville vært en bjørnetjeneste. Du formulerer det jo også som at du ønsker hjelp og vurdering av hva vi andre måtte mene om situasjonen.

Det er selvsagt veldig bra for selvfølelsen om alle sier at du har helt rett og du gjør allting riktig - det er de andre som er 2dumme". Men den løsningen blir jo for enkel - det hjelper deg jo ingenting med henblikk på å løse problemene.

Uansett hvor mange feil andre kan ha, og hvor mye man skulle ønske at de kunne være annerledes eller gjøre ting annerledes, er det stort sett bare én person vi har muligheten til å gjøre noe med, og det er oss selv.

Jeg kan selv ofte streve med å leve etter det jeg skriver her, det er ikke lett - verden ville vært mye enklere for meg dersom jeg kunne fått andre til å forandre seg.

[songbirdy]

Hvorfor sier du ikke noe da, i stedet for å trekke deg tilbake og bli såret? Tenker at farmor ikke kan lukte hvordan du tenker og føler. Hvis du forklarer hvordan ståda er, og heller foreslår at dere kan ta dere en tur på lille julaften alene (far, mor og baby), og spise litt kaker eller grøt eller hva det nå er - eller invitere til noe selv, om hun ikke orker å stelle i stand til to selskap to dager på rad? Eller faktisk ta en kjapp frokosttur på morgenen julaften - dere skal vel spise uansett? Bare for å komme de litt i møte?

Jeg tenker at det kan være smart å gjøre dette så ukomplisert som mulig, og tillegge svigermor minst mulig baktanker i sine planer og handlinger. Hun gjør nok så godt hun kan hun også, og er nok usikker på hvordan hun skal gå frem ovf. deg og deres nye familie. Hjelper sikkert ikke når pappa jobber 10 timer og ikke(???) sier noe fra eller til til mor og opplegget der.

Dette er ikke noen stor greie, men det kan fort bli det. Legg minst mulig i det hun gjør - tolk det for det det er, ikke tolk andre ting inn i det. Babyens tid kommer tidsnok, og vær flink og "del" på henne så de andre ikke føler at du sitter der og "niholder" henne for deg selv. Da tør de aldri ta initiativet til noen ting.

Har sett dette hos en slektning - hun var veldig "ego" på babyen sin. Skulle alltid holde henne selv og visste alltid best. Det var til de grader så "spesielt" at ingen turte å spørre om å holde babyen engang, selv om alle lengtet etter å bli kjent med den. Og svigermor i sær var veldig sår på dette. JEG har alltid gått rett bort og sagt "ååå kan jeg få holde?" Og fått holde HVER gang - til alles store forbauselse. Og barnemorens store lettelse. Tror det er store misforståelser og angst for å tråkke i salaten som gjør at slike ting får gro og utvikle seg. Men det er ikke nødvendig.

Ha det i bakhodet - at alle vil deres beste, og de er glade for (og i) dere, både deg, babyen og pappa som en familie, og X som en del av den! Strekk ut en hånd, så kan det hende mye vil endre seg. God jul fra

[morsan]

''Julaften blir jo omtrent umulig, da jeg skal bade og stelle både meg og baby''

Den er grei, det må man nesten gjøre på dagen

''legge pakker under treet osv på formiddagen mens pappaen sover''

Det gjør du kvelden før.

''og så er det matlaging... Vi kunne selvfølgelig ha sløyfet steika, og dratt på julefrokost, så UMULIG er det ikke, men innmari lite praktisk!''

Steika kan langsteikes over natta og bare varmes på dagen. Gulrøtter og poteter skrelles og legges i kaldt vann kvelden før så det er bare å slå på komfyren når dere skal begynne med middagen.

Det meste av dette kan med andre ord gjøres dagen før. )

''"Julaften blir jo omtrent umulig, da jeg skal bade og stelle både meg og baby"

Den er grei, det må man nesten gjøre på dagen''

MÅ man bade babyer på dagen?? Jeg husker ikke helt hva vi gjorde dengangda, men ser ikke bort fra at man nøyde seg med bading kvelden før og så klutvask på selve dagen for ikke å komme i tidsnød.

