Sint 7-åring

[Gjest veien videre]

Vi har i perioder slitt med vår 7-årige jentes sinne. Som regel er det uprovosert eller det er småting som utløser sinnet. Som i går for eksempel, da jeg hentet henne etter jobb. Hun var glad for å se meg og slengte seg rundt halsen min og hoppet ved et uhell på foten min. Det var så vondt at tårene spratt. Jeg sa med en gang at jeg så at det var et uhell men at jeg hadde kjempevondt. Og så var alt i gang igjen. Hun sier at jeg ikke er glad i henne, at jeg er en drittsekk og en idiot, at jeg bare kan drepe henne (helt grusomt…), det siste hun sa til meg i går kveld var at hun hatet meg for evig og alltid og at hun håpet jeg skulle dø i morgen (det var fordi jeg ba henne om å hente seg vann selv). Hun sparker i veggen, spytter etter oss. Tror hun har skjønt hvilke utsagn jeg blir mest lei meg og/eller sint av, og de bruker hun om igjen og om igjen. Det er nemlig andre ting det går i med pappaen. Jeg sier at jeg er glad i henne uansett hva som skjer, jeg prøver å forklare hvordan jeg har det når hun behandler meg slik og sier slike ting, hun nekter å høre etter. Jeg blir sint, jeg blir lei meg. Hun har mange ganger fått meg til å gråte, det virker ikke som det gjør henne noenting. Det bare preller av. Vi prøver å rose henne for positiv atferd, vi prøver å straffe henne ved å ta fra henne privilegier, leker. Det preller også bare av.

Vi er kommet inn i en ond sirkel etter hvert. Jeg kjenner at jeg mange ganger gruer meg til å komme hjem etter jobb. Og når jeg er ærlig med meg selv så syns jeg til tider at det er en lettelse når hun av en eller annen grunn er borte, og bare lillesøster er hjemme. Hun er så blid som dagen er lang, en stor kontrast. Klart det er enklere å forholde seg til henne. Så får jeg dårlig samvittighet, jeg er uendelig glad i 7-åringen min også. Vi har gode dager også, og en 7-åring har lov til å bli sint innimellom. Jeg må tåle å høre at hun hater meg en gang i blant. Men ikke mange ganger til dagen, annenhver dag. Det gjør noe med meg, selv om jeg egentlig vet innerst inne at hun egentlig ikke mener det.

Er det noen som har noen gode råd å dele?

[Speak]

Det er ALDRI lov til å si slike ting til andre mennesker. Her synes jeg det er på tide å ta virkelig hardt i. Ta en snakk med henne, og fortell reglene.

Om ho bryter disse så fører dette til umiddelbar reaksjon (ingen advarsler) med time-out. Dette er det bare å få plukket av henne med en gang.

Men dette blir en hard kamp, og dere må være kjempekonsekvente.

Samtidig bør dere snakke om hva man kan gjøre og si for å glede andre. Gi masse ros når ho klarer dette.

[waxo]

Vi har også en 7 åring som vi slet med det samme for noen mnd tilbake.

Vi prøvde time-out, uten resultater

Vi prøvde å fjerne privilegier, uten resulater.

Vi prøvde å bare fokusere på det positive, uten resultat.

Vi prøvde også selvsagt å snakke med han, men det virket som det ikke nådde inn.

Vi så rett og slett litt svart på det en lang periode. Jeg var lei å takle angrep og raserianfall til en hver tid.

Det som endelig klarte å "knekke" han, var at vi fjernet oss fra han når han satte igang.

Han visste godt at det ikke var lov å slenge dritt til oss.

Når han likevel gjorde det, sa jeg i en streng tone " Dette vet du at jeg ikke godtar"

Ga han seg ikke da så sa jeg bare at "Jeg gidder ikke være sammen med noen som ikke kan snakke skikkelig til meg. Nå går jeg fra deg til du kan oppføre deg skikkelig. Jeg vil ikke se deg før du har roet deg, og når du har det finner du meg på kjøkkenet.

Det var ikke mange rundene som skulle til. De gangene det skjedde, og jeg gikk brøt han sammen i gråt og anger. Det tok ikke mange minuttene før han kom snikende og ba om tilgivelse.

På denne måten lærte han seg å kontrollere snakketøyet og sinnet sitt. Nå har vi aldri noen episoder lenger. Selvfølgelig er vi ikke enige alltid, men det tar ikke av. Nå vet han veldig godt at jeg ikke gidder være sammen med noen som ikke er hyggelig mot meg, og det står jeg for. Gidder jo ikke være sammen med voksne som ikke er trivelige heller :-)

Stå på ditt, ikke vis deg svak :-) Det er beinhardt noen ganger, men sånn er det.

Lykke til :-)

[løvinne71]

Min første tanke er at det er noe alvorlig galt i "maktbalansen" mellom 7 åringen og dere som foreldre.

En 7-åring burde ikke få moren sin til å gråte ved å si ondskapsfulle ting.

Eller rettere sagt: En mor burde ikke ta seg så nær av det en sint 7 - åring sier, at hun lar seg knekke av det.

Selvom det selvsagt er riktig å la henne forstå at det slemme hun sier og gjør påvirker deg følelsesmessig, så bør man allikevel unngå å ta "offer-rollen" som signaliserer at hun har "vunnet" over deg.

Da gir du henne kontroll og makt over dine reaksjoner og følelser. Og en 7 åring er ikke istand til å takle dette "ansvaret" på en riktig måte.

En 7 åring styres fortsatt hovedsakelig av impulser og trangen til å oppfylle egne behov. Og de har ennå ikke ferdig utviklet evne til empati, eller til å forstå andres oppfatninger og reaksjoner.

