Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Colette]

Spesifiserer:

Jeg ville mye heller at noe sa ifra til meg om de opplevde det slik å snakke med meg som du beskriver, enn at de bet tennene sammen.

mvh

Jeg er ikke så sikker på at sønnen min er som deg. Jeg forholder meg til han som den personen han er, og ikke den jeg skulle se for meg at han kunne være.

Og om han så satt mye i telefonen. De bor i Sverige- i samboerens hjemland - og den eneste kontakten han har med Norge og familie stor deler av året - blir jo gjennom telefonen.

[PieLill]

Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)

Jeg er også barn av min tid, der telefoner var noe STORT, og man ble hysjet på, spesielt hvis det var Rikstelefon! Dårlig linje hadde man jo ofte også. Så jeg er i aller høyeste grad preget av at telefonsamtaler per definisjon nærmest skal ha førsteprioritet. Men samtidig prøver jeg å legge av meg noen av fortidens lenker, og se mer rasjonelt på det.

Da jeg hadde lite barn prøvde jeg å tilpasse ringetidene til når det passet best, eventuelt bedrive slike bestikkelser som AneM snakket om, eller bare si på en pen måte at vi kanskje kunne snakkes litt senere. Det må være fullstendig ”lov” at det ikke passer å skravle i vei i timesvis, og jeg mener også at det er mye bedre å si fra om det enn å ikke vise den man snakker med skikkelig respekt bare fordi vedkommende tilfeldigvis ringte på feil tidspunkt.

Nå som jeg har større barn er det selvsagt en helt annen sak å snakke i telefonen, men uansett alder på barn, synes jeg at samtalepartnere som er familie/venner og som man bare ”skravler” med, må kunne tåle at korte beskjeder gis til barn og tas i mot fra barn. Vel og merke hvis det ikke skjer for ofte.

Hvis den samme skravlevenninnen ikke hadde vært i telefonen, men sittet med en kopp kaffe i sofaen, hadde hun vel neppe leet på et øyelokk om husets 10-åring kom inn og spurte om h*n kunne gå bort til den&den, hvorpå moren svarer at det er greit, men husk lue og ta med mobilen slik at jeg får tak i deg.

Hvorfor kan man da ikke tåle det samme når denne samtalen skjer per telefon? Og i særdeleshet dersom telefonsamtalen varer i svært lang tid. Skal hele familiens liv settes på vent mens man tar seg av Den Store Samtalen?

Enkelte som svarer i denne tråden ser ut til å mene at ikke noe er så viktig å skjerme som telefonsamtaler. ”Ser du ikke at jeg snakker i telefonen?!”, kan man si med indignert stemme.

Men kanskje snakket mor med barnet like før telefonen ringte, uten at barnet på noe som helst tidspunkt kunne si til den som ringer at mor nok ikke kan komme i telefonen, ”fordi hun snakker med meg”! ;-) For ordens skyld iler jeg til med å si at vil gjør det ikke slik, men hvorfor skal enhver telefonsamtale, uansett hvem det er fra og uansett hvor skravlete/småpratetet den er kunne sette til side alt annet man holder med på, og man kan heller ikke avbryte fordi den som ringer må avslutte – ellers er det uhøflig?

Samtidig synes jeg at slike avbrytelser bør reduseres til et minimum, og i hvert fall ikke at man setter i gang med ”sidesamtaler” med noen som er i rommet sammen med en når man snakker i telefonen. Den ene søsteren min hadde en tendens til det da barna hennes var mindre. Hun ringte kanskje meg for å avtale treff til helge + ymse småprat rundt dette og annet, men drev og samtalte med barna ”på si” stadig vekk. Det var jo utrolig irriterende, så jeg skjønner veldig godt hva du mener. Men jeg synes ikke at løsninger er å nekte enhver kommentar eller spørsmål eller beskjed fra sidelinja.

''Enkelte som svarer i denne tråden ser ut til å mene at ikke noe er så viktig å skjerme som telefonsamtaler. ”Ser du ikke at jeg snakker i telefonen?!”, kan man si med indignert stemme.

