Gå til innhold

Er jeg sjenert eller er det noe annet...


Gjest Pikkolo

Anbefalte innlegg

Gjest Pikkolo

Hei./ /Jeg lurte på om det er normalt å ikke klare å snakke med noen hvis det er mer enn tre personer til stedet eller om det er vanskelig å komme i kontakt med andre./ /Jeg har vanskeligheter med å komme meg ut fra huset. Jeg klatrer kanskje en gang i helga med noen fra klassen, og jeg går på skole. Ellers sitter jeg hjemme. Jeg bruker mestparten av fritiden min på lekser, spilling og å finne ny musikk (spesilet triste sanger er jeg redd for). Jeg trener og litt i mitt "lille treningsstudio" i kjelleren./ /Jeg pleier å logge på "MSN" hver gang jeg skrur på pc-en, men jeg tørr aldri å snakke med noen. Jeg har skrudd på "logg på som vis som frakoblet", så jeg kan følge med på hvem som logger inn. Det finnes noen jeg bare "må" snakke med, men til siste slutt klarer jeg bare ikke å logge ordentlig på og skrive noe til personen./ /Jeg trives ikke særlig godt å ferdes ute uten noen ved siden av meg. Nesten hver gang noen ler bakforbi meg får jeg følelsen av at det er meg han eller hun ler av. Jeg tenker ofte over at de andre kan synes jeg er stygg, går rart eller har stygge klær på meg./ /Når jeg får sjansen, går det (som regelt) greit å snakke med enkelte personer når jeg er alene med han eller hun. Når jeg klatrer, er det oftest med kun en person. Det blir litt snakk, men det er veldig utrivelig da det ser ut som jeg kjeder vettet av han til tider. Når det som sakt er meg og kanskje tre-fire andre så går det rett og slett ikke lengre. Det ender som oftest med at jeg sitter der som et annet spøkelse. Tenker så inderlig hart på hva jeg kan si, men forkaster alt jeg kommer på./ /Jeg kan og ha vansker med å snakke til voksne mennesker, som kontaktlæreren min på ungdomskolen foreksempel. Selv om jeg kanskje var den med det beste karaktersnittet og den beste oppførsel og ordenskarakter, var jeg den som kanskje slet mest med å snakke med han på elevsamtalene. Han var egentlig ikke skummel på noen måter./ /Jeg er veldig ofte lei meg, men vet egentlig ikke hvorfor. Jeg er jo alene stadig vekk, men slik har jeg hatt det lenge uten at det egentlig har brydd meg noe særlig. Nå føles alt bare feil. Jeg får ofte en sånn "tomhetsfølelse" og får ofte veldig uheldige syn på livet og meg selv./ /Jeg er veldig forvirret over kjærligheten og. Det var ei jente som plutselig ble veldig glad i meg. Det er bare det at jeg ikke vet hva jeg føler for henne. Jeg blir trist når jeg ser hun er lei seg, sjalu på guttene hun snakker med og glad når hun smiler og ler, men jeg føler aldri den berusende følelsen./ /Jeg søkte litt rundt på nettet og kom over noe som het unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg fant en (engelsk) test der de rangerte resultatene fra low til moderate, high og til slutt very high. Jeg skåret da high på "Avoidant"./ /Jeg vet ikke hva dere legger i å beskrive mest mulig detaljert, men det er i hvertfall slik jeg oppfatter min egen hverdag. Det jeg egentlig ville med dette var å få et svar på om jeg kanskje bare er sjenert av meg eller om det kan være noe annet.../ /lenken til testen er: http://www.4degreez.com/misc/personality_disorder_test.mv

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest solfryd

Har ikke så god greie på dette, men hvis du er veldig ung kan det hende du "vokser deg" av en slik sjenanse.

Hvis det vedvarer oppover i årene, kan det ha satt seg fast og du kan da da ha en mulig unnvikende personlighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Pikkolo

Har ikke så god greie på dette, men hvis du er veldig ung kan det hende du "vokser deg" av en slik sjenanse.

Hvis det vedvarer oppover i årene, kan det ha satt seg fast og du kan da da ha en mulig unnvikende personlighet.

Blir 17 år Februar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest kahloli

Jeg forstår det som om du er i ungdomsskole- alder?

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Enig med solfryd, at dette kan være noe du kan komme til vokse deg ifra.

Det har i alle fall vært tilfelle for meg.

Ennå så kan jeg slite med disse ting du nevner, men i mindre grad (i alle fall når det gjelder det sosiale).

Tror ikke du skal tenke diagnose nå.

Forsøk heller å finne måter du kan bryte ut av mønsteret på.

Tro meg, det er ikke lett.

For meg hjelpte det veldig å flytte hjemme fra, først folkehøyskole, så universitetet langt vekk fra der hvor jeg kommer fra.

Noen ganger hjelper det å omgi seg med nye mennesker, ikke fordi du da plutselig skal "endre personlighet", men man blir litt mere modig generelt av å stå på egne ben.

Jeg vet det er vanskelige ting, og jeg strever med noe av det ennå, er jo i midten av tyveårene nå. Men jeg har bare fått det bedre og bedre. Tenk positivt nå. Tenk at du er ung, og har mange år på å endre deg på. Bli mer sikker. Finne deg selv.