Så når datteren din "vinner" en konflikt ved å få deg til å bryte sammen, vil hun antagelig føle at hun har oppnådd noe, istedet for å føle anger og skyldfølelse.

Som mor/forelder tror jeg derfor det viktig å fremstå som den sterke og stødige part ovenfor barna, selv når man er fortvilet, oppgitt og lei.

Man kan dessverre ikke alltid oppnå ønskede resultater ved å godsnakke og forhandle seg frem med yngre barn.

De har som sagt ikke de samme forutsetninger for å forstå dybden og helheten i "fornuftige forklaringer"

Derfor må man tørre å bruke oppdrager-rollen, og sette tydelige grenser når det virkelig kreves.

Og når barn oppfører seg helt uakseptabelt, er det desto viktigere at man sørger for at de ikke oppnår noe med det.

Så når hun sier stygge ting for å såre, bør du definitivt ikke vise henne der og da, at du blir såret og lei deg. Det har nok også liten hensikt å prøve å snakke henne til rette eller appelere til hennes gode sider.

"I kampens hete" er hun allikevel ikke mottagelig for å ta dette innover seg, eller å endre sin adferd.

Da tror jeg det bedre om du klarer å vise deg likgyldig og avvisende til ting hun sier, samtidig som du er tydelig på at du ikke aksepterer slik oppførsel.

Når barnet skal irettesettes for utagerende og aggressiv adferd, må konsekvensene komme umiddelbart for å ha en effekt.

Det hjelper nok svært lite med etter-reaksjoner som f.eks å fjerne privilegier. Det blir jo omtrent som å si "at siden du sa stygge ting til mamma igår, så får du ikke lov til å leke med dukken din idag"

Dette gir jo ingen mening for barnet sålenge h*n oppfatter at h*n vant "duellen" med mor dagen før, og så skal straffes for dette dagen etter.

Denne type konsekvenser hjelper jo heller ikke for å forebygge tilsvarende episoder senere.

Man bør heller satse på metoder som bryter utviklingen av konflikten mens den pågår.

Derfor synes jeg det "waxo" skriver, virker veldig fornuftig.

Så hvis du klarer å gjøre deg litt hardere, og forsøker en slik fremgangsmåte istedet, så mister forhåpentligvis datteren din litt "taket" på deg, og opplever istedet at hun selv blir "taperen" i en situasjon hvor hun oppfører seg dårlig.

Det er nok ikke lett hvis dere har kommer inn i galt mønster. Men som så mye annet, så går jo også barneoppdragelse på prøving og feiling. Og barn er jo også forskjellige...

[Gjest Har aldri opplevd slikt med mine barn, heldigvis]

Her hjelper det tydeligvis ikke med dill-dall prat. Prøv å ikke "forstå henne ihjel", men gå hardere til verks. Bli sint tilbake, rett og slett.

[Gjest Jaffa-appelsiner]

Jeg føler virkelig med deg, man kan nesten bli helt handlingslammet av sånt, men du må bare ikke gi deg, ikke la henne får mer tak! Unger kan bli til små tyranner hvis de voksne gir opp kampen!

Det har hendt en meget sjelden gang at mine barn har sagt de hater noen eller hverandre. De har aldri sagt det til meg eller faren sin. Det er rett og slett ikke issue å få lov å si sånt eller lignende alvorlig styggprat, ei heller å oppføre seg svært dårlig. De får klar beskjed at sånt vil vi ikke ha og de etterlever heldigvis dette.

Hvis ingen virkemidler hadde bitt på dem, vet jeg sannelig ikke hva jeg hadde gjort, men du har ikke lov å gi opp, du vil vinne kampen til slutt så lenge du ikke gir deg.

Lykke til!

[cecily]

Nå er det fortsatt 5 år til småen blir 7, men en ting vet jeg allerede nå, slikt snakk vil ikke bli tolerert i vårt hus. Du må vise hvem som bestemmer, rett og slett.

Dere må reagere der og da, midt i situasjonen, sette foten ned og si at dette blir ikke akseptert. Jeg sier også til toåringen min at det er lov å være sint, men det er ikke lov å slå. Slår han meg, går jeg rett og slett bort fra ham. Jeg har ikke lyst til å være sammen med en som slår. Det din datter sier til deg syns jeg kan sidestilles med å slå, for så ille er disse utsagnene. Det er til hennes eget beste at dere slår ned på dette.

Håper dere klarer å snu denne onde sirkelen.

[black wealch]

''Jeg må tåle å høre at hun hater meg en gang i blant.''

Det synes jeg faktisk ikke!

Ingen skal snakke slik til andre. Det er lov å bli sint, men ikke lov til å slå, spytte eller si stygge ting. Det kan ikke aksepteres! Dette skal ikke forstås, det må tas strengt.

Dere voksne må ta tilbake overtaket hjemme. Det er dere som bestemmer. Tenk hvor vanskelig det blir når hun blir 11, og 14 år..

[Gjest prust]

Min første tanke er at det er noe alvorlig galt i "maktbalansen" mellom 7 åringen og dere som foreldre.

En 7-åring burde ikke få moren sin til å gråte ved å si ondskapsfulle ting.

Eller rettere sagt: En mor burde ikke ta seg så nær av det en sint 7 - åring sier, at hun lar seg knekke av det.

Selvom det selvsagt er riktig å la henne forstå at det slemme hun sier og gjør påvirker deg følelsesmessig, så bør man allikevel unngå å ta "offer-rollen" som signaliserer at hun har "vunnet" over deg.

