Kontakt med søsken

[Gjest aiae]

Jeg har to søsken. En søster og en bror. Jeg flyttet hjemmefra for 11 år siden, 70 mil unna. Jeg har et godt forhold til broren min, det vil si at vi er ikke uvenner. Søstera mi kan jeg godt begynne å krangle med.Broren min er 10 år eldre enn meg.

Jeg snakker 3-4 ganger i året med min søster i telefonen. Vi treffes ca to ganger i året.

Min bror treffer jeg 1-2 ganger i året mens jeg er hjemme hos mor og far. Jeg pleier da å treffe ham på kaffebesøk og middagsbesøk ettersom han bare bor et par mil unna mine foreldre. Jeg snakker nesten aldri med ham i telefonen. Det har bare aldri blitt sånn. Han er samboer og har to barn. Jeg har også minimal kontakt med dem, kun når jeg er hos foreldrene mine. Nå som jeg er hjemme på permisjon med det andre barnet mitt så tenker jeg en del. Synes det er litt trist å ha så lite kontakt med min bror. På samme tid så er det rart å ringe da vi kanskje har snakket på telefon toppen 5-6 ganger i løpet av desse ti årene etter at jeg flyttet fra mor og far. Vi er helsøsken og kjenner hverandre nesten ikke lenger. Han er nok så opptatt med karriere og sin egen familie at han rekker vel knappt å tenke over at vi har så liten kontakt. Jeg blir nesten litt misunnelig når jeg ser hvor god kontakt noen andre søsken har. For meg er det nesten pinlig å ringe min egen bror ettersom vi aldri har pleid å ringe. Er dette normalt?

[Gjest togli]

Hvorfor ikke sende sms for å spørre hvordan de har det osv? Da slipper du å prate direkte med ham, men viser samtidig interesse for ham og livet hans. Hvis du melder ham en gang i uka, så vil dere kanskje etterhvert få bedre kontakt når dere møtes også?

[Gjest glad i familien]

Jeg synes det høres trist ut å ha så lite kontakt med familie/søsken. Kan ikke forestille meg hvordan det er og tror jeg ville følt meg veldig ensom uten kontakt med mine søsken.

Jeg er 32 og min søster 25. De siste årene spesielt har vi hatt god kontakt, vi er på en måte nærmere i alder nå enn før.

Jeg flyttet hjemmefra ganske tidlig og fikk barn, og kontakten var litt av og på, men det skyldes nok vår aldersforskjell og interesseområder.

Nå snakker vi imidlertid sammen så og si daglig. Vi ringer hverandre fra jobb og privat og vi sees også opptil flere ganger pr. uke.

Vi er ofte hjemme hos foreldrene våre også, og ikveld besøkte vi et annet familiemedlem som skulle ut og reise og vi hadde inviterte oss hjem til denne med kaker og kaffe og tok avskjed-

Har også en yngre bror på 20 år, han har reist til utlandet for et års tid,har vært vekke i 1/2 år nå og har hjemlengsel, han savner familien og kommer nok hjem før tiden.

Synes det er flott å så god kontakt med familien og det føles trygt å ha dette i ryggen. Spesielt for barna sin del også, at de har flere å forholde seg til og føle fellesskap med.

Både jeg og min søster har fått høre at vi har "unormalt" mye kontakt ift det folk er vant med, men jeg anser meg altså som heldig som har denne tilhørigheten

[adelie]

Jeg synes det høres trist ut å ha så lite kontakt med familie/søsken. Kan ikke forestille meg hvordan det er og tror jeg ville følt meg veldig ensom uten kontakt med mine søsken.

Jeg er 32 og min søster 25. De siste årene spesielt har vi hatt god kontakt, vi er på en måte nærmere i alder nå enn før.

Jeg flyttet hjemmefra ganske tidlig og fikk barn, og kontakten var litt av og på, men det skyldes nok vår aldersforskjell og interesseområder.

Nå snakker vi imidlertid sammen så og si daglig. Vi ringer hverandre fra jobb og privat og vi sees også opptil flere ganger pr. uke.

Vi er ofte hjemme hos foreldrene våre også, og ikveld besøkte vi et annet familiemedlem som skulle ut og reise og vi hadde inviterte oss hjem til denne med kaker og kaffe og tok avskjed-

Har også en yngre bror på 20 år, han har reist til utlandet for et års tid,har vært vekke i 1/2 år nå og har hjemlengsel, han savner familien og kommer nok hjem før tiden.

Synes det er flott å så god kontakt med familien og det føles trygt å ha dette i ryggen. Spesielt for barna sin del også, at de har flere å forholde seg til og føle fellesskap med.

Både jeg og min søster har fått høre at vi har "unormalt" mye kontakt ift det folk er vant med, men jeg anser meg altså som heldig som har denne tilhørigheten

Hmmm - sikkert ikke ment slik. Men strør du ikke salt i sårene til trådstarter? Det var vel ikke dette hun lurte på?

[adelie]

Vet ikke hvor normalt det er, ingen har det likt. Men jeg tenkte at du kan jo begynne å ringe broren din av og til. Så venner han seg til det. Du må sikkert være litt tålmodig i begynnelsen, men det er starten til litt mer kontakt, også med hans familie. Lykke til!

[Gjest mitt spm]

Jeg synes det høres trist ut å ha så lite kontakt med familie/søsken. Kan ikke forestille meg hvordan det er og tror jeg ville følt meg veldig ensom uten kontakt med mine søsken.

