Abort uten god nok grunn..?

[Gjest Niccola]

Tok selv abort for mange år siden, og har angret i alle år siden. Selv om jeg etterhvert har fått flere barn har jeg allikevel ett for lite. Jeg var 18, og uten jobb. Ble presset av kjæresten og foreldrene mine, og ga etter. Jeg gråt da jeg ble trillet inn, og jeg gråt da jeg våknet. "Alle" fortalte meg om hvor fornuftig dette valget var men for meg var det ikke ett valg. Nå i ettertid ser jeg jo at alle argumentene som ble brukt var verdiløse, og vet at dette ville jeg klart fint. Håper du tenker deg godt om og revurderer situasjonen. Man vil aldri angre ¨på barna man fikk, mens man angrer på de barna man ikke fikk. Men da er det for sent, og det kan aldri gjøres om på.

Du hadde et sterkt ønske om å beholde, mens trådstarter sier hun har bestemt seg for å ta abort. Utgangspunktet deres er ganske forskjellig.

[calendula]

''Man vil aldri angre ¨på barna man fikk, mens man angrer på de barna man ikke fikk.''

Selvfølgelig kan man angre på barna man fikk. Det er det mange som gjør.

Når skal folk slutte å bruke dette uttrykket? Det er helt meningsløst og en direkte løgn.

Enig. Et av de mest tullede uttrykk som finnes og utelukkende beregnet til å skape usikkerhet og fortvilelse hos mennesker i en allerede svært sårbar situasjon.

Jeg har _mange_ ganger angret på at jeg fikk mitt første barn. Faren til barnet, tidspunktet, livssitusjonen, økonomien...alt var feil, selv om jeg var overbevist om at dette skulle jeg fikse uten problemer.

Selvsagt går alt på et vis når det må gå, men det er grenser for hva man bør utsette seg selv og barnet for. Derfor har vi fri abort fram til 12 uke.

[morsan]

''Man vil aldri angre ¨på barna man fikk, mens man angrer på de barna man ikke fikk.''

Selvfølgelig kan man angre på barna man fikk. Det er det mange som gjør.

Når skal folk slutte å bruke dette uttrykket? Det er helt meningsløst og en direkte løgn.

Tiltredes.

[morsan]

Tok selv abort for mange år siden, og har angret i alle år siden. Selv om jeg etterhvert har fått flere barn har jeg allikevel ett for lite. Jeg var 18, og uten jobb. Ble presset av kjæresten og foreldrene mine, og ga etter. Jeg gråt da jeg ble trillet inn, og jeg gråt da jeg våknet. "Alle" fortalte meg om hvor fornuftig dette valget var men for meg var det ikke ett valg. Nå i ettertid ser jeg jo at alle argumentene som ble brukt var verdiløse, og vet at dette ville jeg klart fint. Håper du tenker deg godt om og revurderer situasjonen. Man vil aldri angre ¨på barna man fikk, mens man angrer på de barna man ikke fikk. Men da er det for sent, og det kan aldri gjøres om på.

Det du beskriver der er alt annet enn selvbestemt abort!

[Gjest Elextra]

??

Hun vurderer abort. Tror du ikke hun har gode nok grunner for det? Det er bare HUN som kan vurdere hennes situasjon.

Du - eller jeg- kan ikke forhøye oss over henne og bedømme hvorvidt hun har "gode nok grunner".

Veldig enig med deg.

[morsan]

??

Hun vurderer abort. Tror du ikke hun har gode nok grunner for det? Det er bare HUN som kan vurdere hennes situasjon.

Du - eller jeg- kan ikke forhøye oss over henne og bedømme hvorvidt hun har "gode nok grunner".

Enig.

[mariaflyfly]

??

Hun vurderer abort. Tror du ikke hun har gode nok grunner for det? Det er bare HUN som kan vurdere hennes situasjon.

Du - eller jeg- kan ikke forhøye oss over henne og bedømme hvorvidt hun har "gode nok grunner".

Bra skrevet.

[Gjest togli]

''Man vil aldri angre ¨på barna man fikk, mens man angrer på de barna man ikke fikk.''

Selvfølgelig kan man angre på barna man fikk. Det er det mange som gjør.

Når skal folk slutte å bruke dette uttrykket? Det er helt meningsløst og en direkte løgn.

Er det virkelig noen som angrer på å ha fått et barn? (da snakker jeg ikke om foreldre som er helt uskikket til å oppdra egne barn, men om vanlige mennesker med et normalt utviklet sjelsliv). Jeg ser det er flere som mener man kan angre, ja, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønner det.... Man blir jo så ufattelig glad i barna sine, så hvordan kan man angre på at man fikk dem?

