Når døden nærmer seg, kreft

[morsan]

Jeg tror det gis mange "litt for store doser" mofrin rundtkomkring til pasienter som uansett ikke har lenge igjen, men som lider. Og det er jeg egentlig glad for og skulle ønske at noen hadde gjort det for min mor så hun hadde sluppet den uverdige siste tiden.

Jeg tror at min fars liv ble forkortet med noen dager eller i det minste noen timer pga morfin, og det er jeg jammen glad for. Han hadde blitt sakte pint ihjel i løpet av flere år, og de siste 4-5 ukene var helt forferdelige.

[morsan]

''Hvis man først skal dø, så er forøvrig ofte ikke kreft det verste å dø av. Kreftpasienter vil som regel bli tilbudt lindrende behandling, og mange dør også ganske raskt når de først har blitt veldig syke.''

Jeg har hatt flere kreft-tilfeller i nær familie / omgangskrets, sykdomstiden har vært fra 2 uker (!) til 2.5 år fra diagnosen - jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde foretrukket. Å ligge i årevis og pines er umenneskelig.

''sykdomstiden har vært fra 2 uker (!) til 2.5 år fra diagnosen ''

I min familie har sykdomstiden vart fra rundt ett år til godt over 4 år før døden inntraff. Grusomt å bli pint ihjel.

[McLoud]

Jeg har hatt lignende opplevelser. Eks. en mann på ca 65 år, han hadde kreft, og vi visste at han kom til å dø, men ikke når. Han var hjemme hos oss en kveld, han og kona. Mannen var ved å duppe av flere ganger i løpet av kvelden, og var tydeligvis meget syk, men han hadde mye humor, og gjorde avtale med mannen min flere ting de skulle foreta seg sammen neste dag, og han var så ivrig.

Neste dag måtte han melde avbud, om kvelden døde mannen.

Poenget er at han hadde lyst til å gjøre ting, selv om han jo var dødssyk. Vi visste forresten at han ikke var i stand til å gjennomføre de planene han og mannen min hadde sittet og pønsket ut for denne dagen, men det ga ham glede å snakke om det og legge planene.

''Poenget er at han hadde lyst til å gjøre ting, selv om han jo var dødssyk. Vi visste forresten at han ikke var i stand til å gjennomføre de planene han og mannen min hadde sittet og pønsket ut for denne dagen, men det ga ham glede å snakke om det og legge planene.''

Jeg tror det kan være god egenterapi å gjøre det slik. Det fører ingen steds hen å hele tiden tenke på at man snart skal dø. Døden innehenter oss alle uansett.

Lev livet i dag, man får ingen reprise.

[Gjest Geir]

Far min døde av kreft 53 år gammel, han visste om kreften i ca. 5 måneder, og fikk klar beskjed av legene at han hadde bare noen måneder igjen å leve.

Eg såg aldri han gråte.

Det ville nok ikkje hjulpet uansett...

Men han kom ut på kjøkkenet og omfavna meg èn gang, og sa "dette er hardt"!

Ps! Han var en mann som _aldri_ klagde over noe som helst.