Når døden nærmer seg, kreft

[Gjest Anonym i denne tråden]

Har sett et par programmer nå. Var et på dansk tv i går tror jeg om en dansk familiefar, samt filmen om Berthold Grunfeldt. Det virker som om man kan bli veldig deprimert på slutten og gråte mye. Er det vanlig? Gråte er jo også bra, men jeg tenker at det er leit at man skal bruke sine siste uker til å slite med angst og være depressiv. Uff kreft i det hele og store er så skremmende.

Virker som om døden er vanskelig å takle uansett om man er ung eller gammel. Synd vi ikke kan sette mer pris på livet mens vi lever....

[frosken]

Vet ikke hvor vanlig det er å gråte mye i siste livsfase, men synes ikke det er overraskende om folk gjør det. Det å miste kreftene, vite at man skal forlate de man er glad i, oppleve å miste kontroll over ulike kroppsfunksjoner er ikke nødvendigivs noe som det er grunn til å forvente at skal oppleves greit. For noen vil også avsluttende livsfase kunne innebære mye smerter og annet ubehag.

Døden er en del av livet, men som andre elementer i et liv så kan den arte seg på ulikt vis. Vi trenger kanskje å øke vår aksept og vilje til tilstedeværelse også i denne delen av våre nærmestes liv.

[Gjest høstløv]

Dette er jo filmer som er tatt opp, og det hele avhenger av hva produceren fokuserer på i slike programmer.

Jeg har ikke inntrykk av at mennesker gråter mye i livets sluttfase, ikke mer enn en kan forvente i en den siste perioden av livet.

De kreftpasienter, jeg kjenner, som er døde pga kreft, har sovnet stille inn, de har vært klar over at de skulle dø, men de hadde forsonet seg med det og til slutt bare bare sluknet de.

[Glimtipper]

Det er ikke alle som kan forsone seg med døden og deretter gå den stille, rolig i møte.

Jeg har sett en mann dø av hjernesvulst og det er et minne jeg skulle ønske jeg var foruten. Samtidig var det verdifullt på sitt vis. Det var snakk om en modig, intelligent, spennende, eventyrlysten mann. Han levde et fantastisk liv og det kom mennesker fra hele verden til begravelsen hans.

På tross av at han hadde hatt tid til å "forsone" seg med tingenes tilstand, så ville han ikke dø. I tillegg var det på ingen måte verdig, han kunne ikke snakke og mistet kontroll over basale kroppslige funksjoner de siste seks månedene.

Det var grusomt. Og det er selvfølgelig leit at han døde med angst og smerter. Jeg måtte rase til venner og familie som var utenforstående etterpå. Skjelle ut helsevesenet, spørre gjentatte ganger hvorfor ingen hadde gitt denne stolte mannen en overdose morfin før det kom så langt. De andre pårørende slapp heldigvis å høre på utblåsningene mine.

Dette er min eneste opplevelse av døden på nært hold, bortsett fra en bestefar som falt i koma og aldri våknet. Jeg vet døden kan oppleves svært forskjellig og helsetilstanden kan være utrolig varierende den siste tiden.

[Gjest Anonym her og nå]

Vet ikke hvor vanlig det er å gråte mye i siste livsfase, men synes ikke det er overraskende om folk gjør det. Det å miste kreftene, vite at man skal forlate de man er glad i, oppleve å miste kontroll over ulike kroppsfunksjoner er ikke nødvendigivs noe som det er grunn til å forvente at skal oppleves greit. For noen vil også avsluttende livsfase kunne innebære mye smerter og annet ubehag.

Døden er en del av livet, men som andre elementer i et liv så kan den arte seg på ulikt vis. Vi trenger kanskje å øke vår aksept og vilje til tilstedeværelse også i denne delen av våre nærmestes liv.

Mener det i filmen om BG ble det sagt at han gråter nå hele tiden. Det var vel en av de to siste ukene. Synes på en måte det gjør det enda tristere, fordi man ikke aksepterer døden kanskje? Det kan jo også være et hormonelt fenomen som inntreffer på grunn av sykdomme, sammenlignet med barselkvinner som kan gråte mer enn andre.

Tenker nok på om/når det skal skje meg, skal man gå rundt og ha kjempeangst i tillegg?

Det er jo en stor sorg å vite at man skal dø.Så det er sikkert naturlig med mye av det også. Og kanskje det er godt å gråte og sørge også. Hvem vet.

