Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Colette]

Om jeg ender opp med å være den som ringer hver gang, blir jeg i stuss. Hvorfor ringer ikke den andre meg? Et eller annet med gjensidighet.

Kanskje ikke så dumt at du ringer iblant du også.

mvh

Jeg har jo prøvd på det i årevis....Men det var alltid ubeleilig. Og etter utallige forsøk ga jag opp. Og dette har jeg også sagt til sønnen min. Det er først det siste året jeg har overlatt telefonintiativet til han.

[Gjest agree]

Du får be han ringe når kjerring og unger har lagt seg

Jeg forstår problemet godt. Det er det samme hver gang jeg ringer min bror, det er et leven uten like på hans barn. Vi får sjeldent fullført en setning. Mesteparten av samtalen går med til at han skal roe unger ned. Det er utrolig slitsomt.

Jeg har en mamma som er svært glad i å prate leeeeeenge på tlf og jeg synes det er kjempekos. Vi har imidlertid en avtale om og ringes etter kl 22. Da har freden senket seg her i huset og jeg har alltid tid og ro til denne gode praten med henne

[Colette]

Du får be han ringe når kjerring og unger har lagt seg

Jeg forstår problemet godt. Det er det samme hver gang jeg ringer min bror, det er et leven uten like på hans barn. Vi får sjeldent fullført en setning. Mesteparten av samtalen går med til at han skal roe unger ned. Det er utrolig slitsomt.

Jeg har en mamma som er svært glad i å prate leeeeeenge på tlf og jeg synes det er kjempekos. Vi har imidlertid en avtale om og ringes etter kl 22. Da har freden senket seg her i huset og jeg har alltid tid og ro til denne gode praten med henne

Ja, det er jo en mulighet å be han om det.

Det er utrolig slitsomt, ja:-)

[PieLill]

OK:-) Det er sikkert et råd jeg bør ta til ettertanke. Jeg er bare så redd for å såre han/avvise han.

Dette er jo ikke verdens største problem . Men når det har pågått en tid, så blir man jo litt oppgitt innimellom :-)

''OK:-) Det er sikkert et råd jeg bør ta til ettertanke. Jeg er bare så redd for å såre han/avvise han.

Dette er jo ikke verdens største problem . Men når det har pågått en tid, så blir man jo litt oppgitt innimellom :-)''

Om dette irriterer deg så mye som man kan få inntrykk av i denne tråden, 'gruer deg til han ringer', så er det lite sannsynlig at du klarer å skjule din missnøye overfor ham når dere snakker. Sannsynligvis er dette mye mer sårende enn en ærlig henstilling om dine ønsker ville vært.

Og kom igjen! Han er stor og sterk voksen mann, med jobb og familie. Han må da kunne takle at moren hans ber ham ringe tilbake når det ikke er så mys ståk rundt han. Skulle ha ikke tåle noe så banalt er det på høy tid med litt herding!

Jeg antar de langt fleste menn (og damer) ville blitt temmlig fornærmet om man ikke hadde mer tiltro til dem enn at de ikke skulle takle en slik bagatell.

Og hvordan i hele vide verden skal han kunne sette foten ned for madammen om han ikke en gang kan tåle en meningsytringer i forhold til hva som er beste tidspunkt og setting for en telefonsamtale med mamma!

;-)

mvh

[frosken]

Jada, jeg skjønner at det kan virke slik. Men tenk om det faktisk er sannhet? Jeg er ikke den typen som holder med mine barn uansett. Men jeg har levd med såpass vanskelige menn selv, at når jeg ser at snille og ansvarsfulle pappaer/samboere ikke blir verdsatt - ja....da kan jeg føle en smule sinne, og tenke at de skulle ha visst hvordan de kunne ha hatt det.

Vi har noen slike eksemplarer i vår familie også, så jeg skjønner hva du mener:-) Jeg mener nok allikevel at man bør konfrontere sine "egne" , også for å bevisstgjøre de på konsekvensene av deres prioriteringer.

[Gjest agree]

Du får be han ringe når kjerring og unger har lagt seg

Jeg forstår problemet godt. Det er det samme hver gang jeg ringer min bror, det er et leven uten like på hans barn. Vi får sjeldent fullført en setning. Mesteparten av samtalen går med til at han skal roe unger ned. Det er utrolig slitsomt.

Jeg har en mamma som er svært glad i å prate leeeeeenge på tlf og jeg synes det er kjempekos. Vi har imidlertid en avtale om og ringes etter kl 22. Da har freden senket seg her i huset og jeg har alltid tid og ro til denne gode praten med henne

Jeg synes du skal si til han jeg at du som mamma trenger en god prat med han en gang i mnd. Så kan han finne den tiden det passer seg hvor det er litt stille i huset. Jeg er sikker på at han forstår det, men med småbarn så er det gjerne slik at man ikke selv oppfatter hvor mye støy det er til tider. Ma lever jo i det hele tiden.

