Hun spiller på min samvittighet

[Elis31]

Det stemmer nok akkurat dette med barnevernet. Skolen ble visst bekymra etter all skulkinga.

Det jeg ikke får til å stemme er at jenta ønsker å dø. Slik har jeg overhodet ikke oppfattet henne, men så har jeg ikke greie på hvordan en som ønsker å dø oppfører seg.

Jeg tror det kan være like mye moren som beskytter seg selv. Klart at jenta kan skrike ut at hun ønsker å dø. Hun har vel store problemer, og ikke akkurat verdens beste familie i tillegg. Så de trenger nok nettopp hjelp.....ikke noen som bare klapper på skulderen og lukker øya.

Jeg synes faktisk du burde prate med barnevernet også. Du vet sikkert mer om hvor skoen trykker enn barnevernet. Da kan barnevernet kanskje hjelpe bedre.

[Elis31]

''Det virker heller nå som hun mener jeg skal glemme det og ta hensyn til at jenta ønsker å dø.

''

Ja, når man blir tatt for å stjele så er nok det så flaut at man kunne tenkt seg og gravd seg ned, eller dø...

Men ingen unskyldning for hva hun har gjort.

Syns du burde pratet med henne med det samme, ikke ventet noen dager fordi hun er "syk". De håper vel på at dere skal roe dere ned og glemme det, noe jeg syns dere ikke burde.

Jeg er enig med Løveføtter, tror heller ikke det er noen vits å vente noen dager. Man kan oftest prate selv om man er syk. Og kanskej bedre å hoppe i det. Ring faren og si hva du mener, og si at dere kommer .Eller bare ring på, og si at nå skal vi prate. Men ta med mannen din.

[Elis31]

Jeg er enig med Løveføtter, tror heller ikke det er noen vits å vente noen dager. Man kan oftest prate selv om man er syk. Og kanskej bedre å hoppe i det. Ring faren og si hva du mener, og si at dere kommer .Eller bare ring på, og si at nå skal vi prate. Men ta med mannen din.

Og nekter de, så sier du bare at du har ikke noe annet valg enn å gå til politiet og barnevern.

[Gjest VKF]

Hei. Jeg svarte deg sist også.

Som mamma til en som har stjålet FORSTÅR jeg rett og slett ikke hvordan disse foreldrene kan finne på å si noe slikt og spille på deres samvittighet. Jeg forstår at de ikke ønsker at hun skal anmeldes (hvem vil vel det), men jeg forstår ikke at de prøver å presse deg til hverken det ene eller det andre.

Når vår sønn har vært i hardt vær, har vi tatt kontakt med en gang (eller når vi har fått vite om hva som har skjedd, det er ikke alltid vi har vært førstemann til å vite ting) - enkelte ganger har han gjort ting mot eller tatt ting fra personer vi kjenner godt eller kjenner til (feks innbrudd hos klassekamerater/slektninger).

Vi har tatt kontakt med foreldrene direkte, har kontaktet politiet selv, og ordnet og styrt på for å få gjort opp for seg. Vi har ikke betalt en KRONE for poden, det har blitt trukket av penger han skulle ha likevel (som han nå ikke fikk pga erstatninger) - noe han ble veldig sur for, men beklager, sånn er livet. Han har i tillegg til å betale erstatning for det som er tatt, eller kjøpt tilbake det som er tatt, så har han/de enten kjøpt blomst i tillegg eller jobbet for å gjøre opp for seg.

Vi har også vært i konfliktrådet opptil flere ganger (ulike saker), og det er en hard lærdom å måtte møte "offeret" og se dem i øynene. Høre dem fortelle om tillitsbrudd og skuffelse. Måtte ta dem i hånda og be om unnskyldning. Det er sterkt, men det er viktig lærdom!! De få episodene som ikke har vært vært i konfliktrådet, har vi laget et "privat konfliktråd" for. Det var viktig for "ofrene" å sette seg ned sammen med barn/a og si det de hadde på hjertet. Det var viktig for dem å skvære opp, og jeg tror det var veldig ubehagelig for gutta, samtidig som de fikk en sjanse til å si de riktige tingene, og ikke minst starte med blanke ark...