[Anonym 82]

:-)

Det minner meg litt om slik det er hvis jeg kommer hjem til mannen og vil f eks beklage meg over noen på jobben, så skal han på død og liv komme med forslag til _løsninger_, mens alt jeg helst vil er å ha en klagemur og kanskje helst et klapp på skulderen og forsikringer om at det er jeg som har retten på min side og at det er de andre som gjør feil;-)

Dette understrekes også av svaret du ga Atene der du uttrykte glede over at noen "så deg".

Men det er ikke det at vi ikke "ser deg" - det er det at vi er som mannen i eksemplet ovenfor: Vi prøver å komme med råd og vink. Vi er ikke barndomsvenninnene dine som støtter deg uansett, selv om det ville vært en bjørnetjeneste. Du formulerer det jo også som at du ønsker hjelp og vurdering av hva vi andre måtte mene om situasjonen.

Det er selvsagt veldig bra for selvfølelsen om alle sier at du har helt rett og du gjør allting riktig - det er de andre som er 2dumme". Men den løsningen blir jo for enkel - det hjelper deg jo ingenting med henblikk på å løse problemene.

Uansett hvor mange feil andre kan ha, og hvor mye man skulle ønske at de kunne være annerledes eller gjøre ting annerledes, er det stort sett bare én person vi har muligheten til å gjøre noe med, og det er oss selv.

Jeg kan selv ofte streve med å leve etter det jeg skriver her, det er ikke lett - verden ville vært mye enklere for meg dersom jeg kunne fått andre til å forandre seg.

He he, selvsagt har du rett:-) Jeg ønsker å høre hva dere tenker om dette, og er glad for at dere sier det dere mener! Likevel føler jeg for å argumentere for min side av saken, for å forsikre meg om at dere forstår hva jeg mener, for så å gjøre dere opp en mening da. Innerst inne skulle jeg selvsagt ønske at dere ville forandre mening og være "enig" med meg;-)

Men altså... Jeg er glad for ytringene deres, og tar det nok til ettertanke! Noen ganger trenger man å høre det man egentlig veit, for å innse at man må ta tak i enkelte ting!

Samtidig benytter jeg anledningen til å få blåst ut litt ja... :-)

Du har en fin måte å sette meg på plass på må jeg si:-) Rett ut, men ikke anklagende! Skulle jobbet med slikt du!

[PieLill]

Det er nettopp det! Jeg har stor tro på svigermor som babypasser, for hun er veldig flink! Men jeg vil jo at babyen skal kjenne henne og være trygg på henne før vi etterlater henne der... Og slik det er nå, så blir de jo aldri kjent!

Hvilken verdensomspennende katastrofe tror du vil inntreffe om hun har babyen alene i 30-60 minutter?

Og på hvilken måte tror du barnet blir varig skadet av dette?

;-)

Kan det være mulig at du gjør dette å overlate babyen til andre til en mye større og mer dramatisk greie enn det egentlig er?

mvh

[Anonym 82]

Hvorfor sier du ikke noe da, i stedet for å trekke deg tilbake og bli såret? Tenker at farmor ikke kan lukte hvordan du tenker og føler. Hvis du forklarer hvordan ståda er, og heller foreslår at dere kan ta dere en tur på lille julaften alene (far, mor og baby), og spise litt kaker eller grøt eller hva det nå er - eller invitere til noe selv, om hun ikke orker å stelle i stand til to selskap to dager på rad? Eller faktisk ta en kjapp frokosttur på morgenen julaften - dere skal vel spise uansett? Bare for å komme de litt i møte?

Jeg tenker at det kan være smart å gjøre dette så ukomplisert som mulig, og tillegge svigermor minst mulig baktanker i sine planer og handlinger. Hun gjør nok så godt hun kan hun også, og er nok usikker på hvordan hun skal gå frem ovf. deg og deres nye familie. Hjelper sikkert ikke når pappa jobber 10 timer og ikke(???) sier noe fra eller til til mor og opplegget der.