Jeg er 32 og min søster 25. De siste årene spesielt har vi hatt god kontakt, vi er på en måte nærmere i alder nå enn før.

Jeg flyttet hjemmefra ganske tidlig og fikk barn, og kontakten var litt av og på, men det skyldes nok vår aldersforskjell og interesseområder.

Nå snakker vi imidlertid sammen så og si daglig. Vi ringer hverandre fra jobb og privat og vi sees også opptil flere ganger pr. uke.

Vi er ofte hjemme hos foreldrene våre også, og ikveld besøkte vi et annet familiemedlem som skulle ut og reise og vi hadde inviterte oss hjem til denne med kaker og kaffe og tok avskjed-

Har også en yngre bror på 20 år, han har reist til utlandet for et års tid,har vært vekke i 1/2 år nå og har hjemlengsel, han savner familien og kommer nok hjem før tiden.

Synes det er flott å så god kontakt med familien og det føles trygt å ha dette i ryggen. Spesielt for barna sin del også, at de har flere å forholde seg til og føle fellesskap med.

Både jeg og min søster har fått høre at vi har "unormalt" mye kontakt ift det folk er vant med, men jeg anser meg altså som heldig som har denne tilhørigheten

Og dette skulle hjelpe trådstarter på hvilken måte?

[Gjest en annen med lite kontakt med søsken]

Jeg har det også litt slik som deg... Med to brødre.. Og det rådet en under her skrev ang det å sende Sms feks en gang i uka føles også litt nytteløst, for om jeg sender sms får jeg ikke svar tilbake, ei heller om jeg stiller spørsmål. De bryr seg rett og slett ikke om å svare.. Så skal jeg ha kontak må jeg snakke med dem Og da er det så tungvint... Klart man kan fortsette å prøve... men hva er vitsen?Og det er synd det er slik det er jeg enig i... Brødrene mine sier at så lenge vi ikke hører noe så har de det bra.... Og da synes de ikke detrenger å holde oss andre oppdatert i tide og utide... så jeg har ingen gode råd å gi, ville bare fortelle at du ikke er alene

[jubalong70]

For meg høres det ikke normalt ut - men hvem kan bestemme hva som er normalt

Jeg har 2 halvbrødre jeg ikke har vokst opp sammen med, og som jeg har sporadisk kontakt med. Når vi treffes er det dog kjempekoselig.

Jeg har 1 helbror som jeg har god kontakt med. Vi snakkes med ujevne mellomrom, men flere ganger i måneden. Vi treffes så ofte vi kan, men det er dessverre 60 mil mellom oss...

[Gjest babydillah]

Sånn har jeg det også. Broren min bor ikke så langt unna meg, men vi sees ikke så ofte og ringes heller ikke så ofte... det har bare blitt sånn. Begge opptatt med sine familier. Så det blir mest til familiemiddager.

Og søsteren min bor i en helt annen by. Ringes og meldes sjeldent... prater av og tl på msn. Jeg reiser ikke så ofte dit hun bor, toppen en gang i året og da kanskje bare en dag eller to, hun kommer til hjembyen vår der foreldrene våre bor et par ganger i året, så da sees vi til familiemiddager.

Syns det er litt trist, føler jeg liksom har mistet søskenene mine...

Har prøvd å ringe henne og men hun tar som regel ikke telefonen. Svarer på sms da...

Men det er vel bare sånn det blir når man vokser fra hverandre.

[Spirello]

Hei! Det er jo synd det skal være sånn mellom søsken da... jeg trodde man vanligvis hadde mer kontakt med søsken, men avstander gjør det jo vanskeligere..

Kan du ikke sende han en mail da, der du skriver at du synes det er itt leit at det er sånn.. En av dere må jo gripe tak i det. Selv om dere bor langt unna, går det an å dra på besøkni ferier osv. eller om deres møtes halvveis, og tar en langhelg sammen med hele familien, men det blir kanskje litt rart for dere?

Selv er ejg sammen med broren min ganske ofte.. Vi har barn på samme alder, og han er helgepappa - så de helgene han har dattera si så finner vi på noe mer barna. (sønnen min er hos faren sin annen hver helg også) De helgene han har barnefri så kan vi finne på andre ting.. vi er ikke sammen hver helg da, men han står alltid på gjestelista mi hvis vi skal ha fest. han kommer også ofte på middag. I sommer reiste vi på ferie sammen. Han er også kamerat med samboern min, så de har vært på gutteturer osv. flere ganger.

Ser han i gjennomsnitt en gang i uka. han er 32 år, jeg 27. Søstern pleide å overnatte hos meg (når jeg hadde plass) par ganger i mnd.- da shoppa vi, lagde mat, stripa hår osv. Hun er snart 18 år. Ellers så finner vi på ting sammen og, når hun har tid - hun har to jobber + skole. Men vi sneder meldinger og mail flere ganger i uka + snakkes dann og vann..

Kanskje jeg som er heldig da, som har så god kontakt med dem? Nå bor vi ikke langt unna hverandre da, men det er vel egentlig jeg som har sørga for at kontakten mellom broren min og meg har blitt så bra.. Den var ikke så bra da han hadde samboer, for da ble han styrt med jernhånd og pisk.. Neida, vi fant på ting sammen med henne og, men ikke så ofte - de var mer sofamennesker, og ville helst ikke ha besøk fordi det var styr, men ville gjerne bli bedt på middag. Ble litt slitsomt i lengden.