Men kanskje snakket mor med barnet like før telefonen ringte, uten at barnet på noe som helst tidspunkt kunne si til den som ringer at mor nok ikke kan komme i telefonen, ”fordi hun snakker med meg”! ;-) For ordens skyld iler jeg til med å si at vil gjør det ikke slik, men hvorfor skal enhver telefonsamtale, uansett hvem det er fra og uansett hvor skravlete/småpratetet den er kunne sette til side alt annet man holder med på, og man kan heller ikke avbryte fordi den som ringer må avslutte – ellers er det uhøflig?''

Veldig viktige moment.

Et av mine telefonhyl er forresten: "IKKE ta telefonen!"

;-)

mvh

[Colette]

''Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme.''

Det kan selvsagt være helt korrekt, men jeg ser absolutt ikke bort fra at min svigermor synes at min mann er en strålende far og ektemann på absolutt alle mulige måter og absolutt ikke har noen feil, slik at enhver irritasjon fra min side helt klart skyldes at jeg er bortskjemt el linende;-)

Ventet på den.....så dette er ikke mulig å diskutere. Du får tror hva du vil :-)

[sweetness]

Kan du ikke bare si fra da? Min mor gjør det- blir det for bråkete når vi ungene snakker med henne- da sier hun i fra. " Nei, nå var det så mye bråk/styr i bakgrunnen at vi kan heller snakkes en dag du har tid." Dette er helt problemfritt og ingen sure miner fra noens side. Jeg synes det var veldig fint hun sa i fra og nå når hun ringer sier jeg til mine nærmeste at jeg sitter i tlf og går ut av rommet.

Det er lov å si at det blir bråk i tlf uten at det er noe kritikk av barnebarna etc. På mobiltlf spesielt synes jeg andre stemmer/hyling i bakgrunnen blir ekstra støyende også.

Nei, si i fra du. Da ordner det nok seg skal du se. =)

[frosken]

Jeg vet ikke om det er noen regel for dette, jeg. Men for meg føles det naturlig, ut i fra følgende: Den som ringer et annet menneske gjør det som regel fordi han/hun har noe å snakke om. Og da synes jeg det er naturlig å vente til personen gir inntrykk av å være ferdig med det denne har å si - før samtalen avsluttes av den som tok initiativet til denne. Det er i hvert fall for meg - normal folkeskikk.

Verre er det med de som ringer- og oppfører seg som om det er de som har blitt oppringt - og ikke har noe å si. Jeg kjenner noen slike også :-)

For meg er det med telefonsamtaler som andre samtaler; de kan bestå av mange elementer. Noe handler kanskje om at den ene parten ønsker å få formidlet noe konkret, andre ganger er en telefonsamtale kun en måte å ha kontakt med et annet menneske på.

Dersom noen ringer meg, så vil jeg så avgjort i begynnelsen av samtalen være lydhør i forhold til om det er noe konkret vedkommende ser ut til å ville snakke om, men dersom samtalen utvikler seg til prat og alt og intet, så mener jeg at begge parter har like stor anledning til å avslutte samtalen når det måtte føles passende for dem.

Jeg har forøvrig ikke lest hele tråden om telefonsamtalene mellom deg og sønnen din og alle avbrytelsene, men det innlegget ditt fikk meg til å tenke på var at det ikke ville vært så rart om du syntes sønnen din (og hans familie) var lite villige til å prioritere kontakten med deg. Jeg mener at du bør konfrontere sønnen din med at du kunne ønske deg at dere fra tid til annen fikk noe mer "kvalitetstid" på telefonen. Det er hans ansvar å ta stilling om han vil ta hensyn til ditt ønske eller ikke, inklusive det å ta opp med sin samboer at han ønsker å snakke noe mer uforstyrret, slik at hun må passe barna den tiden. Minstebarnet er uansett for lite til at man kan forvente at hun ikke forstyrrer, eldstebarnet kan man vel forvente noe mer av, men de færreste femåringer venter en hel time uten å forstyrre hvis ikke en annen voksen er tilgjengelig.

[Colette]

Kan du ikke bare si fra da? Min mor gjør det- blir det for bråkete når vi ungene snakker med henne- da sier hun i fra. " Nei, nå var det så mye bråk/styr i bakgrunnen at vi kan heller snakkes en dag du har tid." Dette er helt problemfritt og ingen sure miner fra noens side. Jeg synes det var veldig fint hun sa i fra og nå når hun ringer sier jeg til mine nærmeste at jeg sitter i tlf og går ut av rommet.