Dette er ikke noen stor greie, men det kan fort bli det. Legg minst mulig i det hun gjør - tolk det for det det er, ikke tolk andre ting inn i det. Babyens tid kommer tidsnok, og vær flink og "del" på henne så de andre ikke føler at du sitter der og "niholder" henne for deg selv. Da tør de aldri ta initiativet til noen ting.

Har sett dette hos en slektning - hun var veldig "ego" på babyen sin. Skulle alltid holde henne selv og visste alltid best. Det var til de grader så "spesielt" at ingen turte å spørre om å holde babyen engang, selv om alle lengtet etter å bli kjent med den. Og svigermor i sær var veldig sår på dette. JEG har alltid gått rett bort og sagt "ååå kan jeg få holde?" Og fått holde HVER gang - til alles store forbauselse. Og barnemorens store lettelse. Tror det er store misforståelser og angst for å tråkke i salaten som gjør at slike ting får gro og utvikle seg. Men det er ikke nødvendig.

Ha det i bakhodet - at alle vil deres beste, og de er glade for (og i) dere, både deg, babyen og pappa som en familie, og X som en del av den! Strekk ut en hånd, så kan det hende mye vil endre seg. God jul fra

Du har mange fine tanker der!

Jeg har ringt henne og spurt om vi kunne komme en tur nå før jul - uten at hun skulle stelle i stand noe! Bare stikke en tur innom. Men da visste hun ikke om det passet for X, så det måtte hun svare på seinere...

Jeg veit faktisk ikke om det er riktig av meg å ta det opp eller ikke. Fortsetter det slik når jenta blir eldre, så tar jeg det nok opp. Foreløpig merker hun jo ikke noe til det.

Det du sier med å holde på babyen var nok en greie da hun var veldig lita. Jeg syntes det var vemmelig når noen bare kom og dro ungen ut av armene mine og forsvant i menneskekaoset, og gjorde det jeg kunne for å unngå det!

Nå er det ikke slik lenger faktisk. Når vi får besøk, plukker jeg alltid opp babyen og setter henne rett på gjestens fang. Når vi kommer på besøk ser jeg litt an om babyen synes det er skummelt. Gjør hun ikke det, er det verten som får holde først, så går hun gjerne runden. Er hun litt redd, får hun sitte på mitt eller pappaens fang en liten stund først, til hun har fått litt oversikt og roet seg. Så oppsøker jeg gjerne verten med henne. Alle vil jo holde babyen, det skjønner jeg jo!

Også svigermor får alltid holde, skifte bleie, kle av og på osv... Men hun har ikke fått passe henne aleine enda. Det er nok litt vanskelig for henne å forstå, selv om jeg har forklart henne at ingen får passe henne - at det ikke er det at jeg ikke stoler på svigermor, hvilket jeg absolutt gjør!

[UlrikkeE]

Her har det ikke noe med forskjellig oppdragelse av de to jentene, det regner jeg med at vil gå seg til! Han vil nok også oppdra vår felles datter litt strengere, fordi han har henne hele tiden.

Tingene det går på er slikt som at hun aldri gjør som hun blir bedt om. Vi sender henne opp for å rydde før hun skal hjem, og så kommer vi opp for å hente henne når hun skal dra - og hun sitter og tegner.

Hun går på badet, og vi ber henne være litt rolig fordi babyen akkurat har sovnet, og det går _som alltid_ 20 sek, så står hun og danser og synger.

Hun blir bedt om å være litt kjapp fordi vi skal rekke noe, og setter seg heller ned og leker med babyen.

Slike ting driver meg til vanvidd i hverdagen! Det er helt sikkert helt normalt for en 11åring, men frustrerende når jeg ikke kan si noe på det! Samboeren maser heller ti ganger for hver ting, enn å si klart ifra den første gangen og sette seg i respekt. Veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle disse tingene, for jeg har jo ikke noe med hvordan han velger å oppdra sitt barn. Likevel går det utover oss alle...

Det er som sagt ei snill og god jente, og disse tingene er selvsagt bagateller! Men å leve med dette uten å kunne åpne munnen og si noe, det er faktisk ikke lett:-/

Ja, det er nok helt normalt... Her også irriterer det meg når det er sånn... Og JA, beskjeder glemmes etter 10 sekunder...