Jeg har selv sagt til enkelte av "ofrene" at det var helt opp til dem om de ville anmelde, men klart vi EGENTLIG ikke ville at han skulle anmeldes. Men jeg var HELT komfortabel med at det ble gjort, og faktisk så tok jeg som sagt kontakt med politiet selv, i en sak som viste seg å bli etterforsket og endte i konfliktrådet. Det var viktig for oss å "vekke" han litt før det er for sent, selv om handlingene hans allerede har fått konsekvenser for hans fremtid (pga rulleblad).

Det beste av alt er at det foreløpig ser ut som om han har lært - det har ikke vært flere episoder som vi har fått vite om, så tydeligvis har denne runden vært verdt det!! Det kan du bidra til for denne jenta også.

Det kan være ulike årsaker til at barnevernet er inne i bildet. Flere steder/skoler/oppvekstområder finnes det et tverrfaglig "oppvekstteam" der barnevernspedagogen er en del av teamet, sammen med feks. helsesøster, sosiallærer, rektor, kontaktlærer, ppt etc. Der blir saker diskutert (gjerne anonymt), om det er en elev som strever med noe, eller skolen er bekymret. Så blir det evt. tatt videre derfra om det er noen av -artene som føler de har noe de kan bidra med for å hjelpe familien/barnet.

Når denne jenta viser såpass bekymringsfull atferd på flere områder, så er det ikke rart at noen har slått alarm. At hun ønsker å ta livet av seg kan vel være, men om hun ikke kommer inn i et system, så blir dette bare værre og værre og enda på visa kan bli ganske så redselsfull... Hun vil ikke bli ansvarliggjort ved å skyve dette under teppet, så noe må uansett gjøres.

Syns det er helt riktig av deg å ønske en samtale, evt. gi alle opplysninger til politiet. De vil nok råde deg til å anmelde med navn uansett. De har lang erfaring med dette. Ved slik atferd som hun fremviser, og anmeldelse, vil jo politiet kontakte barnevernet uansett. Jeg forstår ikke hvorfor folk er så redde for barnevernet, de er jo der for å hjelpe. Vi har bare fantastisk god erfaring med barnevernet og har tatt imot deres hjelp med åpne armer.

Men budskapet er altså; jeg syns ikke du trenger å ha dårlig samvittighet for å anmelde - du gjør det riktige!

hilsen en

Alt hadde vært så mye lettere om foreldrene hadde reagert slik som deg. Du har jo håndtert dette slik foreldre skal håndtere slike saker. Godt å høre at det også har ført frem.

I dag synes jeg alt er mye vanskeligere her. Nå ramler det inn med bitre meldinger til meg om hennes psyke, om barnevern som kommer på besøk i dag. Tidligere har moren sagt at hun var usikker på om datteren snakket sant, fordi hun har stjelt tidligere.

Nå kommer det bitre meldinger hvor hun sier at datteren har vært inne til avhør hos politiet før, fordi hun også tidligere har blitt _beskyldt_ for å stjele, så dette var hun vant til.

Jeg blir litt sliten av å oppleve at det er så låst. At hun ikke ser det positive i mitt forsøk på å ordne opp og ta en skikkelig samtale.

Jeg har tenkt grundig gjennom hvordan samtalen skulle være og jeg hadde tenkt at det å navngi henne skulle være siste utvei.

Det er nervene hennes som gjør at hun håndterer dette så dårlig og jeg synes synd på henne. Derfor frustrerende at jeg ikke når gjennom med mine gode hensikter.

Det er nemlig en fornuftig samtale jeg hadde tenkt å ta og jeg tror til og med jeg kunne greid å få til en tilståelse også, uten alt for mye drama og styr.

[Gjest Moffedille]

Alt hadde vært så mye lettere om foreldrene hadde reagert slik som deg. Du har jo håndtert dette slik foreldre skal håndtere slike saker. Godt å høre at det også har ført frem.

I dag synes jeg alt er mye vanskeligere her. Nå ramler det inn med bitre meldinger til meg om hennes psyke, om barnevern som kommer på besøk i dag. Tidligere har moren sagt at hun var usikker på om datteren snakket sant, fordi hun har stjelt tidligere.