Så kan du heller ta en tlf hvor du snakker kun med barnebarna utenom disse samtalene med din sønn.

[Lillemus]

''Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme.''

Det kan selvsagt være helt korrekt, men jeg ser absolutt ikke bort fra at min svigermor synes at min mann er en strålende far og ektemann på absolutt alle mulige måter og absolutt ikke har noen feil, slik at enhver irritasjon fra min side helt klart skyldes at jeg er bortskjemt el linende;-)

*Humrer* Jeg får også litt det inntrykket her altså... ;o)

[PieLill]

Men hvorfor er det ikke mulig å sette grenser overfor barn/samboer? Han forsøkte sist - å snakke til 5 -åringen - fordi hun var "dramaqueen" - og hylte og skrek fordi han snakket til henne med en bestemt og litt sint stemme. Da ble resultatet at hun skrek enda høyere - og forlangte at pappa skulle be om unnskyldning fordi han hadde vært sint:-(

Det er når slike ting inntreffer at man fint kan si at vi snakker videre senere.

Det er klin umumlig å snakke i telefon og oppdra en grensetestende dramadronning samtidig. Om den som blir nødt til å egne seg til forelderrollen ikke avslutter samtalen, går det helt greit at den andre gjør det.

mvh

[Gjest agree]

Ja, det er jo en mulighet å be han om det.

Det er utrolig slitsomt, ja:-)

Jeg synes du skal si til han jeg at du som mamma trenger en god prat med han en gang i mnd. Så kan han finne den tiden det passer seg hvor det er litt stille i huset. Jeg er sikker på at han forstår det, men med småbarn så er det gjerne slik at man ikke selv oppfatter hvor mye støy det er til tider. Ma lever jo i det hele tiden.

Så kan du heller ta en tlf hvor du snakker kun med barnebarna utenom disse samtalene med din sønn.

[Colette]

Det er når slike ting inntreffer at man fint kan si at vi snakker videre senere.

Det er klin umumlig å snakke i telefon og oppdra en grensetestende dramadronning samtidig. Om den som blir nødt til å egne seg til forelderrollen ikke avslutter samtalen, går det helt greit at den andre gjør det.

mvh

Ok:-) Men det er i hvert fall dette han prøver på - mens jeg venter i den andre enden. Han må til og med forsikre seg om at de er venner igjen- der og da:-) Barn kan jo ikke venne seg til at de alltid er verdens midtpunkt, og må jo lære å forstå at enkelte ganger så må de bare vente...Det har jo med så grunnleggende ting å gjøre som å lære å utsette øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, og det er jammen viktig lærdom!

[Colette]

Jeg synes du skal si til han jeg at du som mamma trenger en god prat med han en gang i mnd. Så kan han finne den tiden det passer seg hvor det er litt stille i huset. Jeg er sikker på at han forstår det, men med småbarn så er det gjerne slik at man ikke selv oppfatter hvor mye støy det er til tider. Ma lever jo i det hele tiden.

Så kan du heller ta en tlf hvor du snakker kun med barnebarna utenom disse samtalene med din sønn.

Ja, jeg får se om det går an å ta en prat med han. Han er nok klar over hvordan det høres ut - for han sier innimellom at "nå hører du hvordan det er her mange ganger:-)"

[Gjest Elextra]

Jeg skjønner deg veldig godt;) Hadde blitt litt skuffet òg jeg om min sønn ikke kunne få èn rolig time, når vi skulle ha vår prat....

Da mine var små, visste de å være stille når jeg pratet i telefonen (dengang hadde vi stasjonær telefon med kort ledning, he, he), så jeg synes godt du kan forlange litt ro når du prater med sønnen din.

Har du tatt det opp med han?

''Hadde blitt litt skuffet òg jeg om min sønn ikke kunne få èn rolig time, når vi skulle ha vår prat....''

Som nevnt annet sted i tråden synes jeg ikke foreldre kan forvente en rolig hel time med barn som er småbarnforeldre i det hele tatt. Jeg har ikke hatt så mye som en rolig time hver dag i småbarnsperioden, og jeg orker absolutt ikke å bruke all ledig tid i løpet av en travel dag til å prate i telefonen! Jeg bare _må_ ha en halvtime til en time helt for meg selv i løpet av dagen for ikke å gå helt i frø.

[laban]

Jeg har ikke orket å lese hele den kjempelange tråden, men har en følelse av at jeg kan forstå litt av alle parter.