Skjønte ikke helt hva du mente med den siste setningen din.

[Gjest Anonym her og nå]

Dette er jo filmer som er tatt opp, og det hele avhenger av hva produceren fokuserer på i slike programmer.

Jeg har ikke inntrykk av at mennesker gråter mye i livets sluttfase, ikke mer enn en kan forvente i en den siste perioden av livet.

De kreftpasienter, jeg kjenner, som er døde pga kreft, har sovnet stille inn, de har vært klar over at de skulle dø, men de hadde forsonet seg med det og til slutt bare bare sluknet de.

Ja jeg tenker på månenden og ukene før døden inntreffer. Ikke akkurat dødsøyeblikket.

[Gjest mora2]

Hvordan folk reagerer på at de skal dø er veldig innviduelt. Noen bare gråter siste tiden, men andre slår seg mer til ro. Noen blir kjempe sinte, mens andre blir apatiske... Noen er fyllt med redsel, mens andre gleder seg på en måte.

Sluttfasen er som regler tøff for alle. Mange tenker spesielt på de som er igjen...

Man nå leve mens man lever ja...Vi vet aldri når vår tid kommer...

[Gjest høstløv]

Ja jeg tenker på månenden og ukene før døden inntreffer. Ikke akkurat dødsøyeblikket.

Det var den siste tiden jeg også tenkte på, ikke bare i dødsøyeblikket.

[frosken]

Mener det i filmen om BG ble det sagt at han gråter nå hele tiden. Det var vel en av de to siste ukene. Synes på en måte det gjør det enda tristere, fordi man ikke aksepterer døden kanskje? Det kan jo også være et hormonelt fenomen som inntreffer på grunn av sykdomme, sammenlignet med barselkvinner som kan gråte mer enn andre.

Tenker nok på om/når det skal skje meg, skal man gå rundt og ha kjempeangst i tillegg?

Det er jo en stor sorg å vite at man skal dø.Så det er sikkert naturlig med mye av det også. Og kanskje det er godt å gråte og sørge også. Hvem vet.

Skjønte ikke helt hva du mente med den siste setningen din.

Jeg tenker at det er en vesentlig forskjell på å ha ekstrem angst hele tiden og det å være trist. Det er også forskjell på "å dø gammel og mett av dager" og det å dø som 40 åring vel vitende om at du etterlater deg f.eks. små barn. Hvorfor skulle en småbarnsfar "forsone" seg med at han skal etterlate sine små barn? Hvorfor skal han f.eks. ikke kunne gråte over det? Eller hvorfor er det ugreit om BG gråter mye de siste ukene han lever, det er vel ikke dermed sagt at han ikke forsonet seg med at livet snart skulle avsluttes (jeg har ikke sett filmen)?

Det jeg mente med den siste setningen handler om at døden er ganske bortgjemt i vår kultur. Døden arter seg svært ulikt for ulike mennesker. Jeg har tilbragt ganske mange døgn på et Hopice (dvs. en avdeling for blant annet døende mennnesker), og har sett hvordan noen hadde det ok og var "oppegående" dagen før de døde, mens andre hadde lange og smertefulle avslutninger. Et av mine sterkeste minner er om hun som to dager før hun døde forsøkte å overtale meg til å få bli med meg og min mann på reise med Hurtigruta. Jeg ble litt forvirret og usikker, for jeg visste ikke helt hvor syk hun egentlig var og forsøkte etter beste evne å svare henne uten å såre henne (så ikke helt for meg at jeg kunne ta ansvar for henne også i 14 dager). Også husker jeg han som klagde på at han ikke fikk nok mat og satte sykepleieren i gang med å steke omelett og bacon rett etter at han hadde fått middag. Neste morgen kom han ikke til frokost; han døde i løpet av natten.

Hvis man først skal dø, så er forøvrig ofte ikke kreft det verste å dø av. Kreftpasienter vil som regel bli tilbudt lindrende behandling, og mange dør også ganske raskt når de først har blitt veldig syke. En del andre pasientgrupper gis sjeldnere adekvat lindrende behandling, og de har også ofte mer langtrukne forløp.

