Tenåring og stefar

[Gjest mellom barken og treet]

Min tenåring er grei når man snakker rolig og vennlig til han. Men syns det er vanskelig når samboeren min, stefar til eldstebarnet mitt ser bare de negative sidene hos gutten og finner bare feil hos han. Det ender opp med at gutten min blir sur, irritabel, vanskelig og ønsker seg bare bort. Vet ikke om det er bare stefaren jeg kan skylde for, kanskje jeg er for mild og lite konsekvent med gutten?

[Speak]

Har han vært stefar lenge? Det kan virke som om barn som får en stefar sent i livet godtar dette dårligere enn de som får en mens de fortsatt er små.

Uansett så er det kjempeviktig at dere er enige om barneoppdragelsen. Jeg syne også at du bør ta deg av hoveddelen med "kjefte-oppdragelsen".

[mammasambo]

Jeg kjenner igjen problematikken. Er sjølv samboer der jeg har 2 tenåringsbarn med inn. Min samboer blander seg ikke synlig inn, men er tydelig irritert på eldstemann særlig, og mener jeg ikke setter nok grenser. I tillegg lurer jeg på om det går litt på sjalusi rett og slett. Det er noe med den ubegrensede kjærligheten en føler for sine egne barn. Jeg trenger å snakke med noen om dette for det begynner å bli et stort problem. Jeg blir beskyldt av min samboer at det kun dreier seg om barna, at jeg skjemmer dem bort. Barna på sin side synes de får mindre av meg etter at vi ble samboere. Ikke lett å være mellom barken og veden ! Det at jeg har hovedomsorgen og at biologisk far er 100% fraværende gjør ikke saken noe enklere. Men jeg tenker at man må se summen av det positive/negative med å være en samboerfamilie m. mine og dine barn opp mot summen av det å skulle bryte opp enda en gang.

Det kan hende din sønn tviler på om stefaren bryr seg om ham, det kan hende sønnen din holder ham på avstand for sin egen beskyttelse. Stefaren tar jo også litt av oppmerksomheten fra deg. Jeg tror personlig det dreier seg om sjalusi begge veier.

[Gjest mella barken og veden..]

Jeg kjenner igjen problematikken. Er sjølv samboer der jeg har 2 tenåringsbarn med inn. Min samboer blander seg ikke synlig inn, men er tydelig irritert på eldstemann særlig, og mener jeg ikke setter nok grenser. I tillegg lurer jeg på om det går litt på sjalusi rett og slett. Det er noe med den ubegrensede kjærligheten en føler for sine egne barn. Jeg trenger å snakke med noen om dette for det begynner å bli et stort problem. Jeg blir beskyldt av min samboer at det kun dreier seg om barna, at jeg skjemmer dem bort. Barna på sin side synes de får mindre av meg etter at vi ble samboere. Ikke lett å være mellom barken og veden ! Det at jeg har hovedomsorgen og at biologisk far er 100% fraværende gjør ikke saken noe enklere. Men jeg tenker at man må se summen av det positive/negative med å være en samboerfamilie m. mine og dine barn opp mot summen av det å skulle bryte opp enda en gang.

Det kan hende din sønn tviler på om stefaren bryr seg om ham, det kan hende sønnen din holder ham på avstand for sin egen beskyttelse. Stefaren tar jo også litt av oppmerksomheten fra deg. Jeg tror personlig det dreier seg om sjalusi begge veier.

Takk for svaret!

Det er nok mye uvitenhet og tvil i lufta hjemme hos oss.