Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Gjest Elextra]

Jeg har ikke orket å lese hele den kjempelange tråden, men har en følelse av at jeg kan forstå litt av alle parter.

Kan det tenkes at situasjonen er en variant av (omtrent) noe sånt:

- Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

- Minst én av ungene hans har den egenskapen Glimtipper nevner nedenfor her (og som en av mine hadde også, slik at jeg kjenner det igjen): H*n har oppdaget at en voksen som er opptatt i telefonen, ikke har samme handlingsrom som ellers, og benytter anledningen til å være ekstra irriterende og / eller kreativ i negativ retning når h*n vet at det er en lang samtale på gang.

- Samboeren har forsåvidt forståelse for at dere bør få snakke sammen i fred, men blir samtidig frustrert når ungene er urolige og sønnen din forsåvidt er tilstede, men "uten å kunne brukes til noe" i en hel time.

Jeg tror egentlig ikke det er noen annen løsning enn at du sier fra på en positiv måte. Typen "jeg synes det er kjempehyggelig å holde kontakten med dere, men samtidig føler jeg at den måten vi har nå, forstyrrer dere i meste laget. Jeg blir usikker når jeg hører at ungene og kjæresten din forsøker å få kontakt med deg så mange ganger mens du egentlig prøver å snakke med meg. Er det en løsning å finne et helt annet tidspunkt, eller at vi kanskje heller skriver mail / chatter som en fast ordning og supplerer med noen kortere telefoner når du er alene?"

Såpass burde en voksen familiefar tåle, hvis du klarer å vinkle det uten å sette deg selv i "klageposisjon"

synes

Kjenner meg veldig igjen i dette:

''- Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.''

Kjenner meg veldig igjen i dette - slik har jeg også tenkt, sliten etter en lang dag ønsker jeg ofte ikke å bruke den siste og endelig ledige timen i telefonen.

[Colette]

Jeg har ikke orket å lese hele den kjempelange tråden, men har en følelse av at jeg kan forstå litt av alle parter.

Kan det tenkes at situasjonen er en variant av (omtrent) noe sånt:

- Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

- Minst én av ungene hans har den egenskapen Glimtipper nevner nedenfor her (og som en av mine hadde også, slik at jeg kjenner det igjen): H*n har oppdaget at en voksen som er opptatt i telefonen, ikke har samme handlingsrom som ellers, og benytter anledningen til å være ekstra irriterende og / eller kreativ i negativ retning når h*n vet at det er en lang samtale på gang.

- Samboeren har forsåvidt forståelse for at dere bør få snakke sammen i fred, men blir samtidig frustrert når ungene er urolige og sønnen din forsåvidt er tilstede, men "uten å kunne brukes til noe" i en hel time.

Jeg tror egentlig ikke det er noen annen løsning enn at du sier fra på en positiv måte. Typen "jeg synes det er kjempehyggelig å holde kontakten med dere, men samtidig føler jeg at den måten vi har nå, forstyrrer dere i meste laget. Jeg blir usikker når jeg hører at ungene og kjæresten din forsøker å få kontakt med deg så mange ganger mens du egentlig prøver å snakke med meg. Er det en løsning å finne et helt annet tidspunkt, eller at vi kanskje heller skriver mail / chatter som en fast ordning og supplerer med noen kortere telefoner når du er alene?"

Såpass burde en voksen familiefar tåle, hvis du klarer å vinkle det uten å sette deg selv i "klageposisjon"

synes

Mye fornuftig her, ja:-)

[Gjest Elextra]

LOL:-) Du snakker til meg som jeg skulle være 80 år.-) Jada, jeg sitter også hele dagen i telefon og på mail, som daglig leder i egen bedrift:-)

Hehe, kunne ikke dy meg

Men tror likevel vi er på ulike planeter her, kjenner veldig på at mine foreldre antakelig har følelser lignende dine.

[laban]

'' Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

''

Minner meg om da broren min sto opp med ungene sine søndagsmorgener den gangen de var små. Jeg fikk ofte telefon fra en prateglad nevø eller niese før kl åtte om morgenen. Hva annet kunne man finne på enn å ringe en tante som alltid satte pris på å få snakke med gullungene? Ikke engang barnetv hadde jo begynt...*s*

* fnis *

Rimelig desperat morgenpappa, tenker jeg. Men sikkert fint å tenke på for deg nå når de er store, da...

[Colette]

Hehe, kunne ikke dy meg

Men tror likevel vi er på ulike planeter her, kjenner veldig på at mine foreldre antakelig har følelser lignende dine.

Ja, det å ha barn har tydeligvis fått en helt ny betydning:-)

[Gjest Elextra]

Min første tanke er at selv om samtalene er sjeldne, er de kanskje på dårlige valgte tidspunkt.