[Gjest høstløv]

Jeg tenker at det er en vesentlig forskjell på å ha ekstrem angst hele tiden og det å være trist. Det er også forskjell på "å dø gammel og mett av dager" og det å dø som 40 åring vel vitende om at du etterlater deg f.eks. små barn. Hvorfor skulle en småbarnsfar "forsone" seg med at han skal etterlate sine små barn? Hvorfor skal han f.eks. ikke kunne gråte over det? Eller hvorfor er det ugreit om BG gråter mye de siste ukene han lever, det er vel ikke dermed sagt at han ikke forsonet seg med at livet snart skulle avsluttes (jeg har ikke sett filmen)?

Det jeg mente med den siste setningen handler om at døden er ganske bortgjemt i vår kultur. Døden arter seg svært ulikt for ulike mennesker. Jeg har tilbragt ganske mange døgn på et Hopice (dvs. en avdeling for blant annet døende mennnesker), og har sett hvordan noen hadde det ok og var "oppegående" dagen før de døde, mens andre hadde lange og smertefulle avslutninger. Et av mine sterkeste minner er om hun som to dager før hun døde forsøkte å overtale meg til å få bli med meg og min mann på reise med Hurtigruta. Jeg ble litt forvirret og usikker, for jeg visste ikke helt hvor syk hun egentlig var og forsøkte etter beste evne å svare henne uten å såre henne (så ikke helt for meg at jeg kunne ta ansvar for henne også i 14 dager). Også husker jeg han som klagde på at han ikke fikk nok mat og satte sykepleieren i gang med å steke omelett og bacon rett etter at han hadde fått middag. Neste morgen kom han ikke til frokost; han døde i løpet av natten.

Hvis man først skal dø, så er forøvrig ofte ikke kreft det verste å dø av. Kreftpasienter vil som regel bli tilbudt lindrende behandling, og mange dør også ganske raskt når de først har blitt veldig syke. En del andre pasientgrupper gis sjeldnere adekvat lindrende behandling, og de har også ofte mer langtrukne forløp.

Jeg har hatt lignende opplevelser. Eks. en mann på ca 65 år, han hadde kreft, og vi visste at han kom til å dø, men ikke når. Han var hjemme hos oss en kveld, han og kona. Mannen var ved å duppe av flere ganger i løpet av kvelden, og var tydeligvis meget syk, men han hadde mye humor, og gjorde avtale med mannen min flere ting de skulle foreta seg sammen neste dag, og han var så ivrig.

Neste dag måtte han melde avbud, om kvelden døde mannen.

Poenget er at han hadde lyst til å gjøre ting, selv om han jo var dødssyk. Vi visste forresten at han ikke var i stand til å gjennomføre de planene han og mannen min hadde sittet og pønsket ut for denne dagen, men det ga ham glede å snakke om det og legge planene.

[Lillemus]

Jeg tenker at det er en vesentlig forskjell på å ha ekstrem angst hele tiden og det å være trist. Det er også forskjell på "å dø gammel og mett av dager" og det å dø som 40 åring vel vitende om at du etterlater deg f.eks. små barn. Hvorfor skulle en småbarnsfar "forsone" seg med at han skal etterlate sine små barn? Hvorfor skal han f.eks. ikke kunne gråte over det? Eller hvorfor er det ugreit om BG gråter mye de siste ukene han lever, det er vel ikke dermed sagt at han ikke forsonet seg med at livet snart skulle avsluttes (jeg har ikke sett filmen)?

Det jeg mente med den siste setningen handler om at døden er ganske bortgjemt i vår kultur. Døden arter seg svært ulikt for ulike mennesker. Jeg har tilbragt ganske mange døgn på et Hopice (dvs. en avdeling for blant annet døende mennnesker), og har sett hvordan noen hadde det ok og var "oppegående" dagen før de døde, mens andre hadde lange og smertefulle avslutninger. Et av mine sterkeste minner er om hun som to dager før hun døde forsøkte å overtale meg til å få bli med meg og min mann på reise med Hurtigruta. Jeg ble litt forvirret og usikker, for jeg visste ikke helt hvor syk hun egentlig var og forsøkte etter beste evne å svare henne uten å såre henne (så ikke helt for meg at jeg kunne ta ansvar for henne også i 14 dager). Også husker jeg han som klagde på at han ikke fikk nok mat og satte sykepleieren i gang med å steke omelett og bacon rett etter at han hadde fått middag. Neste morgen kom han ikke til frokost; han døde i løpet av natten.