Det er lov å si at det blir bråk i tlf uten at det er noe kritikk av barnebarna etc. På mobiltlf spesielt synes jeg andre stemmer/hyling i bakgrunnen blir ekstra støyende også.

Nei, si i fra du. Da ordner det nok seg skal du se. =)

OK:-) Det er sikkert et råd jeg bør ta til ettertanke. Jeg er bare så redd for å såre han/avvise han.

Dette er jo ikke verdens største problem . Men når det har pågått en tid, så blir man jo litt oppgitt innimellom :-)

[morsan]

''Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)''

Hvordan kan JEG endre ringemønster - når jeg ikke har noe ringemønster? Jeg ringer jo ikke! Det er helt og holdent opp til han. Jeg føler at det kan bli feil at han må betale hver gang av denne grunn - og tilbyr meg derfor ofte å ringe han opp igjen. Noe han avslår.

Og bortsett fra det..så har jeg vel egentlig ikke bedt om råd? Jeg bare lurte på hvordan andre småbarnsforeldre forholdt seg til dette problemet.

''Hvordan kan JEG endre ringemønster - når jeg ikke har noe ringemønster? Jeg ringer jo ikke! Det er helt og holdent opp til han.''

Ja, men det at du ikke ringer ER jo et ringemønster som jo kan endres! Hvis du vil, da.

''Og bortsett fra det..så har jeg vel egentlig ikke bedt om råd? Jeg bare lurte på hvordan andre småbarnsforeldre forholdt seg til dette problemet.''

Oisann! Aner jeg veldig ømme tær her nå? Samtaler utvikler seg over tid, så også i denne tråden. Det er vanskelig å skille ut det ene fra det andre - snakker man om et problem man har, kommer det ofte råd tilbake, selv om alt man ønsket var bare forståelse og sympati.

Kanskje man skulle innført ordstyrere ala debattprogrammer på TV, både å DOL, i telefonsamtaler og i livet forørvig? ;-)

[frosken]

Jeg synes at det virker som om hun får lov til å gjøre akkurat det hun vil, nå hun vil, og at hun ikke setter pris på at han er som han er. Og hun kommanderer og maser. I fjor satt hun i baksetet i bilen, og maste som et barn mens han rygget. Og dermed kjørte han rett inn i en postkasse:-(

En typisk svigermoruttalelse...*s*

[PieLill]

Jeg er ikke så sikker på at sønnen min er som deg. Jeg forholder meg til han som den personen han er, og ikke den jeg skulle se for meg at han kunne være.

Og om han så satt mye i telefonen. De bor i Sverige- i samboerens hjemland - og den eneste kontakten han har med Norge og familie stor deler av året - blir jo gjennom telefonen.

Jeg synes telefon er en super måte å holde kontakten på.

Og jeg kan gjerne skravle i mye mer enn en time. Men bare om jeg vet at den jeg skravler med også har glede av det og tid til det.

Det er selvsagt ulikt hvor direkte tilbakemeldinger ulike personer setter pris på. Selv fortrekker jeg helt klart å vite hvor jeg har folk framfor å smyge seg rundt å gjette.

Om ubehaget ved en komplisert og uavklart situasjon er større enn ubehaget en oppklaring kan medføre, blir, som du påpeker, en individuell vurdering.

Jeg har vel opp gjennom årene fått en overdose av martyrer som går å ofrer seg for andre i tide og utide og siden mener de blir alt for lite verdsatt. Dette er på ingen måte et hint til deg. Kun en refleksjon over hva som har fått meg til å vektlegge ærlige svar så mye.

mvh

[Colette]

For meg er det med telefonsamtaler som andre samtaler; de kan bestå av mange elementer. Noe handler kanskje om at den ene parten ønsker å få formidlet noe konkret, andre ganger er en telefonsamtale kun en måte å ha kontakt med et annet menneske på.

Dersom noen ringer meg, så vil jeg så avgjort i begynnelsen av samtalen være lydhør i forhold til om det er noe konkret vedkommende ser ut til å ville snakke om, men dersom samtalen utvikler seg til prat og alt og intet, så mener jeg at begge parter har like stor anledning til å avslutte samtalen når det måtte føles passende for dem.