Ikke tenk diagnoser, det tror jeg bare vil "låse deg fast".

Så det var rådet fra meg.

Om du "bare" er sjenert, eller har angst eller lignende, kan jeg ikke svare på.

Du kan eventuelt oppsøke fastlege, helsesøster, muligens få henvisning til psykolog, dersom du tror at du klarer å snakke om det i "real life".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest solfryd

Blir 17 år Februar.

Som sagt har jeg ikke greie på dette, men når du ikke er 17 år en gang kan det jo hende du vokser det av deg.

Er jo fint at du er obs på disse problemene og er klar over dem. Da kan du jo kanskje forsøke å trene deg i sosiale settinger. Tror det er viktig at du ikke unngår slikt, men heller presser deg selv til å delta. Hvis ikke kan det "sette seg fast" og bli en del av personligheten din slik at du utvikler en personlighetsforstyrrelse.

Prøv å tenke slik i sosiale settinger:

"Jeg er ok som jeg er. Like bra som alle andre her. Ingen gidder å kaste bort sin energi på å dvele så mye ved akkurat meg. Jeg er ikke så rar og spesiell at noen gidder det. Alle her har nok med seg selv og sitt."

Prøv også å presse deg til å snakke med folk. Det du sier er ikke noe dummere enn det andre sier. Opp med haken og stol på deg selv! Du er bra NOK :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Pikkolo

Jeg forstår det som om du er i ungdomsskole- alder?

Kjenner meg mye igjen i det du skriver. Enig med solfryd, at dette kan være noe du kan komme til vokse deg ifra.

Det har i alle fall vært tilfelle for meg.

Ennå så kan jeg slite med disse ting du nevner, men i mindre grad (i alle fall når det gjelder det sosiale).

Tror ikke du skal tenke diagnose nå.

Forsøk heller å finne måter du kan bryte ut av mønsteret på.

Tro meg, det er ikke lett.

For meg hjelpte det veldig å flytte hjemme fra, først folkehøyskole, så universitetet langt vekk fra der hvor jeg kommer fra.

Noen ganger hjelper det å omgi seg med nye mennesker, ikke fordi du da plutselig skal "endre personlighet", men man blir litt mere modig generelt av å stå på egne ben.

Jeg vet det er vanskelige ting, og jeg strever med noe av det ennå, er jo i midten av tyveårene nå. Men jeg har bare fått det bedre og bedre. Tenk positivt nå. Tenk at du er ung, og har mange år på å endre deg på. Bli mer sikker. Finne deg selv.

Ikke tenk diagnoser, det tror jeg bare vil "låse deg fast".

Så det var rådet fra meg.

Om du "bare" er sjenert, eller har angst eller lignende, kan jeg ikke svare på.

Du kan eventuelt oppsøke fastlege, helsesøster, muligens få henvisning til psykolog, dersom du tror at du klarer å snakke om det i "real life".

Setter stor pris på tipset.

Tusen takk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Pikkolo

Som sagt har jeg ikke greie på dette, men når du ikke er 17 år en gang kan det jo hende du vokser det av deg.

Er jo fint at du er obs på disse problemene og er klar over dem. Da kan du jo kanskje forsøke å trene deg i sosiale settinger. Tror det er viktig at du ikke unngår slikt, men heller presser deg selv til å delta. Hvis ikke kan det "sette seg fast" og bli en del av personligheten din slik at du utvikler en personlighetsforstyrrelse.

Prøv å tenke slik i sosiale settinger:

"Jeg er ok som jeg er. Like bra som alle andre her. Ingen gidder å kaste bort sin energi på å dvele så mye ved akkurat meg. Jeg er ikke så rar og spesiell at noen gidder det. Alle her har nok med seg selv og sitt."

Prøv også å presse deg til å snakke med folk. Det du sier er ikke noe dummere enn det andre sier. Opp med haken og stol på deg selv! Du er bra NOK :-)

Takk for rådene. Skal passe på å tenke på det fra nå av. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Det er ikke uvanlig å tenke at det er gradsforskjeller mellom sjenethet -> sosial fobi -> unnvikende pf.

Det du beskriver er klart mer enn sjenerthet. Det er i hvert fall sosial fobi.

Jeg synes du skal søke hjelp. God hjelp finnes - særlig bør du prøve metakognitiv terapi.

Medisiner kan være nødvendig, særlig i oppstartfasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Pikkolo

Det er ikke uvanlig å tenke at det er gradsforskjeller mellom sjenethet -> sosial fobi -> unnvikende pf.

Det du beskriver er klart mer enn sjenerthet. Det er i hvert fall sosial fobi.

Jeg synes du skal søke hjelp. God hjelp finnes - særlig bør du prøve metakognitiv terapi.

Medisiner kan være nødvendig, særlig i oppstartfasen.

Sosial fobi... er ikke det å ha angst for det sosiale? Jeg klarer jo å ta bussen til klatresenteret, for så å klatre 1-3 timer i lag med en som går i klassen min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...