Nå kommer det bitre meldinger hvor hun sier at datteren har vært inne til avhør hos politiet før, fordi hun også tidligere har blitt _beskyldt_ for å stjele, så dette var hun vant til.

Jeg blir litt sliten av å oppleve at det er så låst. At hun ikke ser det positive i mitt forsøk på å ordne opp og ta en skikkelig samtale.

Jeg har tenkt grundig gjennom hvordan samtalen skulle være og jeg hadde tenkt at det å navngi henne skulle være siste utvei.

Det er nervene hennes som gjør at hun håndterer dette så dårlig og jeg synes synd på henne. Derfor frustrerende at jeg ikke når gjennom med mine gode hensikter.

Det er nemlig en fornuftig samtale jeg hadde tenkt å ta og jeg tror til og med jeg kunne greid å få til en tilståelse også, uten alt for mye drama og styr.

Ta den samtalen med henne da,det kommer sikkert noe godt ut av det : )

[Gjest mamma på andre siden av gjerdet]

Alt hadde vært så mye lettere om foreldrene hadde reagert slik som deg. Du har jo håndtert dette slik foreldre skal håndtere slike saker. Godt å høre at det også har ført frem.

I dag synes jeg alt er mye vanskeligere her. Nå ramler det inn med bitre meldinger til meg om hennes psyke, om barnevern som kommer på besøk i dag. Tidligere har moren sagt at hun var usikker på om datteren snakket sant, fordi hun har stjelt tidligere.

Nå kommer det bitre meldinger hvor hun sier at datteren har vært inne til avhør hos politiet før, fordi hun også tidligere har blitt _beskyldt_ for å stjele, så dette var hun vant til.

Jeg blir litt sliten av å oppleve at det er så låst. At hun ikke ser det positive i mitt forsøk på å ordne opp og ta en skikkelig samtale.

Jeg har tenkt grundig gjennom hvordan samtalen skulle være og jeg hadde tenkt at det å navngi henne skulle være siste utvei.

Det er nervene hennes som gjør at hun håndterer dette så dårlig og jeg synes synd på henne. Derfor frustrerende at jeg ikke når gjennom med mine gode hensikter.

Det er nemlig en fornuftig samtale jeg hadde tenkt å ta og jeg tror til og med jeg kunne greid å få til en tilståelse også, uten alt for mye drama og styr.

Uff, veldig leit at hun går så i forsvar!! Men jeg skjønner henne litt også. Noen ganger har jeg bare hatt lyst til å skrike høyt, rømme fra alt, sende alle dit pepperen gror. Mest av alt har jeg ønsket at alt skal være som normalt igjen, og ikke minst enkelt og ukomplisert!!! Det er mye fortvilelse, avmakt og sorg for en mor som opplever at barnet ditt sklir ut på feile stier.

Selv om ting er veldig mye bedre hos oss nå, så er vi ikke helt i havn enda, og jeg føler på mye mistenksomhet rundt sønnen min og jeg har vondt i magen i enkelte situasjoner pga jeg ikke føler jeg har kontroll. Men vi har fått god hjelp og veiledning til å sette grenser og ta tak i (og stå i) det som kommer fra barnevernet, de har vært en veldig god støtte for oss. Har fått et foreldre-veiledningsprogram som kalles MAT (Multi Arena Terapi) der vi har fått tildelt en egen terapeut som har vært hjemme hos oss for samtaler og "skreddersydd" et opplegg vi skal følge. Hensikten er å ivareta at barnet kan fortsette å bo hjemme. Men er ikke foreldrene samarbeidsvillige (dette er et frivillig opplegg), så kan konsekvensen bli at barnet IKKE kan bo hjemme lenger (hvis foreldrene ikke klarer å få kontroll på barnets negative utvikling).. Så for meg så høres det bare VELDIG bra ut at barnevernet er inne i bildet.

Slik atferd tar ofte lang tid å snu, og det er utrolig ressurs- og tidkrevende! Jeg har vært sykmeldt i varierende grad i over et år, for jeg har ikke hatt kapasitet til alt på en gang. Har denne mammaen en dårlig psyke i utgangspunktet så forstår jeg at hun trekker seg inn i skallet med klørne ut og ikke klarer å takle dette på en god måte...