Men jeg tar meg da absolutt lov til å kommentere det... Noen ganger blåser jeg i det, andre ganger kommenterer jeg det... Rett og slett fordi jeg bor her i huset og har rett til å si hva jeg mener jeg også, på lik linje med alle de fem andre!

At de skulle være stille da 3-åringen var baby og ENDELIG hadde sovna, det husket de nøyaktig like lenge... Både sambo og jeg sa fra om det altså, men de "glemmer" allikevel...

Kanskje det kan hjelpe deg å vite at det ikke er perfekt her heller, selvom vi er to som maser om ting?

Jeg har innimellom en annen variant, forresten - fordi det som regel er jeg som ser ting og legger merke til ting... For at det ikke ALLTID er jeg som skal mase, så sier jeg fra til ham at "nå må du si fra til nn om at sånn og sånn"... Også gjør han det *flire*

Da slipper jeg å bli den store stygge ulven, og han blir litt mer bevisst

[Anonym 82]

Hvilken verdensomspennende katastrofe tror du vil inntreffe om hun har babyen alene i 30-60 minutter?

Og på hvilken måte tror du barnet blir varig skadet av dette?

;-)

Kan det være mulig at du gjør dette å overlate babyen til andre til en mye større og mer dramatisk greie enn det egentlig er?

mvh

Det er jo klart jeg gjør det til noe langt værre enn det er! Det er ikke det at jeg mangler normalt vett og forståelse, jeg er bare førstegangsmamma... Jeg ser liksom for meg at hun slår seg eller noe, og synes det er skummelt når ingen hun kjenner er der for å trøste. Hun tar ingen varig skade av det en sjelden gang, men jeg tror ikke det er bra for et barn å bli overlatt til mennesker de ikke kjenner for lengre tid hele tiden nei! Slikt kan man virkelig bli utrygg av!

Jeg vil gjerne la svigermor passe henne, men da må hun være interessert i å bli kjent med henne først, slik at babyen blir litt trygg på henne!

[morsan]

He he, selvsagt har du rett:-) Jeg ønsker å høre hva dere tenker om dette, og er glad for at dere sier det dere mener! Likevel føler jeg for å argumentere for min side av saken, for å forsikre meg om at dere forstår hva jeg mener, for så å gjøre dere opp en mening da. Innerst inne skulle jeg selvsagt ønske at dere ville forandre mening og være "enig" med meg;-)

Men altså... Jeg er glad for ytringene deres, og tar det nok til ettertanke! Noen ganger trenger man å høre det man egentlig veit, for å innse at man må ta tak i enkelte ting!

Samtidig benytter jeg anledningen til å få blåst ut litt ja... :-)

Du har en fin måte å sette meg på plass på må jeg si:-) Rett ut, men ikke anklagende! Skulle jobbet med slikt du!

Takk for komplimentet, men for ordens skyld må jeg si at jeg ikke har noe som helst ønske eller mål om å sette deg på plass, da;-)

Og jeg skjønner godt ønsket om at alle skal være enige, og at når man ikke oppnår det, ønsker man kanskje å tro at det skyldes at folk ikke har oppfattet alle nyansene i historien. det er bare menneskelig, og jeg tror vi alle føler det slik innimellom.

Men samtidig hjelper det jo fint lite når man har et reelt problem at man bare kan sitte for seg selv og tenke at det er en selv som har rett. Det løser jo ikke problemet.

Og noen ganger finnes det kanskje ingen løsning på problemet, utover at man må endre sin egen oppfatning av det. Og ja, jeg snakker av erfaring her. Jeg gikk i mange år og var veldig såret og skuffet over et familiemedlem, men jeg kunne ikke endre på vedkommende ELLER på vedkommendes handlinger. Det eneste jeg kunne gjøre var å slutte å forvente ting jeg ikke kunne oppnå.

[Anonym 82]

Ja, det er nok helt normalt... Her også irriterer det meg når det er sånn... Og JA, beskjeder glemmes etter 10 sekunder...