Da gir du henne kontroll og makt over dine reaksjoner og følelser. Og en 7 åring er ikke istand til å takle dette "ansvaret" på en riktig måte.

En 7 åring styres fortsatt hovedsakelig av impulser og trangen til å oppfylle egne behov. Og de har ennå ikke ferdig utviklet evne til empati, eller til å forstå andres oppfatninger og reaksjoner.

Så når datteren din "vinner" en konflikt ved å få deg til å bryte sammen, vil hun antagelig føle at hun har oppnådd noe, istedet for å føle anger og skyldfølelse.

Som mor/forelder tror jeg derfor det viktig å fremstå som den sterke og stødige part ovenfor barna, selv når man er fortvilet, oppgitt og lei.

Man kan dessverre ikke alltid oppnå ønskede resultater ved å godsnakke og forhandle seg frem med yngre barn.

De har som sagt ikke de samme forutsetninger for å forstå dybden og helheten i "fornuftige forklaringer"

Derfor må man tørre å bruke oppdrager-rollen, og sette tydelige grenser når det virkelig kreves.

Og når barn oppfører seg helt uakseptabelt, er det desto viktigere at man sørger for at de ikke oppnår noe med det.

Så når hun sier stygge ting for å såre, bør du definitivt ikke vise henne der og da, at du blir såret og lei deg. Det har nok også liten hensikt å prøve å snakke henne til rette eller appelere til hennes gode sider.

"I kampens hete" er hun allikevel ikke mottagelig for å ta dette innover seg, eller å endre sin adferd.

Da tror jeg det bedre om du klarer å vise deg likgyldig og avvisende til ting hun sier, samtidig som du er tydelig på at du ikke aksepterer slik oppførsel.

Når barnet skal irettesettes for utagerende og aggressiv adferd, må konsekvensene komme umiddelbart for å ha en effekt.

Det hjelper nok svært lite med etter-reaksjoner som f.eks å fjerne privilegier. Det blir jo omtrent som å si "at siden du sa stygge ting til mamma igår, så får du ikke lov til å leke med dukken din idag"

Dette gir jo ingen mening for barnet sålenge h*n oppfatter at h*n vant "duellen" med mor dagen før, og så skal straffes for dette dagen etter.

Denne type konsekvenser hjelper jo heller ikke for å forebygge tilsvarende episoder senere.

Man bør heller satse på metoder som bryter utviklingen av konflikten mens den pågår.

Derfor synes jeg det "waxo" skriver, virker veldig fornuftig.

Så hvis du klarer å gjøre deg litt hardere, og forsøker en slik fremgangsmåte istedet, så mister forhåpentligvis datteren din litt "taket" på deg, og opplever istedet at hun selv blir "taperen" i en situasjon hvor hun oppfører seg dårlig.

Det er nok ikke lett hvis dere har kommer inn i galt mønster. Men som så mye annet, så går jo også barneoppdragelse på prøving og feiling. Og barn er jo også forskjellige...

Du skriver mye fornuftig her!

Men hva når 8-åringen (i mitt tilfelle) gråter og hikster at hun er slem og de to andre søsknene er snille - at vi bare blir sinte på henne og ikke de to andre?

Og når hun stopper mitt i et raserianfall og ser på meg og spør om jeg er lei meg?

[PieLill]

Slik er ikke enkelt. Kunne dere ha nytte av å la noen utenforstående som har peiling og som dere har tillit til observere og komme med innspill?

Synes løvinne71 har mange gode poeng.

Det som slår meg er at når jenta er ute av kontroll appellerer du til henne om å gjenvinne selvkontroll ved å vise din sårbarhet, svakhet og mangel på kontroll. Du gjør deg med andre ord avhengig av henne for ditt velbefinnende. (Beklager den blunte formuleringen.) Men det hissigproppen trenger er at _du_som_voksen_ tar kontroll. Du må vise at du har herredømme over situasjonen, samme hvor mye det rakner for henne.

Og du må for all del med all tydelighet vise at hun ikke på noen som helst måte kan imponere deg eller rokke deg uansett hva hun klarer å lire ut av seg. Vær uinterresert i og en stor liten smule arrogant. Samtidig som du er helt tydelig på hva som gjelder og hva som er konsekvenser.

"Å,.. er du i det hjørnet. Ja, ja, du vet hva som gjelder." Så plasseres hun i bilen, på rommet eller hva som nå blir konsekvensen, med minst mulig blikkontakt. Noen ganger kan det være nyttig å bli sint. Men om barna er ute etter å provosere, kan det være best å ikke lette på et øyelokk. (Om et barn spytter på/etter sine foreldre synes jeg den mest relevante reaksjonen er å fly i flint så barnet _aldri_ glemmer det.)

Når man bryter sammen eller på andre måter viser at man er hjelpeløs i forhold til hva et barn sier eller gjør, gir man barnet en makt og possisjon som det ikke har godt av.

På den annen side kan det å gjøres ansvarlig for mors følelser føre til vanmakt og håpløshet hos barnet. Om man f.eks. gjør det helt tydelig for barnet at 'du får meg til å gråte og gjør meg ulykkelig', kan det oppleves så umulig for barnet å opprette denne tabben at h*n heller velger den likegyldige utveien.

Andre barn kan reagere med å jobbe overtid for å være snill og grei så ikke mamma skal bli lei seg.

Forhandler man, forklarer og nesten tigger et barn om bedre oppførsel kan barnet oppfatte det som at h*n har berettiget grunn til sine utbrudd. Om man derimot kategorisk og udiskutabelt fastslår at dette er bare tull, og handler deretter, skjønner barnet raskere at h*n har en dårlig sak. (Slik er det vel i stor grad i voksne relasjoner også. Jo mer man forsvarer seg, jo mer får man å forsvare og stå til regnskap for.)