Jeg mener uansett hva hun sier om jenta som sliter, at det riktige av dere er å oppgi navnet til jenta/gjestene til politiet. Legg alt på bordet. Vi hadde samtaler med politiet før forhøret der de involverte oss i strategien de ville kjøre under forhøret, og vi spilte ball ifht. hva som ville virke mest hensiktsmessig. Men dette her kan politiet best, foreldrene har ikke så mye de skulle sagt når de først kommer inn til avhør. Om foreldrene skal være med under avhør og bare sitter å forstyrrer, blander seg eller de ikke oppnår det de ønsker i forhøret, så vil jeg tro de finner en løsning for å snakke med jenta med andre (mer nøytrale personer) tilstede eller noe.

Når det er flere instanser inne i bildet slik det høres ut som her, BV, politi, psykolog/bup, evt ppt (husker ikke hva du skrev), så er det viktig at alle fakta om jenta sine handlinger kommer på bordet. Når det går bra, skal det fås med, men når det går dårlig så skal det også med.

Hva med å ta direkte kontakt med far? Han høres ut som en som kanskje kan være mer fornuftig å snakke med. Kanskje det går an å avtale et møte med han, og få til en dialog, gjerne med jenta til stede? Forøvrig syns jeg det er rart (og kanskje litt "feigt"/passivt) at han ikke har tatt kontakt med dere hittil, men det spørs om han "rir av bølgen" på hjemmefronten/må støtte kona?, og prøver å holde hodet over vannet han også. De syns sikkert dette er forferdelig ubehagelig siden dere er venner, men de kan jo ikke stikke hodet i sanden og skåne jenta for alltid...

Vil foreldrene skjerme jenta så du ikke får møte henne nå, så er det ikke så mye du kan gjøre med det! Men prøv å kontakte far (ikke SMS!), og se hva som skjer da... Lykke til!

[Gjest VKF]

Uff, veldig leit at hun går så i forsvar!! Men jeg skjønner henne litt også. Noen ganger har jeg bare hatt lyst til å skrike høyt, rømme fra alt, sende alle dit pepperen gror. Mest av alt har jeg ønsket at alt skal være som normalt igjen, og ikke minst enkelt og ukomplisert!!! Det er mye fortvilelse, avmakt og sorg for en mor som opplever at barnet ditt sklir ut på feile stier.

Selv om ting er veldig mye bedre hos oss nå, så er vi ikke helt i havn enda, og jeg føler på mye mistenksomhet rundt sønnen min og jeg har vondt i magen i enkelte situasjoner pga jeg ikke føler jeg har kontroll. Men vi har fått god hjelp og veiledning til å sette grenser og ta tak i (og stå i) det som kommer fra barnevernet, de har vært en veldig god støtte for oss. Har fått et foreldre-veiledningsprogram som kalles MAT (Multi Arena Terapi) der vi har fått tildelt en egen terapeut som har vært hjemme hos oss for samtaler og "skreddersydd" et opplegg vi skal følge. Hensikten er å ivareta at barnet kan fortsette å bo hjemme. Men er ikke foreldrene samarbeidsvillige (dette er et frivillig opplegg), så kan konsekvensen bli at barnet IKKE kan bo hjemme lenger (hvis foreldrene ikke klarer å få kontroll på barnets negative utvikling).. Så for meg så høres det bare VELDIG bra ut at barnevernet er inne i bildet.

Slik atferd tar ofte lang tid å snu, og det er utrolig ressurs- og tidkrevende! Jeg har vært sykmeldt i varierende grad i over et år, for jeg har ikke hatt kapasitet til alt på en gang. Har denne mammaen en dårlig psyke i utgangspunktet så forstår jeg at hun trekker seg inn i skallet med klørne ut og ikke klarer å takle dette på en god måte...

Jeg mener uansett hva hun sier om jenta som sliter, at det riktige av dere er å oppgi navnet til jenta/gjestene til politiet. Legg alt på bordet. Vi hadde samtaler med politiet før forhøret der de involverte oss i strategien de ville kjøre under forhøret, og vi spilte ball ifht. hva som ville virke mest hensiktsmessig. Men dette her kan politiet best, foreldrene har ikke så mye de skulle sagt når de først kommer inn til avhør. Om foreldrene skal være med under avhør og bare sitter å forstyrrer, blander seg eller de ikke oppnår det de ønsker i forhøret, så vil jeg tro de finner en løsning for å snakke med jenta med andre (mer nøytrale personer) tilstede eller noe.

