Angre på å ha fått barn

[fyrlykt]

http://www.side2.no/helse/article2731928.ece

Jeg i min enfoldighet trodde ikke noen kunne angre på å ha fått barn. Men - så feil kan man ta.

Noen her som angrer?

[Katt-ja]

De færreste angrer nok på å ha fått de barna de har fått... Men hvis man kan løsrive det "å ha fått barn" fra selve resultatet, selve personene man har født...så...er det kanskje flere som i alle fall kunne vært litt tvilende, tror jeg.

Særlig hvis det har fulgt med litt bekymringer med ungene, at ikke alt har gått perfekt, sykdom etc. Da er det jo nettopp fordi man elsker dem, at man kan i alle fall være litt misunnelige på dem som kun har seg selv - og evt. partner å bry seg med :-)

[mariaflyfly]

Dette var det vel en diskusjon om her for noen uker sida i forbindelse med en tråd om abort?

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine, men jeg angrer da vitterlig på at jeg ikke venta noen år. Jeg ser faktisk ikke noe galt i å si dette.

[black wealch]

Jeg elsker barna mine over alt !!

Men noen ganger kan jeg kjenne savn etter den ubekymrede tida, da jeg kun hadde meg selv å tenke på. Den kommer aldri tilbake etter at en får barn. Det blir et ansvar og en bekymring for all tid.

Men angrer selvfølgelig ikke.

[Gjest Ulvinnen]

Det er vel ikke så rart om noen angrer på at de har fått barn? Hvis man har veldig rosenrøde forventninger og så møter hverdagen med et smell.

Når man ser hvor mange barn som blir mishandlet av sine foreldre eller utsatt for omsorgssvikt, så regner jeg da med at disse foreldrene ikke er spesielt glad i barna sine.

Eller fedre som ikke lenger har kontakt med barna etter skilsmisser...

Nei, jeg syns det er like naivt å tro at ingen angrer på at de fikk barn, som å tro at alle ektepar lever "happily ever after".

[Gjest Niccola]

Jeg angrer ikke, men har mine øyeblikk hvor jeg lengter etter en småbarnsfri tilværelse ;-)

Leste ikke linken, men om ungen havner i store problemer, kriminalitet, stoff, raner foreldrene, osv, kan man kanskje tenkes å angre ja.. Ikke pga ungen som sådan, men pga at man da hadde sluppet alle problemene ungen har ført med seg.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg elsker mine barn.

Men det koster tid og krefter. I perioder har ungene tatt hele min tid, og jeg har hatt permisjoner fra jobb.

Etterhvert har jeg også ønsket og krevd å ha et voksenliv + utfordrende jobb.

Angre? Nei aldri. Kan av og til angre at jeg ikke tok meg tid til å få et barn til, men slik er det nå bare. :-)

[Gjest sjøstjerna]

Jeg angrer ikke, men har mine øyeblikk hvor jeg lengter etter en småbarnsfri tilværelse ;-)

Leste ikke linken, men om ungen havner i store problemer, kriminalitet, stoff, raner foreldrene, osv, kan man kanskje tenkes å angre ja.. Ikke pga ungen som sådan, men pga at man da hadde sluppet alle problemene ungen har ført med seg.

Leste heller ikke linken.

Men ditt innlegg fikk meg til å tenke på det at ungene etter hvert blir tenåringer. Som kan være ganske så kravstore og utakknemlige, og som kan påstå at man "aldri" har gjort noe for dem. Da kjennes det nesten vemodig og rart å vite at man har tilbrakt timer hver dag kun for ungen(e) i lesing, snømannbygging, bollebaking, fotball-support osv osv.

[Gjest Niccola]

Leste heller ikke linken.

Men ditt innlegg fikk meg til å tenke på det at ungene etter hvert blir tenåringer. Som kan være ganske så kravstore og utakknemlige, og som kan påstå at man "aldri" har gjort noe for dem. Da kjennes det nesten vemodig og rart å vite at man har tilbrakt timer hver dag kun for ungen(e) i lesing, snømannbygging, bollebaking, fotball-support osv osv.

og man får bare høre hvor teit/dum/gammel man er... Kan ikke vente.. ;-)

[Gjest noen har feil opphav]

Dette var det vel en diskusjon om her for noen uker sida i forbindelse med en tråd om abort?

Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine, men jeg angrer da vitterlig på at jeg ikke venta noen år. Jeg ser faktisk ikke noe galt i å si dette.

''Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine, men jeg angrer da vitterlig på at jeg ikke venta noen år.''

Det er det nok flere som gjør. Evt. da tatt seg tid til å finne noen andre å avle på.

[mariaflyfly]

''Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine, men jeg angrer da vitterlig på at jeg ikke venta noen år.''

Det er det nok flere som gjør. Evt. da tatt seg tid til å finne noen andre å avle på.

Hehe, godt poeng

[Bookworm]

Anget for at jeg fikk barn - aldri! Men i etterpåklokskapens lys angrer jeg for at jeg bevisst fikk barn så tidlig som jeg gjorde.

Men jeg tror også det er en smule naivt å tro at ingen angrer på at de fikk barn - det er det nok mange som gjør, men som nok ikke snakker høyt om det.

[morsan]

Leste heller ikke linken.

Men ditt innlegg fikk meg til å tenke på det at ungene etter hvert blir tenåringer. Som kan være ganske så kravstore og utakknemlige, og som kan påstå at man "aldri" har gjort noe for dem. Da kjennes det nesten vemodig og rart å vite at man har tilbrakt timer hver dag kun for ungen(e) i lesing, snømannbygging, bollebaking, fotball-support osv osv.