Kan det tenkes at situasjonen er en variant av (omtrent) noe sånt:

- Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

- Minst én av ungene hans har den egenskapen Glimtipper nevner nedenfor her (og som en av mine hadde også, slik at jeg kjenner det igjen): H*n har oppdaget at en voksen som er opptatt i telefonen, ikke har samme handlingsrom som ellers, og benytter anledningen til å være ekstra irriterende og / eller kreativ i negativ retning når h*n vet at det er en lang samtale på gang.

- Samboeren har forsåvidt forståelse for at dere bør få snakke sammen i fred, men blir samtidig frustrert når ungene er urolige og sønnen din forsåvidt er tilstede, men "uten å kunne brukes til noe" i en hel time.

Jeg tror egentlig ikke det er noen annen løsning enn at du sier fra på en positiv måte. Typen "jeg synes det er kjempehyggelig å holde kontakten med dere, men samtidig føler jeg at den måten vi har nå, forstyrrer dere i meste laget. Jeg blir usikker når jeg hører at ungene og kjæresten din forsøker å få kontakt med deg så mange ganger mens du egentlig prøver å snakke med meg. Er det en løsning å finne et helt annet tidspunkt, eller at vi kanskje heller skriver mail / chatter som en fast ordning og supplerer med noen kortere telefoner når du er alene?"

Såpass burde en voksen familiefar tåle, hvis du klarer å vinkle det uten å sette deg selv i "klageposisjon"

synes

[Gjest prust]

Jeg har ikke orket å lese hele den kjempelange tråden, men har en følelse av at jeg kan forstå litt av alle parter.

Kan det tenkes at situasjonen er en variant av (omtrent) noe sånt:

- Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

- Minst én av ungene hans har den egenskapen Glimtipper nevner nedenfor her (og som en av mine hadde også, slik at jeg kjenner det igjen): H*n har oppdaget at en voksen som er opptatt i telefonen, ikke har samme handlingsrom som ellers, og benytter anledningen til å være ekstra irriterende og / eller kreativ i negativ retning når h*n vet at det er en lang samtale på gang.

- Samboeren har forsåvidt forståelse for at dere bør få snakke sammen i fred, men blir samtidig frustrert når ungene er urolige og sønnen din forsåvidt er tilstede, men "uten å kunne brukes til noe" i en hel time.

Jeg tror egentlig ikke det er noen annen løsning enn at du sier fra på en positiv måte. Typen "jeg synes det er kjempehyggelig å holde kontakten med dere, men samtidig føler jeg at den måten vi har nå, forstyrrer dere i meste laget. Jeg blir usikker når jeg hører at ungene og kjæresten din forsøker å få kontakt med deg så mange ganger mens du egentlig prøver å snakke med meg. Er det en løsning å finne et helt annet tidspunkt, eller at vi kanskje heller skriver mail / chatter som en fast ordning og supplerer med noen kortere telefoner når du er alene?"

Såpass burde en voksen familiefar tåle, hvis du klarer å vinkle det uten å sette deg selv i "klageposisjon"

synes

Enig med deg Laban. Jeg har bare lest litt av denne eviglange tråden, så jeg har ikke fått med meg innspillene her. Men det du skriver høres veldig fornuftig ut.

[Gjest Elextra]

Jeg forlangte også at mine skulle være stille når jeg snakket i telefonen. Litt sjokkert pleide jeg å si: Ser du ikke at jeg sitter i telefonen nå? Og det ble respektert. Det har faktisk noe med respekt for samtalepartneren å gjøre også. Men at tidene har forandret seg - kom jo ikke akkurat som noen bombe på meg:-)

Nei, jeg har ikke tatt det opp med han. Det er jo faktisk mine barnebarn som er i bakgrunnen - og jeg er redd han ville oppfatte det som om jeg hadde noe i mot deres nærvær. Og det er jo ikke der det ligger.

'' Ser du ikke at jeg sitter i telefonen nå? Og det ble respektert. ''

I gamledager var jo telefonsamtaler en stor ting. Rikstelefoner ble bestilt på sentralen og det ble selvfølgelig respektert når samtalen gikk gjennom. Slik er det ikke lenger - mange av oss tilbringer store deler av dagen på telefon (og mail).

[frosken]

Ok:-) Men det er i hvert fall dette han prøver på - mens jeg venter i den andre enden. Han må til og med forsikre seg om at de er venner igjen- der og da:-) Barn kan jo ikke venne seg til at de alltid er verdens midtpunkt, og må jo lære å forstå at enkelte ganger så må de bare vente...Det har jo med så grunnleggende ting å gjøre som å lære å utsette øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, og det er jammen viktig lærdom!