Ringer du midt i middagen, i leksearbeid, rydding, legging eller andre ting som ikke er så lette å utsette? Ringer du på et tidspunkt av dagen der foreldrene er slitne og barna masete og trøtte? Ringer du på et tidspunkt som barna burde ha førsteretten på mors og fars oppmerksomhet?

Om du vil snakke uforstyrret med småbarnsforeldre, får du vel ringe når barna er i seng. En time uten avbrytelser er helt urealistisk. Kan hende er tidspunktet for samtalen i en veldig hektisk periode av dagen. Da forstår jeg godt om samboeren skulle bli irritert og ikke gidde å ta hensyn.

Om dette er den ene lange telefonsamtalen til din sønn i mnd. er det ikke så urimelig at dere får snakke litt i fred. Om han stadig snakker på telefonen, er det ikke merkelig om samboeren ikke gidder å frede ham. Det meste kommer altså an på hans tilgjengelighet resten av dagen og tidspunktet for samtalen.

Om dette irriterer deg kan du jo bare si at du hører de har det travelt og spørre om det er et annet tidspunkt som passer bedre og ringe. Kan hende irriterer samboeren seg grønn over en så lang samtale på på den tiden av dagen, og at masingen er et signal om å korte ned samtalen og/eller finne et annet tidspunkt å snakke på.

Kan hende er samboeren frustrert over å få alt ansvar lempet over på seg hver gang telefonen ringer. Det er jo mulig at samtalen med deg ikke er den eneste timeslange samtalen han tar mens barne er oppe å løper.

mvh

''Ringer du midt i middagen, i leksearbeid, rydding, legging eller andre ting som ikke er så lette å utsette? ''

Problemet er dessverre for svært mange småbarnsforeldre (meg selv inkudert, tidligere) at det passer omtrent _aldri_ med lange telefonsamtaler. Etter en lang arbeidsdag, henting av barn, middagslaging, leking, kveldsmat, legging, rydding, sekkepakking, klesvask etc., orket jeg _ikke_ ta en time i telefonen med foreldre når jeg omsider hadde en liten time for meg selv.

Men i motsetning til Colette gjorde jeg dette ganske klart for mine foreldre, og jeg forsøkte i den grad det var mulig å ringe dem fra jobb.

[Colette]

Kremmt... det høres mest ut som om sønnen din trenger å lære at mødre er som andre mennesker; tipper han ikke forventer samme tålmodighet av andre som av deg!

Minner meg litt om den ene broren min. Han er sånn ca verdens greieste person; hjelpsom, ryddig, flink far etc. etc. Han er grei mot moren vår også, bare at hun gjerne må vente nærmere 6 mnd på å få skiftet en lyspære, mens naboen sikkert ville fått hjelp samme kveld. Tror ikke han er i nærheten av å registrere selv hvor mye han utsetter ting han har lovt henne; de har alltid hatt et godt forhold og hun liker så avgjort ikke å påpeke at han ikke holder det han lover. Og sånn holder de det gående år etter år. Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.

Min sønn er flink på nesten alle områder. Skryt, skryt....men han er ingen handyman. Men han er den som står opp med unger som våkner tidlig, enten det er hverdag eller helg. Og han er den som løper til lege med dem, eller ligger på madrass på gulvet ved siden av ungene når de er syke. Og han arrangerer bursdager med 20 unger- alene. Osv. osv.

[laban]

''Kan hende ergrer hun seg grønn over at han statig vekk setter seg å skravler i telefonen, når han heller burde egne seg til familien. Det er jo ikke helt utenkelig at timespraten med moren ikke er den eneste lange telefonsamtalen han har i løpet av en mnd.''

Det kan jeg garantere deg ikke er tilfelle! Denne karen gjør ikke stort annet her i livet enn å ta seg av jobb, hus og barn. Han er stort sett på jobb eller hjemme. Men jeg har registert at samboeren hans er godt vant - for å si det sånn:-) Han har faktisk nevnt den siste tiden at han føler at han blir tatt som en selvfølge og at det er på tide at han setter foten ned. Og dette kom ikke som noen overraskende opplysning på meg, for jeg har sett det lenge.

Følelsen av å ikke bli sett / verdsatt for alt man gjør, dag ut og dag inn uten at det egentlig monner noe særlig, er en svært vanlig følelse for småbarnsforeldre, uansett kjønn.

Man må være usynlig tilskuer til livet deres 24 / 7 for å vite om de har rett, om de bare er slitne eller om de er bortskjemte og / eller har hatt feil forventninger.

Jeg tror besteforeldregenerasjonen skal være uhyre forsiktige med å blande seg inn i denslags, bortsett fra å helle olje på vannet med utsagn av typen "jeg skjønner godt at det er slitsomt, jeg husker hvor drittlei jeg var av deg og søsknene dine for X år siden også - men det blir bedre og jeg synes dere er kjempeflinke".