Men jeg tar meg da absolutt lov til å kommentere det... Noen ganger blåser jeg i det, andre ganger kommenterer jeg det... Rett og slett fordi jeg bor her i huset og har rett til å si hva jeg mener jeg også, på lik linje med alle de fem andre!

At de skulle være stille da 3-åringen var baby og ENDELIG hadde sovna, det husket de nøyaktig like lenge... Både sambo og jeg sa fra om det altså, men de "glemmer" allikevel...

Kanskje det kan hjelpe deg å vite at det ikke er perfekt her heller, selvom vi er to som maser om ting?

Jeg har innimellom en annen variant, forresten - fordi det som regel er jeg som ser ting og legger merke til ting... For at det ikke ALLTID er jeg som skal mase, så sier jeg fra til ham at "nå må du si fra til nn om at sånn og sånn"... Også gjør han det *flire*

Da slipper jeg å bli den store stygge ulven, og han blir litt mer bevisst

He he, har prøvd den varianten jeg også, men det er noe med måten han sier ting på som gjør at hun ikke bryr seg allverden. Er det derimot jeg som sier noe, så "glemmer" hun det ikke nei! Men da mener samboeren at det er fordi hun er "redd" for meg. Jeg har aldri trengt å bli sint, eller sagt noe dumt til henne, men har bare satt meg i respekt. For eksempel regner jeg ikke bare med at hun gjør som jeg sier, men går etter og ser til at det skjer. Da gidder hun ikke å sluntre unna etterhvert...

Likevel synes jeg ikke jeg har noen rett til å korrigere hennes oppdragelse. Jeg har tatt dette opp med samboeren, og han mener det er helt greit å ha det sånn. Synes ikke det er noe problem at hun gjør som hun vil og at dagen går med til å maaaaase... Hvem er jeg da til å gå inn og forandre på det?

Men ja, det er i grunnen godt å høre at det ikke bare er vi som er så dysfunksjonelle at vi ikke får kustus på ei jente som i utgangspunktet er så enkel;-)

[PieLill]

Her har det ikke noe med forskjellig oppdragelse av de to jentene, det regner jeg med at vil gå seg til! Han vil nok også oppdra vår felles datter litt strengere, fordi han har henne hele tiden.

Tingene det går på er slikt som at hun aldri gjør som hun blir bedt om. Vi sender henne opp for å rydde før hun skal hjem, og så kommer vi opp for å hente henne når hun skal dra - og hun sitter og tegner.

Hun går på badet, og vi ber henne være litt rolig fordi babyen akkurat har sovnet, og det går _som alltid_ 20 sek, så står hun og danser og synger.

Hun blir bedt om å være litt kjapp fordi vi skal rekke noe, og setter seg heller ned og leker med babyen.

Slike ting driver meg til vanvidd i hverdagen! Det er helt sikkert helt normalt for en 11åring, men frustrerende når jeg ikke kan si noe på det! Samboeren maser heller ti ganger for hver ting, enn å si klart ifra den første gangen og sette seg i respekt. Veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle disse tingene, for jeg har jo ikke noe med hvordan han velger å oppdra sitt barn. Likevel går det utover oss alle...

Det er som sagt ei snill og god jente, og disse tingene er selvsagt bagateller! Men å leve med dette uten å kunne åpne munnen og si noe, det er faktisk ikke lett:-/

''Tingene det går på er slikt som at hun aldri gjør som hun blir bedt om. Vi sender henne opp for å rydde før hun skal hjem, og så kommer vi opp for å hente henne når hun skal dra - og hun sitter og tegner.''

Mange 11-åringer er ikke selvgående nok til å ikke la seg distrahere selv om de har noe viktig å gjøre. Nytter ikke å hisse seg opp. Men får heller bli med opp å gjøre rydde-pakkestunden til noe trivelig.

''Hun går på badet, og vi ber henne være litt rolig fordi babyen akkurat har sovnet, og det går _som alltid_ 20 sek, så står hun og danser og synger.''