Jeg tror du kan ha veldig mye å hente på å ikke la følelsene dine styres av responsen du får fra barna. Vær strålende fornøyd så lenge du det du har handlet ca riktig. Tilsett gjerne litt humor og ironi. (Til egenpleie, ikke overfor barnet.) Noen ganger er det når vi fyller vår forelderrolle aller best at ungene freser mest mot oss...

;-)

Foreldre som aldri opplever at ungene blir sinte, sure og missfornøyde med dem bør virkelig spørre seg hva som er galt.

Bestem deg rett og slett for å ikke ta jenta på alvor når hun på ulike måter uttrykker at du er verdens verste. Vift det vekk, som en løve vifter bort en flue. Man kan ikke bedømme hvor godt en sjuåring har det eller hvor glad barnet er i foreldrene ut fra hva barnet sier i sinne! Barn kan ofte være komplett uten proposjoner i sin respons på hva man gir dem og gjør for dem. Etter verdens mest fantastiske dag på Tusenfryd, kan de likevel finne på å surmule fordi det bare var grønne drops igjen i godterposen...

Slikt handler for det meste om hvor trøtte og slitne ungene er og hvor vanskelig det er for dem å bryte opp fra det som var så gøy. Ikke om hvor flinke, snille og verdsatte foreldrene er.

Selv velger jeg å ta det som et kompliment når barna raser mot meg fordi jeg har brukt min voksne fornuft og autoritet og tvunget gjennom det som er riktigst og best for barna. Fy filler'n så flink og tøff jeg er!!

;-)

Norsk politisk korrekt barneoppdragelse lider av en forklarings-idyll-slagside. Bare man forklarer for ungene skal alt bli så harmonisk og fantastisk. Når busta fyker, har man misslyktes som foreldre. Slikt kan gjøre oss som foreldre mer konfliktsky enn hva som er godt for både store og små.

Etter mitt syn er det tull å holde på og forklare på nytt og på nytt ting ungene fant ut av for mange år siden. Slikt funker på sitt beste som snakkestraff.

Når en normalt utrustet sjuåring spytter eller brøler ut hats- og ukvemsord, er det ikke fordi ungen ikke forstår, men fordi barnet godt forstår effekten av sine handlinger. (Om ikke alltid fullt ut.) Vi må som foreldre være villige til å innrømme at barna kan velge å gjøre slemme og sårende ting. At det ikke alltid handler om forståelse, men vilje.

Bare når barn gjør noe fordi de ikke forstår, forklarer man. Om man vet barn forstår konstaterer man eller minner dem om hva som gjelder og konsekvensene når de ikke holder seg på matta. Om barnet sier unnskyld og lover bot og bedring, gir ikke dette automatisk fritak for konsekvenser av negative handlinger.

Den jobben du har å gjøre med og vise styrke og sette deg i respekt overfor jenta, vil bli lettere om faren tydelig viser at han krever at mamma respekteres. På samme måte kan du støtte pappa. I det hele tatt er det viktig at dere fremstår som en ren sammensvergelse. Uenigheter får dere ta på kammerset. Kammerset er også stedet for å ta ut frustrasjonene og snakke om den avmakt man måtte kjenne.

Selvsagt er det lov å kjenne negative følelser overfor sine egne barn. Ingen ting å kjenne skyldfølelse over. Det viktige er hvordan man håndtere slike følelser.

Og det er definitivt lov å nyte freden når en hissig og viljestrerk sjuåring ikke er hjemme. Det betyr ikke at man ikke er glad i henne. Bare at både store og små kan ha godt av pauser fra hverandre.

Det er til og med lov å kjenne at man for øyeblikket liker det ene barnet bedre enn det andre. Slike følelser er sjeldent farlige så lenge man er ærlig med seg selv og jobber fornuftig med det. Skadelig blir det først når man fortrenger og dermed gjør seg selv blind for fallgrubene.

mvh

[fillolin]

Pie Lill har skrevet et langt svar og der er det masse å ta med seg, både for deg og mange av oss, tenker jeg. Ellers er jeg litt usikker på hvilke råd som passer i situasjonen, føler vel egentlig at den er for alvorlig og sammensatt til å gi enkle råd. Jeg er enig i at det er viktig at dere som foreldre tar/gjenvinner kontroll, men er usikker på om straff/tap av privilegier/time out er veien å gå. I første omgang vil det sikkert ha effekt, men avhengig av hva som ligger bak atferden, er det ikke sikkert det er det beste i det lange løp. Hvis jeg var i en slik situasjon som den du beskriver ville jeg helt sikkert søkt profesjonell hjelp, og da fortrinnsvis fra et miljø/personer jeg stolte på eller visste jeg delte grunnsyn med. Det er mye som virker, men ikke alt er riktig for alle, og personlig mener jeg at en må tro på det en gjør og de tiltakene en setter i verk for at det skal ha effekt over tid og for at en skal kunne stå for det i det lange løp. Ønsker dere all mulig lykke til og lettere dager i fremtiden!

[Gjest togli]

Kan det være slik at hun på en måte har full kontroll over deg og at du tråkker stille i dørene for å unngå sinneutbruddene hennes?

Er det du som er den sårbare i forholdet mellom dere?

Det kan virke som hun har fått makt over deg i det at hun kan påvirke hvordan du reagerer på hennes oppførsel (blir lei deg, gråter etc.).