[frosken]

Min sønn er flink på nesten alle områder. Skryt, skryt....men han er ingen handyman. Men han er den som står opp med unger som våkner tidlig, enten det er hverdag eller helg. Og han er den som løper til lege med dem, eller ligger på madrass på gulvet ved siden av ungene når de er syke. Og han arrangerer bursdager med 20 unger- alene. Osv. osv.

Nettopp! Men han er ikke noe flink til å prioritere å få en rolig telefonsamtale med moren sin.

[Gjest Elextra]

Ja, det å ha barn har tydeligvis fått en helt ny betydning:-)

''a, det å ha barn har tydeligvis fått en helt ny betydning:-)''

Nå skjønte jeg ikke helt hva du mente.

Men når det gjelder egne foreldre jobbet min mor bestandig deltid og hadde _god_ tid. Min far hadde lederjobb, men kom likevel stort sett hjem til midag hver dag. De hadde lite erfaring med tidsklemma + med husarbeid m.m. som må gjøres på kveldstid. I hele tatt lede de temmelig annerledes og hadde nok mer tid.

Men jeg aner jo ikke hvordan du/dere hadde det, og hva slags grunnlag du evt. har for å forstå din sønns families situasjon.

[Colette]

''Ringer du midt i middagen, i leksearbeid, rydding, legging eller andre ting som ikke er så lette å utsette? ''

Problemet er dessverre for svært mange småbarnsforeldre (meg selv inkudert, tidligere) at det passer omtrent _aldri_ med lange telefonsamtaler. Etter en lang arbeidsdag, henting av barn, middagslaging, leking, kveldsmat, legging, rydding, sekkepakking, klesvask etc., orket jeg _ikke_ ta en time i telefonen med foreldre når jeg omsider hadde en liten time for meg selv.

Men i motsetning til Colette gjorde jeg dette ganske klart for mine foreldre, og jeg forsøkte i den grad det var mulig å ringe dem fra jobb.

Jeg har ikke forventet at han skal snakke en time. Det er det han selv som styrer. Bortsett fra det så skjønner jeg ikke hvordan vi klarte å holde kontakt med familie da vi hadde små barn. Jeg jobbet faktisk da jeg hadde små barn, jeg også. Og satt ikke hjemme og ringte rikstelefoner og strikket sokker og votter :-)

[laban]

Kremmt... det høres mest ut som om sønnen din trenger å lære at mødre er som andre mennesker; tipper han ikke forventer samme tålmodighet av andre som av deg!

Minner meg litt om den ene broren min. Han er sånn ca verdens greieste person; hjelpsom, ryddig, flink far etc. etc. Han er grei mot moren vår også, bare at hun gjerne må vente nærmere 6 mnd på å få skiftet en lyspære, mens naboen sikkert ville fått hjelp samme kveld. Tror ikke han er i nærheten av å registrere selv hvor mye han utsetter ting han har lovt henne; de har alltid hatt et godt forhold og hun liker så avgjort ikke å påpeke at han ikke holder det han lover. Og sånn holder de det gående år etter år. Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.

''Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.''

Moren min hadde bare døtre, men selvfølgelig venninner som fikk barn av begge kjønn. Hun hevdet alltid at noen kvinner - ikke alle, men en ganske stor del - tørner en smule når de får sønner. Og at det aldri går over.

Mormoren min behandlet henne og onkelen min så i de grader forskjellig (i lillebrorens favør) at det var synlig for "hele verden", så jeg antar moren min hadde litt ekstra blikk for sånt...

[Colette]

''a, det å ha barn har tydeligvis fått en helt ny betydning:-)''

Nå skjønte jeg ikke helt hva du mente.

Men når det gjelder egne foreldre jobbet min mor bestandig deltid og hadde _god_ tid. Min far hadde lederjobb, men kom likevel stort sett hjem til midag hver dag. De hadde lite erfaring med tidsklemma + med husarbeid m.m. som må gjøres på kveldstid. I hele tatt lede de temmelig annerledes og hadde nok mer tid.

Men jeg aner jo ikke hvordan du/dere hadde det, og hva slags grunnlag du evt. har for å forstå din sønns families situasjon.

Jeg lurer på hvorfor det er så annerledes å jobbe med 2 barn i dag, enn det var da jeg hadde små barn. Jeg jobbet full jobb, og ikke hadde jeg verken vaskehjelp eller annen hjelp.

[Colette]

Følelsen av å ikke bli sett / verdsatt for alt man gjør, dag ut og dag inn uten at det egentlig monner noe særlig, er en svært vanlig følelse for småbarnsforeldre, uansett kjønn.

