Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[frosken]

Jeg ønsker ikke å framstå som en martyr. Men jeg har et sterkt ønske om er at mine barn skal snakke med meg/være sammen med meg- fordi de ønsker det, og ikke av plikt. Derfor føler jeg det heller ikke som noe offer å innse at jeg ikke er det viktigste på jord. Og det mener jeg virkelig. De får gjøre som de selv ønsker - og har behov for, og det gjør meg ikke sur og bitter. Jeg er glad bare de har det bra - og at jeg ser at min oppdragerrolle har vært vellykket. For det er nå tross alt det som er jobben vår:-)

Men det blir noe absurd over ditt ønske om at dine barn kun skal ha kontakt med deg ut i fra eget ønske og ikke pliktfølelse, samtidig som du følger deg forpliktet til å holde ut telefonsamtaler du i denne tråden har beskrevet som svært lite positive for deg.

En del av det å behandle andre som likeverdige, er å forvente at de er i stand til å ta ansvar akkurat som en selv. Hvorfor er det så viktig at din sønn ikke skal ha noen opplevelse av forpliktelser i forhold til deg, mens det eneste som er viktig for deg er å ha ivaretatt dine forpliktelser som mor.

Er ikke din sønn en voksen mann? Er han ikke i stand til selv å velge om han vil eller ikke vil ta hensyn til dine ønsker?

[Colette]

Men det blir noe absurd over ditt ønske om at dine barn kun skal ha kontakt med deg ut i fra eget ønske og ikke pliktfølelse, samtidig som du følger deg forpliktet til å holde ut telefonsamtaler du i denne tråden har beskrevet som svært lite positive for deg.

En del av det å behandle andre som likeverdige, er å forvente at de er i stand til å ta ansvar akkurat som en selv. Hvorfor er det så viktig at din sønn ikke skal ha noen opplevelse av forpliktelser i forhold til deg, mens det eneste som er viktig for deg er å ha ivaretatt dine forpliktelser som mor.

Er ikke din sønn en voksen mann? Er han ikke i stand til selv å velge om han vil eller ikke vil ta hensyn til dine ønsker?

Ja, det er sikkert absurd. Men veien fram til denne konklusjonen har vært lang og kronglete for mitt vedkommende.

Jeg ønsker rett og slett ikke å være en belastning i min sønns liv. Det ligger en del konfilkter bak denne beslutningen fra min side. De gangene jeg har tatt opp problemer oss i mellom- så har det ofte ført til lange perioder med "uvennskap" og lite kontakt. Så derfor velger jeg nå å ligge lavt- og ha den kontakten som byr seg. Og det føles ikke som noe feil i min verden lenger.

[frosken]

Ja, det er sikkert absurd. Men veien fram til denne konklusjonen har vært lang og kronglete for mitt vedkommende.

Jeg ønsker rett og slett ikke å være en belastning i min sønns liv. Det ligger en del konfilkter bak denne beslutningen fra min side. De gangene jeg har tatt opp problemer oss i mellom- så har det ofte ført til lange perioder med "uvennskap" og lite kontakt. Så derfor velger jeg nå å ligge lavt- og ha den kontakten som byr seg. Og det føles ikke som noe feil i min verden lenger.

ok :-)

[Lillemus]

''har jeg ikke orket å ta timelange samtaler på hverdagskvelder uansett.''

Den ser jeg, men bare hvis det hadde vært snakk om et par ganger i uka eller mer, men ærlig talt - én gang i måneden!?

Jeg er ikke glad i å snakke i telefonen og den eneste jeg liker å sitte og småpludre med er kjæresten. Andre samtaler er korte og effektive for å få klarhet i noe eller avtale noe, stort sett.

[morsan]

Jeg synes uansett ikke MM er noe å sammenligne seg med når det gjelder slike ting - hun har jo ikke bare folk til å passe barna mens hun er i telefonen - samtidig vasker noen huset, vasker og stryker klær, passer på hva som skal være klart til i morgen og alt annet! .

Ja, det var det som var mitt poeng også - vi kan ikke sammenlignes med henne.:-)

[Colette]

Jeg er ikke glad i å snakke i telefonen og den eneste jeg liker å sitte og småpludre med er kjæresten. Andre samtaler er korte og effektive for å få klarhet i noe eller avtale noe, stort sett.

Tror du ikke at du vil like å prate med dine barn i telefonen når de er voksne? Og kanskje befinner seg i et annet land? Ting forandrer seg, vet du :-)

[morsan]

Vi er kanskje mer kravstore i dag, det er fullt mulig. Litt tid for oss selv skal vi bare ha, og vi biter kanskje ikke tenne sammen i samme grad som man gjorde tidligere.

''Vi er kanskje mer kravstore i dag, det er fullt mulig. Litt tid for oss selv skal vi bare ha, og vi biter kanskje ikke tenne sammen i samme grad som man gjorde tidligere.''