Kremmt... det høres mest ut som om sønnen din trenger å lære at mødre er som andre mennesker; tipper han ikke forventer samme tålmodighet av andre som av deg!

Minner meg litt om den ene broren min. Han er sånn ca verdens greieste person; hjelpsom, ryddig, flink far etc. etc. Han er grei mot moren vår også, bare at hun gjerne må vente nærmere 6 mnd på å få skiftet en lyspære, mens naboen sikkert ville fått hjelp samme kveld. Tror ikke han er i nærheten av å registrere selv hvor mye han utsetter ting han har lovt henne; de har alltid hatt et godt forhold og hun liker så avgjort ikke å påpeke at han ikke holder det han lover. Og sånn holder de det gående år etter år. Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.

[frosken]

Jeg har ikke orket å lese hele den kjempelange tråden, men har en følelse av at jeg kan forstå litt av alle parter.

Kan det tenkes at situasjonen er en variant av (omtrent) noe sånt:

- Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

- Minst én av ungene hans har den egenskapen Glimtipper nevner nedenfor her (og som en av mine hadde også, slik at jeg kjenner det igjen): H*n har oppdaget at en voksen som er opptatt i telefonen, ikke har samme handlingsrom som ellers, og benytter anledningen til å være ekstra irriterende og / eller kreativ i negativ retning når h*n vet at det er en lang samtale på gang.

- Samboeren har forsåvidt forståelse for at dere bør få snakke sammen i fred, men blir samtidig frustrert når ungene er urolige og sønnen din forsåvidt er tilstede, men "uten å kunne brukes til noe" i en hel time.

Jeg tror egentlig ikke det er noen annen løsning enn at du sier fra på en positiv måte. Typen "jeg synes det er kjempehyggelig å holde kontakten med dere, men samtidig føler jeg at den måten vi har nå, forstyrrer dere i meste laget. Jeg blir usikker når jeg hører at ungene og kjæresten din forsøker å få kontakt med deg så mange ganger mens du egentlig prøver å snakke med meg. Er det en løsning å finne et helt annet tidspunkt, eller at vi kanskje heller skriver mail / chatter som en fast ordning og supplerer med noen kortere telefoner når du er alene?"

Såpass burde en voksen familiefar tåle, hvis du klarer å vinkle det uten å sette deg selv i "klageposisjon"

synes

'' Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

''

Minner meg om da broren min sto opp med ungene sine søndagsmorgener den gangen de var små. Jeg fikk ofte telefon fra en prateglad nevø eller niese før kl åtte om morgenen. Hva annet kunne man finne på enn å ringe en tante som alltid satte pris på å få snakke med gullungene? Ikke engang barnetv hadde jo begynt...*s*

[laban]

''Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)''

Hvordan kan JEG endre ringemønster - når jeg ikke har noe ringemønster? Jeg ringer jo ikke! Det er helt og holdent opp til han. Jeg føler at det kan bli feil at han må betale hver gang av denne grunn - og tilbyr meg derfor ofte å ringe han opp igjen. Noe han avslår.

Og bortsett fra det..så har jeg vel egentlig ikke bedt om råd? Jeg bare lurte på hvordan andre småbarnsforeldre forholdt seg til dette problemet.

Jeg tror svært mange småbarnsforeldre forholder seg til dette problemet vet enten å unngå timelange telefonsamtaler fullstendig, og / eller ta dem fra andre lokaler enn heimen, evt. hjemmefra når barna sover.

[Colette]

'' Ser du ikke at jeg sitter i telefonen nå? Og det ble respektert. ''

I gamledager var jo telefonsamtaler en stor ting. Rikstelefoner ble bestilt på sentralen og det ble selvfølgelig respektert når samtalen gikk gjennom. Slik er det ikke lenger - mange av oss tilbringer store deler av dagen på telefon (og mail).

LOL:-) Du snakker til meg som jeg skulle være 80 år.-) Jada, jeg sitter også hele dagen i telefon og på mail, som daglig leder i egen bedrift:-)

[laban]

''Men det at folk i tråden råder deg til å endre ringemønster er jo ikke ensbetydende med at man bare lar barn eller andre i rommet skravle i vei uten noen form for motforestillinger, da! :-)''

Hvordan kan JEG endre ringemønster - når jeg ikke har noe ringemønster? Jeg ringer jo ikke! Det er helt og holdent opp til han. Jeg føler at det kan bli feil at han må betale hver gang av denne grunn - og tilbyr meg derfor ofte å ringe han opp igjen. Noe han avslår.

Og bortsett fra det..så har jeg vel egentlig ikke bedt om råd? Jeg bare lurte på hvordan andre småbarnsforeldre forholdt seg til dette problemet.

"...VED enten..." skulle det stå.