Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[morsan]

''Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.''

Moren min hadde bare døtre, men selvfølgelig venninner som fikk barn av begge kjønn. Hun hevdet alltid at noen kvinner - ikke alle, men en ganske stor del - tørner en smule når de får sønner. Og at det aldri går over.

Mormoren min behandlet henne og onkelen min så i de grader forskjellig (i lillebrorens favør) at det var synlig for "hele verden", så jeg antar moren min hadde litt ekstra blikk for sånt...

''Mormoren min behandlet henne og onkelen min så i de grader forskjellig (i lillebrorens favør) at det var synlig for "hele verden", så jeg antar moren min hadde litt ekstra blikk for sånt...''

Som om jeg skulle skrevet det samme om min mormors behandling av sin datter og sønn;-) (Eller svigermoren min for den saks skyld...*S*)

Min mor fikk forresten også kun døtre.

[laban]

Er det mulig å komme med slike kommentarer som at "det tørner for enkelte kvinner når de får sønner"? Og er det mulig å ha noe å utsette på en kvinne her inne på dol, uten at det har en eller annen sykelig grunn?

Det svaret der var til frosken, som en direkte fortsettelse på den hun skrev om mødre og sønner. Det handlet ikke om deg og dine.

Moren min var ikke bitter når hun kommenterte hvordan hun syntes mange av venninnene hennes oppførte seg overfor sine sønner, det ble gjort med humor. Mulig jeg ikke klarte å formidle dette skriftlig.

[Colette]

Det er andre forventninger.

Folk har aldri hatt det så travelt som idag, selv om de på mange måter har mer fritid enn noengang før. Men det er forventninger (dels fra en selv, dels fra udefinerbare "omgivelser" som f.eks. media - man føler at man "burde", dels fra folk man har rundt seg som gnåler om egen fortreffelighet) om at man i tillegg til jobben og ungene skal rekke å treffe venner, trene, følge med på X TV-serier for å ha noe å prate om i kantinen, dra på stimulerende aktiviteter med ungene, reise på opplevelsesrike langhelger med partneren, og i det hele tatt. Jeg tror ikke det er en tidsklemme, men en forventningsklemme.

Jeg har mange ganger skrevet her til mammer i fødselspermisjon som lurer på om de vil klare å kombinere jobb og barn at det er så absolutt mulig. Men hvis det de ønsker er å kombinere jobb, barn, utviklende hobbyer, trening, et plettfritt hjem og aktivt kaféliv med venner, kan det bli noe mer slitsomt.

Så de får altså tid til det som anses for riktig og viktig?

[morsan]

''Hadde blitt litt skuffet òg jeg om min sønn ikke kunne få èn rolig time, når vi skulle ha vår prat....''

Som nevnt annet sted i tråden synes jeg ikke foreldre kan forvente en rolig hel time med barn som er småbarnforeldre i det hele tatt. Jeg har ikke hatt så mye som en rolig time hver dag i småbarnsperioden, og jeg orker absolutt ikke å bruke all ledig tid i løpet av en travel dag til å prate i telefonen! Jeg bare _må_ ha en halvtime til en time helt for meg selv i løpet av dagen for ikke å gå helt i frø.

Jeg har forresten lest et sted at Matte-Marit snakker med moren sin hver dag. Slikt bare øker forventningspresset for alle oss andre;-) Det er ikke sikkert at mormødrene over det ganske land skjønner forskjellen mellom MM og sin egen datter;-)

(men når det er sagt har jeg en veldig grei mor - ikke noe 'dårlig-samvittighets-kjør der, altså)

[morsan]

LOL:-) Du snakker til meg som jeg skulle være 80 år.-) Jada, jeg sitter også hele dagen i telefon og på mail, som daglig leder i egen bedrift:-)

''Du snakker til meg som jeg skulle være 80 år.-) ''

Det holder med å være bare drøyt halvparten så gammel og likevel huske mye av "gamle dager" mht telefon;-) Særlig på landet. Jeg var ca 9 år da vi fikk automatisert sentral der jeg vokste opp - før der sveivet vi på telefonen, løftet av røret, og ventet på at en av damene på sentralen svarte...;-)