Det er ihvertfall sikkert! Mye av det foreldrene mine "holdt ut" kunne det ikke falle meg inn å gjøre - alt fra å kjøpe hele slakt som deles opp på kjøkkenet og fryses ned til det å farte rundt på campingtur med telt som tas opp og ned for hver natt, pakkes opp på biltaket med propanapparatet, klappstoler etc etc.

[Lillemus]

Tror du ikke at du vil like å prate med dine barn i telefonen når de er voksne? Og kanskje befinner seg i et annet land? Ting forandrer seg, vet du :-)

Det kan jo hende jeg forandrer meg, men jeg har i grunnen aldri vært så veldig glad i snakke i telefonen. ) Derimot kan jeg skrive milelange mailer... ;o)

[Colette]

''Vi er kanskje mer kravstore i dag, det er fullt mulig. Litt tid for oss selv skal vi bare ha, og vi biter kanskje ikke tenne sammen i samme grad som man gjorde tidligere.''

Det er ihvertfall sikkert! Mye av det foreldrene mine "holdt ut" kunne det ikke falle meg inn å gjøre - alt fra å kjøpe hele slakt som deles opp på kjøkkenet og fryses ned til det å farte rundt på campingtur med telt som tas opp og ned for hver natt, pakkes opp på biltaket med propanapparatet, klappstoler etc etc.

Eller strikke og sy alle klær...plukke bær, safte og sylte. Jeg kan ikke huske at min mor noensinne satt hjemme uten å gjøre noe nyttig ved siden av. Hun var hjemmeværende husmor, men du verden som hun jobbet og slet.

[morsan]

Jeg ønsker ikke å framstå som en martyr. Men jeg har et sterkt ønske om er at mine barn skal snakke med meg/være sammen med meg- fordi de ønsker det, og ikke av plikt. Derfor føler jeg det heller ikke som noe offer å innse at jeg ikke er det viktigste på jord. Og det mener jeg virkelig. De får gjøre som de selv ønsker - og har behov for, og det gjør meg ikke sur og bitter. Jeg er glad bare de har det bra - og at jeg ser at min oppdragerrolle har vært vellykket. For det er nå tross alt det som er jobben vår:-)

''Men jeg har et sterkt ønske om er at mine barn skal snakke med meg/være sammen med meg- fordi de ønsker det, og ikke av plikt. ''

Det skjønner jeg veldig godt, og det gjør det jo ikke akkurat noe lettere å ta opp ønsket om mer kontakt.

[Colette]

Det kan jo hende jeg forandrer meg, men jeg har i grunnen aldri vært så veldig glad i snakke i telefonen. ) Derimot kan jeg skrive milelange mailer... ;o)

Det er faktisk ikke jeg heller. Men når det er den eneste måten å ha kontakt på - så er det utrolig hva man finner seg i :-)

[Colette]

''Men jeg har et sterkt ønske om er at mine barn skal snakke med meg/være sammen med meg- fordi de ønsker det, og ikke av plikt. ''

Det skjønner jeg veldig godt, og det gjør det jo ikke akkurat noe lettere å ta opp ønsket om mer kontakt.

Enkelte jualaftener har vært et problem. For dem - men ikke meg. Den ene må dit og den andre må dit. Men da blir jeg sittende alene, og det er jo så forferdelig. Jeg sier gang på gang at det ikke gjør noe - og at jeg kan synes det er godt å droppe alt maset på julaften innimellom. De tror meg ikke, og lager det til et problem som jeg ikke føler:-)

[morsan]

Eller strikke og sy alle klær...plukke bær, safte og sylte. Jeg kan ikke huske at min mor noensinne satt hjemme uten å gjøre noe nyttig ved siden av. Hun var hjemmeværende husmor, men du verden som hun jobbet og slet.

Min mor jobbet fullt ut fra jeg, som yngstemann, var 6 år, og før der deltid. Likevel var det mye sying av klær og ymse tilbereding av bær som min far plukket. Han dro til skogs til sine "hemmelige" moltemyrer, var borte i 2 døgn og kom hjem med en 80liters ryggsekk med molter;-) Mor syltet i vei. Og blåbære laget hun saft av.

Og på hytta satte de garm og dro opp 80 sik (æsj) på én natt, og de laget sikkaker og raksik og annet heslig...*he he*

[Colette]

Min mor jobbet fullt ut fra jeg, som yngstemann, var 6 år, og før der deltid. Likevel var det mye sying av klær og ymse tilbereding av bær som min far plukket. Han dro til skogs til sine "hemmelige" moltemyrer, var borte i 2 døgn og kom hjem med en 80liters ryggsekk med molter;-) Mor syltet i vei. Og blåbære laget hun saft av.