Jeg er sikker på at man "får igjen" for den investeringen senere, når hormonnivået roer seg:

;-)

[Gjest Elsker mine]

Åh nei, jeg forguder mine barn, elsker dem så høyt som det går an.

MEN, jeg kjenner noen som angrer. Tro det eller ei.

Det gjelder tvillinger som kom halvannet år etter førstebarnet. Og der angrer foreldrene, spesielt mor.

Helt forferdelig at det går an. Men det går an.

[morsan]

Det er vel ikke så rart om noen angrer på at de har fått barn? Hvis man har veldig rosenrøde forventninger og så møter hverdagen med et smell.

Når man ser hvor mange barn som blir mishandlet av sine foreldre eller utsatt for omsorgssvikt, så regner jeg da med at disse foreldrene ikke er spesielt glad i barna sine.

Eller fedre som ikke lenger har kontakt med barna etter skilsmisser...

Nei, jeg syns det er like naivt å tro at ingen angrer på at de fikk barn, som å tro at alle ektepar lever "happily ever after".

''Nei, jeg syns det er like naivt å tro at ingen angrer på at de fikk barn, som å tro at alle ektepar lever "happily ever after".''

Enig.

Og så har man en slags "mellomvariant" som jeg tror kan være ganske vanlig, og det er at man ikke ønsker neon av barna sine _bort_, men ønsker at man ikke hadde fått dem i så ung alder, eller så tett, eller så mange (selv om de elsker alle sammen like mye).

En venninne som er en god mor sog om elsker barna sine høyt, har innrømmet at hun nok hadde litt for romantiske tanker om hvor fint det ville bli å føde 4 barn som perler på en snor. Hun sa at hun ihvertfall skule ønske at det var litt mer aldersforskjell mellom dem;-)

[Gjest prust]

''Nei, jeg syns det er like naivt å tro at ingen angrer på at de fikk barn, som å tro at alle ektepar lever "happily ever after".''

Enig.

Og så har man en slags "mellomvariant" som jeg tror kan være ganske vanlig, og det er at man ikke ønsker neon av barna sine _bort_, men ønsker at man ikke hadde fått dem i så ung alder, eller så tett, eller så mange (selv om de elsker alle sammen like mye).

En venninne som er en god mor sog om elsker barna sine høyt, har innrømmet at hun nok hadde litt for romantiske tanker om hvor fint det ville bli å føde 4 barn som perler på en snor. Hun sa at hun ihvertfall skule ønske at det var litt mer aldersforskjell mellom dem;-)

Akkurat det erkjenner jeg at jeg tenkte mye på for noen år siden. Mine tre ble født med hhv 2 år 2 mnd - og 2 år 9 mnd mellom - og jeg var konstant sliten og undersovet i mange år.

Når i tillegg barn nr to var ekstra krevende fra hun var 3 til hun var 6-7, så hadde jeg ikke mye overskudd...

Nå er det 5, 8 og 10, og fungerer mye bedre sammen, sover godt om natta, og ting glir greit.

Jeg har aldri angret på at vi fikk tre barn, men jeg har nok angret på at vi fikk dem så tett.

[Katt-ja]

Åh nei, jeg forguder mine barn, elsker dem så høyt som det går an.

MEN, jeg kjenner noen som angrer. Tro det eller ei.

Det gjelder tvillinger som kom halvannet år etter førstebarnet. Og der angrer foreldrene, spesielt mor.

Helt forferdelig at det går an. Men det går an.

Tvillinger halvannet år etter førstebarnet...?

Høres ganske normalt ut å angre på det innimellom... Det betyr vel ikke at ikke denne moren elsker tvillingene, så det blir vel litt galt å si at dette er "forferdelig"...

[morsan]

Tvillinger halvannet år etter førstebarnet...?

Høres ganske normalt ut å angre på det innimellom... Det betyr vel ikke at ikke denne moren elsker tvillingene, så det blir vel litt galt å si at dette er "forferdelig"...

''Tvillinger halvannet år etter førstebarnet...?''

Mener å huske en historie på dol om en dame som fikk tvillinger og deretter ett barn til 10-11 mnd etter tvillingene. Det er vel også ganske tøft vil jeg si;-)

[Gjest Elsker mine]

Tvillinger halvannet år etter førstebarnet...?

Høres ganske normalt ut å angre på det innimellom... Det betyr vel ikke at ikke denne moren elsker tvillingene, så det blir vel litt galt å si at dette er "forferdelig"...

Du, jeg kjenner disse det er snakk om MEGET godt. Og jeg mener det jeg skriver, de/hun angrer. Og det er ikke bare innimellom

Skriver jeg det er forferdelig men sant, så mener jeg vel det

[Katt-ja]

''Tvillinger halvannet år etter førstebarnet...?''

Mener å huske en historie på dol om en dame som fikk tvillinger og deretter ett barn til 10-11 mnd etter tvillingene. Det er vel også ganske tøft vil jeg si;-)

Høres grusomt ut ;-)

Jeg har hørt via noen venner om noen som hadde ett barn først, så fikk de tvillinger, deretter syntes de litt synd på eldstemann siden tvillingene hadde så mye selskap i hverandre, så de ville ha en til... De fikk et tvillingpar til - og under fødselen ble hun sterilisert for sikkerhets skyld. Så skjedde det at steriliseringen hadde gått feil - og de fikk enda et barn en stund etterpå... Så de hadde kanskje egentlig kunnet nøye seg med 2 - eller i alle fall 3 barn..og så endte de opp med 6!