Jeg erbunnulykkelig

[Gjest hjelp meg noen]

Jeg har skrevet her før og vet at jeg er unormal og at alle mine følelsesmessige reaksjoner er unormale. Det største problemet er at det gjør meg bunnulykkelig.

Jeg orker ikke mer. Jeg går på antidepressiva og har gått jevnlig til psykolog i ti år.

Jeg har gjort store forandringer i livet mitt, og realisert drømmene mine. Likevel er jeg stiv av skrekk, og bunnulykkelig. Venner har jeg, men de er så langt vekk. Jeg har verdens herligste barn, men de er opptatt med sitt. Her bor jeg alene langt fra familie og venner. Jeg reiser verden rundt, og har ingen muligheter til å flytte nærmere familien av økonomiske grunner. Jeg kan ikke leve uten penger i hvert fall.

Mange misunner meg livet mitt, og synes jeg lever veldig spennende. Jeg er sammen med meg selv 24 timer i døgnet og mye alene den tiden. Jeg har gjort om på livet mitt, tjener bedre enn før og reiser mye mer. Jeg har ingen arbeidskollegaer lenger og treffer konstant nye mennesker. Blir fort kjent, og mister kontakten like fort. Orker ikke noe av dette mer.

Dagen i går var et mareritt. I går kveld kom min datter på besøk og det reddet livet mitt. Hun overnattet i natt da hun så tilstanden min. Var innom i dag og handlet for meg, men måtte så ut igjen.

Jeg er ikke alene, men det føles slik.

Dette er også på psykiatri.

[brilleslangen]

VIlle bare gi deg en "trøsteklem" Trasig at du føler det slik. Det høres ut for meg som om at fasaden utad er flott, men at det på baksiden sliter... Det er mange som opplever å møte veggen, kanskje det nettopp er det som har skjedd deg?

Først og fremst vil jeg anbefale deg en tur til lege/evt psykiatrisk poliklinikk slik at du kan få hjelp til å komme gjennom kneika du tydeligvis er i nå...

Deretter har jeg et råd til. Siden du føler at det er slitsomt med alle de overfladiske bekjentskapene gjennom jobben (jeg tolker det dithen at du ønsker det annerledes) så ville jeg hvis jeg var deg begynt å kikke meg rundt etter ny jobb. Se om du finner en jobb som kan tette de hullene du savner i den jobben du har, men behold den du har inntil du har funnet noe du kan tenke deg.

Og prøv å oppretthold vennskapet med de vennene du har selv om du føler avstanden er stor. selv om det kanskje ikke er mulig å besøke dem vil kanskje en lang telefonsamtale med en av disse vennene kan kanskje gjøre at du føler deg litt mindre ensom.. for ei stund iallfall.

Jeg leste dessuten engang at det å se seg i speilet å si fem? positive ting om seg selv hver morgen på sikt vil hjelpe på selvfølelsen. Har aldri prøvd det selv så jeg vet ikke om det virker... Mendet kan jo være verdt et forsøk..

Uansett ønsker jeg deg lykke til....

[Gjest hjelp meg noen]

VIlle bare gi deg en "trøsteklem" Trasig at du føler det slik. Det høres ut for meg som om at fasaden utad er flott, men at det på baksiden sliter... Det er mange som opplever å møte veggen, kanskje det nettopp er det som har skjedd deg?

Først og fremst vil jeg anbefale deg en tur til lege/evt psykiatrisk poliklinikk slik at du kan få hjelp til å komme gjennom kneika du tydeligvis er i nå...

Deretter har jeg et råd til. Siden du føler at det er slitsomt med alle de overfladiske bekjentskapene gjennom jobben (jeg tolker det dithen at du ønsker det annerledes) så ville jeg hvis jeg var deg begynt å kikke meg rundt etter ny jobb. Se om du finner en jobb som kan tette de hullene du savner i den jobben du har, men behold den du har inntil du har funnet noe du kan tenke deg.

Og prøv å oppretthold vennskapet med de vennene du har selv om du føler avstanden er stor. selv om det kanskje ikke er mulig å besøke dem vil kanskje en lang telefonsamtale med en av disse vennene kan kanskje gjøre at du føler deg litt mindre ensom.. for ei stund iallfall.

Jeg leste dessuten engang at det å se seg i speilet å si fem? positive ting om seg selv hver morgen på sikt vil hjelpe på selvfølelsen. Har aldri prøvd det selv så jeg vet ikke om det virker... Mendet kan jo være verdt et forsøk..

Uansett ønsker jeg deg lykke til....

Takk for svar. Jeg har gjort store forandringer på livet mitt, og slikt tar tid. Jeg er ikke ved veis ende og vet ikke hvor jeg havner. Om et år eller to skal jeg søke jobber, men ikke før. Jeg har det veldig bra nå, men jeg sliter innimellom med de valgene jeg har tatt. Det kan jeg komme til å gjøre også i fremtiden.