Hva gjør man hvis en slik situasjon oppstår?

[Mrs D]

Jeg har alltid jobbet med sensitive opplysninger om andre, også om personer i min nære omgangskrets, og har aldri hatt problemer med å skille mellom jobb og privatliv.

Dette gjelder i grunnen i svært mange jobber. Vil tro de fleste kommer borti sensitiv eller i alle fall det man kaller "ikke offentlig" informasjon om folk de kjenner i en eller annen jobbsammenheng. Helsevesen, sosialtjenesten, skole, barnehage ... You name it. Om du da ikke vasker gulv eller sitter i kassa på Rimi. Som deg så tror jeg de fleste takler dette og fint greier skille mellom jobb og fritid. Men greier man ikke være profesjonell i den jobben man gjør er det jo riktig å ikke ta en sånn jobb.

[Mrs D]

vel jeg er ikke enig i det. Hvis jeg skulle bli innlagt på en psykiatrisk institusjon og min tidligere venninne jobbet på institusjonen så hadde det blitt veldig problematisk for meg. For da hadde hun plutselig fått en annen rolle enn hun hadde hatt før, og jeg hadde nok unngått å fortelle en del viktige ting, rett og slett fordi det hadde føltes helt feil at hun skulle vite om det. Det kommer i det hele tatt an på hva slags bekjenntskap det er. Det er ikke det å kjenne noen som er problemet, det er hvordan relasjonen er. Forøvrig vet jeg om en del medisinerstudenter og psykologstudenter som ikke har fått praksis på psykiatrisk institusjoner fordi de hadde en relasjon med noen av pasientene som ville slått uheldig ut.

Som sagt før, er du profesjonell i den jobben du gjør så har de ting du får vite på jobben _ingen_ innvirkning hverken på ditt syn på din venninne eller mannen hennes. Jeg kan gå med på at det kan bli vanskelig å forholde seg til dette om det kommer frem uhyrligheter av et eller annet slag, men at ting man får vite om f.eks psykisk sykdom i seg selv skal være vanskelig å forholde seg til? Neppe.

[filiokus81]

Som sagt før, er du profesjonell i den jobben du gjør så har de ting du får vite på jobben _ingen_ innvirkning hverken på ditt syn på din venninne eller mannen hennes. Jeg kan gå med på at det kan bli vanskelig å forholde seg til dette om det kommer frem uhyrligheter av et eller annet slag, men at ting man får vite om f.eks psykisk sykdom i seg selv skal være vanskelig å forholde seg til? Neppe.

Nå tror jeg best wishes forsøkte å si noe om hvordan det kunne oppleves for beboeren, og ikke for vedkommende som evt velger å takke nei til jobben. Dersom beboeren vil kunne komme til å takle ansettelsen dårlig ville jeg også takket nei til en slik jobb.

[Mrs D]

Nå tror jeg best wishes forsøkte å si noe om hvordan det kunne oppleves for beboeren, og ikke for vedkommende som evt velger å takke nei til jobben. Dersom beboeren vil kunne komme til å takle ansettelsen dårlig ville jeg også takket nei til en slik jobb.

Men hva med neste jobb der du også kanskje kjenner noen? Og jobben etterpå der? Vil bli en evig rundgang om man hele tiden skal ta sånne hensyn når man får seg en jobb.

[Gjest xbellax]

Nå tror jeg best wishes forsøkte å si noe om hvordan det kunne oppleves for beboeren, og ikke for vedkommende som evt velger å takke nei til jobben. Dersom beboeren vil kunne komme til å takle ansettelsen dårlig ville jeg også takket nei til en slik jobb.

Helt merkelig tankegang, man slutter fordi man tilfeldigvis kjenner et menneske som er innlagt? Er du klar over hvor ofte det skjer at personalet kjenner en pasient? Skal man slutte i jobben fordi om? Alle kan bli syke, man skjermer seg, lar pasienten bli tatt hånd om av andre, unngår møter om klienten (om klienten finner det ønskelig selvsagt), følger taushetspliken som alle andre, -man slutter virkelig ikke. Det jeg er forbauset over er at en miljøterapeut er så lite skolert i slike ting.

[Gjest høstløv]

Dette gjelder i grunnen i svært mange jobber. Vil tro de fleste kommer borti sensitiv eller i alle fall det man kaller "ikke offentlig" informasjon om folk de kjenner i en eller annen jobbsammenheng. Helsevesen, sosialtjenesten, skole, barnehage ... You name it. Om du da ikke vasker gulv eller sitter i kassa på Rimi. Som deg så tror jeg de fleste takler dette og fint greier skille mellom jobb og fritid. Men greier man ikke være profesjonell i den jobben man gjør er det jo riktig å ikke ta en sånn jobb.

Ja, det er jo riktig.