Jeg har forøvrig ikke lest hele tråden om telefonsamtalene mellom deg og sønnen din og alle avbrytelsene, men det innlegget ditt fikk meg til å tenke på var at det ikke ville vært så rart om du syntes sønnen din (og hans familie) var lite villige til å prioritere kontakten med deg. Jeg mener at du bør konfrontere sønnen din med at du kunne ønske deg at dere fra tid til annen fikk noe mer "kvalitetstid" på telefonen. Det er hans ansvar å ta stilling om han vil ta hensyn til ditt ønske eller ikke, inklusive det å ta opp med sin samboer at han ønsker å snakke noe mer uforstyrret, slik at hun må passe barna den tiden. Minstebarnet er uansett for lite til at man kan forvente at hun ikke forstyrrer, eldstebarnet kan man vel forvente noe mer av, men de færreste femåringer venter en hel time uten å forstyrre hvis ikke en annen voksen er tilgjengelig.

''For meg er det med telefonsamtaler som andre samtaler; de kan bestå av mange elementer. Noe handler kanskje om at den ene parten ønsker å få formidlet noe konkret, andre ganger er en telefonsamtale kun en måte å ha kontakt med et annet menneske på.

Dersom noen ringer meg, så vil jeg så avgjort i begynnelsen av samtalen være lydhør i forhold til om det er noe konkret vedkommende ser ut til å ville snakke om, men dersom samtalen utvikler seg til prat og alt og intet, så mener jeg at begge parter har like stor anledning til å avslutte samtalen når det måtte føles passende for dem.''

Dette har du helt rett i. Men jeg er så dårlig på dette. Føler at jeg avviser folk. Og det er jo mitt problem.

''Jeg har forøvrig ikke lest hele tråden om telefonsamtalene mellom deg og sønnen din og alle avbrytelsene, men det innlegget ditt fikk meg til å tenke på var at det ikke ville vært så rart om du syntes sønnen din (og hans familie) var lite villige til å prioritere kontakten med deg. Jeg mener at du bør konfrontere sønnen din med at du kunne ønske deg at dere fra tid til annen fikk noe mer "kvalitetstid" på telefonen. Det er hans ansvar å ta stilling om han vil ta hensyn til ditt ønske eller ikke, inklusive det å ta opp med sin samboer at han ønsker å snakke noe mer uforstyrret, slik at hun må passe barna den tiden. Minstebarnet er uansett for lite til at man kan forvente at hun ikke forstyrrer, eldstebarnet kan man vel forvente noe mer av, men de færreste femåringer venter en hel time uten å forstyrre hvis ikke en annen voksen er tilgjengelig.''

Minstebarnet er mye roligere enn den eldste. Og det er ikke små avbrytelser jeg snakker om, men lange seanser hvor hun hyler og skriker, og han må oppdra i det vide og brede. Jeg blir sittende som en tilhører,og det kjennes ikke behagelig.

Takk for råd. Jeg får se om jeg tar mot til meg - og konfronterer han med dette:-)

[Colette]

Jeg synes telefon er en super måte å holde kontakten på.

Og jeg kan gjerne skravle i mye mer enn en time. Men bare om jeg vet at den jeg skravler med også har glede av det og tid til det.

Det er selvsagt ulikt hvor direkte tilbakemeldinger ulike personer setter pris på. Selv fortrekker jeg helt klart å vite hvor jeg har folk framfor å smyge seg rundt å gjette.

Om ubehaget ved en komplisert og uavklart situasjon er større enn ubehaget en oppklaring kan medføre, blir, som du påpeker, en individuell vurdering.

Jeg har vel opp gjennom årene fått en overdose av martyrer som går å ofrer seg for andre i tide og utide og siden mener de blir alt for lite verdsatt. Dette er på ingen måte et hint til deg. Kun en refleksjon over hva som har fått meg til å vektlegge ærlige svar så mye.

mvh

''Jeg har vel opp gjennom årene fått en overdose av martyrer som går å ofrer seg for andre i tide og utide og siden mener de blir alt for lite verdsatt. Dette er på ingen måte et hint til deg. Kun en refleksjon over hva som har fått meg til å vektlegge ærlige svar så mye.''