Jeg tror det er viktig at du bevarer roen og at du ser på det som din oppgave å være den voksne veilederen hennes. Datteren din skal ikke få styre deg og påvirke hverdagen din negativt (Lat iallefall som om hun ikke klarer det!)

Vær rolig og bestemt. Gå ut av situasjonen når du føler du mister kontrollen over følelsene dine. Fortell henne (med bestemt stemme, øyekontakt) at dere heller kan prate om dette når hun har roet seg og kan snakke til deg på en skikkelig måte!

Fortell datteren din hva som blir konsekvensen dersom hun snakker nedlatende til deg (fortell henne dette når dere har en rolig samtale). Konsekvensen kan f.eks. være at hun ikke får se TV denne dagen, evt neste dag etc. Finn ut hva som svir mest for henne. Og for all del - gjennomfør konsekvensen uansett hvor smørblid og snill hun er etterpå ;-)

[løvinne71]

Du skriver mye fornuftig her!

Men hva når 8-åringen (i mitt tilfelle) gråter og hikster at hun er slem og de to andre søsknene er snille - at vi bare blir sinte på henne og ikke de to andre?

Og når hun stopper mitt i et raserianfall og ser på meg og spør om jeg er lei meg?

Nå vet jeg jo ikke hvordan datteren din oppfører seg ellers i raserianfallet. Og om hun også sier slemme ting, og prøver å såre deg slik som trådstarter beskriver?

I såfall ville jeg nok ikke lagt altfor stor vekt på det du nevner.

Det er jo et typisk tegn på at barnet har mistet kontrollen, og har mange motstridende følelser på en gang.

Hun føler både sinne, selvmedlidenhet, og noen ganger et glimt av anger når hun forstår hva oppførselen hennes forårsaker. (At du blir lei deg.)

Men dette kan også være en måte å prøve og snu situasjonen. Hun sier ting som appelerer til din samvittighet for å få fokuset bort fra hvor dårlig hun har oppført seg, og hva saken opprinnelig dreier seg om.

Dette kan jo også være en åpning til å prøve å avslutte konflikten. Men der og da synes jeg du bør være tilbakeholden med å gi trøst eller bekreftelser hvis konflikten opprinnelig oppstod pga sinne og uakseptabel oppførsel.

Hvis hun erfarer at du "snur" med en gang hun appelerer til din samvittighet, så gir du jo henne full kontroll over situasjonen.

Dessuten tror jeg ikke "godsnakking" er på sin plass til et barn som like i forveien har slengt skjellsord til deg i raseri.

Hvis hun merker at hun har gått over streken og angrer, bør hun få muligheten til å kjenne litt på denne følelsen uten å bli fratatt ansvaret ved at du umiddelbart "tilgir" henne, eller avkrefter at hun har såret deg.

Det samme gjelder når hun sammenligner seg selv med sine søsken.

Livets harde realiteter er jo at man "høster som man sår." Og responsen fra omgivelsene vil alltid være avhengig av hvordan man selv oppfører seg.

Derfor er det heller ingen selvfølge at alle i samme søskenflokk fortjener samme "dose "med positiv / negativ respons fra foreldrene.

Så istedet for å begynne å avkrefte eller godsnakke, kan du rett og slett si at du ALLTID blir sint når noen av søsknene oppfører seg dårlig. Men hvis hun oppfører seg dårlig oftere enn de andre, så må hun også regne med at du oftere blir sint på henne.

M.a.o bekrefter du bare at det hun sier faktisk stemmer. Men du forklarer også hvorfor, samtidig som du gir henne forståelsen av at det er opp til henne selv å endre på dette.

Kort sagt tror jeg det har lite for seg å begynne forhandlinger / forklaringer til et barn som er så følelsesmessig opprørt.

Det beste er nok å være streng og avvisende mens den dårlige oppførselen pågår. Og heller ta samtalene i ettertid når barnet har roet seg ned.

[Gjest prust]

Nå vet jeg jo ikke hvordan datteren din oppfører seg ellers i raserianfallet. Og om hun også sier slemme ting, og prøver å såre deg slik som trådstarter beskriver?

I såfall ville jeg nok ikke lagt altfor stor vekt på det du nevner.

Det er jo et typisk tegn på at barnet har mistet kontrollen, og har mange motstridende følelser på en gang.

Hun føler både sinne, selvmedlidenhet, og noen ganger et glimt av anger når hun forstår hva oppførselen hennes forårsaker. (At du blir lei deg.)

Men dette kan også være en måte å prøve og snu situasjonen. Hun sier ting som appelerer til din samvittighet for å få fokuset bort fra hvor dårlig hun har oppført seg, og hva saken opprinnelig dreier seg om.

Dette kan jo også være en åpning til å prøve å avslutte konflikten. Men der og da synes jeg du bør være tilbakeholden med å gi trøst eller bekreftelser hvis konflikten opprinnelig oppstod pga sinne og uakseptabel oppførsel.

Hvis hun erfarer at du "snur" med en gang hun appelerer til din samvittighet, så gir du jo henne full kontroll over situasjonen.

Dessuten tror jeg ikke "godsnakking" er på sin plass til et barn som like i forveien har slengt skjellsord til deg i raseri.

Hvis hun merker at hun har gått over streken og angrer, bør hun få muligheten til å kjenne litt på denne følelsen uten å bli fratatt ansvaret ved at du umiddelbart "tilgir" henne, eller avkrefter at hun har såret deg.

Det samme gjelder når hun sammenligner seg selv med sine søsken.

Livets harde realiteter er jo at man "høster som man sår." Og responsen fra omgivelsene vil alltid være avhengig av hvordan man selv oppfører seg.

