Skal jeg bare si det som det er på jobb???

[Gjest pruttitutti]

Lurer på å ta en tur på jobb i morgen visst jeg er i form, før jeg må retunere til psykiatrisk akuttavdeling. Får stadig meldinger fra kollegaer som er bekymret og lurer på hvordan det går, og at de sier at de savner meg. Det er omtrent 150 ansatte i bedriften som er i en liten bygd der rykter sprer seg fortere enn ild og en fjør gjerne blir til ti høns eller ville, usanne rykter.

Er ikke så redd for å si at jeg sliter psykisk innimellom... men jeg er redd for alle fordommene som kan oppstå om jeg buser ut med sannheten foran mine nærmeste kollegaer.

For sier jeg det til ti perosner, så har jeg sagt det til kanskje hundre...

Å kan jeg da få problemer i arbeidslivet om jeg evetuellt vil skifte jobb senere i bygda?

Hørt andre snakke om damer som sliter psykisk "Hun er ikke god. Har vært innlagt på psykiatrisk også. Hold deg langt unna".

Hva gjør/sier jeg?

[Gjest Ikke si det!]

Sier du det så er du dømt, så det ville ikke jeg gjort.

[Gjest balansekunstneren]

ikke si at dette har psykiatriske årsaker. Du vet ikke hva slags forestillinger folk har om det. Og som du sier kan det få konsekvenser for deg i jobben senere.

Jeg ville sagt at jeg hadde problemer i privatlivet, uten å gå noe nærmere inn på psykisk sykdom og diagnose.

[FGT]

Hva slaks bedrift er dette ? Dette kan ikke være lett for deg. Det høres ut som du har 100 usiviliserte arbeidskollegaer der som mangler et minstemål av kjennskap til psykiske problemer.

[Gjest xbellax]

Har du rygg til et vil jeg råde deg til å være ærlig. Jeg tror at du kan vinne mye på ærlighet, ved å kverke ryktespredningen i børjan fremfor å la folk lure. Ikke broder ut selve grunnen, den er din og privat, men gi dem likevel noe (jeg møtte veggen/ bløe utslitt etc), folk kjenner angst og depresjon men det er også stortsett det, alt annet er fortsatt skummelt. Dersom du våger å åpne opp må du også ha rygg til å ta de spørsmålene som evt måtte komme, og det tror jeg sannelig du har. Det er alltid vanskelig å bli syk i en liten bygd/ på et lite sted, det krever mye å stå oppreist. Jeg tror som sagt at den beste måten for å avlive rykter og ikke få problemer senere i jobbsit. er å være ærlig og si det som det er, og stå for gudsskyld oppreist, vis at du ikke skammer deg.

[Gjest trist jente]

Mitt inntrykk er at det er forskjell på holdning til psykisk syke. Noen arbeidsgivere tar det bra, andre gjør ikke det. Du kjenner jo best klimaet i forhold til dette på din arbeidsplass.

Det synes gjør det komplisert er at det du sier om at dersom èn får vite så vet plutselig alle. Og når du bor i en liten bygd og alle vet så kan det jo ikke utelukkes at dersom du senere skulle ville bytte jobb så har potensiell arbeidsgiver "hørt" om deg og gir deg ikke jobben. Du vet holdningen til slike ting på din nåværende arbeidsplass men ikke på en eventuell fremtidig.

Når det er sagt så kan jeg fortelle at jeg har vært innnlagt noen ganger på akuttpsyk. Det er flere pasienter der som har gått på jobb under innleggelsen. Det har vært litt forskjell på hvor åpne de har vært i forhold til arbeidsgiver- men de fleste har sagt det og det har blitt tatt godt imot. Mange av dem har slitt psykisk lenge og jobben har visst om det i forkant av innleggelsen.

Det som er problemet er jo at det ikke går å prøve seg frem. Har du først sagt det så er det sagt og du får ikke trukket det tilbake.

Har egentlig ikke noe godt råd å gi deg- dette var bare mine tanker.

[Gjest pruttitutti]

Mitt inntrykk er at det er forskjell på holdning til psykisk syke. Noen arbeidsgivere tar det bra, andre gjør ikke det. Du kjenner jo best klimaet i forhold til dette på din arbeidsplass.

Det synes gjør det komplisert er at det du sier om at dersom èn får vite så vet plutselig alle. Og når du bor i en liten bygd og alle vet så kan det jo ikke utelukkes at dersom du senere skulle ville bytte jobb så har potensiell arbeidsgiver "hørt" om deg og gir deg ikke jobben. Du vet holdningen til slike ting på din nåværende arbeidsplass men ikke på en eventuell fremtidig.