Jeg har gitt opp det med at barn skal greie å være stille, særlig om de er alene. Enklere å lære babyer å sove i bråk...

;-)

''Hun blir bedt om å være litt kjapp fordi vi skal rekke noe, og setter seg heller ned og leker med babyen.''

Helt normalt og fryktelig frustrerende!

''Slike ting driver meg til vanvidd i hverdagen! Det er helt sikkert helt normalt for en 11åring, men frustrerende når jeg ikke kan si noe på det! Samboeren maser heller ti ganger for hver ting, enn å si klart ifra den første gangen og sette seg i respekt. Veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle disse tingene, for jeg har jo ikke noe med hvordan han velger å oppdra sitt barn. Likevel går det utover oss alle...''

Og du tror at ikke din egen vil frustrere deg like mye om 11 år...

;-)

Men det er nok vanskeligere å takle slikt når man ikke har samme "possisjon" i forhold til barnet.

mvh

[morsan]

''Tingene det går på er slikt som at hun aldri gjør som hun blir bedt om. Vi sender henne opp for å rydde før hun skal hjem, og så kommer vi opp for å hente henne når hun skal dra - og hun sitter og tegner.''

Mange 11-åringer er ikke selvgående nok til å ikke la seg distrahere selv om de har noe viktig å gjøre. Nytter ikke å hisse seg opp. Men får heller bli med opp å gjøre rydde-pakkestunden til noe trivelig.

''Hun går på badet, og vi ber henne være litt rolig fordi babyen akkurat har sovnet, og det går _som alltid_ 20 sek, så står hun og danser og synger.''

Jeg har gitt opp det med at barn skal greie å være stille, særlig om de er alene. Enklere å lære babyer å sove i bråk...

;-)

''Hun blir bedt om å være litt kjapp fordi vi skal rekke noe, og setter seg heller ned og leker med babyen.''

Helt normalt og fryktelig frustrerende!

''Slike ting driver meg til vanvidd i hverdagen! Det er helt sikkert helt normalt for en 11åring, men frustrerende når jeg ikke kan si noe på det! Samboeren maser heller ti ganger for hver ting, enn å si klart ifra den første gangen og sette seg i respekt. Veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle disse tingene, for jeg har jo ikke noe med hvordan han velger å oppdra sitt barn. Likevel går det utover oss alle...''

Og du tror at ikke din egen vil frustrere deg like mye om 11 år...

;-)

Men det er nok vanskeligere å takle slikt når man ikke har samme "possisjon" i forhold til barnet.

mvh

''Enklere å lære babyer å sove i bråk...''

Men gjelder det også dersom de bråkende storesøsknene kun dukker opp annenhver helg? Dersom storesøsknene bor der hele tiden, blir det jo en del av den naturlige støyen.

[PieLill]

Det er jo klart jeg gjør det til noe langt værre enn det er! Det er ikke det at jeg mangler normalt vett og forståelse, jeg er bare førstegangsmamma... Jeg ser liksom for meg at hun slår seg eller noe, og synes det er skummelt når ingen hun kjenner er der for å trøste. Hun tar ingen varig skade av det en sjelden gang, men jeg tror ikke det er bra for et barn å bli overlatt til mennesker de ikke kjenner for lengre tid hele tiden nei! Slikt kan man virkelig bli utrygg av!

Jeg vil gjerne la svigermor passe henne, men da må hun være interessert i å bli kjent med henne først, slik at babyen blir litt trygg på henne!

''Hun tar ingen varig skade av det en sjelden gang, men jeg tror ikke det er bra for et barn å bli overlatt til mennesker de ikke kjenner for lengre tid hele tiden nei! Slikt kan man virkelig bli utrygg av!''

En halv time er da ikke 'for lengre tid hele tiden'...

;-)

Du trenger ikke være langt unna og du kan ha med mobil.

Jeg tror tvert imot at om ikke barnet er ekstremt uttrygg på andre mennesker, gjør man barnet en bjørnetjeneste ved å ikke ta sjansen på å eksponere det for de situasjonene du er så redd for.