Derfor er det heller ingen selvfølge at alle i samme søskenflokk fortjener samme "dose "med positiv / negativ respons fra foreldrene.

Så istedet for å begynne å avkrefte eller godsnakke, kan du rett og slett si at du ALLTID blir sint når noen av søsknene oppfører seg dårlig. Men hvis hun oppfører seg dårlig oftere enn de andre, så må hun også regne med at du oftere blir sint på henne.

M.a.o bekrefter du bare at det hun sier faktisk stemmer. Men du forklarer også hvorfor, samtidig som du gir henne forståelsen av at det er opp til henne selv å endre på dette.

Kort sagt tror jeg det har lite for seg å begynne forhandlinger / forklaringer til et barn som er så følelsesmessig opprørt.

Det beste er nok å være streng og avvisende mens den dårlige oppførselen pågår. Og heller ta samtalene i ettertid når barnet har roet seg ned.

Takk for mange gode tanker. Tror du har rett i det med at forhandlinger og forklaringer ikke alltid passer for henne, i alle fall forhandlinger. Noen ganger tror jeg hun trenger forklaringer for å se sammenhenger mellom det hun gjør og konsekvenser (når hun fortsetter å irritere ved å pirke borti andre og ikke stopper når de andre sier stopp, så blir de lei av henne, og hun blir sint for det, og siden hun er høyrøstet så får hun også tilsnakk av oss voksne)

Og det du sa om at jeg kan si til henne at jeg også alltid snakker til søsknene når de gjør noe galt - det er jo også riktig - selv om det skjer mye skjeldnere (fordi de ikke gjør så mye galt)

[Gjest prust]

Slik er ikke enkelt. Kunne dere ha nytte av å la noen utenforstående som har peiling og som dere har tillit til observere og komme med innspill?

Synes løvinne71 har mange gode poeng.

Det som slår meg er at når jenta er ute av kontroll appellerer du til henne om å gjenvinne selvkontroll ved å vise din sårbarhet, svakhet og mangel på kontroll. Du gjør deg med andre ord avhengig av henne for ditt velbefinnende. (Beklager den blunte formuleringen.) Men det hissigproppen trenger er at _du_som_voksen_ tar kontroll. Du må vise at du har herredømme over situasjonen, samme hvor mye det rakner for henne.

Og du må for all del med all tydelighet vise at hun ikke på noen som helst måte kan imponere deg eller rokke deg uansett hva hun klarer å lire ut av seg. Vær uinterresert i og en stor liten smule arrogant. Samtidig som du er helt tydelig på hva som gjelder og hva som er konsekvenser.

"Å,.. er du i det hjørnet. Ja, ja, du vet hva som gjelder." Så plasseres hun i bilen, på rommet eller hva som nå blir konsekvensen, med minst mulig blikkontakt. Noen ganger kan det være nyttig å bli sint. Men om barna er ute etter å provosere, kan det være best å ikke lette på et øyelokk. (Om et barn spytter på/etter sine foreldre synes jeg den mest relevante reaksjonen er å fly i flint så barnet _aldri_ glemmer det.)

Når man bryter sammen eller på andre måter viser at man er hjelpeløs i forhold til hva et barn sier eller gjør, gir man barnet en makt og possisjon som det ikke har godt av.

På den annen side kan det å gjøres ansvarlig for mors følelser føre til vanmakt og håpløshet hos barnet. Om man f.eks. gjør det helt tydelig for barnet at 'du får meg til å gråte og gjør meg ulykkelig', kan det oppleves så umulig for barnet å opprette denne tabben at h*n heller velger den likegyldige utveien.

Andre barn kan reagere med å jobbe overtid for å være snill og grei så ikke mamma skal bli lei seg.

Forhandler man, forklarer og nesten tigger et barn om bedre oppførsel kan barnet oppfatte det som at h*n har berettiget grunn til sine utbrudd. Om man derimot kategorisk og udiskutabelt fastslår at dette er bare tull, og handler deretter, skjønner barnet raskere at h*n har en dårlig sak. (Slik er det vel i stor grad i voksne relasjoner også. Jo mer man forsvarer seg, jo mer får man å forsvare og stå til regnskap for.)

Jeg tror du kan ha veldig mye å hente på å ikke la følelsene dine styres av responsen du får fra barna. Vær strålende fornøyd så lenge du det du har handlet ca riktig. Tilsett gjerne litt humor og ironi. (Til egenpleie, ikke overfor barnet.) Noen ganger er det når vi fyller vår forelderrolle aller best at ungene freser mest mot oss...

;-)

Foreldre som aldri opplever at ungene blir sinte, sure og missfornøyde med dem bør virkelig spørre seg hva som er galt.

Bestem deg rett og slett for å ikke ta jenta på alvor når hun på ulike måter uttrykker at du er verdens verste. Vift det vekk, som en løve vifter bort en flue. Man kan ikke bedømme hvor godt en sjuåring har det eller hvor glad barnet er i foreldrene ut fra hva barnet sier i sinne! Barn kan ofte være komplett uten proposjoner i sin respons på hva man gir dem og gjør for dem. Etter verdens mest fantastiske dag på Tusenfryd, kan de likevel finne på å surmule fordi det bare var grønne drops igjen i godterposen...

Slikt handler for det meste om hvor trøtte og slitne ungene er og hvor vanskelig det er for dem å bryte opp fra det som var så gøy. Ikke om hvor flinke, snille og verdsatte foreldrene er.