Man må være usynlig tilskuer til livet deres 24 / 7 for å vite om de har rett, om de bare er slitne eller om de er bortskjemte og / eller har hatt feil forventninger.

Jeg tror besteforeldregenerasjonen skal være uhyre forsiktige med å blande seg inn i denslags, bortsett fra å helle olje på vannet med utsagn av typen "jeg skjønner godt at det er slitsomt, jeg husker hvor drittlei jeg var av deg og søsknene dine for X år siden også - men det blir bedre og jeg synes dere er kjempeflinke".

Ja, jeg kan love deg at er det noe jeg ikke bryr meg med eller kommenterer - så er det forholdene til voksne barn og egenskaper ved deres partnere. Dette får de holde orden på sjøl. Men allikevel så kan jeg ikke la være å observere - og se det jeg ser.

[Gjest togli]

Jeg lurer på hvorfor det er så annerledes å jobbe med 2 barn i dag, enn det var da jeg hadde små barn. Jeg jobbet full jobb, og ikke hadde jeg verken vaskehjelp eller annen hjelp.

Det var heller ikke så masse møtevirksomhet før i forhold til det det er nå. Vi har tre barn, samme som mine foreldre hadde. Moren min sier det er stor forskjell på før og nå. Idag er det hyppigere møtevirksomhet for foreldre både i barnehage, skole og SFO. I tillegg blir yrkeshverdagen bare hardere og hardere.

[KaVa]

Min svigermor (som jeg er veldig glad i, forøvrig) ringer stadig vekk på de værste tidspunkt - når vi har det travlest hjemme. Enten i forbindelse med legging, eller i forbindelse med dagliglivets hit og dit. Hun opplever det sikkert som du. Hos oss gjorde vi det enkelt: Vi ringer/ber om å ringe tilbake, når ungene er i seng. = tid og ro til prat.

[Colette]

''Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.''

Moren min hadde bare døtre, men selvfølgelig venninner som fikk barn av begge kjønn. Hun hevdet alltid at noen kvinner - ikke alle, men en ganske stor del - tørner en smule når de får sønner. Og at det aldri går over.

Mormoren min behandlet henne og onkelen min så i de grader forskjellig (i lillebrorens favør) at det var synlig for "hele verden", så jeg antar moren min hadde litt ekstra blikk for sånt...

Er det mulig å komme med slike kommentarer som at "det tørner for enkelte kvinner når de får sønner"? Og er det mulig å ha noe å utsette på en kvinne her inne på dol, uten at det har en eller annen sykelig grunn?

[Colette]

Nettopp! Men han er ikke noe flink til å prioritere å få en rolig telefonsamtale med moren sin.

Nei, det har du rett i:-) Han er en familiens mann - først og fremst - og ingenting er viktigere for han enn ungene og samboeren. Ikke engang jobben hans.

[Colette]

Min svigermor (som jeg er veldig glad i, forøvrig) ringer stadig vekk på de værste tidspunkt - når vi har det travlest hjemme. Enten i forbindelse med legging, eller i forbindelse med dagliglivets hit og dit. Hun opplever det sikkert som du. Hos oss gjorde vi det enkelt: Vi ringer/ber om å ringe tilbake, når ungene er i seng. = tid og ro til prat.

Jeg ringer ikke...nettopp fordi jeg ofte har opplevd at det ikke passer:-) Det er han som ringer meg - og allikevel virker det ofte som om det egentlig ikke passer :-)

[laban]

Jeg lurer på hvorfor det er så annerledes å jobbe med 2 barn i dag, enn det var da jeg hadde små barn. Jeg jobbet full jobb, og ikke hadde jeg verken vaskehjelp eller annen hjelp.

Det er andre forventninger.

Folk har aldri hatt det så travelt som idag, selv om de på mange måter har mer fritid enn noengang før. Men det er forventninger (dels fra en selv, dels fra udefinerbare "omgivelser" som f.eks. media - man føler at man "burde", dels fra folk man har rundt seg som gnåler om egen fortreffelighet) om at man i tillegg til jobben og ungene skal rekke å treffe venner, trene, følge med på X TV-serier for å ha noe å prate om i kantinen, dra på stimulerende aktiviteter med ungene, reise på opplevelsesrike langhelger med partneren, og i det hele tatt. Jeg tror ikke det er en tidsklemme, men en forventningsklemme.

Jeg har mange ganger skrevet her til mammer i fødselspermisjon som lurer på om de vil klare å kombinere jobb og barn at det er så absolutt mulig. Men hvis det de ønsker er å kombinere jobb, barn, utviklende hobbyer, trening, et plettfritt hjem og aktivt kaféliv med venner, kan det bli noe mer slitsomt.