Akkurat som deg kan jeg ikke fordra martyrer. Og jeg har ikke basert livet mitt på kun å bli verdsatt av barn og barnebarn. Det er i mine øyne bare patetisk.

[PieLill]

For meg er det med telefonsamtaler som andre samtaler; de kan bestå av mange elementer. Noe handler kanskje om at den ene parten ønsker å få formidlet noe konkret, andre ganger er en telefonsamtale kun en måte å ha kontakt med et annet menneske på.

Dersom noen ringer meg, så vil jeg så avgjort i begynnelsen av samtalen være lydhør i forhold til om det er noe konkret vedkommende ser ut til å ville snakke om, men dersom samtalen utvikler seg til prat og alt og intet, så mener jeg at begge parter har like stor anledning til å avslutte samtalen når det måtte føles passende for dem.

Jeg har forøvrig ikke lest hele tråden om telefonsamtalene mellom deg og sønnen din og alle avbrytelsene, men det innlegget ditt fikk meg til å tenke på var at det ikke ville vært så rart om du syntes sønnen din (og hans familie) var lite villige til å prioritere kontakten med deg. Jeg mener at du bør konfrontere sønnen din med at du kunne ønske deg at dere fra tid til annen fikk noe mer "kvalitetstid" på telefonen. Det er hans ansvar å ta stilling om han vil ta hensyn til ditt ønske eller ikke, inklusive det å ta opp med sin samboer at han ønsker å snakke noe mer uforstyrret, slik at hun må passe barna den tiden. Minstebarnet er uansett for lite til at man kan forvente at hun ikke forstyrrer, eldstebarnet kan man vel forvente noe mer av, men de færreste femåringer venter en hel time uten å forstyrre hvis ikke en annen voksen er tilgjengelig.

Jeg ville blitt fryktlig stresset om visste at den jeg snakket med mente at bare jeg som oppringer kunne avslutte samtalen. Men nå har jeg altså levd i lykkelig/fryktelig uvitenhet om slike ting.

For da blir det ganske vanskelig å vite om den andre snakker av høflighet eller fordi vedkommende faktisk setter pris på samtalen. Sannsynligvis ville jeg endt opp med å være svært kort på telefonen og ikke ringt vedkommende om jeg ikke var pokka nødt.

Har en venninne som har erklært høylydt at hun hater å snakke i telefon. Veldig greit. Da vet jeg at telefonsosialisering skal holdes på et minimum når jeg snakker med henne.

mvh

[Colette]

''Hvordan kan JEG endre ringemønster - når jeg ikke har noe ringemønster? Jeg ringer jo ikke! Det er helt og holdent opp til han.''

Ja, men det at du ikke ringer ER jo et ringemønster som jo kan endres! Hvis du vil, da.

''Og bortsett fra det..så har jeg vel egentlig ikke bedt om råd? Jeg bare lurte på hvordan andre småbarnsforeldre forholdt seg til dette problemet.''

Oisann! Aner jeg veldig ømme tær her nå? Samtaler utvikler seg over tid, så også i denne tråden. Det er vanskelig å skille ut det ene fra det andre - snakker man om et problem man har, kommer det ofte råd tilbake, selv om alt man ønsket var bare forståelse og sympati.

Kanskje man skulle innført ordstyrere ala debattprogrammer på TV, både å DOL, i telefonsamtaler og i livet forørvig? ;-)

Jeg har forsøkt å endre mitt ringemønster - men ga det opp da det ikke var vellykket.

Jeg er ikke ute etter sympati og forståelse. Som jeg tildigere har skrevet opp til flere ganger - så lurte jeg på hvordan andre småbarnsforeldre oppfatter og håndterer denne problemstillingen. Og det har denne tråden gitt meg et innblikk i. Så får vi ordne det på vår måte:-)

[PieLill]

''Jeg har vel opp gjennom årene fått en overdose av martyrer som går å ofrer seg for andre i tide og utide og siden mener de blir alt for lite verdsatt. Dette er på ingen måte et hint til deg. Kun en refleksjon over hva som har fått meg til å vektlegge ærlige svar så mye.''

