Småbarnsforeldre og telefonsamtaler

[Colette]

Jeg mente ikke at du ikledde deg martyrrollen, men at vi som foreldre med glede kunne gjort det for barna våre;)

Jeg kunne heller ikke finne på å trenge meg innpå dem, de er voksne og lever sine egne liv. Men har erfart at ordtaket som sier at " en sønn er en sønn til han får seg en viv, mens en datter er en datter for hele ditt liv" er sant;)

Når min datter er hos faren sin ringer hun minst en gang om dagen (16 år), selv om vi bor på samme sted, he, he;)

Ok:-) Jeg har også en datter som bor i nærheten. Vi har mye mer kontakt enn det sønnen min og jeg har. Og ikke minst har jeg mye mer kontakt med sønnen hennes som er 3,5 år:-) Vi ser hverandre minst en gang i uka, og snakkes ofte på telefonen. Og hun ber faktisk sin lille sønn være rolig når vi snakker i telefonen :-) Og han hører :-)

[Colette]

Mamma sydde en grønn bobledress til meg, bukse og jakke, men det tok ikke lange tiden før jeg krabbet gjennom et piggtrådgjerde, den jakkeryggen ble aldri den samme igjen....

LOL:-) Da tenker jeg hun ble glad :-) Jeg husker faktisk godt at jeg fikk min første boblejakke som 8-åring. Den var ferdig-kjøpt- og ikke hjemmesydd, merkelig nok. Den var litt for lang til meg, syntes jeg, og så hadde den borrelås. Og det var rare greier :-) Så den ville jeg ikke bruke:-(

[morsan]

Ja, det var tider det.-) Aldri ut på søndagstur uten å ha noe matnyttig foran seg:-)

Min mor sydde absolutt alt som trengtes av klær til oss. Hun kunne dra til Oslo sentrum, ta en titt i butikkene på klær, og reise hjem å lage makent. Husker godt at det var så populært med admiraldresser til gutter da broren min var ca. 4 år. Hun dro til byen, tok en titt i butikker, reiste hjem og sprettet opp en vinterfrakk, og sydde ny dress med gullbånd og gullknapper:-)

Jeg husker også at vi skulle ha skidag på skolen, og jeg ønsket å stille med ny hjemmestrikket genser. Hun satt oppe og strikket, så genseren var klar til dagen etter.

Raket sik? Jeg elsker raket fisk :-)

Jeg syntes forresten det var topp mer hjemmesydde klær. Jge var stolt over at moren min var så flink:-) Det var jo reneste skreddersømmen, i mine øyne:-)

[Colette]

Jeg syntes forresten det var topp mer hjemmesydde klær. Jge var stolt over at moren min var så flink:-) Det var jo reneste skreddersømmen, i mine øyne:-)

Jeg tror ikke at jeg følte noen stolthet den gangen. Selv om det nok var skreddersøm på høyt nivå. Hun sydde jo etter mine mål. Men jeg hatet det det å prøve, gang på gang, med knappenåler som stakk. Og jeg måtte stå helt rolig i en evighet, og det i seg selv var jo ikke så lett:-(

[morsan]

Jeg tror ikke at jeg følte noen stolthet den gangen. Selv om det nok var skreddersøm på høyt nivå. Hun sydde jo etter mine mål. Men jeg hatet det det å prøve, gang på gang, med knappenåler som stakk. Og jeg måtte stå helt rolig i en evighet, og det i seg selv var jo ikke så lett:-(

ja, prøvingen var en prøvelse! :-)

[Colette]

ja, prøvingen var en prøvelse! :-)

Det stemmer :-) Det var en prøvelse, og det kriblet i hele kroppen etter å bli ferdig med det:-)

[Gjest togli]

Og i tillegg til alle kravene vi stiller til oss selv....

Ja, ikke minst...

[Glimtipper]

Men du er kanskje heller ikke en sånn krevende og litt hensynsløs svigerdatter....*s*

Sønner er selvfølgelig like forskjellige som døtre :-)

Jeg svelger en del kameler, for å si det sånn ^^

[laban]

''Men det er forventninger (dels fra en selv, dels fra udefinerbare "omgivelser" som f.eks. media - man føler at man "burde", dels fra folk man har rundt seg som gnåler om egen fortreffelighet) om at man i tillegg til jobben og ungene skal rekke å treffe venner, trene, følge med på X TV-serier for å ha noe å prate om i kantinen, dra på stimulerende aktiviteter med ungene, reise på opplevelsesrike langhelger med partneren, og i det hele tatt. Jeg tror ikke det er en tidsklemme, men en forventningsklemme.''