(jeg skjønner selvsagt godt at man kan være veldig glad for at man tok abort, for da er det jo snakk om et foster som ikke ble til et barn man ble kjent med)

Dette er absolutt ikke noe "angrep"..Jeg forsøker bare å forstå hva dere mener

[Gjest Elextra]

Nå gjentar du jo egentlig bare det jeg har sagt selv...

Er i utgangspunktet imot abort selv. Så var det litt vanskeligere enn jeg trodde da jeg kom opp i denne situasjonen selv..

Hvorfor kaller du deg abortmotstander? Er du mann eller kvinne? Kristent livssyn?

Bare nysgjerrig.

''Er i utgangspunktet imot abort selv. Så var det litt vanskeligere enn jeg trodde da jeg kom opp i denne situasjonen selv..''

Det finnes svært få som er "for abort", sånn helt generelt, abort er en siste utvei, og ikke noe en ville velge om en nettopp kunne velge. De aller fleste forsøker for enhver pris å unngå uønsket graviditet og eventuell abort.

Likevel finnes det mange sistuasjoner der abort kan være beste utvei.

[calendula]

Er det virkelig noen som angrer på å ha fått et barn? (da snakker jeg ikke om foreldre som er helt uskikket til å oppdra egne barn, men om vanlige mennesker med et normalt utviklet sjelsliv). Jeg ser det er flere som mener man kan angre, ja, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønner det.... Man blir jo så ufattelig glad i barna sine, så hvordan kan man angre på at man fikk dem?

(jeg skjønner selvsagt godt at man kan være veldig glad for at man tok abort, for da er det jo snakk om et foster som ikke ble til et barn man ble kjent med)

Dette er absolutt ikke noe "angrep"..Jeg forsøker bare å forstå hva dere mener

Ja, jeg angrer på at jeg fikk det første barnet mitt da jeg var alt for ung.

Selvfølgelig elsker jeg dette barnet så høyt som bare det (han er nå en flott ung mann og skal gifte seg om ikke alt for lenge) men jeg er helt overbevist om at det hadde vært bedre for meg og bedre for ham om jeg hadde vært eldre da jeg ble mamma.

Jeg hadde en ukuelig overbevisning om at jeg skulle og kunne takle alt. Hadde jeg rotet meg opp i noe, skulle jeg ta ansvar og gjøre det beste ut av det. Jeg ville ikke gi opp tanken på utdanning og bli avhengig av trygd.

Men jeg hadde ingen som støttet meg i småbarnsårene. Faren til barnet var psykisk syk og det var forferdelig mye fram og tilbake med depresjoner, selvmordstrusler osv. Der jeg bodde var det like økonomisk støtte å få som enslig forsørger. Jeg tok 5 årig utdanning for å bli i stand til å forsørge meg selv og barnet mitt. Så var det ut i 100% jobb.

"Alle" tror at min historie er en solskinnshistorie og et prakteksempel på hvor godt dette kan gå, men det har kostet meg _så utrolig mye_ å komme igjennom disse årene at jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg hadde valgt abort hvis jeg kunne skru tida tilbake og ta valget på nytt.

Så det å angre går ikke på at jeg ikke er glad i barnet mitt, men at jeg innser at jeg tok vann over hodet og at barnet mitt har fått en start på livet som jeg inderlig ønsker han kunne ha sluppet.

Både han og jeg må leve med ettervirkningen av det, akkurat som noen må leve med at de angrer på at de tok abort.

[Gjest togli]

Ja, jeg angrer på at jeg fikk det første barnet mitt da jeg var alt for ung.

Selvfølgelig elsker jeg dette barnet så høyt som bare det (han er nå en flott ung mann og skal gifte seg om ikke alt for lenge) men jeg er helt overbevist om at det hadde vært bedre for meg og bedre for ham om jeg hadde vært eldre da jeg ble mamma.

Jeg hadde en ukuelig overbevisning om at jeg skulle og kunne takle alt. Hadde jeg rotet meg opp i noe, skulle jeg ta ansvar og gjøre det beste ut av det. Jeg ville ikke gi opp tanken på utdanning og bli avhengig av trygd.

Men jeg hadde ingen som støttet meg i småbarnsårene. Faren til barnet var psykisk syk og det var forferdelig mye fram og tilbake med depresjoner, selvmordstrusler osv. Der jeg bodde var det like økonomisk støtte å få som enslig forsørger. Jeg tok 5 årig utdanning for å bli i stand til å forsørge meg selv og barnet mitt. Så var det ut i 100% jobb.

"Alle" tror at min historie er en solskinnshistorie og et prakteksempel på hvor godt dette kan gå, men det har kostet meg _så utrolig mye_ å komme igjennom disse årene at jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg hadde valgt abort hvis jeg kunne skru tida tilbake og ta valget på nytt.

Så det å angre går ikke på at jeg ikke er glad i barnet mitt, men at jeg innser at jeg tok vann over hodet og at barnet mitt har fått en start på livet som jeg inderlig ønsker han kunne ha sluppet.