Hvis man først skal dø, så er forøvrig ofte ikke kreft det verste å dø av. Kreftpasienter vil som regel bli tilbudt lindrende behandling, og mange dør også ganske raskt når de først har blitt veldig syke. En del andre pasientgrupper gis sjeldnere adekvat lindrende behandling, og de har også ofte mer langtrukne forløp.

''Hvis man først skal dø, så er forøvrig ofte ikke kreft det verste å dø av. Kreftpasienter vil som regel bli tilbudt lindrende behandling, og mange dør også ganske raskt når de først har blitt veldig syke.''

Jeg har hatt flere kreft-tilfeller i nær familie / omgangskrets, sykdomstiden har vært fra 2 uker (!) til 2.5 år fra diagnosen - jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde foretrukket. Å ligge i årevis og pines er umenneskelig.

[Gjest høstløv]

''Hvis man først skal dø, så er forøvrig ofte ikke kreft det verste å dø av. Kreftpasienter vil som regel bli tilbudt lindrende behandling, og mange dør også ganske raskt når de først har blitt veldig syke.''

Jeg har hatt flere kreft-tilfeller i nær familie / omgangskrets, sykdomstiden har vært fra 2 uker (!) til 2.5 år fra diagnosen - jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde foretrukket. Å ligge i årevis og pines er umenneskelig.

Ja, jeg vil også foretrekke å dø av hjerteinfarkt enn å bli pint langsomt ihjel av kreft, ofte etter en langvarig og tildels tøff og vond kreftbehandling.

[Gjest Anonym i denne tråden]

Jeg tenker at det er en vesentlig forskjell på å ha ekstrem angst hele tiden og det å være trist. Det er også forskjell på "å dø gammel og mett av dager" og det å dø som 40 åring vel vitende om at du etterlater deg f.eks. små barn. Hvorfor skulle en småbarnsfar "forsone" seg med at han skal etterlate sine små barn? Hvorfor skal han f.eks. ikke kunne gråte over det? Eller hvorfor er det ugreit om BG gråter mye de siste ukene han lever, det er vel ikke dermed sagt at han ikke forsonet seg med at livet snart skulle avsluttes (jeg har ikke sett filmen)?

Det jeg mente med den siste setningen handler om at døden er ganske bortgjemt i vår kultur. Døden arter seg svært ulikt for ulike mennesker. Jeg har tilbragt ganske mange døgn på et Hopice (dvs. en avdeling for blant annet døende mennnesker), og har sett hvordan noen hadde det ok og var "oppegående" dagen før de døde, mens andre hadde lange og smertefulle avslutninger. Et av mine sterkeste minner er om hun som to dager før hun døde forsøkte å overtale meg til å få bli med meg og min mann på reise med Hurtigruta. Jeg ble litt forvirret og usikker, for jeg visste ikke helt hvor syk hun egentlig var og forsøkte etter beste evne å svare henne uten å såre henne (så ikke helt for meg at jeg kunne ta ansvar for henne også i 14 dager). Også husker jeg han som klagde på at han ikke fikk nok mat og satte sykepleieren i gang med å steke omelett og bacon rett etter at han hadde fått middag. Neste morgen kom han ikke til frokost; han døde i løpet av natten.

Hvis man først skal dø, så er forøvrig ofte ikke kreft det verste å dø av. Kreftpasienter vil som regel bli tilbudt lindrende behandling, og mange dør også ganske raskt når de først har blitt veldig syke. En del andre pasientgrupper gis sjeldnere adekvat lindrende behandling, og de har også ofte mer langtrukne forløp.

Jeg sier ikke at det er ugreit at noen gråter. Det virket bare på en måte enda tristere. Når det gjelder å forsone seg med sine død, så tenker jeg om det gjør det lettere hvis man forsonet seg med det.

Men jeg har stor respekt for at det er vondt å skulle forlate livet også om du er gammel. I det ene programmet sa han ene at han trodde aldri man kunne forsone seg med døden.

[org]

Det er ikke alle som kan forsone seg med døden og deretter gå den stille, rolig i møte.

Jeg har sett en mann dø av hjernesvulst og det er et minne jeg skulle ønske jeg var foruten. Samtidig var det verdifullt på sitt vis. Det var snakk om en modig, intelligent, spennende, eventyrlysten mann. Han levde et fantastisk liv og det kom mennesker fra hele verden til begravelsen hans.

