Mio, min Mio

[Shadow 650]

Eg holder på å lese "Mio, min Mio" for ungene. Som voksen så tolker eg boken til å være ufattelig trist. Fantaserer Bosse om et bedre sted å være? Hvis han er forsvunnet, er han døende?

Hvordan oppfattet du denne boka?

[Gjest bikku]

Etter at jeg adopterte et barn har jeg i hvert fall hatt problemer med å lese den, fordi den er så trist

Lindgren er dyktig på å skrive om barn og sorg, men selv om både Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte er flotte bøker, så er de ikke noe for min empatiske åtteåring.

[mariaflyfly]

Åh, det er en nydelig bok! Jeg har dessverre ikke lest den siden jeg var liten, men husker slutten: "Det sitter ingen Bo Wilhelm Olsson på benken i Tegnérlunden. Han er i Landet i det fjerne, hos sin far, Kongen".

Hmmm... Var Landet i det fjerne noe á la Nangialja i Brødrene Løvehjerte, tro? Jeg kan ikke huske, for jeg var ikke så gammel da jeg leste boka. Men jeg tror da ikke han kom tilbake til tanta og onkelen sin, som han bodde hos først? Eller husker jeg feil?

[mariaflyfly]

Etter at jeg adopterte et barn har jeg i hvert fall hatt problemer med å lese den, fordi den er så trist

Lindgren er dyktig på å skrive om barn og sorg, men selv om både Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte er flotte bøker, så er de ikke noe for min empatiske åtteåring.

Jeg leste Brødrene Løvehjerte for Guttungen først i fjor vår, jeg. Da var han 10. Han elsket den! Han er også veldig følsom, og jeg tror ikke jeg kunne lest den på et veldig tidligere tidspunkt for han.

Sjøl var jeg 6-7 første gangen jeg fikk den lest for meg.

[Gjest Fioletta]

Elsket den boka som liten! Oppfattet aldri boken som trist, men mer glad på Bosses vegne da han kunne komme vekk fra de slemme foreldrene og til den snille pappan sin. Og så fikk han EGEN hest:P

Jeg tolket det aldri som at han døde.

[Lillemus]

Jeg leste den for ungene for et par år siden, de var vel 7 og 9 år da og jeg grein da jeg leste om skomakerens (?) lille datter som døde...

Guttungen var mest fasinert over setningen som var omtrent sånn om ridder Kato:"Men det var ingen hånd, det var en klo..."

Jeg har tolket det som om han drømmer seg bort, men er usikker på om han dør der i parken eller hva som egentlig skjer til slutt - og jeg tror også det er sånn Astrid Lindgren har ment det, at vi skal lure litt. )

[Gjest bikku]

Elsket den boka som liten! Oppfattet aldri boken som trist, men mer glad på Bosses vegne da han kunne komme vekk fra de slemme foreldrene og til den snille pappan sin. Og så fikk han EGEN hest:P

Jeg tolket det aldri som at han døde.

Ikke nødvendigvis død, mener jeg å huske. Men det er den såre lengselen bort som sitter best i mitt minne om boka. Bosse/Mio velger å flykte. Om det er fysisk eller mental fllukt sier vel egentlig ikke boka så mye om. Det er vel opp til leseren å legge til den meningen som de relaterer det til.

[mariaflyfly]

Jeg leste den for ungene for et par år siden, de var vel 7 og 9 år da og jeg grein da jeg leste om skomakerens (?) lille datter som døde...

Guttungen var mest fasinert over setningen som var omtrent sånn om ridder Kato:"Men det var ingen hånd, det var en klo..."

Jeg har tolket det som om han drømmer seg bort, men er usikker på om han dør der i parken eller hva som egentlig skjer til slutt - og jeg tror også det er sånn Astrid Lindgren har ment det, at vi skal lure litt. )

''Jeg leste den for ungene for et par år siden, de var vel 7 og 9 år da og jeg grein da jeg leste om skomakerens (?) lille datter som døde...''

Veverskens datter? Var det de barna som blei til noen grå fugler, eller noe sånt?

''Guttungen var mest fasinert over setningen som var omtrent sånn om ridder Kato:"Men det var ingen hånd, det var en klo..."''

Åååååh ja! Det husker jeg også! Læreren vår leste den for oss, tipper det var i andre klasse. Og at kapittelet slutta slik, Mio og Jumjum var på vei opp i et stort tårn, tror jeg. og trappa glipper under føttene på Mio, og han tar etter hånda til vennen. Og så slutter det slik: "Men det var ingen Jumjums hånd, det var en klo av jern..."

Åååhhh, vi måtte vente helt til mandagen for å høre hvordan det gikk, for dette var på en fredag! Kommer visst aldri til å glemme det.

[Lillemus]

''Jeg leste den for ungene for et par år siden, de var vel 7 og 9 år da og jeg grein da jeg leste om skomakerens (?) lille datter som døde...''

Veverskens datter? Var det de barna som blei til noen grå fugler, eller noe sånt?

''Guttungen var mest fasinert over setningen som var omtrent sånn om ridder Kato:"Men det var ingen hånd, det var en klo..."''

Åååååh ja! Det husker jeg også! Læreren vår leste den for oss, tipper det var i andre klasse. Og at kapittelet slutta slik, Mio og Jumjum var på vei opp i et stort tårn, tror jeg. og trappa glipper under føttene på Mio, og han tar etter hånda til vennen. Og så slutter det slik: "Men det var ingen Jumjums hånd, det var en klo av jern..."

Åååhhh, vi måtte vente helt til mandagen for å høre hvordan det gikk, for dette var på en fredag! Kommer visst aldri til å glemme det.