Både han og jeg må leve med ettervirkningen av det, akkurat som noen må leve med at de angrer på at de tok abort.

Jeg skjønner hva du mener... Samtidig tror jeg ikke jeg hadde klart å tenke at jeg angra på at jeg fikk et av barna mine? Jeg kunne ikke vært dem foruten, uansett... - og derfor kunne jeg aldri ha angra på at jeg beholdt dem.

Men jeg har aldri vært i din situasjon, så sånn sett er det sikkert vanskelig å sette seg helt inn i det...

[Persille1365381127]

Takk, har lest sidene deres og vurdert å kontakte dem, men igjen så føler jeg alle slike "støttesider" er for dem som faktisk har en ordentlig god grunn til å ta abort.

Er sikker på at jeg ikke vil bli møtt med noen som helst forståelse og er redd det bare gjør alt verre siden jeg egentlig allerede har bestemt meg..

Men hva definerer du som "en ordentlig grunn"?

For meg er alle dine grunner ordentlige, og jeg hadde tatt samme valget selv. For en som har slitt med å få barn i årevis, er sikkert ditt og mitt synspunkt på "ordentlige grunner" som en ren hån.

Men hva så?

Du må vurdere dette fra DITT ståsted. Ikke alle andres. Det er DEG det handler om, ikke alle andre.

En grunn skal ikke kvalifiseres, den skal bare være en grunn. Det trenger ikke være et forsvar av valget ditt, det er en forklaring av det.

Dette er din rett, du trenger ikke unnskylde det.

Velger du å gjennomføre svangerskapet og få et barn vil du selvfølgelig elske det, ikke angre, osv. Men nå er det nå engang sånn at du kan velge forutsetningene for hvordan du vil starte familien din - og du er i din fulle rett til å bruke den muligheten.

Du skal ikke forsvare det for noen andre enn deg selv. Vil du ikke, så vil du ikke - du trenger ikke "bedre grunner" enn det.

[Mistera]

Den eneste som kan mene noe om rett og galt her er deg og faren til barnet.

DU vet hva som er best, du kjenner din livssituasjon og vet om du er istand og klar for å ta imot et barn.

Lykke til videre, samme hva du velger

[Glimtipper]

Er det virkelig noen som angrer på å ha fått et barn? (da snakker jeg ikke om foreldre som er helt uskikket til å oppdra egne barn, men om vanlige mennesker med et normalt utviklet sjelsliv). Jeg ser det er flere som mener man kan angre, ja, men jeg må innrømme at jeg ikke skjønner det.... Man blir jo så ufattelig glad i barna sine, så hvordan kan man angre på at man fikk dem?

(jeg skjønner selvsagt godt at man kan være veldig glad for at man tok abort, for da er det jo snakk om et foster som ikke ble til et barn man ble kjent med)

Dette er absolutt ikke noe "angrep"..Jeg forsøker bare å forstå hva dere mener

Hm... Hvordan skal jeg forklare det...

Man angrer ikke på selve barnet, fordi man kjenner de og elsker de. Man kan ikke ta det tilbake igjen, ønske det bort og ha det mye bedre. Barnet er jo der og man er glad i akkurat han/henne. Ingen kan erstatte en sønn eller datter som allerede er født.

Men man tenker at om man ikke hadde blitt kjent med dette barnet og man i stedet hadde tatt abort, så hadde livet vært lettere. Barn kan man få senere. Sædcelle pluss egg nummer 1000875 vil bli like høyt elsket som sædcelle pluss egg nummer 1000645.

[Gjest togli]

Hm... Hvordan skal jeg forklare det...

Man angrer ikke på selve barnet, fordi man kjenner de og elsker de. Man kan ikke ta det tilbake igjen, ønske det bort og ha det mye bedre. Barnet er jo der og man er glad i akkurat han/henne. Ingen kan erstatte en sønn eller datter som allerede er født.

Men man tenker at om man ikke hadde blitt kjent med dette barnet og man i stedet hadde tatt abort, så hadde livet vært lettere. Barn kan man få senere. Sædcelle pluss egg nummer 1000875 vil bli like høyt elsket som sædcelle pluss egg nummer 1000645.

Skjønner den

[Gjest Seff anonym]

Den eneste som kan mene noe om rett og galt her er deg og faren til barnet.

DU vet hva som er best, du kjenner din livssituasjon og vet om du er istand og klar for å ta imot et barn.

Lykke til videre, samme hva du velger

Takk!

[Gjest Seff anonym]

Avgjørelsen er din.Og du vil bli respektert for uansett valg.

Det viktigste er hva du selv mener innerst inne.

Takk for svar!

[Gjest Seff anonym]

Jeg synes du har en meget godt grunn.

Lykke til uansett hva du velger :-)

Takk for støtten! Kjennes ekstra godt å få den fra deg som fagperson!