Angre på å ha fått barn

[morsan]

Høres grusomt ut ;-)

Jeg har hørt via noen venner om noen som hadde ett barn først, så fikk de tvillinger, deretter syntes de litt synd på eldstemann siden tvillingene hadde så mye selskap i hverandre, så de ville ha en til... De fikk et tvillingpar til - og under fødselen ble hun sterilisert for sikkerhets skyld. Så skjedde det at steriliseringen hadde gått feil - og de fikk enda et barn en stund etterpå... Så de hadde kanskje egentlig kunnet nøye seg med 2 - eller i alle fall 3 barn..og så endte de opp med 6!

Huff...he he;-)

Hørte en historie om en mann som sa "Jeg har seks barn, det er seks år mellom hver fødsel, og alle barna har samme mor".

Dette var da 1 + 2 + 3. Tenk deg det, da, enten "attpåklatten" var planlagt eller ikke, og så blir det tredobbelt! ;-)

[Gjest gul dame]

Nei jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, men jeg angrer på at jeg fikk dem med den faren de har. Innimellom angrer jeg også på at jeg ikke fikk flere barn.

[Anonym 82]

''Jeg angrer ikke på at jeg fikk barna mine, men jeg angrer da vitterlig på at jeg ikke venta noen år.''

Det er det nok flere som gjør. Evt. da tatt seg tid til å finne noen andre å avle på.

Men angrer dere virkelig på disse tingene? En ting er å tenke at det ville vært klokt å ventet noen år, eller å ha fått barn med en mann som ville være en bedre pappa for dem. Men da ville de jo faktisk vært helt ANDRE barn... Hadde man fått barna sine èn syklus seinere, så ville det vært andre egg, og dermed helt andre barn! For ikke å snakke om en annen pappa... Selvsagt ville man vært like glad i de barna, men er det mulig å angre på det som gjorde at du fikk akkurat DE barna du har i dag?!

[olivia13]

Men angrer dere virkelig på disse tingene? En ting er å tenke at det ville vært klokt å ventet noen år, eller å ha fått barn med en mann som ville være en bedre pappa for dem. Men da ville de jo faktisk vært helt ANDRE barn... Hadde man fått barna sine èn syklus seinere, så ville det vært andre egg, og dermed helt andre barn! For ikke å snakke om en annen pappa... Selvsagt ville man vært like glad i de barna, men er det mulig å angre på det som gjorde at du fikk akkurat DE barna du har i dag?!

Klokt sagt!

[morsan]

Men angrer dere virkelig på disse tingene? En ting er å tenke at det ville vært klokt å ventet noen år, eller å ha fått barn med en mann som ville være en bedre pappa for dem. Men da ville de jo faktisk vært helt ANDRE barn... Hadde man fått barna sine èn syklus seinere, så ville det vært andre egg, og dermed helt andre barn! For ikke å snakke om en annen pappa... Selvsagt ville man vært like glad i de barna, men er det mulig å angre på det som gjorde at du fikk akkurat DE barna du har i dag?!

''Hadde man fått barna sine èn syklus seinere, så ville det vært andre egg, og dermed helt andre barn! ''

Dette er jo noe alle vet, men som likevel føles rart og nesten litt absurd. Det føles nok mer naturlig å fantasere om hvordan livet ville vært hvis de barna man faktisk HAR hadde blitt født før eller senere.

[signaturløs]

Nei, selvfølgelig ikke! Jeg elsker dem over alt på jord, og angrer ikke et sekund! :-)

[Liliaceae]

Så fælt å angre på noe slikt da...

Barna er en del av meg og ikke noe jeg ville vært foruten.

[Speak]

Jeg har tatt mange valg her i livet som jeg andrer på. Men å få barn er definitivt ikke et av disse. Ville ikke vært foruten snuppa for alt i verden!!!

[Glimtipper]

Ut i fra mange av reaksjonene her, så forstår jeg godt at dette er for tabubelagt til å snakkes om blant hvermannsen.

Forøvrig angrer jeg på at jeg fikk barn så tidlig og med feil mann. Siden det ikke er noe man kan ta tilbake uansett har jeg ingen problemer med å skille mellom ønsket om å beholde gutten jeg har og ønsket om at livet kunne vært annerledes.

[Gjest Ja til noe tabu]

Noe bør må være tabu, blant annet dette. Undøvendig å såre barna sine slikt. Det man sier skal være sant men man trenger ikke si alt som er sant. Har alsri angret bare så det er sagt.