Akkurat som deg kan jeg ikke fordra martyrer. Og jeg har ikke basert livet mitt på kun å bli verdsatt av barn og barnebarn. Det er i mine øyne bare patetisk.

Du har helt rett.

Dessuten finnes det vel få måter som er mer effektive til å skyve folk fra seg, som martyrrollen.

mvh

[PieLill]

''Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme.''

Det kan selvsagt være helt korrekt, men jeg ser absolutt ikke bort fra at min svigermor synes at min mann er en strålende far og ektemann på absolutt alle mulige måter og absolutt ikke har noen feil, slik at enhver irritasjon fra min side helt klart skyldes at jeg er bortskjemt el linende;-)

;-)

mvh

[Colette]

En typisk svigermoruttalelse...*s*

Jada, jeg skjønner at det kan virke slik. Men tenk om det faktisk er sannhet? Jeg er ikke den typen som holder med mine barn uansett. Men jeg har levd med såpass vanskelige menn selv, at når jeg ser at snille og ansvarsfulle pappaer/samboere ikke blir verdsatt - ja....da kan jeg føle en smule sinne, og tenke at de skulle ha visst hvordan de kunne ha hatt det.

[Gjest sjøstjerna]

Unger er en ting.

Oppmerksomhetsyke mannfolk en annen ting.

Det er "umulig" å ringe min tante når mannen er tilstede. Han maser og vil snakke med henne rett som det er under tlf-samtalen. Trenger vel ikke si at disse telefonsamtalene sjelden blir mer enn 5-10 minutter?

[tzatziki1365380058]

Jeg synes telefon er en super måte å holde kontakten på.

Og jeg kan gjerne skravle i mye mer enn en time. Men bare om jeg vet at den jeg skravler med også har glede av det og tid til det.

Det er selvsagt ulikt hvor direkte tilbakemeldinger ulike personer setter pris på. Selv fortrekker jeg helt klart å vite hvor jeg har folk framfor å smyge seg rundt å gjette.

Om ubehaget ved en komplisert og uavklart situasjon er større enn ubehaget en oppklaring kan medføre, blir, som du påpeker, en individuell vurdering.

Jeg har vel opp gjennom årene fått en overdose av martyrer som går å ofrer seg for andre i tide og utide og siden mener de blir alt for lite verdsatt. Dette er på ingen måte et hint til deg. Kun en refleksjon over hva som har fått meg til å vektlegge ærlige svar så mye.

mvh

''Og jeg kan gjerne skravle i mye mer enn en time. ''

Jeg kunne også det før, men ikke nå lenger. Lurer på om det skyldes at jeg egentlig har hyppigere kontakt med folk nå, gjennom sms, facebook osv, og derfor ikke føler at jeg/vi "trenger" timelange samtaler. Er jo oppdatert likevel, liksom.

Men det er jo egentlig litt synd at det er sånn- for på en måte så gir kanskje sms og facebook bare en illusjon av å være oppdatert - det blir jo ikke "personlig".

Men - så lenge det funker, er det kanskje greit nok.

For øvrig helt enig i at jeg heller ville fått beskjed dersom noen egentlig hadde lyst til å snakke i 10 minutter, hvis jeg ønsket å dra det ut i en time eller så....

[Colette]

Du har helt rett.

Dessuten finnes det vel få måter som er mer effektive til å skyve folk fra seg, som martyrrollen.

mvh

Helt enig:-) Grøss og gru...Jeg husker min eks-svigermor med sine krokodilletårer og sitt lommetørkle. Jeg klarte ikke å føle annet enn avsky :-(

[PieLill]

''Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)''

Hvordan kan JEG endre ringemønster - når jeg ikke har noe ringemønster? Jeg ringer jo ikke! Det er helt og holdent opp til han. Jeg føler at det kan bli feil at han må betale hver gang av denne grunn - og tilbyr meg derfor ofte å ringe han opp igjen. Noe han avslår.

Og bortsett fra det..så har jeg vel egentlig ikke bedt om råd? Jeg bare lurte på hvordan andre småbarnsforeldre forholdt seg til dette problemet.

Om jeg ender opp med å være den som ringer hver gang, blir jeg i stuss. Hvorfor ringer ikke den andre meg? Et eller annet med gjensidighet.

Kanskje ikke så dumt at du ringer iblant du også.

mvh