Føler meg overhodet ikke igjen i dette. Jeg syntes det var veldig slitsomt å være småbarnsforeldre i (mer enn) fulle jobber, uten å skulle tenke på slike ting du nevner.

Men nå er barna ørlite større og alt går mye bedre, selv om tidskabalen kan bli mer komplisert enn noen gang.

Jeg er heller ikke noen forkjemper for tidsklemme-mytene, langt ifra. Men Colette spurte om hvorfor det liksom er så mye verre nå enn før å jobbe fulltid og ha barn - og det er jo faktisk et tankekors at alle får mye dårligere tid hele tiden, selv om vi i teorien har mer fritid enn noengang. Det var derfor jeg trakk fram forventningspress som jeg egentlig blåser i selv - men som vi iblant ser her på DOL at folk merker.

[KaVa]

Jeg ringer ikke...nettopp fordi jeg ofte har opplevd at det ikke passer:-) Det er han som ringer meg - og allikevel virker det ofte som om det egentlig ikke passer :-)

Da synes jeg du skal, som andre har foreslått, forsiktig si: "Jeg hører at det er travelt hos deg akkurat nå. Kan jeg ringe deg tilbake senere i dag - hvilket tidspunkt passer best?"

¨Lykke til :-)

[tzatziki1365380058]

Jeg har ikke lest hele tråden, men ser at noen forsøker å forklare din sønns handlemåte med at han føler seg i konlfikt mellom samboer og barn og dyrebar kveldstid med dem. Jeg ser ikke helt at det kan være greia her, dersom dere bare snakkes en times tid hver 3 - 4 uke. Tror heller at han er så vant med avbrytelsene fra barn osv, at han knapt legger merke til det selv - mens det er plagsomt for deg.

Jeg ser ikke for meg at du kommer ut av dette hvis du ikke tør å snakke direkte med ham om det. Bare pass på at du ikek skylder på verken ham, ungene eller samboer. Vær så diplomatisk, men tydelig, som du bare klarer....

Jeg ville i alle fall gjort det sånn. Men har som sagt ikke lest hele tråden, så kan jo hende jeg ikke har fått med meg halvparten.

[jubalong70]

Personlig synes jeg det er fryktelig irriterende å måtte snakke med andre mens jeg snakker i telefonen.

Jeg innprenter ungene at det ikke skal mase på meg da. Innimellom får de det med seg

At samboeren hans ikke kan respektere hans telefontid med moren synes jeg er verre.

På den andre siden kunne dere kanskje avtale en tid å snakke på der ungene hans sover?, eller at dere finner en tid der han kan trekke seg tilbake?

[PieLill]

Jeg er enig i at svigerdatteren kunne gjort mer her, når samtalene skjer såpass sjelden.

Det kommer jo helt an på hvor mange andre timessamtaler det er i løpet av en mnd. på en hektisk tid av dagen.

En som kan snakke i telefonen i en time med en person med unger sjauende rundt seg, kan jo tenkes å snakke like lenge med en del andre.

mvh

[morsan]

Det kommer jo helt an på hvor mange andre timessamtaler det er i løpet av en mnd. på en hektisk tid av dagen.

En som kan snakke i telefonen i en time med en person med unger sjauende rundt seg, kan jo tenkes å snakke like lenge med en del andre.

mvh

Det er sant.

Det er jo mye som kan tyde på at fyren ikke skjønner det selv. Mange småbarnsforeldre blir jo litt blinde og døve når det gjelder egne ungder påhitt og bråk.

[PieLill]

Det er sant.

Det er jo mye som kan tyde på at fyren ikke skjønner det selv. Mange småbarnsforeldre blir jo litt blinde og døve når det gjelder egne ungder påhitt og bråk.

Selv har jeg ganske høy terskel for slikt, både engne og andre ungers bråk. I perioder har jeg hatt små muligheter til å snakke med venner, uten en eller annen form for bakgrunnsstøy.

Da har jeg tenkt at om de synes det er greit å snakke med litt (mye) støy i bakgrunnen, så snakker vi. Om det ikke er greit, avslutter vi. Bedre-enn-ingenting-prinsippet.

Førstevalget er selvsagt minst mulig forstyrrelser.

mvh