[jubalong70]

Nei, jeg angrer ikke på å ha fått noen av mine. Men jeg kan innimellom tenke på de positive sidene ved livet mitt som hadde fått større plass om jeg ikke hadde hatt dem.

Jeg har full forståelse for dem som er frivillig barnløse, og ser at jeg sikkert kunne ha havnet der jeg også.

Jeg ønsket barn desperat når jeg var yngre, men hadde tilfeldighetene gjort at jeg ikke hadde vært mor nå, så kan det godt tenkes at jeg hadde fokusert på de positive sidene ved det.

Men å angre på engletrollene mine - overhodet ikke

[....AV]

Jeg angrer ikke. Men mine barn var godt planlagte, jeg var voksen nok og alt lå til rette for at dette skulle gå bra.

Om man eventuelt angrer behøver ikke det å bety at man ikke elsker barna sine eller at man ikke er gode foreldre.

[laban]

''Tvillinger halvannet år etter førstebarnet...?''

Mener å huske en historie på dol om en dame som fikk tvillinger og deretter ett barn til 10-11 mnd etter tvillingene. Det er vel også ganske tøft vil jeg si;-)

Det stemmer. De endte opp med fire barn - og det eneste grundig planlagte, var vel den aller yngste, som de ikke ville ha i altfor stor avstand til de andre tre.

Mannen min er nr. to av fire søsken. Storesøsteren var underveis da foreldrene giftet seg, lillebroren hans er bare 13 mnd yngre enn han selv og absolutt et uhell, og lillesøsteren er en høyst ikke-planlagt attpåklatt som kom da svigermor var over 40. Så han kan skryte av å være det eneste planlagte barnet i søskenflokken. Svigermor var helt åpen på at det var to barn hun ønsket seg, men også på at hun selvfølgelig var glad i alle fire. Spesielt hun minste ble forkjælt av hele familien - hun er relativt bortskjemt ennå...

[Bookworm]

Noe bør må være tabu, blant annet dette. Undøvendig å såre barna sine slikt. Det man sier skal være sant men man trenger ikke si alt som er sant. Har alsri angret bare så det er sagt.

Ja, dette er et viktig poeng. Skulle det nå være slik at man faktisk angrer, så skal man selvfølgelig ikke fortelle dette til barna - ALDRI!!

Men likevel synes jeg det er et helt greit emne å ta opp, tenk på den "stakkars" moren som kanskje sitter med slike tanker, og tror hun er totalt unormal i dagens samfunn som kan tillate seg å tenke slik - kanskje er hun ikke helt alene, kanskje er ikke disse følelsene så unormale som man kanskje tror.

Igjen; jeg angrer ikke på at jeg har fått datteren min, men sett i ettertid skulle jeg ønske jeg hadde ventet noen år.

[Gjest prust]

Nei, jeg angrer ikke på å ha fått noen av mine. Men jeg kan innimellom tenke på de positive sidene ved livet mitt som hadde fått større plass om jeg ikke hadde hatt dem.

Jeg har full forståelse for dem som er frivillig barnløse, og ser at jeg sikkert kunne ha havnet der jeg også.

Jeg ønsket barn desperat når jeg var yngre, men hadde tilfeldighetene gjort at jeg ikke hadde vært mor nå, så kan det godt tenkes at jeg hadde fokusert på de positive sidene ved det.

Men å angre på engletrollene mine - overhodet ikke

Engletroll!!!!

Det var et dekkende ord :-)

[jubalong70]

Engletroll!!!!

Det var et dekkende ord :-)

He, he - ja, det kom plutselig til meg mens jeg skrev innlegget. Og det er jo akkurat det de er

[morsan]

Det stemmer. De endte opp med fire barn - og det eneste grundig planlagte, var vel den aller yngste, som de ikke ville ha i altfor stor avstand til de andre tre.

Mannen min er nr. to av fire søsken. Storesøsteren var underveis da foreldrene giftet seg, lillebroren hans er bare 13 mnd yngre enn han selv og absolutt et uhell, og lillesøsteren er en høyst ikke-planlagt attpåklatt som kom da svigermor var over 40. Så han kan skryte av å være det eneste planlagte barnet i søskenflokken. Svigermor var helt åpen på at det var to barn hun ønsket seg, men også på at hun selvfølgelig var glad i alle fire. Spesielt hun minste ble forkjælt av hele familien - hun er relativt bortskjemt ennå...

*S*

Min mor sier også at det kun er den midterste av tre som var planlagt;-) Den første kom litt for fort i forhold til bryllyp osv, mens jeg som yngst kom litt for kjapt etter hun i midten.