Selv velger jeg å ta det som et kompliment når barna raser mot meg fordi jeg har brukt min voksne fornuft og autoritet og tvunget gjennom det som er riktigst og best for barna. Fy filler'n så flink og tøff jeg er!!

;-)

Norsk politisk korrekt barneoppdragelse lider av en forklarings-idyll-slagside. Bare man forklarer for ungene skal alt bli så harmonisk og fantastisk. Når busta fyker, har man misslyktes som foreldre. Slikt kan gjøre oss som foreldre mer konfliktsky enn hva som er godt for både store og små.

Etter mitt syn er det tull å holde på og forklare på nytt og på nytt ting ungene fant ut av for mange år siden. Slikt funker på sitt beste som snakkestraff.

Når en normalt utrustet sjuåring spytter eller brøler ut hats- og ukvemsord, er det ikke fordi ungen ikke forstår, men fordi barnet godt forstår effekten av sine handlinger. (Om ikke alltid fullt ut.) Vi må som foreldre være villige til å innrømme at barna kan velge å gjøre slemme og sårende ting. At det ikke alltid handler om forståelse, men vilje.

Bare når barn gjør noe fordi de ikke forstår, forklarer man. Om man vet barn forstår konstaterer man eller minner dem om hva som gjelder og konsekvensene når de ikke holder seg på matta. Om barnet sier unnskyld og lover bot og bedring, gir ikke dette automatisk fritak for konsekvenser av negative handlinger.

Den jobben du har å gjøre med og vise styrke og sette deg i respekt overfor jenta, vil bli lettere om faren tydelig viser at han krever at mamma respekteres. På samme måte kan du støtte pappa. I det hele tatt er det viktig at dere fremstår som en ren sammensvergelse. Uenigheter får dere ta på kammerset. Kammerset er også stedet for å ta ut frustrasjonene og snakke om den avmakt man måtte kjenne.

Selvsagt er det lov å kjenne negative følelser overfor sine egne barn. Ingen ting å kjenne skyldfølelse over. Det viktige er hvordan man håndtere slike følelser.

Og det er definitivt lov å nyte freden når en hissig og viljestrerk sjuåring ikke er hjemme. Det betyr ikke at man ikke er glad i henne. Bare at både store og små kan ha godt av pauser fra hverandre.

Det er til og med lov å kjenne at man for øyeblikket liker det ene barnet bedre enn det andre. Slike følelser er sjeldent farlige så lenge man er ærlig med seg selv og jobber fornuftig med det. Skadelig blir det først når man fortrenger og dermed gjør seg selv blind for fallgrubene.

mvh

Du skriver så mye klokt PieLill!!! Jeg tar til meg det du skriver, selv om jeg ikke er trådstarter, men jeg har ei jente på 8 som jeg ikke alltid takler (se innlegg til løvinne71.)

''Slik er ikke enkelt. Kunne dere ha nytte av å la noen utenforstående som har peiling og som dere har tillit til observere og komme med innspill?''

Vi var sammen med en vennefamilie i sommer, der hun er spesialpedagog, og hun observerte en del ting med mi jente, og hun foreslo en del ting å jobbe med. Bl.a. å hjelpe henne til å holde på en tanke, eller delta i en samtale over flere minutter, ikke bare hoppe inn og ut. Også det å forklare henne hvorfor det ikke alltid er så morsomt å være "klovn" hele tiden, at andre blir lei, og at hun må stoppe etter en stund. Også det med å tenke litt over hvordan andre vil reagere når en sier ting (mki jente er veldig direkte, og snakker rett fra levra.

''Det som slår meg er at når jenta er ute av kontroll appellerer du til henne om å gjenvinne selvkontroll ved å vise din sårbarhet, svakhet og mangel på kontroll. Du gjør deg med andre ord avhengig av henne for ditt velbefinnende. (Beklager den blunte formuleringen.) Men det hissigproppen trenger er at _du_som_voksen_ tar kontroll. Du må vise at du har herredømme over situasjonen, samme hvor mye det rakner for henne.

Og du må for all del med all tydelighet vise at hun ikke på noen som helst måte kan imponere deg eller rokke deg uansett hva hun klarer å lire ut av seg. Vær uinterresert i og en stor liten smule arrogant. Samtidig som du er helt tydelig på hva som gjelder og hva som er konsekvenser.''

Dette tar jeg til meg.

Også det med å plassere henne bort fra der ting skjer ( i gangen, i trappa osv) - det fungerer, og hun synes det er veldig flaut hvis hun har besøk.

''Når man bryter sammen eller på andre måter viser at man er hjelpeløs i forhold til hva et barn sier eller gjør, gir man barnet en makt og possisjon som det ikke har godt av. ''

Ja men - noen ganger orker jeg bare ikke mer. Når jeg har snakket rolig, snakket strengere, kjeftet osv - og hun bare fortsetter med å være uspiselig, da hender det at jeg ikke orker mer, og bryter sammen. Det er ikke ofte det skjer, men det har hendt. Det har også hendt at eldstemann har sett meg grine fordi søstera har vært fæl, og det har jeg syntes har vært ubehagelig, å involvere ham... Det er forresten lenge siden nå, det har ikke skjedd de siste månedene.

''Jeg tror du kan ha veldig mye å hente på å ikke la følelsene dine styres av responsen du får fra barna. Vær strålende fornøyd så lenge du det du har handlet ca riktig. Tilsett gjerne litt humor og ironi. (Til egenpleie, ikke overfor barnet.) Noen ganger er det når vi fyller vår forelderrolle aller best at ungene freser mest mot oss...''

Tror du har rett i dette!