[Colette]

''Du snakker til meg som jeg skulle være 80 år.-) ''

Det holder med å være bare drøyt halvparten så gammel og likevel huske mye av "gamle dager" mht telefon;-) Særlig på landet. Jeg var ca 9 år da vi fikk automatisert sentral der jeg vokste opp - før der sveivet vi på telefonen, løftet av røret, og ventet på at en av damene på sentralen svarte...;-)

LOL:-) Ja, det er jo ikke så veldig lenge siden:-)

[morsan]

Det var heller ikke så masse møtevirksomhet før i forhold til det det er nå. Vi har tre barn, samme som mine foreldre hadde. Moren min sier det er stor forskjell på før og nå. Idag er det hyppigere møtevirksomhet for foreldre både i barnehage, skole og SFO. I tillegg blir yrkeshverdagen bare hardere og hardere.

''I tillegg blir yrkeshverdagen bare hardere og hardere.''

Ja. Min svigerfar er pensjonist nå, men han har for noen år siden sammenlignet situasjonen i arbeidslivet de siste årene før han ble pensjonist med tiden da han var ung, og sagt at selv om de jobbet lørdager da han var ung, var arbeidsdagen mye mer stressende på 90-tallet. Blant annet førte teknologi som mail, telefon og faks til en mye høyere forventning om hurtigheten i jobben enn der man sendte et brev med frimerke på og ventet på svar.

[morsan]

LOL:-) Ja, det er jo ikke så veldig lenge siden:-)

Men når jeg sa det til en kar på jobben som er 4-5 år eldre enn meg, og vokst opp i Oslo, så han på meg som om jeg kom fra Mars! Dette var jo noe han bare hadde hørt foreldrene hans snakke om forna da'r;-)

[laban]

Så de får altså tid til det som anses for riktig og viktig?

Nå vet jeg ikke om jeg forsto hva du mente. Jeg forsøkte bare å beskrive hvordan det føles annerledes å være småbarnsforeldre nå enn i forrige generasjon.

Slik du antyder, er det jo på flere måter mye enklere nå. Men samtidig tror jeg nok mange føler et press fra mange kanter, inkludert fra sitt eget hode, om at alt skal være perfekt.

Hvis du leser et stykke nedi denne tråden her:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3954788

...ser du at en som undertegner med "sånn er samfunnet idag" påstår at man måles etter bilmodell, TV-skjerm og økonomisk evne til å sende ungene på dyre fritidsaktiviteter. Når jeg svarer at jeg synes mye av det er noe tull, får jeg høre at det må skyldes at jeg bor på feil sted. Så jeg opprettholder min teori om forventningsklemme.

[morsan]

'' Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

''

Minner meg om da broren min sto opp med ungene sine søndagsmorgener den gangen de var små. Jeg fikk ofte telefon fra en prateglad nevø eller niese før kl åtte om morgenen. Hva annet kunne man finne på enn å ringe en tante som alltid satte pris på å få snakke med gullungene? Ikke engang barnetv hadde jo begynt...*s*

*he he* Nevøer og niser kan nok være ekstra tidlig med ringingen sin, men det kan jo voksne også. Det er lett å glemme at andre ikke er i samme livssituasjon som en selv.

Før vi fikk barn, skjønte vi ikke at venner med barn kunne finne på å ringe oss klokka 9 på lørdags morgen. Men lite barn hadde vi jo selv vært oppe ganske lenge klokka 9, så da kunne jo vi også fint finne på å ringe noen - uten egentlig å sjekke klokka. ;-)

Nå er vi tilbake til punkt 1 igjen. I morges ringte en venn av sønnen klokka 10 og vekte oss alle...;-)

[morsan]

Jeg har ikke orket å lese hele den kjempelange tråden, men har en følelse av at jeg kan forstå litt av alle parter.