''Veverskens datter? Var det de barna som blei til noen grå fugler, eller noe sånt?''

Nei, ikke veversken, jeg mener bestemt det var datteren til en mann. Det er godt mulig det var et av de barna som ble til grå fugler ja, de klarte jo å redde de andre, men ikke den ene, lille piken. *Snufs*

[mariaflyfly]

''Veverskens datter? Var det de barna som blei til noen grå fugler, eller noe sånt?''

Nei, ikke veversken, jeg mener bestemt det var datteren til en mann. Det er godt mulig det var et av de barna som ble til grå fugler ja, de klarte jo å redde de andre, men ikke den ene, lille piken. *Snufs*

Jeg torr du må sjekke opp dette på jobben i dag.

[Lillemus]

Jeg torr du må sjekke opp dette på jobben i dag.

Det må jeg definitivt! )

[laban]

''Veverskens datter? Var det de barna som blei til noen grå fugler, eller noe sånt?''

Nei, ikke veversken, jeg mener bestemt det var datteren til en mann. Det er godt mulig det var et av de barna som ble til grå fugler ja, de klarte jo å redde de andre, men ikke den ene, lille piken. *Snufs*

Hun som fløy mot fakkelen (mens hun var fugl)? Hun ble da også vekket til live igjen. Men det var kanskje hun som var veverskens datter?

Det er noen år siden jeg leste den siste gang.

I den aller første dramatiseringen for lørdagsbarnetimen, som gikk flere ganger på 60-tallet (og som NRK har slettet!), var det skille mellom episodene ved den kapittelovergangen du og flyfly henviser til. Det var verdens ondeste stemme som spilte Ridder Kato, og fortelleren kunne også være veldig skummel:

...Men det var ingen hånd. Det var en klo. Av jern.

Så var det en UKE til neste episode.

I den versjonen som ble sendt senere, som jeg presset datteren min til å høre på, fortsatte episoden videre, slik at man fikk høre litt mer av hva som hendte etterpå.

[laban]

Datteren min hater at jeg kommer med denne sammenlikningen, men jeg har alltid hevdet at Harry Potter bare er en utvidet variant av Mio: "Bortsatte" gutter hentes fra traurige forhold, kommer til et mye bedre sted der det etter hvert blir klart at idyllen tynges av det venter et farlig oppdrag på dem - det er til og med forbundet med kraftige skrekkreaksjoner å nevne fiendens navn begge steder. Etter mye kvaler forstår helten at han må fullføre oppdraget, en usynlighetskappe spiller en ganske stor rolle, og idyllen gjenopprettes til slutt.

Jeg har tenkt på historien som et eventyr. Det finnes mange barn som lever under forhold der de ønsker at det skulle bli avslørt at de hører til et mye bedre sted, men dessverre er det få som blir hentet ut av en ånd eller noen annen redningsmann. I Mios (og Harrys) tilfelle var det faktisk sant. Trøst for alle barn som ikke har det så bra, og mye spenning og moral om at man må stole på seg selv, kjempe mot onde makter og vise mot når det gjelder, for alle.

Ellers er man bare en liten lort, som det heter i Brødrene Løvehjerte.

(Jeg klarer Mio ganske fint, men klarer ikke å lese starten på Brødrene Løvehjerte uten å synes forferdelig synd på moren deres, som også mister den friske sønnen. Bløt som jeg er.)

[Lillemus]

Jeg torr du må sjekke opp dette på jobben i dag.

Du har helt rett, det var datteren til veversken og sannelig har ikke Laban rett også, hun ble vekket til live igjen da Mio pakket henne inn i kappen sin, den som var foret med eventyrvev. )

[Lillemus]

Hun som fløy mot fakkelen (mens hun var fugl)? Hun ble da også vekket til live igjen. Men det var kanskje hun som var veverskens datter?

Det er noen år siden jeg leste den siste gang.

I den aller første dramatiseringen for lørdagsbarnetimen, som gikk flere ganger på 60-tallet (og som NRK har slettet!), var det skille mellom episodene ved den kapittelovergangen du og flyfly henviser til. Det var verdens ondeste stemme som spilte Ridder Kato, og fortelleren kunne også være veldig skummel:

...Men det var ingen hånd. Det var en klo. Av jern.

Så var det en UKE til neste episode.

I den versjonen som ble sendt senere, som jeg presset datteren min til å høre på, fortsatte episoden videre, slik at man fikk høre litt mer av hva som hendte etterpå.

Joda, du og flyfly har helt rett - det var datteren til veversken og hun ble vekket til live igjen i kappen til Mio. )

[cecily]

Både Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte handler om døden og ble skrevet i en periode Astrid Lindgren opplevde sterke ting privat. Jeg husker ikke om hun mistet et barn eller hva det var, men de tar opp de litt mørkere sidene av livet.

[laban]

Både Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte handler om døden og ble skrevet i en periode Astrid Lindgren opplevde sterke ting privat. Jeg husker ikke om hun mistet et barn eller hva det var, men de tar opp de litt mørkere sidene av livet.

Til info er de to bøkene skrevet med nesten 20 års mellomrom.

Astrid Lingren mistet ikke noe barn mens de var små, men hun levde lenger sønnen sin.

Jeg tror Brødrene L handler mer om døden enn Mio gjør. Men det er ingen stor sak.

[cecily]

Til info er de to bøkene skrevet med nesten 20 års mellomrom.

Astrid Lingren mistet ikke noe barn mens de var små, men hun levde lenger sønnen sin.

Jeg tror Brødrene L handler mer om døden enn Mio gjør. Men det er ingen stor sak.

Sier du det? Hm, må grave fram boken jeg har om Astrid Lindgren igjen, skjønner jeg.