''Bestem deg rett og slett for å ikke ta jenta på alvor når hun på ulike måter uttrykker at du er verdens verste. Vift det vekk, som en løve vifter bort en flue. Man kan ikke bedømme hvor godt en sjuåring har det eller hvor glad barnet er i foreldrene ut fra hva barnet sier i sinne!''

Neida, jeg vet jo at hun er glad i oss, og hun vet at vi er glad i henne. Men det er så trist at hun som kan være verdens deiligste når hun har oss alene, er et sånt "troll" når hun er i familiesituasjon.

'' Barn kan ofte være komplett uten proposjoner i sin respons på hva man gir dem og gjør for dem. Etter verdens mest fantastiske dag på Tusenfryd, kan de likevel finne på å surmule fordi det bare var grønne drops igjen i godterposen...''

Akkurat. Vi kom akkurat hjem fra hyttetur, har hatt det fint (selv om jeg har måttet kjefte innimellom), og med en gang vi kom hjem, så kom hun i det sure hjørnet....

''Selv velger jeg å ta det som et kompliment når barna raser mot meg fordi jeg har brukt min voksne fornuft og autoritet og tvunget gjennom det som er riktigst og best for barna. Fy filler'n så flink og tøff jeg er!!''

Ja, jeg pleier å forklare at det er mammas og pappas jobb og oppgave å vise barna hvordan de skal oppføre seg og hvordan de skal være i forhold til andre,

''Etter mitt syn er det tull å holde på og forklare på nytt og på nytt ting ungene fant ut av for mange år siden. Slikt funker på sitt beste som snakkestraff.''

Hun venninna mi er litt for mye sånn forklaringsmenneske - skal forklare i detalj alt for sine barn, hun diller liksom med dem. Det orker ikke jeg, men jeg kan sikkert lære meg å forklare litt innimellom. Men jeg er litt mer sånn at jeg gir en beskjed (fordi jeg som voksen ser at det er det rette for barnet i den situajsonen), og så vil jeg at beskjeden skal følges. Hvis den ikke følges, sier jeg det en gang til - med blikkontakt og tydelig stemme - og hvis ikke barnet gjør som jeg sier da, da blir jeg sint og bjeffer. En sjelden gang brøler jeg.

''Når en normalt utrustet sjuåring spytter eller brøler ut hats- og ukvemsord, er det ikke fordi ungen ikke forstår, men fordi barnet godt forstår effekten av sine handlinger. (Om ikke alltid fullt ut.) Vi må som foreldre være villige til å innrømme at barna kan velge å gjøre slemme og sårende ting. At det ikke alltid handler om forståelse, men vilje.''

Igjen - du har nok helt rett i dette. Min 8-åringen vet veldig godt hvordan hun skal såre meg, og hun gjør det innimellom med vilje.

''Selvsagt er det lov å kjenne negative følelser overfor sine egne barn. Ingen ting å kjenne skyldfølelse over. Det viktige er hvordan man håndtere slike følelser.

Og det er definitivt lov å nyte freden når en hissig og viljestrerk sjuåring ikke er hjemme. Det betyr ikke at man ikke er glad i henne. Bare at både store og små kan ha godt av pauser fra hverandre.''

Ja - jeg kan også nyte timene når hun er borte. Men jeg kan jammen meg nyte tid sammen med henne alene også.

''Det er til og med lov å kjenne at man for øyeblikket liker det ene barnet bedre enn det andre. Slike følelser er sjeldent farlige så lenge man er ærlig med seg selv og jobber fornuftig med det. Skadelig blir det først når man fortrenger og dermed gjør seg selv blind for fallgrubene.''

Takk for klokt innlegg!

[fyrlykt]

Du må snu på flisa, og sende alt det som er ille tilbake til henne.

Når hun sier at du er dum så svarer du bare "stakkars deg som har en så teit mamma" "stakkars deg som ønsker å være uten mamma" osv. Det har jeg brukt med hell. Da viser du ikke barnet at du blir såret og da mister utsagnene effekten.

[Lillemus]

Du må snu på flisa, og sende alt det som er ille tilbake til henne.

Når hun sier at du er dum så svarer du bare "stakkars deg som har en så teit mamma" "stakkars deg som ønsker å være uten mamma" osv. Det har jeg brukt med hell. Da viser du ikke barnet at du blir såret og da mister utsagnene effekten.

''Når hun sier at du er dum så svarer du bare "stakkars deg som har en så teit mamma" ''

Den har jeg tatt også og jeg skal love deg at hun ble forvirret over reaksjonen min, det var jo slett ikke det svaret hun hadde forventet å få! ) Så det var ikke mange gangene hun sa det etter at jeg begynte å svare sånn, da hadde det liksom ingen hensikt å prøve å provosere meg lengre.

[Gjest prust]

''Når hun sier at du er dum så svarer du bare "stakkars deg som har en så teit mamma" ''

Den har jeg tatt også og jeg skal love deg at hun ble forvirret over reaksjonen min, det var jo slett ikke det svaret hun hadde forventet å få! ) Så det var ikke mange gangene hun sa det etter at jeg begynte å svare sånn, da hadde det liksom ingen hensikt å prøve å provosere meg lengre.

Tror ikke det hadde virket på min 8-åring....

[Lillemus]

Tror ikke det hadde virket på min 8-åring....

Hun var vel 5-6 år da hun var på det verste med "du er den dummeste mamman som finnes!" I dag hadde det neppe funket, men hun har kommet over den perioden nå. )

[Gjest 6-årings mamma]

Det har vært interessant å lese svarene du har fått, for min 6-åring har litt av det samme (bare ikke like sterkt kanskje).

:-)