Kan det tenkes at situasjonen er en variant av (omtrent) noe sånt:

- Sønnen din ønsker å snakke med deg, men har likevel litt problemer med å "ta" en hel time fra den antakelig dyrebare kveldstiden som han har med samboeren etter at barna har lagt seg - og det er sikkert ikke hver kveld som er "ledig" heller. Derfor synes han at han bør "få samtalen unna" mens barna er oppe.

- Minst én av ungene hans har den egenskapen Glimtipper nevner nedenfor her (og som en av mine hadde også, slik at jeg kjenner det igjen): H*n har oppdaget at en voksen som er opptatt i telefonen, ikke har samme handlingsrom som ellers, og benytter anledningen til å være ekstra irriterende og / eller kreativ i negativ retning når h*n vet at det er en lang samtale på gang.

- Samboeren har forsåvidt forståelse for at dere bør få snakke sammen i fred, men blir samtidig frustrert når ungene er urolige og sønnen din forsåvidt er tilstede, men "uten å kunne brukes til noe" i en hel time.

Jeg tror egentlig ikke det er noen annen løsning enn at du sier fra på en positiv måte. Typen "jeg synes det er kjempehyggelig å holde kontakten med dere, men samtidig føler jeg at den måten vi har nå, forstyrrer dere i meste laget. Jeg blir usikker når jeg hører at ungene og kjæresten din forsøker å få kontakt med deg så mange ganger mens du egentlig prøver å snakke med meg. Er det en løsning å finne et helt annet tidspunkt, eller at vi kanskje heller skriver mail / chatter som en fast ordning og supplerer med noen kortere telefoner når du er alene?"

Såpass burde en voksen familiefar tåle, hvis du klarer å vinkle det uten å sette deg selv i "klageposisjon"

synes

Bra svar!

[Lillemus]

Men når jeg sa det til en kar på jobben som er 4-5 år eldre enn meg, og vokst opp i Oslo, så han på meg som om jeg kom fra Mars! Dette var jo noe han bare hadde hørt foreldrene hans snakke om forna da'r;-)

Vi er vel omtrent like gamle? Født på slutten av 60-tallet og jeg husker en nabo på bygda der mormor bodde hadde telefon med sveiv. )

[morsan]

Vi er vel omtrent like gamle? Født på slutten av 60-tallet og jeg husker en nabo på bygda der mormor bodde hadde telefon med sveiv. )

slutten og slutten av 60-tallet, fru Blom, det er vel å strekke den litt langt, selv om det er i andre halvdel;-)

Men det jevner jo seg ut med årene, så vi kan vel sies å være omtrent jevnaldrende nå, ja;-)

Omtrent slik så tlf ut, bortsett fra at vår ikke hang på veggen men var snudd og satt på et bord:

http://images.bt.no/btno/multimedia/dynamic/00548/Hustelefon_jpg_548063e.jpg

[Colette]

Nå vet jeg ikke om jeg forsto hva du mente. Jeg forsøkte bare å beskrive hvordan det føles annerledes å være småbarnsforeldre nå enn i forrige generasjon.

Slik du antyder, er det jo på flere måter mye enklere nå. Men samtidig tror jeg nok mange føler et press fra mange kanter, inkludert fra sitt eget hode, om at alt skal være perfekt.

Hvis du leser et stykke nedi denne tråden her:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3954788

...ser du at en som undertegner med "sånn er samfunnet idag" påstår at man måles etter bilmodell, TV-skjerm og økonomisk evne til å sende ungene på dyre fritidsaktiviteter. Når jeg svarer at jeg synes mye av det er noe tull, får jeg høre at det må skyldes at jeg bor på feil sted. Så jeg opprettholder min teori om forventningsklemme.

Du har nok rett i det. Tenk om flere hadde turt å følge sin egne ønsker og behov, og ikke bare blindt følge strømmen av forventinger som skapes rundt om. Og ikke minst ta seg tid til å kjenne etter hva slags behov man har for å kunne leve et godt liv. Jeg tror det må skje en forandring rundt dette etter hvert.