Og på hytta satte de garm og dro opp 80 sik (æsj) på én natt, og de laget sikkaker og raksik og annet heslig...*he he*

Ja, det var tider det.-) Aldri ut på søndagstur uten å ha noe matnyttig foran seg:-)

Min mor sydde absolutt alt som trengtes av klær til oss. Hun kunne dra til Oslo sentrum, ta en titt i butikkene på klær, og reise hjem å lage makent. Husker godt at det var så populært med admiraldresser til gutter da broren min var ca. 4 år. Hun dro til byen, tok en titt i butikker, reiste hjem og sprettet opp en vinterfrakk, og sydde ny dress med gullbånd og gullknapper:-)

Jeg husker også at vi skulle ha skidag på skolen, og jeg ønsket å stille med ny hjemmestrikket genser. Hun satt oppe og strikket, så genseren var klar til dagen etter.

Raket sik? Jeg elsker raket fisk :-)

[hidi, the scorpion]

Jeg ønsker ikke å framstå som en martyr. Men jeg har et sterkt ønske om er at mine barn skal snakke med meg/være sammen med meg- fordi de ønsker det, og ikke av plikt. Derfor føler jeg det heller ikke som noe offer å innse at jeg ikke er det viktigste på jord. Og det mener jeg virkelig. De får gjøre som de selv ønsker - og har behov for, og det gjør meg ikke sur og bitter. Jeg er glad bare de har det bra - og at jeg ser at min oppdragerrolle har vært vellykket. For det er nå tross alt det som er jobben vår:-)

Kunne ikke vært mer enig;)

Jeg er kjempestolt av mine tre barn, og vet at jeg har oppdratt dem godt, men det viktigste for meg er at de er lykkelige!

Som mor må man ta på seg martyrrollen avogtil, hva gjør man vel ikke for ungene sine...)

[hidi, the scorpion]

Jeg er ikke glad i å snakke i telefonen og den eneste jeg liker å sitte og småpludre med er kjæresten. Andre samtaler er korte og effektive for å få klarhet i noe eller avtale noe, stort sett.

Jeg liker heller ikke laaange telefonsamtaler, men noen ganger er det viktig for å holde kontakten med de nærmeste som bor langt unna;)

[Colette]

Kunne ikke vært mer enig;)

Jeg er kjempestolt av mine tre barn, og vet at jeg har oppdratt dem godt, men det viktigste for meg er at de er lykkelige!

Som mor må man ta på seg martyrrollen avogtil, hva gjør man vel ikke for ungene sine...)

Jeg ikler meg ikke martyrrollen når jeg sier dette. Jeg mener det faktisk! Jeg er kjempefornøyd med at mine barn har et godt liv. Og hvis de skulle trenge meg så er jeg jo der. Men jeg trenger meg aldri på. Det føles bare nedverdigende:-(

[hidi, the scorpion]

''Vi er kanskje mer kravstore i dag, det er fullt mulig. Litt tid for oss selv skal vi bare ha, og vi biter kanskje ikke tenne sammen i samme grad som man gjorde tidligere.''

Det er ihvertfall sikkert! Mye av det foreldrene mine "holdt ut" kunne det ikke falle meg inn å gjøre - alt fra å kjøpe hele slakt som deles opp på kjøkkenet og fryses ned til det å farte rundt på campingtur med telt som tas opp og ned for hver natt, pakkes opp på biltaket med propanapparatet, klappstoler etc etc.

Jeg vokste opp i den familien;) Mye moro gitt, har campet rundt omkring i hele sør-Norge! Og så er jeg en kløpper på kjøttdeling, he, he...

[hidi, the scorpion]

Jeg ikler meg ikke martyrrollen når jeg sier dette. Jeg mener det faktisk! Jeg er kjempefornøyd med at mine barn har et godt liv. Og hvis de skulle trenge meg så er jeg jo der. Men jeg trenger meg aldri på. Det føles bare nedverdigende:-(

Jeg mente ikke at du ikledde deg martyrrollen, men at vi som foreldre med glede kunne gjort det for barna våre;)

Jeg kunne heller ikke finne på å trenge meg innpå dem, de er voksne og lever sine egne liv. Men har erfart at ordtaket som sier at " en sønn er en sønn til han får seg en viv, mens en datter er en datter for hele ditt liv" er sant;)

Når min datter er hos faren sin ringer hun minst en gang om dagen (16 år), selv om vi bor på samme sted, he, he;)

[Lillemus]

Ja, det var tider det.-) Aldri ut på søndagstur uten å ha noe matnyttig foran seg:-)

Min mor sydde absolutt alt som trengtes av klær til oss. Hun kunne dra til Oslo sentrum, ta en titt i butikkene på klær, og reise hjem å lage makent. Husker godt at det var så populært med admiraldresser til gutter da broren min var ca. 4 år. Hun dro til byen, tok en titt i butikker, reiste hjem og sprettet opp en vinterfrakk, og sydde ny dress med gullbånd og gullknapper:-)

Jeg husker også at vi skulle ha skidag på skolen, og jeg ønsket å stille med ny hjemmestrikket genser. Hun satt oppe og strikket, så genseren var klar til dagen etter.

Raket sik? Jeg elsker raket fisk :-)

Mamma sydde en grønn bobledress til meg, bukse og jakke, men det tok ikke lange tiden før jeg krabbet gjennom et piggtrådgjerde, den jakkeryggen ble aldri den samme igjen....