Jeg tror noe av din svigermors problem er at du så til de grader setter detaljerte premisser for hvordan all ting skal gjøres, at hun føller seg spillt helt ut på sidelinjen.

Farmor må få nærme seg barnet på _sine_ premisser. Og selvsagt barnets premisser, men hun virker jo å være en som virkelig vet å ta godt hånd om barn.

Du er nødt til å fire på noe, om jenta de skal få noe igjen. Så lenge du og jenta er en uadskillelig symbiose, stenger du andre gode mennesker ute av livet hennes.

Jo, du er en førstegangsmor. Men det betyr ikke at du blir fritatt for konsekvensene for dine valg og handlinger. Så lenge du tviholder på jenta, hindrer du barnet i å utvikle andre gode og sunne relasjoner.

Du sier jo selv at barnet ikke vil få varige mên. Så hvorfor ikke da ta sjansen på gi jenta en halv til en time alene med farmor noen ganger, om det er det som skal til for å få farmor på banen?

Og du kommer til å overleve.

mvh

mvh

[PieLill]

Du har mange fine tanker der!

Jeg har ringt henne og spurt om vi kunne komme en tur nå før jul - uten at hun skulle stelle i stand noe! Bare stikke en tur innom. Men da visste hun ikke om det passet for X, så det måtte hun svare på seinere...

Jeg veit faktisk ikke om det er riktig av meg å ta det opp eller ikke. Fortsetter det slik når jenta blir eldre, så tar jeg det nok opp. Foreløpig merker hun jo ikke noe til det.

Det du sier med å holde på babyen var nok en greie da hun var veldig lita. Jeg syntes det var vemmelig når noen bare kom og dro ungen ut av armene mine og forsvant i menneskekaoset, og gjorde det jeg kunne for å unngå det!

Nå er det ikke slik lenger faktisk. Når vi får besøk, plukker jeg alltid opp babyen og setter henne rett på gjestens fang. Når vi kommer på besøk ser jeg litt an om babyen synes det er skummelt. Gjør hun ikke det, er det verten som får holde først, så går hun gjerne runden. Er hun litt redd, får hun sitte på mitt eller pappaens fang en liten stund først, til hun har fått litt oversikt og roet seg. Så oppsøker jeg gjerne verten med henne. Alle vil jo holde babyen, det skjønner jeg jo!

Også svigermor får alltid holde, skifte bleie, kle av og på osv... Men hun har ikke fått passe henne aleine enda. Det er nok litt vanskelig for henne å forstå, selv om jeg har forklart henne at ingen får passe henne - at det ikke er det at jeg ikke stoler på svigermor, hvilket jeg absolutt gjør!

''Det er nok litt vanskelig for henne å forstå, selv om jeg har forklart henne at ingen får passe henne - at det ikke er det at jeg ikke stoler på svigermor, hvilket jeg absolutt gjør!''

Det der blir jo en liten selvmotsigelse...

Jeg tror faktisk jenta taper på at ingen andre får passe henne all den tid hun er så trygg at hun kan "gå runden".

mvh

[morsan]

''Hun tar ingen varig skade av det en sjelden gang, men jeg tror ikke det er bra for et barn å bli overlatt til mennesker de ikke kjenner for lengre tid hele tiden nei! Slikt kan man virkelig bli utrygg av!''

En halv time er da ikke 'for lengre tid hele tiden'...

;-)

Du trenger ikke være langt unna og du kan ha med mobil.

Jeg tror tvert imot at om ikke barnet er ekstremt uttrygg på andre mennesker, gjør man barnet en bjørnetjeneste ved å ikke ta sjansen på å eksponere det for de situasjonene du er så redd for.

Jeg tror noe av din svigermors problem er at du så til de grader setter detaljerte premisser for hvordan all ting skal gjøres, at hun føller seg spillt helt ut på sidelinjen.

Farmor må få nærme seg barnet på _sine_ premisser. Og selvsagt barnets premisser, men hun virker jo å være en som virkelig vet å ta godt hånd om barn.

Du er nødt til å fire på noe, om jenta de skal få noe igjen. Så lenge du og jenta er en uadskillelig symbiose, stenger du andre gode mennesker ute av livet hennes.