Når det er flere instanser inne i bildet slik det høres ut som her, BV, politi, psykolog/bup, evt ppt (husker ikke hva du skrev), så er det viktig at alle fakta om jenta sine handlinger kommer på bordet. Når det går bra, skal det fås med, men når det går dårlig så skal det også med.

Hva med å ta direkte kontakt med far? Han høres ut som en som kanskje kan være mer fornuftig å snakke med. Kanskje det går an å avtale et møte med han, og få til en dialog, gjerne med jenta til stede? Forøvrig syns jeg det er rart (og kanskje litt "feigt"/passivt) at han ikke har tatt kontakt med dere hittil, men det spørs om han "rir av bølgen" på hjemmefronten/må støtte kona?, og prøver å holde hodet over vannet han også. De syns sikkert dette er forferdelig ubehagelig siden dere er venner, men de kan jo ikke stikke hodet i sanden og skåne jenta for alltid...

Vil foreldrene skjerme jenta så du ikke får møte henne nå, så er det ikke så mye du kan gjøre med det! Men prøv å kontakte far (ikke SMS!), og se hva som skjer da... Lykke til!

Det høres sikkert feigt ut, men jeg har kommet til at jeg ikke orker å ha mer denne saken og gjøre.

Jeg vil tenke på hyggelige ting og barnevernet er jo allerede inne i bildet så.

[Gjest VKF]

Det høres sikkert feigt ut, men jeg har kommet til at jeg ikke orker å ha mer denne saken og gjøre.

Jeg vil tenke på hyggelige ting og barnevernet er jo allerede inne i bildet så.

Det handler om at jeg vil tenke på meg selv og la være og engasjere meg i andres problemer.

Jeg har hatt en litt lei tendens til det og jeg merker at det tar på.

At pc og telefon er tatt er ikke verdens undergang for oss, så får jeg heller overlate problemet med jenta til foreldrene.

God natt:-)

[Gjest mamma på andre siden av gjerdet]

Det høres sikkert feigt ut, men jeg har kommet til at jeg ikke orker å ha mer denne saken og gjøre.

Jeg vil tenke på hyggelige ting og barnevernet er jo allerede inne i bildet så.

Ja det velger du jo selvsagt selv. Det krever sikkert masse av deg også, å ta et slikt valg. Men sett fra en familie som har opplevd det dine ex-venner nå går gjennom, så ER det det beste at ting går i de rette kanaler.

En av de vi var involvert med orket ikke ta hele greia, selv om vi foreldrene pushet på og gjerne VILLE at gutta skulle ordne opp, for han var så skuffet og ville bare glemme det hele. Vi erstattet det som var stjålet, men det med tilliten var nok ødelagt. Det har ikke blitt en ordentlig "avslutning" på dette forholdet, og de har ikke fått tatt hverandre i hånda og blitt 100% ferdig med det. Det gnager baki der, både for oss foreldrene og sønnen vår. "Offeret" er nok egentlig ikke helt ferdig med det han heller, selv om han sier han vil glemme det og gå videre. Han "unngår" oss og det er ikke noe særlig hyggelig.. De andre vi har ordnet opp privat med, er vi 100% på talefot med, og no hard feelings.

Men jeg skjønner jo at det blir et litt annet utgangspunkt enn vårt når foreldrene er så motvillig som disse....

[Gjest VKF]

Ja det velger du jo selvsagt selv. Det krever sikkert masse av deg også, å ta et slikt valg. Men sett fra en familie som har opplevd det dine ex-venner nå går gjennom, så ER det det beste at ting går i de rette kanaler.