[filiokus81]

Helt merkelig tankegang, man slutter fordi man tilfeldigvis kjenner et menneske som er innlagt? Er du klar over hvor ofte det skjer at personalet kjenner en pasient? Skal man slutte i jobben fordi om? Alle kan bli syke, man skjermer seg, lar pasienten bli tatt hånd om av andre, unngår møter om klienten (om klienten finner det ønskelig selvsagt), følger taushetspliken som alle andre, -man slutter virkelig ikke. Det jeg er forbauset over er at en miljøterapeut er så lite skolert i slike ting.

Jeg oppfattet at det var snakk om en svært nær relasjon (?), og i så fall ville jeg tatt hensyn til det. Fjernere bekjentskaper tar man naturlig nok ikke hensyn til på samme måte, men skjermer heller vedkommende når ansettelsesforholdet er et faktum.

[filiokus81]

Men hva med neste jobb der du også kanskje kjenner noen? Og jobben etterpå der? Vil bli en evig rundgang om man hele tiden skal ta sånne hensyn når man får seg en jobb.

Kopierer svaret mitt til xbellax:

Jeg oppfattet at det var snakk om en svært nær relasjon (?), og i så fall ville jeg tatt hensyn til det. Fjernere bekjentskaper tar man naturlig nok ikke hensyn til på samme måte, men skjermer heller vedkommende når ansettelsesforholdet er et faktum.

[Gjest best wishes]

''Jeg jobbet i hjemmetjenesten en stund. Der fikk vi en ny bruker som hadde fått en hjernesykdom. Den ene sykepleieren hadde hatt han som lærer og syntes det var veldig problematisk å gå til han, da det var usikkert hva han selv syntes om at hun kom og gjorde stellet. Hun kunne sikkert distansert seg men det var det at hun ikke visste helt sikkert hva han tenkte om det hele som gjorde det problematisk. Pga personalmangel etc så kunne hun heller ikke helt unngå å dra til han heller.''

Situasjoner som dette er jo ikke til å unngå. Jeg jobber i hjemmetjenesten, og der kan man jo ikke la være å gå til de man kjenner. Jobber man i en bygd hvor man selv er vokst opp, sier det seg selv at man kjenner mange. Men var det så krise å gå til en person fordi han hadde vært læreren hennes? Kan se for meg verre situasjoner egentlig.

spørsmålet var vel heller hva han følte om situasjonen. Kanskje han ikke ønsket at hun skulle se han i den tilstanden han var i, at det var nedverdigende for han? jeg vet ikke.

[Gjest best wishes]

Som sagt før, er du profesjonell i den jobben du gjør så har de ting du får vite på jobben _ingen_ innvirkning hverken på ditt syn på din venninne eller mannen hennes. Jeg kan gå med på at det kan bli vanskelig å forholde seg til dette om det kommer frem uhyrligheter av et eller annet slag, men at ting man får vite om f.eks psykisk sykdom i seg selv skal være vanskelig å forholde seg til? Neppe.

Da jobber vi enten på helt forskjellige måter, eller har helt forskjellige syn på hva profesjonalitet innebærer. Jeg kunne ikke ha behandlet en venninnne av min søster dersom hennes problemer også innebar venninnerelasjoner og hvor min søster ble innvolvert. Jeg kunne nok innbilt meg at jeg var helt upartisk i den relasjon men det hadde jeg nok ikke vært samme hvor mye jeg forsøkte. Det er vel også en grunn til at det frarådes sterkt å gå i gruppeterapi med noen du har dannet en vennskapsrelasjon til?

[Gjest xbellax]

Jeg oppfattet at det var snakk om en svært nær relasjon (?), og i så fall ville jeg tatt hensyn til det. Fjernere bekjentskaper tar man naturlig nok ikke hensyn til på samme måte, men skjermer heller vedkommende når ansettelsesforholdet er et faktum.

Om det er feks tanten din som er innlagt så gjør alle alt for å skjerme den ansatte og klienten, om det er det du mener. Evt overføres den ansatte til en annen lik avdeling i perioden klienten er innlagt(dette gjelder for sykehus hvor de har rutiner for dette), det er vanskelig men å dra konklusjonen om at man må slutte blir veldig rart i mine ører når der faktisk finnes tiltak man kan iverksette for at dette skal gå greit.

[Mrs D]

Da jobber vi enten på helt forskjellige måter, eller har helt forskjellige syn på hva profesjonalitet innebærer. Jeg kunne ikke ha behandlet en venninnne av min søster dersom hennes problemer også innebar venninnerelasjoner og hvor min søster ble innvolvert. Jeg kunne nok innbilt meg at jeg var helt upartisk i den relasjon men det hadde jeg nok ikke vært samme hvor mye jeg forsøkte. Det er vel også en grunn til at det frarådes sterkt å gå i gruppeterapi med noen du har dannet en vennskapsrelasjon til?

Om du er psykiater eller psykolog kan jeg _til_en_viss_grad_ forstå tankegangen din. Men jeg gjetter nok rett når jeg tror du ikke tilhører noen av de to yrkesgruppene?