Hater barnehagetilvenning!

[Gjest Lenafruen]

Jeg synes det er så vondt å skulle overlate barnet mitt til en barnehage, og har gruet meg til denne tilvenningen siden vi fikk tildelt plass. Jeg er 100% innstilt på å ikke vise dette overfor barnet vårt, og han ser ut til å trives godt i barnehagen hittill. Aktiv og tillitsfull. Nå er det på tide å prøve å la ham være der litt alene, og jeg regner med at det kan komme noen tårer da. Og jeg kommer antagelig til å bli vrak av det. Herregud, er det normalt å være så utrolig følsom??

[Gjest Xm]

Det er nok verst for deg. Det er mest foreldra som må tilvennes at barna skal i barnehagen, hehe. Unga pleier å ha det fint i barnehagen. :-) Min unge syns det er helt topp å komme dit, vil nesten ikke hjem.

[Tvillingmamma]

Da min eldste skulle begynne i barnehagen, (hun er 11 nå), måtte de ansatte holde henne fast da jeg gikk fra henne! Det var helt grusomt og jeg gråt da jeg kjørte derfra. Hun roet seg en stund etter at jeg hadde gått, og etter en tid gikk leveringen som smør.

Jeg var redd for at hun skulle få "varige men" av opplevelsene, men hun selv husker ingenting av det.

Jeg var så glad den første dagen hun løp foran meg ned til barnehagen og tydelig viste at hun gledet seg til å komme dit!!

Så det går så bra så lykke til

[laban]

Jeg er ikke sånn selv, men har lest på småbarnsforum her i mange år, og du er ikke alene om slike følelser.

Du får bruk for skuespilltalentet i årene som kommer, så det er bare å begynne å trene :-)) Vis at du er glad og fornøyd og sikker på at han får det kjempefint, når du går. Så kan du heller grine litt når du er ute av syne. Gjør noe du liker eller noe som er vanskelig å gjøre med junior på slep, mens du er borte - ikke sitt og tenk bekymrede tanker.

Fint at han er positiv til barnehagen, det gjør alt mye lettere. Og skulle han få en litt dårligere periode når han har vært der en stund og alt har mistet nyhetens interesse, så er det helt normalt og antakelig ikke så langvarig.

[Gjest togli]

Jeg har tre barn og har vært gjennom dette tre ganger ;-)

Det _er_ vondt å slippe barnet ut i den store verden for første gang, men samtidig er det en løsrivelsesprosess som som regel er verst for mamma/pappa Barnet ditt trives og etter et par ukers tid vil du føle deg trygg på at h*n har det fint i barnehagen

Vår tilvenning fungerte omtrent slik:

1.dag: Sammen med barnet i bhg i ca 2 timer

2.dag: Sammen med barnet i bhg ca en time, så borte i ca en time.

3.dag: Barnet alene fram til rett etter soving.

4.dag: Normal barnehagedag.

[Mirabell]

Jeg har ikke følt det slik når mine har begynt i barnehage, men unormalt er det ikke, det har vært lignende innlegg her inne mange ganger før. Det viktigste er vel at du ikke på noen måte viser barnet at du er lei for å forlate barnet i barnehagen. Hvis ungen gråter når du går, kan du ringe til barnehagen etter en halv time. Som oftest får du høre at alt er bra, og at gråten stilnet fort.

Mine barn har likt seg godt i barnehagen, men minstemann likte ikke avskjeder og måtte ofte holdes av en ansatt når jeg gikk. Den eldste hadde aldri tilvenningsproblemer, men ønsket å gå i barnehagen selv når hun fikke tilbud om å være hjemme en dag. Barn er forskjellige, men det går sikkert bra!

[Gjest Frøken barnehage]

Det er helt normalt å være så følsom, man er jo så glad i barna sine. Har vært igjennom det selv, fælt.Men gikk fint etter bare noen uker.

Ellers har jeg jobbet noen år i barnehage, og jeg har alltid vondt av foreldrene i den tilvenningsprosessen. Noen unger hyler og griner en liten stund, men så er de like glade.Så foreldrene har det nok verst.

Lykke til!

[Tralla]

Ikke tenk negativt, ikke sikkert barnet gråter i det hele tatt.

Min trivdes veldig godt fra dag en. Storkoste seg og lekte, spilte ingen rolle om jeg var der eller ikke. Alltid glad når jeg kom og hentet ham. Var mye lettere da. Men det var like forferdelig for meg å overlate ham til noen andre hele dagene. Men det var mine følelser og ikke hans. Han hadde masse leker og nye små venner å bli kjent med:)

Men det som er viktig er å ikke hale ut avskjedene. Si at nå går du, gi en klem og gå ut. Ikke hal ut tiden med å prate alt for mye da. Det gjør det bare verre for barnet. Begynner h*n å gråte, så går det over raskere om du går fort ut. Det blir ikke bedre av at du da setter deg ned å skal trøste. Vær borte korte perioder og økt etterhvert.

[sola60]

Det er nok værst for foreldrene tror jeg. Da min eldste skulle begynne satt jeg med tårer i øynene og fulgte med fra litt avstand på første tilvenningsdag. H*n var 21\2 og sååå liten (syntes jeg). Etter en times tid kom h*n tuslende bort og sa " nå kan du gå hjem, du mamma". Dagen etter var det bare "hade" og kos. Vi hadde værre med sinne og "vil ikke" da h*n skulle hjem igjen, vi. Snakk om å føle seg som verdens værste mamma....