En av de vi var involvert med orket ikke ta hele greia, selv om vi foreldrene pushet på og gjerne VILLE at gutta skulle ordne opp, for han var så skuffet og ville bare glemme det hele. Vi erstattet det som var stjålet, men det med tilliten var nok ødelagt. Det har ikke blitt en ordentlig "avslutning" på dette forholdet, og de har ikke fått tatt hverandre i hånda og blitt 100% ferdig med det. Det gnager baki der, både for oss foreldrene og sønnen vår. "Offeret" er nok egentlig ikke helt ferdig med det han heller, selv om han sier han vil glemme det og gå videre. Han "unngår" oss og det er ikke noe særlig hyggelig.. De andre vi har ordnet opp privat med, er vi 100% på talefot med, og no hard feelings.

Men jeg skjønner jo at det blir et litt annet utgangspunkt enn vårt når foreldrene er så motvillig som disse....

Jeg _vet_ at det er det beste, men jeg velger å være egoistisk.

Jeg er bare nødt til å beskytte meg selv litt.

Det siet året har jeg slitt hardt med andres problemer. Det har vært en annen sak også over lengre tid (ikke venn, men søsken), som har tatt skikkelig på fordi jeg har følt at jeg har stanget hodet i veggen med alt jeg har forsøkt å foreta meg. Mens mitt andre søsken som kunne ha hjulpet til, har vært lykkelig hele tiden fordi hun ikke har tatt disse problemene på sine skuldre. Det var lurt det, fordi det jeg gjorde førte til ingenting. Mye bortkastet tid og energi.

Det kommer til et punkt hvor man bare må si til seg selv at det ikke nytter. Ihvertfall når det går ut over eget humør og det gjør det.

Jeg tror jeg er for ansvarfull egentlig og det er ikke bra det heller. Jeg orker ikke å dukke inn i enda en sak.

Det er foreldrene som egentlig burde tatt kontakt med oss og ikke omvendt.

[Gjest mamma på andre siden av gjerdet]

Jeg _vet_ at det er det beste, men jeg velger å være egoistisk.

Jeg er bare nødt til å beskytte meg selv litt.

Det siet året har jeg slitt hardt med andres problemer. Det har vært en annen sak også over lengre tid (ikke venn, men søsken), som har tatt skikkelig på fordi jeg har følt at jeg har stanget hodet i veggen med alt jeg har forsøkt å foreta meg. Mens mitt andre søsken som kunne ha hjulpet til, har vært lykkelig hele tiden fordi hun ikke har tatt disse problemene på sine skuldre. Det var lurt det, fordi det jeg gjorde førte til ingenting. Mye bortkastet tid og energi.

Det kommer til et punkt hvor man bare må si til seg selv at det ikke nytter. Ihvertfall når det går ut over eget humør og det gjør det.

Jeg tror jeg er for ansvarfull egentlig og det er ikke bra det heller. Jeg orker ikke å dukke inn i enda en sak.

Det er foreldrene som egentlig burde tatt kontakt med oss og ikke omvendt.

Ja helt enig. Det er DE som skulle vært dem som pusha på! Om ikke annet så kommet til en samtale - med blanke ark og uten å være forutintatt på at hun var uskyldig. Jeg har presset min sønn VELDIG hardt for å få ut innrømmelser, flere ganger har han klart å overbevise meg pga glimrende lyving. Men det ser ut som det ikke kommer til å skje i deres tilfelle, så du gjør nok riktig i å beskytte deg selv og ta et slikt valg.

Dersom de får summet seg og likevel tar kontakt, så kan du jo evt. håndtere det da. Men det ser jeg som lite sannsynlig.

Må si jeg skjønner at du er skuffet (men sikkert ikke veldig overrasket) over det manglende initiativet og ansvarsfølelsen til disse foreldrene. Men det er som sagt ikke noe tap for deg til syvende og sist, bare en belastning mindre. Og om pengene spiller en mindre rolle, så er det jo greit nok det også.

Så er det det med hva dere og barna deres sier til "gud og hvermann" (de har nok fått med seg alt rundt denne saken). ER hun uskyldig til det motsatte bevist - eller lar dere saken bare dø hen? Tier dere om dette og lar det bli med det? Eller forteller dere hva som har skjedd - og hvem som er involvert? Det er ikke noe lett dette..... Vanskelig å si hva jeg hadde gjort. Men det er nok lurt å tenke gjennom det og bestemme seg for en strategi....