Jeg mente forresten at de får tid til det som er riktig og viktig ut fra de forventningene som finnes. Hvis det er riktig og viktig nok- så har man tid:-)

[Gjest Elextra]

Jeg lurer på hvorfor det er så annerledes å jobbe med 2 barn i dag, enn det var da jeg hadde små barn. Jeg jobbet full jobb, og ikke hadde jeg verken vaskehjelp eller annen hjelp.

Vi er kanskje mer kravstore i dag, det er fullt mulig. Litt tid for oss selv skal vi bare ha, og vi biter kanskje ikke tenne sammen i samme grad som man gjorde tidligere.

[Gjest Elextra]

Jeg har forresten lest et sted at Matte-Marit snakker med moren sin hver dag. Slikt bare øker forventningspresset for alle oss andre;-) Det er ikke sikkert at mormødrene over det ganske land skjønner forskjellen mellom MM og sin egen datter;-)

(men når det er sagt har jeg en veldig grei mor - ikke noe 'dårlig-samvittighets-kjør der, altså)

Jeg synes uansett ikke MM er noe å sammenligne seg med når det gjelder slike ting - hun har jo ikke bare folk til å passe barna mens hun er i telefonen - samtidig vasker noen huset, vasker og stryker klær, passer på hva som skal være klart til i morgen og alt annet! .

[Gjest Elextra]

Jeg ringer ikke...nettopp fordi jeg ofte har opplevd at det ikke passer:-) Det er han som ringer meg - og allikevel virker det ofte som om det egentlig ikke passer :-)

''Det er han som ringer meg - og allikevel virker det ofte som om det egentlig ikke passer :-)''

Har kanskje sagt det uendeli antall ganger nå, men jeg antar at han verner om den ene lille timen i ro han har på kvelden alene eller sammen med sin kjære.

[Bookworm]

'' Ser du ikke at jeg sitter i telefonen nå? Og det ble respektert. ''

I gamledager var jo telefonsamtaler en stor ting. Rikstelefoner ble bestilt på sentralen og det ble selvfølgelig respektert når samtalen gikk gjennom. Slik er det ikke lenger - mange av oss tilbringer store deler av dagen på telefon (og mail).

Jeg synes nå likevel, uansett hvor vanlig det har blitt å sitte i telefonen, at man viser såpass folkeskikk at man ikke forstyrrer den som sitter i telefonen å snakker jeg da - og det lærer jeg snuppa også.

[Glimtipper]

Kremmt... det høres mest ut som om sønnen din trenger å lære at mødre er som andre mennesker; tipper han ikke forventer samme tålmodighet av andre som av deg!

Minner meg litt om den ene broren min. Han er sånn ca verdens greieste person; hjelpsom, ryddig, flink far etc. etc. Han er grei mot moren vår også, bare at hun gjerne må vente nærmere 6 mnd på å få skiftet en lyspære, mens naboen sikkert ville fått hjelp samme kveld. Tror ikke han er i nærheten av å registrere selv hvor mye han utsetter ting han har lovt henne; de har alltid hatt et godt forhold og hun liker så avgjort ikke å påpeke at han ikke holder det han lover. Og sånn holder de det gående år etter år. Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.

''Lurer litt på om det er sånn sønner og mødre ofte er? Også finnes det gjerne noen litt krevende og hensynsløse svigerdøtre i nærheten.''

Da tror jeg jammen meg jeg har funnet meg et prakteksemplar av en sønn som samboer, for han stikker bort til moren i løpet av fem minutter om hun trenger noe. I tillegg kommer hun på middag en-to ganger i uka, pluss stikker innom for kaffe... Men det er jo en annen sak...

[Colette]

''Det er han som ringer meg - og allikevel virker det ofte som om det egentlig ikke passer :-)''

Har kanskje sagt det uendeli antall ganger nå, men jeg antar at han verner om den ene lille timen i ro han har på kvelden alene eller sammen med sin kjære.

Ja, du kjenner han sikkert bedre enn meg:-)