Når det er sagt så kan jeg fortelle at jeg har vært innnlagt noen ganger på akuttpsyk. Det er flere pasienter der som har gått på jobb under innleggelsen. Det har vært litt forskjell på hvor åpne de har vært i forhold til arbeidsgiver- men de fleste har sagt det og det har blitt tatt godt imot. Mange av dem har slitt psykisk lenge og jobben har visst om det i forkant av innleggelsen.

Det som er problemet er jo at det ikke går å prøve seg frem. Har du først sagt det så er det sagt og du får ikke trukket det tilbake.

Har egentlig ikke noe godt råd å gi deg- dette var bare mine tanker.

Vet at de fleste av mine nærmeste kollegaer, og da mener jeg dem som er i samme etasje og som jeg omgås med hver dag, kjenner meg ikke vil rynke på nesen om jeg sier det som det er. Jeg er ikke den eneste i verden som sliter... men så er det også iallefall en skravlepott som sikkert vil kose seg med en ny historie å dra på bygda. Har jobber som gjør at jeg er blitt ganske kjent i kommunen. Flere som vet hvem jeg er, enn hvem jeg kjenner for å si det slik og da blir det gjerne enda mer spennende å dra historier for sladrefolket.

Har blitt dømt av enkelte fordi jeg har en familiemedlemmer som har rotet seg borti narkotikahelvete.... Det har svevet rykter om at jeg driver med dem samme... Men det har jeg bare blåst en lang mars i. Jeg er ikke interessert i å få åpenhetsprisen eller stå fram som en helt. Men grunnen til at jeg vurderer å si det som det er, er fordi de fleste kollegaene mine bryr seg og de legger ikke sjul på at jeg er savnet. Så for å slippe alle spørsmålene... så har jeg mest lyst å bare blåse det ut. Uff. Nei, tror jeg hoder kjeft. Kan fortelle om tilstanden, men ikke at jeg er innlagt.

Forrige arbeidsplassen min ringte sykehuset for å sende meg blomster. Jeg sa jeg var innlagt på somatisk sykehus, men da fikk de greie på at jeg var på psykiatrisk. Ganske pinlig og unødvendig å bli tatt i den løgnen for å si det slik. Å jeg er på en "tøff"avdeling. Det vil si en lukket avdeling der de sykeste i fylket blir sendt. Tror bare 2 av de 15 pasientene jeg traff er i en skole/jobb-situasjon.

[Gjest trist jente]

Vet at de fleste av mine nærmeste kollegaer, og da mener jeg dem som er i samme etasje og som jeg omgås med hver dag, kjenner meg ikke vil rynke på nesen om jeg sier det som det er. Jeg er ikke den eneste i verden som sliter... men så er det også iallefall en skravlepott som sikkert vil kose seg med en ny historie å dra på bygda. Har jobber som gjør at jeg er blitt ganske kjent i kommunen. Flere som vet hvem jeg er, enn hvem jeg kjenner for å si det slik og da blir det gjerne enda mer spennende å dra historier for sladrefolket.

Har blitt dømt av enkelte fordi jeg har en familiemedlemmer som har rotet seg borti narkotikahelvete.... Det har svevet rykter om at jeg driver med dem samme... Men det har jeg bare blåst en lang mars i. Jeg er ikke interessert i å få åpenhetsprisen eller stå fram som en helt. Men grunnen til at jeg vurderer å si det som det er, er fordi de fleste kollegaene mine bryr seg og de legger ikke sjul på at jeg er savnet. Så for å slippe alle spørsmålene... så har jeg mest lyst å bare blåse det ut. Uff. Nei, tror jeg hoder kjeft. Kan fortelle om tilstanden, men ikke at jeg er innlagt.

Forrige arbeidsplassen min ringte sykehuset for å sende meg blomster. Jeg sa jeg var innlagt på somatisk sykehus, men da fikk de greie på at jeg var på psykiatrisk. Ganske pinlig og unødvendig å bli tatt i den løgnen for å si det slik. Å jeg er på en "tøff"avdeling. Det vil si en lukket avdeling der de sykeste i fylket blir sendt. Tror bare 2 av de 15 pasientene jeg traff er i en skole/jobb-situasjon.

Er det mulig med en mellomting? Du sier at de som står deg nær på jobb ikke ville rynket på nesen, men at du vet om ihvertfall en sladrekjerring. Er de som står deg nær, som sier de savner deg og lurer på hvordan det også slike som sier ting videre? Hvis de holder tett, så kan du jo fortelle og presisere at dette ikke skal komme videre.

[Gjest chikka]

Jeg hadde latt være å dra innom jobben og dermed unngått alle disse spørsmålene. Til de som sender meldinger hadde jeg takket for at de bryr seg om og svart at jeg savner dem også og ser frem til å bli frisk å vende tilbake til jobben.