På tross av at han hadde hatt tid til å "forsone" seg med tingenes tilstand, så ville han ikke dø. I tillegg var det på ingen måte verdig, han kunne ikke snakke og mistet kontroll over basale kroppslige funksjoner de siste seks månedene.

Det var grusomt. Og det er selvfølgelig leit at han døde med angst og smerter. Jeg måtte rase til venner og familie som var utenforstående etterpå. Skjelle ut helsevesenet, spørre gjentatte ganger hvorfor ingen hadde gitt denne stolte mannen en overdose morfin før det kom så langt. De andre pårørende slapp heldigvis å høre på utblåsningene mine.

Dette er min eneste opplevelse av døden på nært hold, bortsett fra en bestefar som falt i koma og aldri våknet. Jeg vet døden kan oppleves svært forskjellig og helsetilstanden kan være utrolig varierende den siste tiden.

De hadde jo ikke lov å gi en overdose morfin. Dessverre, kan man kanskje si.

[Soulshine]

Min lillebror gråt en gang i løpet av de siste 14 dagene på sykehuset og da gråt han faktisk av lettelse over å ha en god smertefri dag. Resten av tiden var et smerte- og angsthelvete av en annen verden. De værste dagene i hans liv og de værste i mitt. Den siste dagen var han så redusert at jeg fikk ikke noe særlig kontakt med han og til slutt sovnet han inn. Dødsøyeblikket var fredelig for han.....

[Glimtipper]

De hadde jo ikke lov å gi en overdose morfin. Dessverre, kan man kanskje si.

Ja, det vet jeg selvfølgelig. Men det er lov å være barnslig når man er lei seg

[Gjest Anonym i denne tråden]

Ja, det vet jeg selvfølgelig. Men det er lov å være barnslig når man er lei seg

Men det er vel ganske vanlig å gi så mye smertelindring at det forkorter livet.

I boken ro uten årer, så hovedpersonen at et av måltidene hvor hun ikke lenger kunne svelge, men måtte spytte ut maten igjen, var et av de mest fantastiske måltidene hun hadde. De hadde en sammenkomst med venner da. Hun hadde ALS.

Så jeg tenker at livsgnisten ikke nødvendigvis blir mindre selv om man mister kroppsfunksjoner. Men det er sikkert veldig forskjellig.

[morsan]

Men det er vel ganske vanlig å gi så mye smertelindring at det forkorter livet.

I boken ro uten årer, så hovedpersonen at et av måltidene hvor hun ikke lenger kunne svelge, men måtte spytte ut maten igjen, var et av de mest fantastiske måltidene hun hadde. De hadde en sammenkomst med venner da. Hun hadde ALS.

Så jeg tenker at livsgnisten ikke nødvendigvis blir mindre selv om man mister kroppsfunksjoner. Men det er sikkert veldig forskjellig.

''Men det er vel ganske vanlig å gi så mye smertelindring at det forkorter livet. ''

Det tror jeg også, og det synes jeg er helt ok. Hvis man er livredd for å overdosere morfinen den aller siste tiden, kan jo pasienten i pines ihjel. Da er det bedre med rikeligere doser morfin.

[Lillemus]

''Men det er vel ganske vanlig å gi så mye smertelindring at det forkorter livet. ''

Det tror jeg også, og det synes jeg er helt ok. Hvis man er livredd for å overdosere morfinen den aller siste tiden, kan jo pasienten i pines ihjel. Da er det bedre med rikeligere doser morfin.

Jeg tror det gis mange "litt for store doser" mofrin rundtkomkring til pasienter som uansett ikke har lenge igjen, men som lider. Og det er jeg egentlig glad for og skulle ønske at noen hadde gjort det for min mor så hun hadde sluppet den uverdige siste tiden.

[Glimtipper]

Men det er vel ganske vanlig å gi så mye smertelindring at det forkorter livet.

I boken ro uten årer, så hovedpersonen at et av måltidene hvor hun ikke lenger kunne svelge, men måtte spytte ut maten igjen, var et av de mest fantastiske måltidene hun hadde. De hadde en sammenkomst med venner da. Hun hadde ALS.

Så jeg tenker at livsgnisten ikke nødvendigvis blir mindre selv om man mister kroppsfunksjoner. Men det er sikkert veldig forskjellig.

Jeg snakker ikke om at han ikke kunne svelge. Jeg snakker om at han bæsjet og tisset på seg uten kontroll og måtte stelles som et spedbarn av partneren sin.