Jo, du er en førstegangsmor. Men det betyr ikke at du blir fritatt for konsekvensene for dine valg og handlinger. Så lenge du tviholder på jenta, hindrer du barnet i å utvikle andre gode og sunne relasjoner.

Du sier jo selv at barnet ikke vil få varige mên. Så hvorfor ikke da ta sjansen på gi jenta en halv til en time alene med farmor noen ganger, om det er det som skal til for å få farmor på banen?

Og du kommer til å overleve.

mvh

mvh

Enig, og så vil jeg legge til at barnet også leser morens reaksjoner på andre mennesker/situasjoner. Dersom moren ser engstelig ut i forhold til f eks å overlate ungen til farmor, vil dette smitte over på ungen slik at den også lett blir engstelig.

[morsan]

''Det er nok litt vanskelig for henne å forstå, selv om jeg har forklart henne at ingen får passe henne - at det ikke er det at jeg ikke stoler på svigermor, hvilket jeg absolutt gjør!''

Det der blir jo en liten selvmotsigelse...

Jeg tror faktisk jenta taper på at ingen andre får passe henne all den tid hun er så trygg at hun kan "gå runden".

mvh

''Det der blir jo en liten selvmotsigelse...''

Enig:-)

[Gjest togli]

Hvorfor kan ikke bestemor være barnevakt for babyen?

Når vi fikk vår førstefødte hadde jeg problemer med å løsrive meg fra henne. Jeg følte meg "halv" uten henne og var ikke trygg på at noen andre enn jeg (eller pappaen) kunne passe henne godt nok (selv om hun hadde fantastiske besteforeldre på begge sider!). Jeg ser nå at dette var på grensen til sykelig! Vi hadde barnevakt for første gang når ungen var 2 år gammel (pinlig å tenke på nå ;-)).

Når vi fikk andre- og tredjemann var jeg langt mer avslappa i forhold til dette (heldigvis!!). Nå er eldstejenta 11 år gammel og det er hun som sliter mest mht å ha barnevakt osv. De to yngste elsker å bli passa av andre Jeg ser at jeg antagelig gjorde noe veldig dumt når eldstejenta var liten, noe som fortsatt tildels påvirker henne negativt....

Du er kjempeheldig som har en svigermor som så gjerne vil passe babyen Inviter med deg mannen din ut en kveld og la svigermor passe babyen til neste dag. Dette er kjempepositivt både for babyen (lære å bli kjent med bestemor, lære å bli trygg på andre enn deg og pappaen), for bestemor (bli mer knyttet til også dette barnebarnet), for storesøster (dele på oppmerksomheten, du slipper å føle at bestemor gjør forskjell) og for forholdet mellom deg og mannen din. Veldig mange positive ting kommer ut av dette. Jeg kan ikke tro at du kan finne negative sider ved å be bestemor sitte barnevakt

Hvis dette er vanskelig for deg, så kan du jo velge en mellomting? La bestemor sitte barnevakt hjemme hos dere når dere går ut. Babyen sover da hjemme. Du får på denne måten trening i å løsrive deg fra babyen i kortere perioder.

Tro meg, jeg vet hvordan det føles (selv om jeg idag ikke skjønner at jeg var sånn ;-))

[PieLill]

''Enklere å lære babyer å sove i bråk...''

Men gjelder det også dersom de bråkende storesøsknene kun dukker opp annenhver helg? Dersom storesøsknene bor der hele tiden, blir det jo en del av den naturlige støyen.

Vi har passet på å bråke selv også. Og at våre gjester ikke legger bånd på seg osv. Sette på radio og TV.

Barn som våkner av den minste lyd har vært skrekken for oss.

Men barn er selvsagt forskjellige på dette området også.

mvh

[PieLill]

Enig, og så vil jeg legge til at barnet også leser morens reaksjoner på andre mennesker/situasjoner. Dersom moren ser engstelig ut i forhold til f eks å overlate ungen til farmor, vil dette smitte over på ungen slik at den også lett blir engstelig.

Du verden så enige vi er...

;-)

mvh